Hva korona har lært oss om global krisehåndtering

­

I 2019 ble en 16 år gammel jente fra Sverige kåret til årets person i Time Magazine. Samme år nådde konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren 407,8 parter per million (ppm), og rekordstore mengder regnskog brant ned i Brasil. Alle snakket om klima.

Nå i koronaens tid føles det som en evighet siden.

Krisene som var der før korona, oppleves i dag som falmet. Men sannheten er at de lurer rett under overflaten:Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) sier nå at det er 50 prosent sjanse for at 2020 blir det varmeste året som noen gang er målt. Den nye normalen er ikke hjemmekontor og stengte barnehager. Den nye normalen vil bli en verden som er to grader varmere og med vedvarende matvarekriser og flyktningkriser. På en måte har det vært deilig å tenke å noe annet enn klimaproblemet. For den intense oppmerksomheten som koronakrisen har fått, har dekket over andre mer gjennomgripende kriser. Klimakrisen er allerede nevnt. Hvordan vi håndterer den, vil langt på vei definere hva slags verden vi kommer til å leve i både i dette århundret og de neste.

Men også innenfor helsesektoren har vi større utfordringer enn korona. Skulle antibiotikaen slutte å virke, kan legevitenskapen bli satt 100 år tilbake i tid. Og det er nettopp det som er i ferd med å skje. Én etter én har sykdommene fra mellomkrigstiden kommet tilbake. Infeksjoner av alle slag er på frammarsj, og antibiotikaen klarer ikke å knekke dem lenger. På verdensbasis dør nå 700 000 mennesker av antibiotikaresistente bakterier hvert år.

Koronaen har vist oss at helsevesenet er sårbart, det kan ikke behandle et ubegrenset antall pasienter. Samtidig er antibiotika den medisinen som holder flest pasienter borte fra sykehusene. De magiske tablettene gjør at vi alle kan medisinere oss selv mot infeksjoner som ellers kunne hatt et dødelig utfall. Når medisinene gradvis slutter å virke, havner flere på lange intensivopphold uten å vite om de blir friske.

Det som først og fremst kjennetegner vår tid, er at verden er global. Varer, tjenester og personer krysser grenser som aldri før. Og slik har også krisene våre blitt globale. Koronakrisen er global. Det samme er klimakrisen og antibiotikakrisen. Det er kriser som ingen land eller regioner kan løse alene. Resistente bakterier sprer seg mellom land nesten like lett som farlige virus og klimagasser.

Så selv om koronaen skulle forsvinne, beveger vi oss altså inn i en tid som vil preges av vedvarende, globale kriser. I tillegg til klimakrisen og antibiotikakrisen kommer flyktningkrisen og matvarekrisen. Disse globale krisene representerer på mange måter noe historisk nytt.Tidligere kriser har i hovedsak vært regionale eller nasjonale. Men de siste 60–70 årene har vi fått flere og flere utfordringer som utelukkende kan håndteres i et globalt fellesskap. Måten vi håndterer dem på nå, vil ha betydning for hele vår etterslekt. Det er dette som definerer vår tid.

FRA HANDLINGSLAMMELSE ...

Mange mener at globale kriser knapt kan løses. Mennesker tenker kortsiktig, biologien vår hindrer oss i å samarbeide over tid. I denne teksten vil jeg ta et oppgjør med denne typen forklaringer som fravrister oss mennesker det etiske ansvaret vi har for å handle. Jeg vil peke på nye sosiale og kulturelle faktorer som er relevante for de store krisene vi nå står midt oppe i, og samtidig vise at vi med slike forklaringsformer lettere kan forstå krisene og også løse dem. Jeg vil belyse dette blant annet ved å vise hvordan stater har påvirket hverandres handlinger under koronaen, og hvordan det ble mulig å få en slutt på den kalde krigen.

At de moderne krisene er globale, gjør dem nødvendigvis ekstra vanskelige å løse. For som vi vet, hjelper det lite hva ett land gjør, om ikke andre land også handler. Og da det heller ikke finnes noe overnasjonalt organ av betydning som kan få en slutt på krisene for oss, er vi strengt tatt overlatt til det mellomfolkelige diplomatiet.

Moderne kriser har også vist seg å også være svært langtekkelige. Klimakrisen har vi snakket om i mer enn 40 år nå. At høyt antibiotikaforbruk vil gi flere resistente bakterier, har vært kjent i 70 år.

