Også humoren finnes

­

«Det finnes rester av et tradisjonsbetinget og nokså konservativt smakshierarki i norsk poesi også i dag», skrev Carina Elisabeth Beddari i en anmeldelse av Kristin Auestad Danielsens Sterke kjensler og andre dikt i Morgenbladet i fjor. Hun la til: «Humor og hverdagsspråk blir fortsatt ikke vurdert som like poetisk som språkorientert minimalisme, heller ikke av meg!»^{morgenbladet.no/boker/2019/09/livets-stemte-skjemt} Dag Solstad har fortalt at han ikke har humor, og at «humørløse forfattere har skrevet noe av det mest verdifulle vi har».^{www.dagbladet.no/kultur/de-humorloses-forsvarer/65727928} «Det er ikke lett å være morsom. Derfor er forfattere flest alvorlige», hevdet Brynjulf Jung Tjønn for noen år siden i en anmeldelse av Janne Drangsholts komiske roman Ingrid Winters makeløse mismot.^{www.vg.no/rampelys/bok/i/WrM0K/bokanmeldelse-janne-s-drangsholt-ingrid-winters-makeloese-mismot} Det er noe veldig rart, faktisk noe morsomt, med Beddaris utsagn om å ville plassere humoren inn i et stengt hierarki. Kjernen i humor er vel nettopp at den velter om på hierarkier og vante forestillinger? Utenfor Norge har litteraturen alltid hatt plass til humor. Ifølge den amerikanske kritikeren James Wood er den moderne romanen i seg selv en komisk form. «The novel is, by and large, a secular, comic form: one can be suspicious of any novelist who seems entirely immune to the comic.»^{www.newyorker.com/magazine/2010/11/08/ member-of-the-tribe} Men i norsk litteratur har det lenge vært en merkelig tendens blant både kritikere og forfattere til å snakke rundt eller snakke ned humor.

I 2018 brøt det ut en debatt i Aftenposten etter at kritikeren Preben Jordal etterlyste mer humor fra norske forfattere. «Det er en hel del forfattere som ikke har det minste spor av humor og vidd i det de skriver», hevdet Jordal. Han ønsket seg en mindre svevende og forknytt samtidslitteratur, basert på et mer virkelighetsnært språk: «De [norske forfattere] skriver ikke med det språket de vanligvis bruker.»^{www.aftenposten.no/kultur/i/wEjvaG/preben-jordal-en-del-norske-forfattere-skriver-uten-det-minste-spor} Nevnte Janne Drangsholt kalte på sin side Norge «landet som ikke ville le», og klaget over at morsomme romanforfattere ikke ble løftet frem av kritikerne. «[Forfattere] trekkes aller oftest frem fordi de skriver om barndomstraumer, angstlidelser, fattigdomsproblematikk, sorg eller død. Veldig, veldig sjelden blir humor nevnt eller satt pris på av den norske kultureliten.»^{www.aftenposteninnsikt.no/kulturtrender/landet-som-ikke-ville-le} Romanforfatteren Bjarte Arneson meldte seg på i debatten, og skrev at han ønsket seg en «virkelighetsfjern» litteratur. I likhet med Drangsholt fremhevet han den komiske litteraturen som et alternativ til en mollstemt sosialrealisme eller virkelighetslitteratur: «Å utelukkende skrive om den virkeligheten vi allerede kjenner, er et grovt sløseri med fiksjonens potensial.»^{www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/MgrEd0/norsk-skjoennlitteratur-har-alltid-vaert-alvorets-og-tungsinnets-arena} Til dels snakket debattantene forbi hverandre. Kanskje kan vi si at det mangler en forståelse for humorens plass i den norske samtidslitteraturen. Har vi en morsom litteratur, men en litteraturkritikk som ikke gir humoren nok plass? Eller er problemet at den norske samtidslitteraturen ikke er særlig morsom?

