Kjærlighetens kontrære kraft

­

Gratulerer med bryllupsdagen til dere begge! Meldingen fra svigermor tikker inn idet jeg stod og pakket matvarene i kassen på Rema 1000. Shit! Jeg småløp over parkeringsplassen i håp om å nå frem før den andre mottakeren hadde lest, rev opp bildøren og ropte: Gratulerer med bryllupsdagen! Jeg så på ansiktet hans at jeg rakk det. Først forbauset, så tenksom, sier han til sist: Oi! Så lenge har jeg aldri vært gift før.

Jeg er min manns tredje kone. Det er helt greit. Jeg har aldri trodd på sjelevenner, og alltid forundret meg over den store andelen som ikke skilles, når statistikken refereres. Dessuten satser jeg på at erfaringer med tidligere skilsmisser gir min mann en høyere terskel for å gjennomgå noe slikt nok en gang. Det ville unektelig også se litt tåpelig ut. Hvem tror han at han er, liksom, Elizabeth Taylor? Familien sa allerede under forrige skilsmisse at nå gadd de ikke komme i flere brylluper. Så vi giftet oss alene. Det vil si, i påsyn av en ansatt ved den norske ambassaden i Lisboa og to vitner hanket inn fra gaten.

Jeg kommer dessuten fra en familie som ikke feirer seg selv. Det har nok satt sine spor. Jeg har alltid vært skeptisk til deklarasjoner av kjærlighet i plenum. Jo eldre jeg er blitt, jo større har avgrunnen mellom språket og det vi kaller kjærlighet, kjentes. Det er lite jeg finner så tomt, eller pinlig, som kjærlighetserklæringer i sosiale medier. Det trigger alltid en skepsis hos meg. Hvorfor må de absolutt dele? tenker jeg. Er det fordi de selv er usikre og trenger en manifestering? Ytre bekreftelser? Jeg tror ikke min kynisme bare handler om at jeg er smålig. Gjennom årene har jeg hørt nok lovsanger fra venner og kjente mot slutten av et forhold til å vite at det like gjerne kan være et tegn på endelikt som på evig troskap. Ord er bare ord.

Og tross all denne surmagede skepsisen er jeg altså en kjærlighetsjunkie. Helt sant. Jeg jakter daglig på gode kjærlighetshistorier fra virkeligheten. Når sant skal sies, er det egentlig det eneste jeg synes er virkelig interessant. For historier om kjærlighet er, takk gud, noe helt annet enn erklæringer. Historiene forsøker ikke å fange noe, å være noe annet enn én historie, ett tilfelle. Det handler om den mest forslitte skriveregelen: Show, don’t tell.

Kjærligheten fremstår for meg som mystikkens siste skanse i et samfunn der større og større områder underlegges vitenskapens enevelde. Og med mystikk mener jeg ikke opphøyet eller utilgjengelig, tvert imot, den er både jordbundet og hverdagslig. Men den lar seg ikke forklare logisk eller brytes ned i sine enkelte bestanddeler. Og det at den er så uforutsigbar, gjør etter min mening den menneskelige erfaringen mye mer interessant. Gleden var derfor stor da jeg kom over podkasten til The New York Times, Modern Love. I tillegg til kjærlighetsjunkie er jeg nemlig radiot, og her lå det 260 kjærlighetshistorier og ventet på gjennomlytting. 120 timer opplesning av de beste bidragene fra avisspalten med samme navn. Det gikk fort. Øregangene gikk varme. Hva vil jeg i etterkant si preger fortellinger om moderne kjærlighet? Døden.

Ikke bare død, jeg overdriver. Også sykdom og samlivsbrudd. Det gir mening. De siste årene har jeg tenkt på livskriser som kjærlighetens kontrastvæske. Den settes rett i blodet, man fryser til, og med ett ser man alt så tydelig. Kjærlighet i et godt liv er ikke noe man går rundt og legger merke til. Den bare er, slik luft er et ikke-tema helt til man ikke får puste. Men når krisen rammer og halsen snører seg, entrer kjærligheten scenen med en voldsom kraft. Derfor er det naturlig at de sterkeste kjærlighetshistoriene også er fryktelig vonde.

