Hele det opplegget med mangfold

­

Jeg trives med livet der jeg er nå, men jeg lot meg friste til å søke på en stilig jobb innen kulturnæring. Jobben er kommunal, så for å søke måtte jeg inn på ei nettside og gjennom et skjema med noen spørsmål. Det ene var om jeg har flerkulturell bakgrunn. Det har jeg jo. Likevel vegret jeg meg for å krysse av «ja» på spørsmålet. Jeg ringte mamma for å be henne om råd.

− Nei, det kan du jo ikke gjøre, sier hun.

− Ikke?

− Nei, det synes jeg blir feil, sier hun.

− Men blir det egentlig feil?

− Hmm, jeg tror det.

− Ut fra det jeg leser, virker det egentlig som om det er riktig å huke av den boksen. Men samtidig så føles det feil.

Jeg har altså flerkulturell bakgrunn. Pappa er fra Iran. Mamma jobbet hele oppveksten med innvandrere. Jeg vokste opp med brødre fra Afghanistan og søstre fra Somalia. En potpurri av altmulig rart og fint. Derfor knyter det seg i magen når folk sier «neger» eller «terrorist» eller snakker nedlatende om innvandrere. Det treffer meg. Jeg har opplevd det ofte. Hørt folk som jeg trodde var oppegående, si rasistiske ting eller fortelle tilsvarende vitser. Jeg selv ser så jævla hvit ut, har fregner, og er alltid blek eller solbrent på sommeren. Derfor hører og ser jeg ofte rasismen ufiltrert, for folk rundt meg glemmer iblant hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Eller de vet det ikke.

− Men du ser jo veldig norsk ut, sier folk. Du er jo ikke som dem, får jeg ofte høre. Som dem? Som hvem? Tanken på at jeg ser norsk ut gjør meg så forvirra. Identitet er et evig spørsmål som ikke bare har ett svar. Jeg tenker at jeg er mangfold i forkledning, det høres teit ut, men det er jo det jeg er. Jeg representerer mer enn det jeg ser ut som. Mangfold handler om så mye mer enn det øyet kan se. Mangfold handler om møter mellom ulike mennesker. Det tror jeg veldig mange glemmer.

Å frivillig flytte til en øy i Nord-Norge kunne neppe være et tegn på at man har det helt bra.

Jeg ligger på det store persiske gulvteppet i stua. Øynene mine er limt fast til tv-skjermen og kanalen Fox Kids. Pappa rekker meg en gul plastskål fra IKEA. I den ligger det oppskårne sylteagurker. Smø agurker i lake, står det på glasset. Smø. Dette er ikke sylteagurker som er søte, som dem fra Nora. Disse er salte og sterke. Persiske sylteagurker. Noe av det beste jeg vet. Jeg gomler og nyter.

Pappa er fra Iran. Jeg husker fortsatt at jeg helt seriøst tenkte at han var Aladdin. At pappa hadde flyktet hit fra en ond skurk, forlatt sin Jasmin og reist med et flyvende teppe. Nå er historien om Aladdin egentlig arabisk, og pappa er perser, men for et lite barnesinn med livlig fantasi kunne det være det samme. I mitt hode var han en prins, og dette gulvteppet jeg likte å ligge på, kunne egentlig fly.

Pappa har en svart og fyldig hårmanke. Ganske fin faktisk. Mitt hår er litt mer pistrete. Nesa hans er ikke så markant, men litt. Iranere er veldig opptatt av neser, faktisk så opptatte av det at de er ledende på verdensstatistikken over plastisk kirurgi for å fikse på nesa. Pappas nese er helt moderat og fungerer godt.

Når pappa beveger seg, halter han. Det er fordi han var med i krigen, tråkket på en landmine, og beinet ble bokstavelig talt sprengt i filler. Jeg har sett mange actionfilmer opp igjennom årene, særlig sammen med pappa, og jeg lurer på hvordan det egentlig er for ham å se eksplosjoner eller mennesker som går i lufta. Kjenner han det i kroppen? Savner han foten som er borte? Kan han føle at den mangler?

− Skal du ha eple?

− Ja.