At disse krisene er så langvarige og vanskelige å løse, har ført til at mange mener vi mennesker faktisk ikke er i stand til det. Selv om vi har blitt advart gang på gang om at krisene kommer, er det som om vi er vaksinert mot å løse dem. Mange forklarer dette ved å henvise til biologi eller psykologi. I et evolusjonistisk perspektiv er sivilisasjonen ung, og det var nærmest i går at vi mennesker livnærte oss som gjetere og sankere. For seks millioner år siden skilte mennesker og sjimpanser lag, og for under 150 000 år siden oppsto mennesket som egen art.Vi mennesker har altså et dyrs hjerne, en hjerne som responderer på umiddelbare kriser. Den har gjort oss i god stand til å løse problemer i vår umiddelbare nærhet. Noe helt annet er det når krisene blir allmenne, abstrakte og globale. Dem blir det for krevende for mennesker å ta høyde for.

Er det altså noe med oss som gjør at vi ikke er i stand til å løse moderne kriser? Mange økonomer mener det. De bruker begreper som allmuens tragedie: Ofte kan det lønne seg for et land eller en person ikke å gjøre noe som helst for å løse en krise, hevdes det. Man kan bli en såkalt gratispassasjer i kjølvannet av andres løsninger. Det koster mye penger for ethvert land å kutte klimagassutslippene sine, men gevinsten for å gjøre det framstår som langt mindre. På den andre siden vil landene som venter lenge med å kutte utslippene sine, kunne fortsette å leve lenge på kull, olje og gass, og høste gevinsten av at andre løser klimaproblemet for dem i mellomtiden. Konsekvensen er allmuens tragedie: Alle sitter på gjerdet og venter på at noen andre skal ta de første skrittene.

Slike teorier, som antar at internasjonal politikk er forutbestemt til å være på en bestemt måte, ut fra menneskenaturen eller strukturelle betingelser, kalles gjerne for essensialisme. De beskriver en stillstand, eller forsøker å forklare staters handlingsmønstre ut fra noen antakelser om menneskenaturen.

Så lenge de globale krisene synes så vanskelige å løse, har slike teorier vunnet mye gehør. Likevel mener jeg at de har lite for seg. De kan ikke annet enn å beskrive en stillstand, og er lite egnet til å forklare årsaker og vise veier ut av problemene. I stedet har disse teoriene en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. I stedet for å forklare problemene ender de opp med å være en faktor som definerer og forårsaker dem.

Dette er også bevist gjennom sosiale eksperimenter der økonomistudenter, som har fått undervisning i økonomiske teorier, ofte opptrådte mer egoistisk under eksperimentene enn mennesker som ikke har fått slik undervisning: Økonomistudentene tenkte med andre ord at det var rasjonelt å opptre slik teoriene fortalte dem at de burde, mens vanlige studenter oppførte seg langt mer altruistisk.

... TIL HANDLING

I de to bøkene jeg har skrevet, om henholdsvis klimakrisen og antibiotikakrisen, har jeg derfor vært opptatt av å søke annen kunnskap som kan forklare våre globale kriser.

Derfor vil jeg introdusere en tredje teori som forklarer internasjonale handlingsmønstre. Dette er ikke en biologisk eller psykologisk teori, men heller det man kan kalle en sosial teori om internasjonal politikk. Spesielt er jeg opptatt av speilingsteorien til den amerikanske statsviteren Alexander Wendt. Litt enkelt forklart tarWendt utgangspunkt i at mennesker oppfører seg annerledes mot folk som framstår truende, enn mot folk som rekker ut en vennlig hånd: Man speiler den andre personens handlinger. Gjennom omfattende empiri viser han at også nasjoner eller stater speiler hverandre og opptrer mer vennlig mot stater som er vennlige. Dette høres kanskje innlysende ut, men innen statsvitenskapen, der det er vanlig å anse stater som en nyttemaksimerende og maktsøkende aktør som først og fremst er opptatt av å sikre egne interesser, er dette nye tanker.

Dersom Wendt har rett, og stater faktisk kan la seg påvirke positivt i samspill med andre stater til å endre retning, må det få stor betydning for hvordan innenriksog utenrikspolitikk utformes i spørsmål som gjelder global krisehåndtering. For da vil eksempelets makt, som har blitt avfeid som betydningsløs av essensialister og realister, ha langt større betydning for utviklingen av internasjonal politikk enn hva forskerne så langt har trodd.