Et av de mest ikoniske bidragene i Modern Love-spalten er «You May Want to Marry My Husband». Teksten er en kontaktannonse forfatteren Amy Krouse Rosenthal skriver på vegne av sin ektemann. Selv er hun sengeliggende med uhelbredelig kreft, men vil gjøre det hun kan for å sikre at mannen får et godt liv og oppleve kjærligheten igjen etter sin egen bortgang. Kontaktannonsen blir selvfølgelig også er kjærlighetsbrev, idet Rosenthal ramser opp de mange, mange gode grunnene til å ville dele livet sitt med Jason Rosenthal. Kjærlighetsbrevet er det siste Amy skriver, og hun dør ti dager etter at bidraget publiseres. Det er så fælt. Og så fint.

Et annet eksempel: Jeg har nettopp ferdiglest Hilde Kvalvaags siste roman, Djuphavsslettene. Sjelden har jeg lest en så rå beskrivelse av kjærlighet. Rystende intens. Den omhandler hennes sønns selvmord. Kjærligheten vibrerer gjennom boksidene. Den til sønnen, som er død. Den til de gjenlevende barna. Til livet og til naturen. «Eg er lykkelig, eg har aldri kjent meg mindre aleine, sjølv om eg aldri har vore så trist», skriver hun midtveis i boken. Døden setter kjærligheten i relieff. Og om man først legger merke til det, ser man det overalt. Ville Romeo og Julie overlevd tidens tann om de fikk hverandre, kjedet enebolig og Tesla? Neppe. For hvermannsen er det om å gjøre å ikke gjennomleve århundrets kjærlighetssaga. Århundrets kjærlighetssaga er for øvrig også tittelen på Märta Tikkanens langdikt om det turbulente ekteskapet med den alkoholiserte forfatteren Henrik Tikkanen. Jeg elsker den boken, men ville aldri byttet ektemann med fru Tikkanen. Lykken er luft og hverdag. Å oppdage at man har glemt bryllupsdagen i kassa på Rema.

Det sies at vi mennesker fødes til verden med to reflekser: å gripe og å suge. Det er helt avgjørende at vi umiddelbart klamrer, krafser, biter og suger oss fast til andre mennesker for å overleve. Kjærlighet er et overlevelsesinstinkt. Det handler som sagt om liv og død.

Kjærligheten traff meg som en knyttneve i mellomgulvet da jeg selv ble mor. At den kunne være så fylt med smerte og angst kom som et sjokk. Alle som åpner seg for en slik kjærlighet, påfører seg selv en akilleshæl. Eller, akilleshæl blir feil. Det kjentes mer som å bevege seg rundt i verden med innsiden på vrangen og nervene i spenn. Det fysiske kjærlighetsarbeidet som skulle utføres dag og natt var overveldende, og jeg ble besatt av å lete etter kjærlighetshistorier som kunne speile min erfaring. Dette lå milevis fra de mer harmoniske fortellingene om mor og barn jeg kjente fra tidligere. Kunnskapen om at kjærlighet krever hardt fysisk arbeid kjentes som en nyvinning, selv om den selvfølgelig er like gammel som tidenes morgen. Som spedbarnet, grep og sugde jeg til meg alt jeg kom over av fortellinger om morserfaringer. Og jeg fikk et voldsomt behov for å dele. Skrive. Knytte meg til et skjebnefellesskap. Som om jeg ville strekke ut hånden og lenke meg til alle formødre som har elsket slekten videre. Det er jo dette livet handler om, tenkte jeg.