Nå kommer pappa med en plastskål med eplebåter. Vi spiser mye frukt. Pappa har sånne magiske hender som alltid klarer å plukke ut den beste frukten i butikken. Intuisjon kan det vel også kalles. Han snakker ikke så mye. Det er enkle spørsmål og korte svar.

Jeg gikk i andre klasse på barneskolen under 9/11. Forsto ikke så mye av hva som hadde skjedd, men det var alvorlig, mange mennesker hadde dødd, og fly hadde krasjet i noen tårn i USA. I klassen min hadde jeg ei venninne. Vi var gode venner. En dag sa hun til meg at vi ikke kunne være venner lenger. Moren hennes hadde nemlig sagt at pappa kunne være en terrorist, så derfor måtte hun holde seg unna. Jeg ble så klart lei meg. Vennskap kan være sårbart, men er et viktig anker i livet − for barn som for voksen. Der og da ble jeg mest såret fordi jeg mistet en venn, begrunnelsen derimot, forsto jeg ikke omfanget av da.

Mamma jobbet med mindreårige asylsøkere. Barn uten familie eller nettverk. Helt alene i Norge. Derfor var ikke mamma bare min storesøsters og min mor, hun var også morsfiguren for ungdommene hun jobbet med, og i noen perioder hadde vi mange søsken. Store deler av barneskolen jobbet hun med fire gutter fra Afghanistan og to søstre fra Somalia. Dermed hadde jeg altså seks ekstra søsken, på en måte. Vi bodde ikke sammen, men jobben til mamma var ikke av den typen som gjorde at hun kunne dra fra kontoret klokka fire og ikke tenke på jobb før neste arbeidsdag. Det var tross alt usikre og iblant ensomme ungdommer som trengte veiledning og omsorg − akkurat som du også har hatt behov for av dine foreldre.

This is shit

Da jeg var ferdig med 13 års skolegang, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre videre med livet mitt. Det siste året på videregående fikk jeg fire innkallinger til studieveileder med varsko om at de så at jeg ikke hadde søkt på høyere utdanning. «Obs! Obs! Pass på! Ett friår kan bli til ti! Plutselig ender du opp i kassa på en dagligvarehandel resten av livet! Kom gjerne innom for rådgivning! Dette finner vi ut av! Bare begynn å studere, så fikser det seg!»

Men, nei! Jeg var så møkka lei skolen. Jeg hatet skolen. For meg var skolen et rigid sted med altfor mange regler, men også altfor mange konflikter. Det var et sted hvor mennesker som ikke likte hverandre, ble tvunget sammen på en måte som ikke nødvendigvis resulterte i at vi lærte hverandre å kjenne heller. Skolen var et sted man ble mobbet, utestengt og følte seg elendig. Hvor majoriteten kanskje var unge mennesker som stort sett følte seg dårlig, men likevel lot seg lede av en liten gruppe ungdommer som representerte en slags elite. En gjeng av de peneste, kuleste og mest uoppnåelige. Skolen var et sted der disse skinte som diamanter, mens vi andre var som møkk − uansett om vi var seks eller nitten år. Jeg hatet skolen, men nå var den over. Så gjorde jeg som mange andre unge. Jeg flytta til Oslo.

Selv om jeg opplevde utdanningsinstitusjoner som et slags skrekkens kammer, begynte jeg etter en tid å studere ved Kunsthøgskolen i Oslo. «This is it», står det med store, lysende bokstaver på taket. «This is shit», sa en jeg kjenner. Det passet egentlig ganske bra. I løpet av de tre årene jeg gikk der, følte jeg at jeg forsvant mer og mer inn i mitt egne lille ekkokammer, plassert inne i et skolemiljø bestående av et større ekkokammer. Majoriteten av dem jeg omgikkes med, var stort sett helt på bølgelengde med hverandre.