TRE HOVEDSTRØMNINGER I NORSK SAMTIDSLITTERATUR

Med utgangpunkt i debatten mellom Jordal, Arneson og Drangsholt kan man skissere tre måter den norske samtidslitteraturen forholder seg til humor på:

• Litteratur som ikke forholder seg til humor, humorløs litteratur
• Komisk, virkelighetsfjern litteratur
• Litteratur som nærmer seg virkeligheten gjennom humor

• HUMORLØS LITTERATUR

  Poetene Baudelaire og Hölderlin «eier ikke humor», ifølge kulturindustriens kjente kritiker Theodor Adorno.^{www.marxists.org/reference/archive/adorno/1944/culture-industry.htm} Han mener det som ros: Vi underholdes til døde av filmer, absurde tegneseriestriper og orkestre som «jazzer opp» Mozart. I dag ville han nevnt TikTok-videoer og apper, men poenget hans er fortsatt relevant. Kulturindustriens masseproduserte komikk lar oss flykte fra følelseslivets kompleksitet, slik at vi blir avstumpede konsumenter i det moderne bruk og kast-samfunnet. Det finnes en gren av samtidslitteraturen som betoner dveling og ekstase i motsetning til lettjent eufori. Den går i fotsporene til de store europeiske humorløse forfatterne og ønsker å holde samtiden på avstand. For eksempel sier Jon Fosse i et intervju at det er «helt sikkert at det aldri kommer til å dukke opp en iPhone» i noen av tekstene hans.^{www.aftenposten.no/kultur/i/433o/det-kommer-aldri-en-iphone-inn-i-tekstene-mine} Den alvorlige norske litteraturen har et preg av nostalgi, lukkede kretser og en dyrking av restriktive verdiog smakshierarkier. Og den hviler på tabuer blant annet rettet mot humor.

  I 2020 kom Erland Kiøsterud med en roman om en dagbokskrivende enkemann som har flyktet fra samfunnet for å leve alene i en koie i skogen, et plott som er eksemplarisk for en viss type humorløs norsk samtidslitteratur.^{oktober.no/de-forste-ordene} Norsk humorløs litteratur beskriver ofte en flukt inn i naturekstase eller en alvorspreget granskning av slektsrøtter. Den er som regel tradisjonelt orientert snarere enn humorløs på en avantgardistisk eller språkteoretisk utforskende måte. Selv om Bjarte Arneson muligens overdriver litt når han hevder at brorparten av norske skjønnlitterære bøker handler om en «bygd som noen har flyttet fra, uten helt å klare å slippe tak i», er norsk litteratur et bygdeeller utkantfenomen.^{www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/MgrEd0/norsk-skjoennlitteratur-har-alltid-vaert-alvorets-og-tungsinnets-arena} I et intervju snakker poeten Ingvild Lothe om «alle disse mennene som flytter hjem eller ut i en hytte i skogen og sitter og ser på naturen og ser på fuglene og reflekterer over livet ... det er utrolig kjedelig».^{www.bokogbibliotek.no/news-page/news-bok/en-havfrue-legger-ut} Det er noe i at norske forfattere, kanskje særlig menn, blir alvorstunge når de begynner å skrive om slektsrøttene sine eller om naturen. I Norge er en slags konservativ grubling rundt opphav og dialekter det mest alvorlige litterære prosjektet man kan ha. Norske lyrikere og forfattere er fantastisk språklig oppfinnsomme når det gjelder å trekke veksler på og bevare muntlighet og dialekter, en lek som for eksempel i en fransk poesikontekst ville blitt lest som komisk, men som i en norsk tradisjon oppfattes som alvorlig og eksistensiell. Flere norske samtidslyrikere passer mer eller mindre inn i en slik beskrivelse.

  Blant yngre norske forfattere finnes det en natur-, slektsog bygdeorientert strømning i samtidslitteraturen som spiller på helt andre kvaliteter enn humor. I 2019 ble Erlend Skjetne nominert tilTarjeiVesaas’ debutantpris for sin elegante, ekstatiske lyrikk fra Finnmarksvidda. Hans diktsamling Skare fikk bred kritisk anerkjennelse for sin tradisjonsbevissthet og sine presise naturskildringer.^{shop.flammeforlag.no/products/skare} Samme år ble Michael Rindahl nominert til den samme prisen for romanen Gammelgresset, en nøkternt realistisk bok om en 62 år gammel einstøing som er blant de siste beboerne på en øy i NordNorge.^{www.gyldendal.no/skjoennlitteratur/romaner/gammelgresset/p-440926-no/} Men boken som vant Vesaas-prisen i fjor, var den humoristiske romanen Nada av Hanna Stoltenberg.^{www.gyldendal.no/skjoennlitteratur/romaner/nada/p-388662-no/} Og den komiske Full spredning av Nina Lykke vant Brageprisen i 2019, selv om også Jon Fosse var nominert til prisen. De som har gremmet seg over at maktsenteret i norsk litteratur befinner seg i en slags humorløs utkant, har det siste året kunnet glede seg over en sterk tendens til å oppvurdere den komiske litteraturen på bekostning av den humorløse litteraturen.