Vi var tilfeldigvis flere skrivende som på samme tid satt med gnagsår på brystvortene og kontrastkanylen rett i armen og ville fortelle verden hva vi så. Dette ble siden kalt barselbølgen i litteraturen, alle disse bøkene om livets mest grunnleggende forutsetninger. Morskroppen er første åsted for kjærlighetserfaringer. Fortellingene om barseltiden er fortellingen om hvordan kjærlighet oppstår midt i blod, slit og tårer. Det er ingen romantisk, verbal eller sofistikert kjærlighet, men en kjærlighet som springer ut av primale instinkter og et konstant omsorgsarbeid. Av og til lurer jeg på om kvinnekroppen gir oss et større talent for kjærlighet og empati enn menn. Det er kanskje ikke riktig å snakke om størrelse i en slik sammenheng, men at det gir oss en annen kompetanse, føler jeg meg nokså trygg på. Morskjærligheten er en forutsetning for alt liv. Intet mindre. Ikke rart mødrenes harme dirrer som en spent buestreng når barselomsorgen og mødrefellesskapet nedlegges og avlyses til fordel for profitt. Finnes det større hovmod enn et samfunn som setter en pris på morskjærligheten?

Hvem tror han at han er, liksom, Elizabeth Taylor?

Mannen min, han som gifter seg hele tiden, har en annen hobby: trening og kosthold. Jeg lover jeg ikke skal skrive så mye om det, men han snakker ofte om dette at rent biologisk sett så lever vi mennesker fremdeles i steinalderen. Altså burde vi forsøke å spise mer som de gjorde i steinalderen, og unngå for mye prosessert mat, planteoljer og så videre. Jeg synes dette er ganske kjedelig, så når han begynner å snakke om dette, sitter jeg ofte og funderer på hvilke andre sider av samtiden som går dårlig overens med steinaldermennesket. Særlig følelsesliv og tidsaspekt interesserer meg. Er steinaldermennesket, altså vi, dårligere rustet for kjærlighet i dagens samfunn?

Alle har sett evolusjonsplakaten med menneskets utvikling fra sjimpanse til Homo sapiens. Det finnes mange parodier, og den siste viser en utvikling som ender i et menneske med armen løftet og en smarttelefon foran ansiktet. En slags Homo digitalis, om du vil. Skjermene har gjort så mye med oss på så kort tid, og vi vet lite om langtidseffektene. Vi mistenker at den har gjort oss mindre konsentrerte og mer rastløse. Det som i alle fall er helt sikkert, er at den har endret hvordan vi omgås og kommuniserer med hverandre. Dette gjelder i høyeste grad også våre kjærlighetsliv.

Hvordan møtte folk egentlig hverandre før Tinder, Happn, Grindr, Bumble? Vi fikk det nå til på et vis, men i et helt annet tempo. Appene gjør at du har, om ikke hele verden for dine føtter, så i alle fall en utømmelig kilde til romantiske hookups rett under scrollefingeren. Selv møtte jeg mannen med de mange konene på min første internett-date noensinne. Jeg husker jeg var litt vemodig over at det digitale kjærlighetsekseventyret var over nesten før det hadde begynt, men i dag er jeg sjeleglad for at jeg skygget banen like før det hele virkelig tok av.

Høres jeg gammel ut nå? Vel, de fleste har opplevd FOMO, altså fear of missing out. Jeg husker da vi kjøpte eneboligen vi bor i nå. Jeg var helt fantastisk fornøyd med å klare å kapre det huset. Likevel kunne jeg ligge våken om natten og skrolle meg gjennom boligannonser i opptil ett år etterpå. Faktisk gjør jeg det fremdeles innimellom, fire år senere. Jeg er så glad jeg ikke møtte mannen min med dette blikket og disse rastløse fingrene. En katalog med alternativer i lommen. Mannen min er den klassisk tause typen. Det betydde ikke at han ikke hadde noe å si, men det tok litt tid å bli kjent. De som beveger seg til en annen rytme enn informasjonssamfunnets maniske taktskifter, kan få problemer på kjærlighetsfronten. For ikke å snakke om hvordan vi alle kan bli litt avstumpet av alle mulighetene.

Vi befinner oss i en oppmerksomhetsøkonomi der vår tid og våre blikk er blitt en vare. Tør vi overlate våre kjærlighetsliv til apputviklerne? Stoler vi på at de vil oss vel? Kjærligheten krever for en stor del å velge bort, mens techgigantene tjener penger på at vi fortsetter å sondere alternativene. FOMO driver en hel verdensøkonomi. Og den har inntatt våre hjerter.