Vi var korrekte, oppegående, flinke, engasjerte, hardtarbeidende og kreative. Mange av oss var også pene. Jeg forsøkte å bli noe av betydning, finne opp hjulet på nytt. Det føltes så ekstremt lite samfunnsnyttig å gå på den skolen. Misforstå meg rett, jeg mener absolutt at kunst og kultur er av stor verdi i menneskers liv. Det kan utfordre, glede, utdanne, provosere, skape, forme, løfte. Det kan gjøre så mye rart og godt og vondt. Jeg vet også at jeg er en helt OK kostymedesigner, og jeg gjør frilansarbeid i sektoren fremdeles. Poenget mitt er bare det at vi var for mange studenter som burde ha tatt en realitetsorientering rundt verdien av det vi holdt på med. Så burde vi innsett at vi aller helst skulle gjort noe annet, kommet oss ut.

Ut til øya

Eksamen og arket det sto bachelorgrad på, nærmet seg med stormskritt. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg gått på kunsthøyskolen i tre år. Likevel var jeg ikke kommet lenger i livsplanene enn at jeg følte meg mer rådvill enn da jeg begynte der. Jeg trengte en mening. Så banalt, men helvetes vanskelig. Alle leter vel etter en mening med livet, jeg stresser kanskje i overkant, men hvis ikke jeg snart kunne kjenne på en nytteverdi i meg selv, ville jeg bli selvdestruktiv.

Jeg søkte hvileløst rundt på internett etter en mening. En retning.

En natt oppdaget jeg en notis på nettstedet Underskog. Det skjer ikke så mye på det nettstedet lenger, men det er noen som nå og da prøver å få i gang diskusjoner på forumsidene. En dame skriver at hun har hørt om at noen trenger en til å ta over en landhandel på en liten øy i Nord-Norge. Jeg leser setningen to ganger. Kunne dette være noe?

For første gang på lenge kjente jeg en gnist i meg blusse opp. Det er akkurat det jeg har ventet på. Meningen! Retningen! Jeg sender en milelang melding til mannen som er oppført som kontaktperson i notisen. Han virker skeptisk og skjønner ikke hvorfor jeg som er i midten av tjueårene og bor i Oslo, skal flytte til Myken, en øy hvor det er 12 fastboende og omtrent alle er over 60. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg skal gjøre dette, annet enn at jeg kaller det for skjebnen. Jeg elsker klisjeer!

Jeg tilhører ikke den hvite majoriteten, men heller ikke det fargerike mangfoldet

Etter mye overtalelse klarer jeg å mase meg til å få jobben. Så da er det bare en ting å gjøre. Kjøpe en hund, si adios til alle jeg kjenner og reise nordover. Da fastlegen min fikk høre om det plutselige oppbruddet mitt og flyttingen til Helgelandskysten, kikket allmennpraktikeren meg dypt inn i øynene og spurte med et medfølende blikk om jeg hadde det vondt. Om jeg tenkte å reise dit for å ta livet mitt? Å frivillig flytte til en øy i Nord-Norge kunne neppe være et tegn på at man har det helt bra.

Jeg hadde aldri vært i Nord-Norge og skulle nå tre inn i en tilværelse hvor trikk og by ble byttet ut med båt og øy. Jeg hadde heller aldri jobbet med dagligvare før og tenkte sjelden på matbutikker som noe annet enn et sted hvor man kjøpte mat. Her ute var denne butikken den eneste helårsåpne møteplassen for innbyggerne på øya. Den var også et postkontor. En kafé. Der folk hentet ut polvarer og medisiner. Et midtpunkt. Stillingstittelen var butikksjef, enkelte omtalte meg som butikkjomfru, men selv vil jeg påstå at en jobb som dette, er en form for sosialt arbeid.

Da jeg først kom til Myken, hadde det gått rykter om at jeg var en sosialantropolog som kom for å studere de lokale. Jeg aner ikke hvor det ryktet stammet fra, men allerede første dag på øya måtte jeg forklare at jeg ikke var der for å studere folk. Jeg fortalte at jeg er utdannet kostymedesigner, noe enkelte trodde var en hobby. En dag diskuterte jeg med en yngre fyr som jobbet på lokalbåten. Han lurte på om jeg hadde noen planer om å studere, da jeg sa til han at jeg allerede hadde en bachelorgrad i kostymedesign, sa han likevel: «Jaja, jeg har hørt om det, men hva har du tenkt å ha som ekte jobb?»