  VIRKELIGHETSFJERN KOMIKK

  Siden humordebatten for to år siden har det kommet flere kritikerroste, prisvinnende og bestselgende humoristiske romaner av forfattere som Nina Lykke, Heidi Linde, Marie Aubert og Janne Drangsholt. Disse romanene foregår ytre sett i trygge rammer og holder barndomstraumer, angstlidelser og fattigdomsproblematikk på avstand. Politikk, økonomi, og miljøødeleggelser er også fjerne størrelser. Komikken i den nye romanhumoren oppstår fordi karakterene av en eller annen grunn ikke klarer å tilpasse seg en trygg middelklasseramme. Plottene handler om jakten på tilfredsstillelse, bekreftelse og status. Alt i disse romanene skrus til for komisk effekt. Middelklassetryggheten fremstår som udiskutabel, mens karakterenes utagering i møte med hindrene som ligger i veien, overdrives og karikeres. Profesjonsbeskrivelsene til hovedkarakterene oser av stabilitet (vi møter leger, arkitekter, litteraturprofessorer), men livsprosjektene deres sporer av i absurde retninger. En fastlege begynner å ha lange samtaler med et skjelett, en barnløs kvinnelig arkitekt forsøker å voldta mannen til søsteren mens han sover. Den komiske romanhumoren baserer seg på en lek med forventningene våre. Komikken blir til ved at karakterene gjennom sine handlinger bryter med en forestilling som mange fortsatt har om hvordan respektable personer fra den norske øvre middelklassen skal oppføre seg. Men komikken ville ikke eksistert uten en sterk og nærmest ideologisk forestilling om at den øvre norske middelklassen fortsatt i bunn og grunn er et trygt og stabilt sted som ikke er under trussel.Vi ler fordi karakterene ikke er i stand til å tilpasse seg en norm som disse romanene som regel ikke utfordrer.

• De siste årenes oppvurdering av komikken i form av både kritisk anerkjennelse og litterære priser kan sees i sammenheng med et oppgjør både med en alvorlig naturdyrkende og sosialrealistisk tradisjon og med virkelighetslitteraturen, en måte for forfattere å understreke det lekende, fabulerende og fiktive aspektet ved litteraturen på. Humoren er en form for distansering, de virkelighetsfjerne romanene er outrerte nok til at ingen i forfatterens nærmeste krets kan hevde at de føler seg personlig truffet. Blant debutanter har det kommet romaner som bruker humor og karikerte persongallerier som en type åpenbare fiksjonsmarkører, for eksempel sier Einar Stenseng om sin komiske roman En riktig stygg bok (2020) at den er «en motreaksjon på trendene med virkelighetslitteratur og bøker som tar opp samfunnspolitiske spørsmål».^{kulturplot.no/bok/2020/skildrer-menneskers-styggdom-og-svik} I måten humorforfattere som Drangsholt og Stenseng snakker om litteratur på, kommer en svært hierarkisk og statusorientert forståelse til syne. Fiksjonen hører til på den øverste hyllen, virkeligheten nederst. Slike holdninger fremstår som innlegg i en maktkamp mellom den komiske litteraturen og den humorløse litteraturen om hva som er den mest aksepterte formen for samtidsflukt.

