Kjærlighetsparadokset

­Kjærlighet er utvilsomt noe av det fineste vi kan oppleve. Å elske noen og bli elsket tilbake, å føle at man hører til, er grunnleggende menneskelige behov. Vi er sosiale vesener. Som barn er vi helt avhengige av omsorg fra andre for å overleve, og vi vet at både barn og voksne som har nære, stabile relasjoner til andre, har bedre livskvalitet enn de som av ulike årsaker mangler dette. For de aller fleste er nære kjærlighetsrelasjoner til andre mennesker en nødvendig betingelse for et godt liv.

Den romantiske kjærligheten står i en særstilling i den moderne, vestlige verden. I Kjærlighet som religion: Lidenskap og lengsel i film og litteratur på 2000-tallet (2016) hevder litteraturviteren Christian Refsum at kjærlighet er en av vår tids viktigste verdier, og han påpeker at den er blant medieindustriens fremste kommersielle, ideologiske varer. Den romantiske kjærligheten har blitt vår nye religion, sier han. Det er den vi tilber og dyrker nå. Jeg er langt på vei enig. I et stadig mer avmystifisert og sekularisert samfunn opplever stadig flere at de ikke lenger finner meningen med livet i forholdet til en Gud og den skjebnen han måtte ha lagt for oss – men i kjærlighetsrelasjonen til et annet menneske. Denne utviklingen får god drahjelp av en populærkultur som ser ut til å være besatt av den romantiske kjærligheten. Utallige tv-serier, filmer, romaner og popsanger fôrer oss med fortellinger om den stormende forelskelsen og den smertefulle kjærlighetssorgen, og ikke minst veien frem mot selve endemålet: den tosomme, romantiske kjærligheten. Selv om de fleste av disse historiene ikke er like dramatiske som for eksempel de store klassikerne Romeo og Julie og Tristan og Isolde, historier som på hver sin måte skildrer kjærligheten fra den altoppslukende forelskelsen helt inntil døden, fremmer de på mange måter det samme budskapet: At uten den romantiske andre er ikke livet verdt å leve. Implisitt i denne fortellingen er den romantiske forestillingen om den eneste ene, en sjelevenn, og dermed en som er helt riktig for akkurat meg.

Til tross for at «alle» vil bli elsket, og til tross for et enormt antall deltakere på kjærlighetens marked, har det tilsynelatende blitt vanskeligere for mange å finne en romantisk partner å dele livet med.

Samtidig er den moderne fortellingen om kjærlighet også en beretning om et mulighetenes marked: I et samfunn som dyrker individets frihet med minst like stor lidenskap som den dyrker kjærligheten, læres vi opp til å tro at det er et hav av muligheter der ute – et gedigent marked – hvor det i teorien finnes noen for oss alle, og som også gjør det mulig stadig å bytte ut en partner om den man har for øyeblikket ikke helt skulle passe. Det er nettopp dette markedet og denne valgfriheten datingappene lover oss. Et nesten uendelig utvalg er bare et tastetrykk unna.

Og akkurat her, i skjæringspunktet mellom forestillingen om et uendelig utvalg på den ene siden og den livslange kjærligheten og den eneste ene på den andre, oppstår et moderne paradoks. For til tross for at «alle» vil bli elsket, og til tross for et enormt antall deltakere på kjærlighetens marked, har det tilsynelatende blitt vanskeligere for mange å finne en romantisk partner å dele livet med. Og jo vanskeligere det er å oppleve kjærlighet, jo høyere verdi ser vi ut til å tilskrive den. Kjærlighet har i seg selv blitt en test på vellykkethet. Hvorvidt du har en partner sier noe om din verdi som person. Og når det å ha en partner er det vi måler suksess i, blir det desto mer smertefullt – og skamfullt – å stå der uten. Som den danske vitenskapsjournalisten og forfatteren Lone Frank så presist påpeker i sin nyeste bok, Størst av alt – om kjærlighetens natur (2021): «Kjærlighet er en vei til lykke og selvrealisering, men samtidig er prestasjonene våre på kjærlighetens marked i høy grad med på å definere hva vi er verdt som personer. Det er ikke bare pinefullt å stå der uten kjæreste, det er kanskje først og fremst pinlig.»^{Lone Frank, s. 180.}

Spørsmålet er om vår tids forventninger til den romantiske kjærligheten, i tett samspill med våre idealiserende forestillinger om individets frihet, skaper en form for utenforskap for dem som ikke lykkes på kjærlighetens marked. Hva består i så fall dette utenforskapet i, og kan vi egentlig gjøre noe med det?