Dette er et spørsmål som sikkert kunne ha fornærmet noen, men jeg forsto hvor det kom fra. For jeg lurte vel egentlig på det samme selv. Likevel klarte jeg å overbevise ham om at å være kostymedesigner er et beinhardt yrke, og etter en kjapp innføring i det ustabile og usikre livet til en frilanser var det eneste han hadde å si:

− Jeg skjønner ikke hvorfor noen orker å ha en jobb som tar så mye tid. Når skal man rekke å gjøre det som er gøy, ha en hobby, for eksempel?

Først lo jeg, så ble jeg flau. For det var et poeng der og som jeg kunne relatere meg til. Det var mye derfor jeg hadde flyktet til den øya.

Bylivet var byttet ut med en øytilværelse som stort sett besto av enorme mengder kaffe, vaffel-os og samtaler om båt. Når man bor så langt ute ved havet, er været gjerne dårlig store deler av året. Det går ikke en dag uten at jeg snakker om båt. Varene kommer med båten. Øya har 600 meter asfalt, men ingen biler. Båten kan ikke ta med biler.

En eldre mann kjører varene opp med trøkk, og folk fra øya hjelper meg med å få inn dagligvarer til butikken. Polvarer til dem som har bestilt. Medisiner og post begge veier. Myken ligger ute i storhavet, der er man avhengig av været. En periode på vinterstid kom ikke båten på et par uker. Da fikk jeg solgt ut butikkens lager av frysevarer, og etter hvert det meste av hermetikken og posematen. Det er utrolig hvor lenge et øysamfunn kan leve på boksemat og tørket mat fra poser.

To ankerpunkter

Fra Myken flyttet jeg videre til noe som er reneste metropolen til sammenlikning – øya Selvær. Her bor det faktisk hele femti fastboende, og jeg driver butikken.

Nå har det gått tre år. Jeg har levd i mikroskopiske samfunn på to ulike øyer i Nord-Norge, langt ute i havet. Her er det stort sett storm åtte måneder av året. Alle de stilige klærne jeg brukte da jeg bodde i Oslo, har støvet ned, og hverdagen min er u-glamorøs, men jeg fyller den med luksusen av fersk sjømat, dyre vinmonopolpakker med naturvin og underlige samtaler. Det som var et innfall en sen natt på Underskog, har utviklet seg til å bli et ektefølt engasjement for mangfold og bosetting i distriktene. Mange tenker kanskje at Bygde-Norge er et forgubba, saktedøende sted med lite å hente. For mennesker som meg fungerer det også som et springbrett til å føle seg bedre, utvide perspektivet og erfare at livet utenfor Ring 3 kan være et enormt mulighetsrom.

NRK la ut et intervju med meg på nett i sommer, i deres pågående dekning av bostedsmangfold. Da var kommentarfeltet fullt av folk som hadde meninger om det å flytte fra byen til bygda. Flere av kommentarene var rasistiske, men på uventet vis. Folk som misliker innvandrere og flyktninger, skrev at de skjønte godt hvorfor en blond jente som meg flyktet fra den multikulturelle byen. Jeg ble omtalt som en ekte viking. De trodde kanskje at etternavnet mitt er norsk?

Jeg ble engstelig av oppslaget og reaksjonene. Nasjonalister hadde altså meg som en slags blond, våt drøm. Jeg lurer på om de fremdeles ville skrevet sånn om meg om de visste at jeg er halvt iransk, at jeg er annengenerasjons innvandrer, et barn av en flyktning fra den muslimske verdenen?

En annen kommentar sa: «Her lukter det NAV lang vei, hu der har ikke jobbet en dag i sitt liv!» Underforstått vil en blondine ikke ha arbeidsevne, og Distrikts-Norge ikke ha arbeidsplasser.

