The next big rompe

­

Jeg begynte i jobben som informasjonskonsulent i OBOS da jeg var tjueni. Nå er jeg førtiåtte. Jeg har brukt viktige år av livet til å jobbe for et boligbyggelag som har gått fra å være en viktig boligorganisasjon til et mektig imperium i norsk boligsektor. År for år har jeg sett blokker bli reist og byer forandres i et boligmarked med stadig raskere tannhjul. Jeg har sett sjefer komme, skinne og blekne. Jeg har sett folk klatre opp og ned i hierarkiene. Tittelen min har forandret seg én gang: fra informasjonskonsulent til kommunikasjonsrådgiver. Jeg har ikke klatret, jeg har bare blitt. Men samtidig har jeg skrevet bøker, morgen og kveld og i perioder med deltid. Nå skal jeg slutte for å skrive bøker hele dagen. Men det er noen få ting jeg må gjøre før jeg leverer fra meg nøkkelkortet og mobilen, klemmer mine elskede kolleger så koronavennlig jeg kan og går. Jeg rydder i bilder, dokumenter og ubegripelige notater fra for lengst glemte møter, og blir mer og mer klar over én ting: Grunnen til at jeg har kunnet jobbe i denne bedriften i nitten år, er at den er et sted der det går an å le.

Når kulturpolitikerne skal forsvare sitt arbeidsfelt, bruker de denne klisjéen: Kulturen er ikke glasuren på kaka, pynten på toppen, den er selve fundamentet! Dette uttrykket skal forklare kulturfeltets viktighet, og det veldig tydelig: At kulturen er selve kaka og at forståelsen av den aldri bør reduseres til det man strør på toppen. Det er en metafor som hører hjemme i mange kulturpolitikeres taler og utredninger, og jeg aner ikke hvem som skapte den. Men mens jeg rydder i gamle e-poster og sier ha det til folk fordi jeg nå er i ferd med å bli en fulltids kulturarbeider, tenker jeg at denne metaforen, enda så sliten den er, muligens er sann og til og med gyldig også for andre områder. Jeg tar sats og tester den ut på latteren. For snakker vi også om humoren og latteren som om den var glasuren på toppen, den vi først kan tillate oss når alle andre behov er dekket? Og er ikke det muligens en av verdens største feilslutninger? Kan det være at det er latteren som til syvende og sist holder oss oppe, og ikke alvoret, de betalte regningene, HMS, trafikkregler og antibiotika? Jeg vet ikke dette sikkert, men det kan gi meg et svar på hvorfor jeg alltid har syntes at uttrykket «fra spøk til alvor» er så plagsomt. Kanskje er det fordi det setter et tonns trykk over latteren og så slipper, slik at den lander underst og blir flat. Den er noe vi må bli ferdig med før vi går over til det som teller, det som er viktig.

Fra spøk til alvor. Jeg hører det hele tiden. Selvsagt i konfirmasjonstalen, der den morsomme anekdoten ofte fungerer som introduksjon til den egentlige fortellingen om konfirmanten. Det brukes når Lunch-stripa i Power Point-presentasjonen avløses av en tallrekke, eller når vi har ledd uten at det var planlagt og snarest må slutte med det. Selv om spøk og alvor kunne vært nøytrale, likeverdige størrelser, er de ikke det. De blir tildelt helt forskjellige roller og plassert i et hierarki av viktighet, der latteren er minst viktig og alvoret er det det egentlig handler om.

Når jeg rydder i kontortingene mine, kan jeg dele dem inn i to kategorier: Det jeg har glemt, og det jeg husker. Jeg får en stadig sterkere følelse av at det jeg husker best, er det jeg lo av. Det hinter om at latter, som vi kanskje ser på som glasuren, kan være noe av selve fundamentet. At det er noe som binder oss sammen når vi trenger det som mest, og gjør at vi holder ut, selv når vi ikke egentlig holder ut. Nitten år i boligbyggelaget, uten at latterbrølene jevnlig hadde gjallet ut over kontorlandskapet? Aldri. Det har vært en god jobb, med nydelige kolleger, og sammen har vi holdt på med noe så fint som å skaffe folk et sted å bo. Men aldri i livet om jeg hadde blitt uten latteren.