Sett i sammenheng med hvordan koronakrisen først utviklet seg, er dette svært interessant. Da koronaen først kom til Europa, var den gjengse oppfatning at dette viruset var umulig å stoppe. Mange anså det som politisk umulig å innføre tiltak som var strenge nok til faktisk å stanse smitten. Derfor la man fram strategier som i stedet handlet om å begrense den og gradvis bygge opp flokkimmunitet i befolkningen.

Men så skjedde det noe. TV-bildene fra Italia viste hvor hardt korona rammet befolkningen. På få uker døde tusenvis av mennesker. Da viruset ble påvist i Østerrike og Hellas, handlet de to landene resolutt. Skoler, barnehager og universiteter ble stengt ned, og alle større kulturelle arrangementer ble avlyst. Da Manchester United skulle spille europacupkamp mot LASK Linz i Østerrike den 12. mars, skjedde det for tomme tribuner.

I Storbritannia var situasjonen på dette tidspunkt en helt annen. 11. mars spilte Atlético Madrid mot Liverpool for fulle tribuner. Statsminister Boris Johnson reiste landet rundt og håndhilste demonstrativt på folk. Landet hadde ingen planer om å stenge ned, og smitten fortsatte å spre seg.

Likevel var det de små landenes strategi som etter hvert vant fram. Land etter land speilet hverandres handlingsmønstre. Danmark og Norge var de første som tok etter Hellas og Østerrike. En uke etter at Hellas hadde stengt ned, fulgte Tyskland og Frankrike etter. I denne situasjonen ble Storbritannia, og utrolig nok Sverige, stående alene med sin tilpasningsstrategi. 20. mars fulgte Storbritannia nabolandenes eksempel. De hadde lenge fulgt sin egen strategi, og selv om de økonomiske konsekvensene av lockdown var formidable, ble de på sett og vis tvunget til å gjøre som sine naboland.

Også her hjemme i Norge har det kommet fram at myndighetene langt på vei følte seg presset til å iverksette strenge koronatiltak da Danmark stengte grensene. Kort etter dette fulgte Oslo og Bergen opp med å stenge skoler og barnehager.

Vi kan diskutere for og imot om det var fornuftig å stenge skoler og barnehager her i Norge i midten av mars. Mitt anliggende er å si noe om hva koronakrisen kan lære oss om global krisehåndtering. I klimapolitikken og i helsepolitikken argumenteres det ofte med at politikerne ikke kan gå lenger enn det befolkningen vil. Det hevdes at den politiske viljen til handling er stor, men at den nærmest blir begrenset av befolkningen. Nekter du folk antibiotika – eller enda verre: nekter du dem tilgang til dieselbilen sin – blir det folkeopprør. Men hva med å nekte folk mulighet til å dra på jobb, eller å stenge skoler og barnehager?

Det var ikke noe folkekrav at skoler og barnehager skulle stenges, snarere tvert imot. Slik viser koronakrisen at det er mulig å sette inn dramatiske tiltak og likevel få støtte fra befolkningen.Til tross for at skolestenging og grensestenging har vært svært kontroversielt og har hatt store økonomiske konsekvenser for mange av oss, har regjeringen opplevd stor oppslutning om tiltakene. Dette til tross for at graden av alarmisme egentlig var ganske lav i befolkningen som helhet i midten av mars. Det var de politiske ledernes kraftfulle advarsler, deres alvorlige ansikter og stemmer på TV og i radio som alarmerte oss. Tiltakene regjeringen satte inn, var rett og slett så harde at de i seg selv var med på å definere korona som en krise – og ikke bare som en vanlig epidemi. Slik ser vi at speilingsteorien fungerer også i nasjonal politikk. Når krisen satte inn, ville ingen partier framstå som dumme og handlingslammede. Alle støttet regjeringens plan, opposisjonen mente til og med at tiltakene kom for seint.

DEN KALDE KRIGEN SOM EKSEMPEL

Hva kan vi lære av dette? En krise er per definisjon ingen krise før den faktisk blir kalt det. I dag rister vi på hodet over folk som sammenlikner korona med influensa. Men det er ikke mer enn noen måneder siden det var ganske vanlig. Det var da korona ble definert som noe annet, og langt verre, at krisehåndteringen slo inn. Det hadde ikke trengt å være slik. Man kunne ha ignorert korona. Og den viktigste grunnen til at den svenske strategien framstår som så dum i dag, er jo at så mange andre land valgte en langt mer forsiktig strategi. Hadde vi fortsatt som før, med mildere tiltak og mindre kriseforståelse, ville vi kanskje hatt 3000 koronadødsfall i Norge, og snakket om korona som en sykdom vi bare måtte akseptere.Vi hadde sett en annen vei.