  Ulike former for flukt er noe den humoristiske nyere romanlitteraturen tematiserer i stor grad. I en norsk samtidslitterær kontekst er overdreven drikking en idiotsikker markør på humor. Morsomme norske romankarakterer flykter nesten alltid inn i vinflasken når det butter. I Nina Lykkes roman Full spredning(2019) flykter hovedpersonen ikke bare inn i alkoholen, men også på absurd vis inn på legekontoret sitt. Det som skiller plottene i de moderne humoristiske romanene fra de humorløse, er ofte disse formene for flukt. Mens humorløse norske plott dreier seg om flukt til en koie i skogen, prøver norske komiske figurer så langt det går å unngå å flykte til bygda eller ut i naturen. Et morsomt unntak fra denne regelen finner man hos Erlend Loe, som i romanen Doppler (2004) skrev om en karakter som viser fingeren til den norske middelklassen og forsvinner inn i skogen med en elg. I romanen Slutten på verden slik vi kjenner den (2015) har den samme karakteren gått lei og ønsker seg tilbake fra isolasjon i skogen og inn i den råtne velferdsstaten igjen.^{www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/erlend-loe-den-norske-selvgodheten-har-blitt-morkere-og-droyere/} Erlend Loe utfordrer den norske komiske romansjangerens konvensjoner ved å la en komisk karakter flykte fra byen og ut på bygda.

  Den amerikanske lingvisten Thomas Veatch kaller humor en kompleks form for smerte. Når vi reagerer på en vits med latter og ikke med sinne, godtar vi en grenseforskyvning, fordi vitsen representerer en konflikt mellom det vi forventer å få, og det vi blir servert. «Humor occurs when something is wrong that you care about, but everything is actually okay, and only occurs if you see (and feel) both views at the same time.»^{www.tomveatch.com/else/humor/summary.9907.html} Humorteorien til Veatch har mange interessante likhetstrekk med for eksempel ideene til den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij, som mener at litteratur dypest sett handler om å skape en paradoksal fremmedgjøringseffekt, som i stedet for å fjerne oss fra virkeligheten får den til å skinne med et nytt lys.^{en.wikipedia.org/wiki/Defamiliarization} For at humor skal fungere, må det ifølge Veatch finnes en tydelig oppfatning om «the subjective moral order», om hvordan ting henger sammen i virkeligheten. Først da er man i stand til å akseptere eller avvise den subtile krenkelsen eller grenseforskyvningen som er kjernen i humor.

  I den nye romanhumoren tøyes realismens grenser i retning av satiren eller karikaturen, men komikken hviler på en gammeldags og i økende grad falsk forståelse av samfunnet og tiden vi lever i, som noe trygt og forutsigbart. Samfunnsrammen er fastspikret, komikken oppstår ved at middelklasseindividet blir dratt i komiske retninger gjennom sin trang til status og tilfredsstillelse. Det lengtes febrilsk etter sosial trygghet; norske humoristiske romaner har oppsiktsvekkende mange konservative og nostalgiske trekk til felles med den humorløse slektsog bygdelitteraturen. Men problemet med den komiske litteraturen er at en bok med mange uforutsigbare vitser paradoksalt nok kan bli veldig forutsigbar og kjedelig. Og i den norske komiske romanen er det uforutsigbare nær knyttet til en nærmest fantasiløs forståelse av at middelklassen bare kan trues innenfra, ikke utenfra.

• LITTERATUR SOM NÆRMER SEG VIRKELIGHETEN GJENNOM HUMOR

  Debatten rundt hva som er morsomt i norsk samtidslitteratur, har i stor grad dreid seg om humor er et virkemiddel som skal brukes for å nærme eller fjerne seg fra virkeligheten. Komikken er blitt posisjonert ut som et alternativ for lesere som er lei den norske litteraturdebattens fokus på virkelighetslitteratur, det er blitt en trend blant både kritikere og forfattere å ønske seg virkelighetsflukt og fiksjon. Janne Drangsholt mener at litteraturen skal vise frem vitale og morsomme karakterer «som nekter å la seg herse med av den eksterne verdens mange traumer». Men det viktigste av den eksterne verdens traumer for en humoristisk forfatter er jo at samtiden kjennetegnes av en svært sprikende forståelse for hva som er normalt, hva som er krenkende, og hva som er morsomt.