To år gamle power point-presentasjoner, er det noe å gjemme på? Én klarer jeg ikke å kaste. Den ble laget til konsernsjefen i OBOS, det er sånt kommunikasjonsfolk ofte må gjøre. Han overtok et selskap med en utdatert teknologiplattform og stort behov for fornyelse, og satte i gang et arbeid med teknologiutvikling, innovasjon og skaperkraft både høyt og lavt. Det var nødvendig, alle visste det. Hele konsernledelsen dro til Silicon Valley, helt i tråd med samtidens reisekrav for bedriftsledere. De kom tilbake med ønsker og håp og planer, og med et slagord som har stått på trykk i hver eneste årsberetning siden: Vi skal være klare for the next big thing. Det er et slagord av den typen som mange ledere liker på grunn av sin enkelhet og emosjonelle kraft, og som låner troverdighet fra den amerikanske innovasjonskulturen, men som ironikere litt lenger ned i systemet ofte ikke klarer å la være å smile litt av. Ikke at det er feil. Det er bare så mye av den typen språk. Likevel: Årsberetning for årsberetning og presentasjon for presentasjon fikk the next big thing stå som det store målet for den ambisiøse boligbyggeren. Og det holdt lenge. Men så fikk den fire år gamle datteren til en kollega kloa i uttrykket. Iført leopardlue og med en sjokkrosa kjærlighet på pinne i hånden, sa hun det rett ut, med vekt på det som fireåringer nå engang ser på som sentralt i verden: «The next big rompe», sa hun selvsikkert på en liten video spilt inn av en kollega.Vi lo høyt og for lenge, kollegene mine og jeg. Ikke er vi dårlige ansatte, og ikke er vi mot innovasjon. Kanskje lo vi fordi vi så lenge hadde sittet alene foran hver vår skjerm, og endelig kunne falle sammen over pultene i fellesskap. Kanskje lo vi fordi vi alltid har ledd litt av det barnslige og dumme. Kanskje lo vi fordi vi var slitne av å være lydige. Folk i kommunikasjonsfeltet har ofte mer erfaring som språkbrukere enn sjefene de skal jobbe for, og ser ofte klisjeer der sjefen først og fremst ser en god idé. En del av næringslivets yndlingsuttrykk har først og fremst som oppgave at de skal kle opp den som bruker dem. Språket skal gi pondus og status, men har noen ganger for stor tro på seg selv. Og i hver eneste krok og krik av verden finnes det et spill om makt. Og i dette øyeblikket av rompe gjorde latteren oss et kort øyeblikk til sjefer. Det er umulig å le av sjefers iherdige slagord uten å støte borti den makten som definerer livet ditt, betaler lønnen din og forteller deg hva du skal gjøre. Men den makten bestemmer ikke hva du skal le av. The next big rompe stakk hull på definisjonsmakten som nåla i en ballong. Så vi lo. Og selvsagt visste vi også at når latteren var over, var maktforholdene tilbake til utgangspunktet. Opprøret varte bare til latteren stilnet og kontorlandskapsroen senket seg på nytt. Men jeg har alltid vært så glad i slike jobbøyeblikk. Jeg kommer til å savne dem dypt. De er en viktig grunn til i det hele tatt å akseptere nøkkelkortet og arbeidskontraktens krav og begrensninger. De er grunnen til at det i det hele tatt går.