Ser jeg tilbake på årene i Oslo og setter det opp mot tilværelsen her ute, har jeg to ankerpunkter jeg ser på som essensielle og viktige for at jeg finner en verdi i å bli her ute. Det ene er at jeg på øyene har fått mulighet til å føle meg som en ressurs og et verdsatt medlem av et lite lokalsamfunn. For ei som gjennom store deler av livet har slitt med å kjenne på både en forankring og identitetsfølelse, er det å verdsettes av andre og tilhøre en gruppe en enorm anerkjennelse som mater sjelen med mer enn penger kan kjøpe. Det er en verdi man ikke kan sette en sum på.

Det andre er at jeg også innser hvor lite konstruktivt det kan være for selvet å kun omgås likesinnede. I byen er vi så ufattelig mange mennesker på ett og samme sted. Vi har kanskje ikke menneskelig kapasitet til å ta inn over oss alle de ulike individene vi omgås, så vi må katalogisere hverandre. Helt ubevisst setter vi hverandre i båser, gir hverandre merkelapper for å sortere og få et overblikk over hvem man skal omgås − og hvem man ikke skal omgås.

Derfor ender vi gjerne opp med å henge sammen med de som er lik en selv. Dermed blir vi konforme og late, fordi vi sjelden må være rundt dem vi ikke er enige med. I byen er det folk nok til at man alltids kan ta en omvei rundt dem man ikke liker, du trenger ikke snakke med eller forholde deg til folk du er uenig med. Men på bygda derimot, finnes ikke den samme mengden av folk.

I Vi puster fortsatt forteller Yohan Shanmugaratnam om den lille lokalpuben på Ås, der han vokste opp: «... på lokalpuben var det plass og takhøyde til de fleste, men så lite at du måtte tåle å sitte ansikt til ansikt med en du egentlig ikke tålte trynet på.» I små bygdesamfunn, som på de to øyene jeg har bodd, må man jobbe og leve med de menneskene man har, til tross for forskjeller. Det gjør at bygder er viktige for å ivareta et mangfold. Levende bygder gir både bostedsmangfold og rom for annerledes liv.

For meg som kommer fra byen, har erfaringen med å bo i utkantstrøk vært viktig fordi de har gitt meg et annet bilde av mangfold og perspektiv, enn det jeg hadde fra før. Det har tvunget meg til å lære meg til å se mennesker − ikke merkelapper, sånn som politisk ståsted.

Jeg har lært at jeg må gi rom og tid til å se de andre, og forstå hvorfor andre mener ting de mener, selv om jeg kan være dypt uenig med dem. Jeg tror at når man først kan forstå eller anerkjenne andres meninger og ulikheter, så kan man også klare å føre en dialog som er mer konstruktiv og utviklende enn om vi bare kaller hverandre rett ut for rasister, kommunister eller idioter.

Da det klikka

Det klikka for meg i fjor under Black Lives Matter. Ekkokammeret ble for lite. Jeg synes dette er vanskelig å snakke om, men la meg prøve. Når vi alle skal legge ut en svart rute på Instagram mot rasisme i USA og snakke om hvor indoktrinert rasismen er over there og samfunnet deres − uten å kaste et blikk på hvordan det ser ut i ens egen bakgård − så blir jeg forbanna. Vi svartmaler våre sosiale medier mot det som skjer i USA. George Floyd ble et symbol på politivolden i USA, men i Norge så skyter en ung mann sin egen stesøster fordi hun er adoptert fra Kina. Han skyter henne. Tre ganger. I ansiktet. Sier «nå er det nok». Og så skyter han henne en gang i brystet. Lot vi Instagram gå i svart for henne? Samtidig sitter det enslige, mindreårige asylsøkere på mottak rundt om i Norge. Kanskje sendes de ut av landet, kanskje får de bli, kanskje får de aldri noen norske venner, kanskje lar de seg rekruttere av ekstremister fordi det aldri var noen andre som strakk ut en hånd, kanskje tar de livet sitt fordi det er så forbanna ensomt og jævlig her. La vi ut svart bilde på Instagram for dette?

Tanken på at jeg ser norsk ut gjør meg så forvirra.