Da jeg stod i kassa på Rema hadde jeg, blant Biola og bakepapir, plukket med meg to iskaffer. Det gjør vi alltid, mannen min og jeg. Det er blitt en liten kjærlighetsrutine å kjøpe med seg en ekstra iskaffe til den andre uten at han eller jeg har bedt om det. Jeg hadde kjøpt Sørlandschips med havsalt, fordi jeg vet at mannen min kommer til å få lyst på det utpå kvelden, men han er mer fornuftig på dagtid. Datteren min får utslett på hendene av korona-håndvasken, så jeg hadde tatt turen innom apoteket for å kjøpe den eneste håndkremen som reparerer henne: Neutrogena blå. Jeg kjøpte et Kinderegg fordi jeg så at det inneholdt en Paw Patrol-leke. Sønnen min er dypt fascinert av Chase, den animerte valpegjengens politimann. Løpende over parkeringsplassen bar jeg på handleposer fulle av kjærlighet og omsorg. Og hverdag, hverdag, hverdag.

Kjærligheten er under angrep. Det høres dramatisk ut, men la oss si det som det er.

Jo eldre jeg blir, jo større synes glipen mellom språket og kjærligheten å bli, fordi jeg blir mer og mer overbevist om at kjærligheten er det som bygges av de utallige konkrete omsorgshandlingene vi gjør for hverandre. Igjen og igjen. Og igjen. Altså er kjærligheten alltid et pågående arbeid, og ikke noe som kan ferdigstilles i en deklarasjon eller et innlegg i sosiale medier. Den krever tilstedeværelse og tid. Og den krever evnen til å kunne se sitt eget liv som en del av et større narrativ, både det man selv lever ut, og summen av levd liv fra foregående generasjoner. Glem steinaldermennesket, vi er pattedyr! For å overleve måtte vi lære å elske lenge før vi ble språklige. Og vi elsker våre barn, ikke på tross av tøffe svangerskap og brystspreng, men nettopp på grunn av dette. Kjærligheten er en langtidsinvestering.

Og her møtes de tre trådene: hverdag, biologi og teknologi. For kjærligheten er under angrep. Det høres dramatisk ut, men la oss si det som det er. Denne kraften, som er en forutsetning for alt liv, som vi trenger så sårt når krisen rammer, som gjør at vi fortsetter å møte opp selv om livet krever mer enn vi kan gi. Kraften som bygges opp gjennom hverdag og omsorgshandlinger, oppofring og tilstedeværelse. Den kan ikke masseproduseres. Den krever fokus og ensretting. Og vi lever i en tid da voldsomme markedskrefter gjør profitt på å drive oss fra hverandre. Oppmerksomhet og tid er en brennhet handelsvare. Hvor mange strøk over armen eller lusking av hår har gått med i skrolle-potten? Og mens vi har pettet på paddene våre, har det blitt helt normalt å sette vekk deler av kjærlighetsarbeidet til fordel for arbeidslinja. Å sette omsorgsarbeid ut på anbud er en praksis vi som samfunn har akseptert. Nå er vi mange som leverer våre minste i en barnehage som drives for profitt før vi reiser videre på jobb. I en slik samtid blir kjærligheten en kontrær kraft, et beveggrunnlag for å kreve et systemskifte, en revolusjon!

I dag tidlig våknet jeg av at sønnen min dumpet stumpen klask rett i fjeset mitt. Så rullet han ned ved siden av meg, la armene rundt halsen min og sa: Jeg elsker deg hundretusenmillioner mer enn det går an, mamma. Og det har ikke kommet gratis, kompis, får jeg lyst til å svare. Men jeg bare klemmer og snuser. Jeg er bekymret for fremtiden hans. Bekymret for at de smarte skjermene og profittjaget skal gjøre livet hans mindre kjærlighetsfylt enn det kunne vært. «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», skrev Sigrid Undset. Jeg håper hun hadde rett.