Andre øyeblikk å huske: når man selv er den latterlige. Å jobbe som kommunikasjonsrådgiver handler ofte om å få virkeligheten til å se ut på en bestemt måte. For eksempel å legge til rette for møter mellom toppsjefene og politikerne i Norge. Av og til dukker journalister opp også, slik at møtene blir synlige for mor og far i stua. En gang tenkte jeg at jeg kom til å miste jobben fordi jeg tulla på jobb i akkurat en slik situasjon. Det var et fryktelig øyeblikk der jeg mistet mitt faglige grep og skled over i tullball uten helt å forstå hvorfor det skjedde. Jeg hadde hatt en god del samtaler med kommunikasjonsfolkene i kommunalog regionaldepartementet, siden sjefen deres på det tidspunktet, Jan Tore Sanner, og min egen sjef, Daniel Kjørberg Siraj, skulle treffes og bli filmet av NRK til et Dagsrevyen-innslag på taket av et borettslag under bygging et sted sentralt i Oslo. Jeg tok også med vår egen fotograf, og dermed var det en hel liten hærskare av departementsbyråkrater, filmteam og journalister som møtte hverandre ved den låste inngangen til byggeplassen. Å være på et slikt sted krever at man følger strenge regler for HMS. Man må ha på en hel del verneutstyr. Det betyr digre vernesko, i tillegg i herrestørrelse, hjelm og refleksvest. Og slike ting ødelegger ethvert antrekk. Jeg sto der på betongdekket og følte meg som en sau. Der statsråden og konserndirektøren så ut som dresskledde menn i byggenæringen på jobb, gjorde verneskoene og refleksvesten meg til en oppvisning i dårlig stil, og det har jeg aldri vært glad i. Og mens sjefene gjennomførte sitt intervju og kameraene gikk og alt lyste av at det ville komme på Dagsrevyen samme kveld, mistet jeg grepet. Jeg tok tak i fotografen vår jeg hadde tatt med meg, dette utmerkede mennesket som jeg nå var oppdragsgiver for.

«Du? Er det ikke litt ille, med kjole og disse verneskoene? Er liksom ikke helt bra, som antrekk? Vi skal ikke ta et fashionshoot, da? Mens vi er i gang?»

Han smilte og løftet kameraet, og jeg poserte. Jeg løftet armene over hodet, knelte på byggeplassens nystøpte betong og smilte mitt beste modellsmil. Mens jeg ikke klarte å la være å rope ut av latter. Langsomt så jeg alle snu seg mot meg. Den pinlige stillheten på toppen av byen var plutselig ikke til å holde ut. Fotografen senket kameraet og krøp baklengs ut av situasjonen. Og fra Dagsrevyens folk mener jeg bestemt at jeg hørte en oppgitt stemme si: Dere, vi tar det på nytt.

Den seriøse illusjonen, de viktige mennene på taket, hele situasjonen jeg møysommelig hadde bygget opp ved hjelp av flere dagers arbeid, ødela jeg altså selv ved hjelp av noen sekunders fall ut i useriøst tøys. Jeg dro tilbake til kontoret, og det gikk flere dager før jeg turte å vise kollegene mine verdens verste bilde: Der jeg ødela for opptak på Dagsrevyen. Mine kjære krapylkolleger har mobbet meg for det siden, og slik blir alt til å holde ut. Når jeg ser tilbake, er det altså latterens øyeblikk jeg husker best. De pinlige opptrinnene, der det nesten gikk galt. Jeg blir aldri helt klok på hva som er grunnbaksten og hva som er glasuren i menneskelivet, men jo mer jeg tenker på det, jo bedre kommer latteren ut av denne metaforen.

Vi har et år bak oss med en nærmest uendelig rekke av pressekonferanser om koronasituasjonen. Statsministeren, helseministeren og folkene fra Folkehelseinstituttet har stått på rekke og rad og snakket alvor til oss. Hva jeg husker? Kåm ån, jeg er sikker på at mange andre husker det samme: Den gangen Erna Solberg likevel glemte seg og rakte ut hånda til en forfjamset FHI-direktør Camilla Stoltenberg, et håndtrykk helseminister Høie fikk stanset ved hjelp av et hardt slag i luften. Fra en pressekonferanse der ensomhet og isolasjon ble presset ned over hodet på en hel befolkning, var det filmen av dette som ble delt: av en statsminister som glemte seg, en hilsen som ble komisk. Slik ble den nærmest umulige kulturendringen tydelig forklart. Ikke engang en statsminister klarte uten videre å mestre det nærmest umulige kravet i det koronatilpassede livet. Og igjen mistet uttrykket «fra spøk til alvor» sin kraft. Hele alvoret satt tross alt i latteren.