Jeg tenker på ungdommene mamma har hjulpet. Når de gråter fordi de ikke får venner på skolen. Hvor livredde de var i timene etter 22. juli fordi hele verden var helt sikre på at det var islamsk terror. Hvor sønderknuste noen av dem var fordi de var helt sikre på at livet nå var over. Jeg tenker på de som kommer hit og lever et helt jævla liv i ensomhet fordi nordmenn ikke gir nok, bare litt, akkurat nok til at de ikke lenger har dårlig samvittighet.

Jeg tenker på pappa. Jeg tenker på venninna mi på barneskolen som ikke kunne være vennen min fordi pappa kanskje var terrorist. Jeg tenker på et medlem av mammas familie som er rasist til fingerspissene, og som forsøkte å dytte pappa ned fra en trapp fordi pappa var utenlandsk.

Jeg tenker på at alt dette har formet meg, men også føkka meg opp.

Jeg ser så hvit ut at jeg ender opp med en intens berøringsangst til min egen opprinnelse. Jeg kan ikke snakke om mangfold eller rasisme fordi jeg ser ut som en del av majoriteten, ikke minoriteten. Det er ikke vi som er lyse vi skal snakke om nå, nå skal vi heller lytte, holde kjeft og la de som har vært kneblet i flere tiår, få slippe frem. Men, faen heller, jeg har sett så mye, hørt så mye, opplevd så mye − jeg har et bein i hver leir, men faller likevel bare mellom to stoler. Jeg tilhører ikke den hvite majoriteten, men heller ikke det fargerike mangfoldet.

Rasetenkningen gjør meg så sint. Rasende. Og ekstremt trist. Min indre McFlurry av sorg, sinne og skam. Yohan Shanmugaratnam sier i boka si Puster vi fortsatt: «... og under alle tolkninger av FN-resolusjoner, Genèvekonvensjoner og gode intensjoner ligger det et enkelt, skittent faktum: alle menneskeliv er ikke like mye verdt.» Det er et jævlig faktum, men det er likevel et faktum. Og et hinsides stort tabu å ta opp.

For vi vil jo være flinke, gode, korrekte og progressive, men egentlig er de fleste av oss late, redde og konfliktsky. Derfor er det så greit når det skjer katastrofer og tragedier andre steder i verden som vi kan løse med hashtager og sorte kvadrater. Det koster oss så lite. Det er kanskje derfor jeg blir så sint og lei meg? Fordi alt det rasisme allerede har kostet meg så mye i løpet av livet. Det har kostet meg tillit, kjærlighet og trygghet. Samtidig som det har gitt meg en tosidighet og skam. Jeg har jo ikke lov til å være trist over rasisme egentlig. Jeg ser jo hvit ut.

Når du leser dette, så rynker du vel på nesa, gjør du ikke? For det er litt ubehagelig å lese? Synes du ikke at jeg er en dust? At jeg nærmest sørger over min egen hvithet? Greia er bare at det ikke er det jeg gjør, jeg prøver bare å påpeke et annet faktum, og det er at vi har vært altfor enkle og nesten litt dumme i hele det opplegget med mangfold. Vi baserer det så mye på det synlige, men hallo da dere, mennesker er jo som en løk. Lag på lag på lag, og kanskje er det ytterste skallet gult eller rødt, men inni kan det både være muggent eller friskt. Skarpt og sterkt, eller spakt.

Uventet vennskap

På Myken fikk jeg et vennskap som ga meg en reise inn i å erkjenne mine egne fordommer. La meg introdusere deg for min venn Knut.

− Hvordan går det?

− Nei det går .... går av og til.

− Jaha?

− Ja.

− Jeg bare lurer på en ting.

− Å ja? Ka da?

− Jeg skal skrive en tekst til en greie, og så tenkte jeg å skrive om vennskapet vårt, er det ok?

− Jaså!

− Ja, det har betydd veldig mye for meg.

− Meg også!

− Ja, så er det greit?

− Visst faen er det greit. Du e jo så savna her ute.

Knut og jeg ser ikke verden på samme måte. Det er ikke så rart. Utgangspunktene våre har vært helt forskjellige. Det er meninger han har som jeg tidligere ville avskydd. Her ute derimot, er vi blitt gode venner. Perlevenner vil jeg tørre å påstå.