  I dag er ikke humor og lek bare humor og lek; underholdning og «gamification» gjør at vi underlegges megakonserner som Facebook, Microsoft og Apple. I stedet for å dvele ved naturen eller stå i vanskelige følelser, blir vi manipulert til å klikke på reklamefinansierte apper på smarttelefonene våre. En kinesisk bank har nettopp utviklet en «Smile to Pay»-app, der man godkjenner betalingstransaksjoner ved at man smiler bredt til et kamera.^{www.theguardian.com/world/2019/sep/04/smile-to-pay-chinese-shoppers-turn-to-facial-payment-technology} Går man samtiden nærmere etter i sømmene, er det vanskelig å ha et begrep om hva som er morsomt, normalt og trygt. Er det normalt at børsene stiger til nye høyder under koronakrisen? Er klimaendringene normale? Vi er slynget inn i prosesser som gjør at en felles virkelighetsforståelse ikke ligger fast spesielt lenge. Slike prosesser byr på store utfordringer for den klassiske komikken, som forutsetter at alle oppfatter virkeligheten og det Veatch kaller «the subjective moral order», nokså likt.

• I Anne Helene Guddals samling Også det uforsonlige finnes fra 2014 uttrykkes en tanke om at det bare er mulig å tro på det som får en til å le. Hun skriver: «Jeg tror ikke på skjønnhet. / Jeg tror ikke på tilfredsstillelse. / Jeg tror på skammen, / den får meg til å le.»^{Guddal, Anne Helene, 2014. Også det uforsonlige finnes, Kolon.} I den norske samtidslitteraturen tror den humorløse litteraturen fortsatt på fjorder, fugler, natur og på et språk som klinger godt, altså på skjønnhet. Den komiske litteraturen streber etter tilfredsstillelse, men denne tredje strømningen benytter humor på en litt annen måte, for å kommunisere en skam over å være menneske i en samtid som har gått av skaftet. Veatchs teori om humor som en kompleks form for smerte, er interessant i møte med en humoristisk form for samtidslitteratur som prøver å gå inn i traumer og samfunnsspørsmål, heller enn å heve seg over dem på komisk vis. At noe oppfattes som alvorlig galt og samtidig helt normalt, er selve kjernen i humor, ifølge Veatch. I en diktsamling som Også det uforsonlige finnes, eller i danske Theis Ørntofts Dikt 2014 (oversatt til norsk av Erlend O. Nødtvedt) utgjør skammen over å være menneske det normale. Samfunnet rundt består derimot av miljøkatastrofer og politiske nedsmeltninger, eller i Guddals tilfelle livet på en psykiatrisk institusjon.

  I Ørntofts bok ligger mye av humoren i den fatalistiske måten diktjeget forholder seg til krisene han registrerer i samtiden på. Jeget skammer seg over å tilhøre menneskeheten, men finner roen ved å surfe på nett. «For å finne roen i svarte natta/ må eg ta dataen fram og runke/ til synet av Kim Kardashians store ræv.»^{Ørntoft, Theis, 2016. Dikt 2014, Samlaget.} I samtiden er trygghet noe mange på absurd vis leter etter på nettet, heller enn i naturen, på jobben, hos familien eller i velferdsstaten. Diktlinjene til Ørntoft er verken språklig eller ideologisk tilgjorte, de er ærlige. Det er også morsomt og smertefullt hvordan jeget i Dikt 2014 legger frem at han ikke har noen handlingsplan for apokalypsen. «Og tru meg når eg seier/ eg skal røykjast ut av vekstideologien/ ja eg skal røykjast ut av vekstideologien/ eg skal sjå partia rotere som kreftceller/ om min seksårsdag før eg handlar.»^{Ørntoft, Theis, 2016. Dikt 2014, Samlaget.} Det er en skamfull humor i linjen som beskriver diktjeget som må røykes ut.

• Det morsomme med disse bøkene koker egentlig ned til at de vil slå et slag for ærligheten og sannheten i en samtid som er dypt problematisk. Et tredje eksempel på et litterært verk som er for skamfullt til å være komisk og for morsomt til å kalles humorløs, er Stig Aasviks forunderlige virkelighetsroman Årets døde (2020). Aasvik iscenesetter seg selv, sin angst og sine traumer uten en annen handlingsplan enn å være så ærlig som mulig. Resultatet blir verken tabloid virkelighetslitteratur eller situasjonskomikk fra den øvre middelklassen, men noe som litterært står midt imellom. Forfattere som Guddal, Ørntoft og Aasvik, tror på ærligheten og skammen som får dem til å le, og kommer langt med det.