Kommunikasjonsarbeideren kan være komisk bare fordi hun er så tilpasningsdyktig. Det ble fanget opp tidlig, i den klassiske sketsjen «Supperådet» i tv-programmet Wesensteen fra 1976, der informasjonsmedarbeideren Balle Clorin, spilt av Harald Heide-Steen jr., blir intervjuet. Han presenterer det byråkratiske rådet for supper uten et øyeblikk å tilsløre at det er meningsløst, og skaper norgeshistorie. Det er informasjonskonsulentens brutale ærlighet om det meningsløse supperådet som gjør at vi ler, og vi ler så høyt og lenge at det huskes helt fram til 2020. For det er kraften i Heide-Steens fnisete informasjonskonsulent fra 1976 som er i stand til å rive ned illusjonen som Hurtigrutas konsernsjef stotrende forsøker å skape i et intervju førtito år og en enorm helseskandale senere. Et bilde av Balle Clorin ved siden av ham i sosiale medier er alt som skal til. Fra spøk til alvor? Nei! Spøken viser hva som er alvor! Lirumlarumet fra Hurtigruta-sjef Daniel Skjeldam blir fullstendig avslørt i sammenligningen. De færreste nyhetsinnslag fra 1976 ble husket lenger enn en uke. Men Wesensteens supperåd lever og har gått inn i språket og er morsomt fordi det kan være sant. Det finnes tusenvis av slike eksempler på legendariske latterbrøl. Sa noen glasur? Autoritære sjefer med en dårlig sak bør være livredde for latter. Den kan komme og ta dem.

Men latteren kan også være svikefull og destruktiv. Den kan lyve for oss og lede oss i feil retning. I sommer har jeg lest Arne Svingens bok En himmel full av skyer. Den er veldig morsom. En tolv år gammel gutt har uhelbredelig kreft, og bestemmer seg for å redde verden før han dør. Han blir bestevenn med statsministerens datter og gjennomfører et slags barnekupp av Stortinget, alt for å redde kloden fra klimaendringer. En bærebjelke i fortellingen er tolvåringens elleville humor og hvordan han gjør narr av alle nasjonale og internasjonale strukturer og instanser som forsøker å gjøre noe med klimaendringene innenfor byråkratiets og statsforvaltningens apparater. Det er så lett å le, så lett å bli med i tolvåringens totale avvisning av politiske nivåer, fordi slike ting kan jo umulig være det samme som handling? Det er jo bare møter, det «skjer» jo ikke! Klimaet blir jo ikke bedre av disse endeløse møtene, avtalene, tallene og kontorhendelsene, er bokas poeng.

Det er dessverre feil. Internasjonale avtaler og forpliktende samarbeid og omsorgsfull politikk er jo kan hende det som virkelig kan redde oss. Og da er det sant at møter kan redde klimaet. Den rebelske tolvåringen tar feil, enda så morsom han er, og okkupasjonen av Stortinget kan jo virkelig ikke redde en eneste isbjørn. Jeg lo mye av boka, men premisset er likevel ufattelig feil.

Jeg har forresten funnet en hestemaske i skapet på kontoret. Den ble kjøpt for ti år siden, da kollegene mine og jeg fant ut at Teknikmagasinet hadde tilbud på dem. Da idéen falt ved morgenkaffen, falt det ingen inn å motarbeide den. Og sjefen var bortreist. Alt lå perfekt an til å feire «Hestens dag» i informasjonsavdelingen i OBOS.Vi tok telefonen i hestemaske. Skrev pressemeldinger og saker til OBOS-bladet i hestemaske. Kopierte dokumenter i hestemaske. Vi gjorde jobben vår til punkt og prikke, men samtidig feiret vi også «Hestens dag», noe som gjorde at vi også lo hemningsløst store deler av dagen. Jeg kan ikke forklare dette påfunnet på andre måter enn at vi sårt og inderlig trengte å le, og på denne måten lagde en slags trøsteaksjon for oss selv. Bildene fra Hestens dag har jeg fortsatt. Og noen ganger har kollegene mine og jeg snakket om «Hestens dag» som noe litt utrolig, som om den ble påført oss utenfra, som om noen andre enn oss plutselig hadde kommet inn fra gaten og gjort dette med oss. Og vi ler av det, men nå litt nervøst, som om det hele var litt uhørt. Kanskje ler vi fordi vi ikke har det i oss lenger, men trenger å vite at det en gang var oss: En gang var vi mennesker som maktet å arrangere «Hestens dag» på jobben. Vi vet at akkurat dette har vi mistet, men en gang var det oss. Og bare det gir en slags trøst. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne hestemasken når jeg slutter. Den er et kjært minne om noe ubegripelig, en slags art by accident, noe som bare skjedde på en dag da sola skinte i latteren vår.