Ufrivillig single

Vi har alle sett oppslag i media de siste årene som antyder at den økende andelen single, sammen med den økende andelen barnløse, nærmest er på vei til å bli et samfunnsproblem. Selv om realiteten bak disse oppslagene er kompleks, er historien som gjerne fortelles velkjent nok. Det er i særdeleshet menn med lav utdanning og kvinner med høy utdanning som har vanskelig for å finne en å dele livet med.^{Se for eksempel https://www.nrk.no/livsstil/historisk-mange-single-og-barnlose-menn-1.15412417 og https://www.morgenbladet.no/ideer/kommentar/2021/06/25/hvordan-star-det-til-med-samfunnets-folelser-for-mennene-som-velges-bort-spor-ole-jacob-madsen/.} Mediene, godt flankert av forskere, formidler særlig håpløshetsfortellinger om enslige menn som faller utenfor i dagens samfunn. Et godt eksempel er den danske dokumentarserien Mannefall, som blant annet kan ses på NRK. Serien serverer oss noen nedslående fakta: Aldri har så mange danske menn bodd alene. De har ofte lav utdanning, ingen barn og ikke minst dårlig helse. Faktisk lever enslige menn i snitt syv år kortere enn menn i parforhold.

Vi har da også på relativt kort tid beveget oss fra et samfunn hvor de fleste voksne giftet seg (med en av motsatt kjønn) og fikk barn, til et samfunn hvor en stadig større gruppe voksne er single. Studier fra USA anslår at opp mot 25 til 35 prosent av den voksne amerikanske befolkningen er uten fast partner.^{Se https://www.washingtonpost.com/lifestyle/2019/03/21/its-not-just-you-new-data-shows-more-than-half-young-people-america-dont-have-romantic-partner/.} Dessuten oppgir over halvparten av dem mellom 18 og 34 år at de er single. Til sammenlikning utgjorde andelen uten fast partner i denne aldersgruppen 35 prosent i 1986. Det er også verdt å nevne at andelen single økte for alle aldersgrupper i den samme perioden. Liknende studier fra Hellas indikerer at hele 30 til 40 prosent av den voksne greske befolkningen er single, og dessuten at halvparten av disse er såkalt ufrivillig single, og da gjerne over lang tid. ^{Se https://journals.sagepub.com/doi/full/10.1177/1474704919887706.} Mange går et helt liv uten en kjæreste, til tross for at de ønsker seg en å dele livet med.

Foreløpig finnes det ikke liknende studier på single i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser imidlertid at gruppen av nordmenn som bor alene, blir stadig større: Mens 28 prosent av husholdningene besto av én person i 1980, har dette økt til 40 prosent i 2020.^{Se https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/familier-og-husholdninger og https://ssb.brage.unit.no/ssb-xmlui/bitstream/handle/11250/179014/Kap3-Dalheim.pdf?sequence=1&isAllowed=y.} Den største gruppen finnes i Oslo, hvor nesten hver fjerde innbygger bor alene.^{Se https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/flere-bor-alene.} Disse tallene gir oss riktignok ikke et presist bilde av andelen single nordmenn. Som par kan man selvfølgelig bo hver for seg, og som singel kan man bo sammen med andre. Tallene forteller oss heller ikke stort om hvor mange nordmenn som er ufrivillig single. Ser vi imidlertid på populariteten til de forskjellige datingappene, danner det seg allikevel et tydelig bilde. Ifølge NRK har for eksempel datingappene Tinder og Happn til sammen godt over 1,2 millioner brukere i Norge.^{Ifølge NRK-reportasjen «Bare ett sveip til» har Happn nå over 620 000 brukere i Norge, mens Tinder (som ikke oppgir egne tall for Norge) har enda flere. Se https://www.nrk.no/bare-ett-sveip-til-1.15461657.} Nå er det verdt å merke seg at mange bruker flere datingapper samtidig, slik at det neppe er snakk om 1, 2 millioner unike brukere. Legger vi imidlertid tallene til NRK til grunn, vil et nøkternt anslag kunne være at rundt 700 000 personer i Norge benytter seg av akkurat disse to appene. Tar vi i tillegg med alle de andre datingappene på markedet, er det nærliggende å anta at andelen brukere er enda høyere. Selv om ikke alle som bruker datingapper nødvendigvis er single, og selv om ikke alle er ute etter en kjæreste, er det god grunn til å tro at mange er det. I en undersøkelse utført av NRK, oppgir for eksempel halvparten av 300 brukere at de bruker datingappene i håp om å finne en kjæreste.^Ibid.

Det er naturligvis mange faktorer som forklarer hvorfor stadig flere går gjennom livet, eller store deler av voksenlivet, uten en romantisk partner. Jeg skal ikke ta for meg alle disse her. Det jeg er interessert i, er hvordan vi som samfunn ser på gruppen av ufrivillig single, og hvordan mange i denne gruppen ser på seg selv.