Slik er det også med klimakrisen og antibiotikakrisen. Så lenge klimakrisen omtales som klimaendringer og ikke som en krise, uteblir også de akutte tiltakene. Sånn sett virker det fornuftig av miljøbevegelsen og andre å kreve at Stortinget skal vedta at landet befinner seg i en klimakrise. Klimaendringene må håndteres som en pandemi, ikke en epidemi.

Slik er det også med antibiotikaresistente bakterier: Det vi står overfor er intet mindre enn en akutt trussel mot hele helsevesenet vårt. Jeg tror ikke folk er klar over hvor fundamentalt antibiotika er for helsevesenet, og hvor grunnleggende det er for moderne medisin: Uten antibiotika, ingen transplantasjoner, ingen proteser eller kreftbehandling. Vi snakker om en eventuell total kollaps for helsevesenet, som igjen er en grunnstein i vårt moderne velferdssamfunn. Vi kan la det skure og gå, men konsekvensene vil bli enorme.

Det andre som er interessant med korona, er hvordan stater som gikk foran som et godt eksempel, påvirket andre til å handle. Og det er altså her at Alexander Wendt kommer inn. Framfor å overbevise oss selv om at globale kriser ikke kan løses, må vi lære av krisene vi har klart å løse. For flere moderne, globale kriser er faktisk løst. Wendt peker på den kalde krigen som et eksempel. Et annet eksempel gir jeg i min bok Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant, nemlig hvordan stater har samarbeidet om å tette hullet i ozonlaget. Og her er det mye å lære når vi vender oss mot de nye krisene.

Det er liten tvil om at atomtrusselen verden sto overfor ved starten av 1960-tallet og helt fram til midten av 1980-tallet, kan forstås som en global krise, ikke ulik klimakrisen i dag. Faren for atomkrig var på mange måter den første moderne, globale krisen. Den var langvarig, og den var eksistensiell. Hvordan kunne den så brått ta slutt?

På midten av 1980-tallet sto ikke bare USA på høyden av sin politiske makt, det samme gjorde Sovjetunionen. Mange vil hevde at Sovjet aldri hadde vært sterkere enn det var ved inngangen til 1980-tallet. Og analyserer man Sovjetunionen rent realpolitisk, er det riktig. Det onde imperiet, som Ronald Reagan likte å kalle Sovjetunionen, hadde på dette tidspunktet langt flere raketter, ubåter og soldater enn USA. Samtidig var økonomien voksende. Sovjetborgerne hadde aldri hatt det økonomisk bedre enn de hadde ved inngangen til 1980-tallet. På overflaten var det altså ingenting som tilsa at den kalde krigen gikk mot slutten. Snarere tvert imot. De to supermaktene var jo sterkere enn noensinne. Selvfølgelig var ikke den sovjetiske økonomien god. Sovjetunionen var preget av korrupsjon og ressurssløsing. Men dette underslår likevel ikke at Sovjetunionen som stat, aldri hadde vært sterkere.

Hva kunne bringe fred med et slikt utgangspunkt? Tror vi på allmuens tragedie, var det knapt mulig å skape fred. Ingen av de to supermaktene ville noen gang finne på å være den første til å ruste ned, det ville jo bare sette den andre parten i en bedre forhandlingsposisjon. I Sovjetunionen hadde kommunistpartiet all makt. Det fantes ingen reell opposisjon. Likevel visste de fleste sovjetmennesker at i Vesten var de materielle godene flere og bedre. Regimets legitimitet bygde på at sovjetsamfunnet var kulturelt, moralsk og sosialt overlegne Vesten. Så da ungdommene begynte å interessere seg for noe så enkelt som popmusikk og amerikansk populærkultur, ble det tolket som en alvorlig trussel mot regimet. Nye generasjoner lot seg inspirere av vestlig kultur. Invasjonen i Afghanistan slo dessuten sprekker i bildet av Sovjetunionen som angivelig etisk overlegent Vesten. USA hadde hatt Vietnam, nå fikk Sovjet Afghanistan. At dissidenter som Andrej Sakharov ble tvunget i indre eksil, bidro også til å sette regimet i dårlig lys.

Det er på denne bakgrunn vi må forstå hvorfor Mikhail Gorbatsjov var motivert til å initiere sine økonomiske og politiske reformer. Sovjetunionen begynte å speile vestlige lands demokratiske kultur. Alternativet hadde vært å øke undertrykkingen. Sett fra makthavernes ståsted kunne dette vært en farbar vei, men i stedet var det krefter i kommunistpartiet som innså at landet var i krise. Derfor søkte de heller å komme kritikerne i møte og vise at Sovjetunionen var moden for en kulturell og politisk frigjøring.