Det ligger en podkastserie ute på NRK nå, om mennesker som forteller om en dag på jobben da de virkelig rota det til. Om da de var tidenes dårligste journalist, kjørte i stykker tv-er til 60 000 på jobben eller mistet en statsråd i Georgia. Jeg har ledd av de fleste av dem, skammen i historiene er seig nok til å komme godt gjennom på radio. Men jeg har også lagt merke til at de fleste i serien snakker fra en underordnet posisjon. Fra den som tullet det til for sjefen, ikke gjorde det som sto i instruksen, misforsto ordren eller på en eller annen måte brøt med forventningen til en god ansatt. Ikke én av historiene fortelles av en autoritet eller maktperson. Hele serien bæres av perspektivet til den vanlige ansatte som i etterpåklokskapens lys kan le litt av seg selv, eller i det minste orker å fortelle om det som skjedde. Ingen er toppsjefer som driter seg ut, er middelmådige, dumme eller gjør skade. Jeg vet heller ikke hvor mye jeg ville ledd av det. Maktforhold og humor ser ut til å være knyttet sammen mer tettvevd enn det aller dyreste persiske teppet på hele Finn.no.

Latter kan også være veldig slem. Eller lydig og likegyldig. Humoren latteren springer ut av, kan ha like mange funksjoner som det finnes menneskelige følelser. Latter kan være manipulativ, bedende, kjærlig, opprørsk og snill. Den kan ha som formål å krenke. Den kan være en erklæring om kjærlighet. Den kan være et host for å motvirke stillheten eller et forsvar mot kjedsomhet. Det er også helt vanlig å le av iver, vennlighet og karrierelyst, eller bare som sosialt lim eller av trangen til å tilfredsstille. Jeg har ledd av mange mennesker uten at de var morsomme, bare fordi situasjonen krevde det. Det kommer jeg antakelig til å fortsette med, for latter er ofte en selvsagt del av en sosial kontrakt. Å le av sjefen kan være hva som helst: Det kan være den absolutte protest eller den absolutte lydighet. Arbeidslivets latter kan bety omtrent like mye som raseriet, vennligheten eller ironien. Men når den er på sitt beste, gjør den livet lettere, dagen bedre og himmelen over kontorlandskapet litt høyere.The next big rompe skrev vi aldri ned noe sted. Det var en hendelse der og da, et befriende latterbrøl i kontorlandskapet, forlatt der og da fordi det ikke egentlig kunne brukes til noe annet enn å skaffe oss et øyeblikk av frihet. Det var heller ikke særlig intelligent som maktkritikk, og som innspill var det ubrukelig. Men vi kunne le. Vi kan jo alltid det! Og det er der alvoret sitter, der den største gleden i nitten års arbeidsfellesskap sitter, der kjærligheten og fjaset og tilliten sitter. Glasur, du liksom. Fra spøk til alvor, du liksom. Jeg stempler ut, drar hjem til skriverommet, og tenker at latteren er det som skal redde oss. Latteren skal holde oss gående, samme hva, samme hvor. Jeg tror på det.Ikke glasuren, men grunnfjellet. Og som for å gni det inn, kaster jeg inn det hardeste beviset jeg vet om. Det er en sang laget i en av de fæleste av tider og i det største mørket, og akkurat så langt fra den beskyttede arbeidslivsvirkeligheten man kan komme. Det er Otto Nilsens revyvise «Det har vi», forfattet fra innsiden av fangeleiren Grini i 1943. Fortsatt nydelig morsom lyser den av intelligens og overskudd og troen på latter. Der inne på Grini må de ha sunget denne sangen sammen, fangene, og de må ha ledd. De visste ikke om de kom til å leve, men denne sangen fikk de, og for min del torpederer den uttrykket «fra spøk til alvor» en gang for alle. Jeg tror ganske sikkert at de lo.

Folk tror vi gråter og sutrer og låterkort sagt at humøret er lagt i gravÅ nei, her er det mye å smile av som strekker til for vårt beskjedne krav Ute der går de på kino, der får detross alt lattermusklene litt på gliav Juster og Diesen og slikt, men dehar ikke sett Kuntze^{Leirinspektør SS-Scharführer Kurt Walter Kuntze i fangeleiren Grini.}på ski Det har vi, det har vi det har vi næggu’kke uteNei, det må være utriveligder ute i det fri