Knut bor i et gammelt nordlandshus ved siden av butikken på Myken. Det er et praktfullt hus og litt av grunnen til at vi ble kjent. Da jeg først flyttet ut dit, var det flere som mente at jeg ikke måtte bry meg om han gubben i huset ved siden av butikken. Han var visstnok både sur og tverr. En ekte gubbe der altså. Men han bodde i et så nydelig hus. Om kveldene da jeg luftet hunden, kunne jeg se at han tente lys der inne. En gubbe som tenner stearinlys! Der andre omtalte ham som sur, så jeg en person som er glad i å ha det koselig. En dag komplimenterte jeg huset hans, litt bryskt svarte han: «Takk, du får komme innom en dag og se, da vel.» Så tok jeg turen, fikk en omvisning og deretter en kopp kaffe. Det ble starten på et vennskap jeg ikke hadde sett for meg.

Knut hadde vært fisker, bodd på Vestlandet i noen år, men etter hvert flyttet hjemover til nord. Han veksler mellom å bo på øya og på fastlandet. Etter hvert lærte jeg ham å kjenne. Han fortalte meg ulike historier fra livet sitt, om enorme tap og store sorger, men også om eventyr og fine ting. Jeg lærte virkelig å kjenne Knut. Denne sure gubben, som ikke egentlig var sur likevel. Hos Knut står døra alltid åpen for meg. Da jeg var nabo med ham, pleide jeg å starte dagen med å gå innom for en kopp kaffe, og på kveldene tok vi kanskje en pils. Så hørte vi på NRK P1+ og snakket om stort og smått.

Som oftest er Knut og jeg helt uenige om det meste. La oss ta betydningen av kunst og kultur som eksempel. Han mener slikt er et overskuddsprosjekt og ikke bør prioriteres med mindre man har masse penger til overs, mens jeg mener det er helt essensielt å oppleve eller ta del i for å utvikle seg. Iblant har vi diskutert verdien av kulturnæring så heftig at det har endt opp med at vi har skreket til hverandre. Sånn sett er vi like. Begge er vi like urokkelige, standhaftige og hellig overbevist om at ens egen mening er riktig. Ofte har vi ikke kommet til enighet, men etter å ha ropt og skreket litt er vi blitt enige om å være uenige. Og vi er like gode venner etterpå.

Vennskapet med Knut har vært en øvelse i å jobbe med mine egne fordommer. Han er medlem av Fremskrittspartiet. Gjennom min oppvekst var FrP-ere ekvivalente med rasister. Mennesker jeg ikke ville vedkjenne meg. Fordi de var onde. Dumme. Destruktive for samfunnet. For meg var folk i FrP de andre, de jeg ikke kjente, som ikke likte sånne som meg. Men dette er jo ikke Knut. Han er et godt menneske, selv om vi politisk sett er uenige om mye.

I starten kunne jeg dvele ved hvorvidt det var innafor å være venn med Knut. Jeg følte at jeg sviktet min far og halve meg. Nå ser jeg at jeg vel egentlig aller mest sviktet gamle fordommer. Ekkokammeret mitt ble erstattet av åpne møter med annerledes mennesker på to små øyer. Når plassen er liten og folka er få, så må man møtes.

Ved å måtte møte og omgås de som har annen bakgrunn enn meg, har jeg møtt et mangfold av meninger og verdier som jeg pleide å være redd. Kanskje kan jeg også snu på det og si at jeg lot dem møte en kunstutdannet norsk-iraner? Kanskje de også hadde tilsvarende fordommer mot sånne som meg?

Og dette er kanskje det aller viktigste med mangfold − at vi møter et mangfold av mennesker. Et reelt mangfold oppstår først når vi faktisk møter mennesker som ikke er som oss selv.

Hvis vi ikke klarer å se mennesker, ut ifra hvem de faktisk er, hva de gjør og hva de sier, hvis ikke vi kan klare å vektlegge summen av alt det mennesker er, men kun basere holdningene våre på overfladiske faktorer som utseende eller stil, religiøs eller politisk tilhørighet og enkeltytringer, så vil vi heller aldri komme noen vei. Da vil vi fortsette i en evig konflikt mellom oss og dem.