Samtidig inviterte Gorbatsjov Vesten og USA med på en storstilt nedrustning med dramatiske kutt i våpenarsenalene. Det interessante her er dynamikken som nå oppsto mellom de to supermaktene. USA syntes å ha et kulturelt overtak på Sovjet, noe som utfordret Sovjetunionens leder til å iverksette en rekke reformer. Men dermed ble brått USA satt under press om å komme Sovjetunionen i møte. USA og Ronald Reagan likte å framstille seg som den frie og fredelige verdens forbilde. Presset fra Gorbatsjov bidro til at han stanset stjernevåpenprogrammet som var på trappene, og at også USA begynte å ruste ned.

Analyseres disse problemene rent strategisk, hadde USA alt å vinne på å la Sovjetunionen ensidig ruste ned. Men kulturelt og politisk var det en umulighet. Resultatet ble en rekke historiske nedrustningsavtaler – og etter det: Sovjetunionens politiske kollaps.

Wendt argumenterer for at denne utviklingen er umulig å forstå ut fra klassiske realpolitiske forklaringer, eller enkle teorier om at mennesker og stater utelukkende tenker kortsiktig og egennyttig. Og her er det flere ting å lære. Den sosiale dynamikken som preget avslutningen av den kalde krigen, fikk avgjørende betydning for hvordan man senere løste andre globale kriser. Også da hullet i ozonlaget ble oppdaget i midten av 1980-tallet, var det diplomati og forhandlinger som sto i sentrum for krisehåndteringen.

Å KALLE EN KRISE EN KRISE–OG HANDLE DERETTER

Nå befinner vi oss i en annen tid. Verden preges av politisk opportunisme, og de politiske skillelinjene er ikke like klare som de var for 30–40 år siden. Samtidig er de globale krisene mer prekære enn kanskje noen gang. Og i motsetning til tidligere kriser er dette kriser vi vil ha med oss i mange hundre år. Det er kriser som vil definere verden etter korona.

Selv om vi skulle klare å kutte alle verdens klimagassutslipp i dag, er konsekvensene allerede så store at vi vil bære dem med oss i generasjoner. Eksempelvis mener forskerne nå at isen i Arktis ikke lenger er til å redde, og at Nordishavet kan være isfritt innen midten av århundret. Det igjen vil ha store effekter på klimasystemene over hele jorden i flere hundre år, om ikke tusen år fram i tid.

Tilsvarende har den uvettige bruken av antibiotika, i blant annet kyllingog svineproduksjon, allerede vært med på å dyrke fram resistente bakterier av typen VRE og ESBL, som vi også vil bære med oss i generasjoner.

Også korona kan bli en langvarig krise, om ikke viruset muterer og blir mindre dødelig, eller det utvikles en vaksine.

Skal vil klare å løse de store krisene verden nå står overfor, må de altså defineres som nettopp det – som kriser. Gorbatsjov forsto at den kalde krigen ikke kunne fortsette og gjorde noe med det. I dag har vi politiske ledere i USA og Brasil som helt lukker øynene for andre globale kriser. Donald Trump og Jair Bolsonaro ignorerer ikke bare koronakrisen, de har også ignorert klimakrisen og antibiotikakrisen. I møte med denne type blind stahet kan ikke andre land svare med samme mynt. Man må ikke gjøre teorier om allmuens tragedie til praktisk politikk og forsøke å vente ut de største sinkene.Tvert imot må man, som Wendt skriver, ta aktive grep og sette politiske ledere under kulturelt og politisk press.

Demokratiene i Vesten presset kommunistpartiet i Sovjet til politiske reformer. Nedrustningspolitikken til Gorbatsjov presset USA til innrømmelser. De drastiske koronatiltakene i Hellas, Østerrike og Danmark presset andre land til å komme etter med koronatiltak.

I klimapolitikken trengs tilsvarende grep. Også her leder Danmark nå an med dype og raske kutt i sine klimagassutslipp. Løftet om å kutte 70 prosent av utslippene innen 2030 har skapt gjenklang over hele verden. Slik kan små land presse store stater til innrømmelser, og store stater deretter presse andre store stater. Bare slik kan man skape en internasjonal dynamikk som kan løse dagens globale kriser. Derfor tror jeg vi må anlegge mer av Alexander Wendts blikk på verden, og mindre av Machiavellis.