Drømmen om en kjæreste

Til tross for den populære forestillingen om at romantisk kjærlighet kun er en moderne, vestlig oppfinnelse og kulturell eksportvare, er det mye som tyder på at mennesket fra naturens side er disponert for nettopp denne typen kjærlighet.^{Se https://www.news.ucsb.edu/2020/019898/wired-marriage og http://www.bbc.com/earth/story/20160212-the-unexpected-origin-of-love. Se også Frank, s. 174−175.} Fra et evolusjonsmessig perspektiv argumenteres det blant annet med at den romantiske kjærligheten har utviklet seg fordi den har bidratt til reproduktiv suksess for arten vår: Over tid har par som har samarbeidet om å oppdra egne avkom hatt flere barn som har vokst opp, enn sexpartnere som ikke har samarbeidet om oppdragelsen av felles barn. Og den romantiske kjærligheten er det evolusjonære limet som sørger for at et slikt tett samarbeid over tid er mulig. Behovet for – og lengselen etter – noen å dele livet med har dermed et biologisk fundament og er av den grunn ikke så lett å unnslippe.^{Det betyr ikke at vi fra naturens side kun er disponert for monogame parforhold. Selv om det gir forskjellige utslag i forskjellige individer, har vi fra naturens side motstridende drifter: Vi har alle både monogame og promiskuøse tilbøyeligheter. Se for eksempel Frank, s. 154−155.}

Det betyr ikke at våre forventninger til den romantiske kjærligheten, eller måter å uttrykke den på, ikke også er påvirket av kulturen vi lever i. Og fortellinger om den romantiske kjærligheten og hvordan den skal være gjennomsyrer moderne popkultur. Fra relativt tidlig alder eksponeres vi for historier som forteller oss at den er noe av det viktigste i verden – tenk bare på utallige eventyr og Disney-filmer. Dette følger oss over i ungdomstiden og voksenlivet. Den ikoniske tv-serien Sex and The City (eller Sex og Singelliv som den heter på norsk) handler i utgangspunktet om singellivets opp- og nedturer og er på mange måter en hyllest til nære vennskap. Samtidig er den underliggende historien gjennom hele serien hovedpersonen Carries jakt på drømmemannen Mr. Big. Serien kulminerer da også med at de to endelig blir sammen. Ikke nok med det. Ved seriens slutt har også to av de andre hovedpersonene endt opp med hver sin drømmemann. Kun den frilynte Samantha tviholder på sin singelstatus. Til og med tv-serien Friends, som er en ren kjærlighetserklæring til nære vennskap, drives fremover av den romantiske av-og-på-relasjonen mellom Rachel og Ross, og etter hvert også forholdet mellom Monica og Chandler. I seriens siste episode er det da også kun én av de seks hovedpersonene, nemlig Joey, som ikke har en kjæreste eller ektefelle. Også i den norske storsuksessen Skam, om vennegjengen på Hartvig Nissens skole, er det den romantiske kjærligheten som har hovedfokus. Særlig de tre siste sesongene handler om de forskjellige hovedpersonenes vei mot kjærligheten. Det nye her er selvfølgelig at også den homofile kjærligheten blir skildret som like fin og magisk som den heterofile kjærligheten.

I dag står vi overfor utfordringer ved inngangen til et parforhold som mange av våre forfedre slapp å forholde seg til.

Gjennom slike historier holdes ofte den tosomme, romantiske kjærligheten opp som en norm, og som noe vi bør strebe mot for å oppnå et fullendt liv. Med den konsekvens at et liv uten fremstår som mangelfullt. Men noen av disse historiene bidrar til å skape urealistiske forventninger til hvordan kjærligheten skal være. Vi blir opplært til å tro at kjærligheten skal slå gnister, den skal nærmest slå oss i bakken. Og dersom denne reaksjonen uteblir, så er ikke forholdet verdt å satse på. Samtidig skal denne ene personen og dette ene forholdet realisere nesten alle aspekter av livet for oss. En kjæreste skal være en lidenskapelig sexpartner, en bestevenn, en stødig forelder til felles (og eventuelt egne) barn og ikke minst en interessant samtalepartner. Alt dette til mantraet om at «Så levde de lykkelige i alle sine dager». Dette er forventninger som for mange er umulige å leve opp til.

Samtidig er det klart at disse historiene også formidler noe dypt menneskelig: Lengselen etter en å dele livet med handler om et grunnleggende behov for å høre til, og for å bli sett og anerkjent for den man er. I et stadig mer individualisert samfunn trenger vi å føle at vi tilhører et «vi» og dermed et meningsfullt fellesskap – og mange beskriver da også det å finne en livspartner som en følelse av å komme hjem. Å bli valgt av en annen på denne måten er for mange den ultimate bekreftelse på verdi. Den andre har sett deg i mylderet av alle de andre, og verdsetter akkurat dine egenskaper. Dessuten genererer det å være i et parforhold også et anerkjennende blikk fra samfunnet. For relasjoner har høy prestisje, og å inngå i et stabilt og godt forhold signaliserer at du er i besittelse av egenskaper som også det moderne samfunnet verdsetter. Og da tenker jeg ikke kun på egenskaper som et godt utseende eller din sosial status, men også mer relasjonelle egenskaper. Du signaliserer at du er en omgjengelig person, og en som klarer å løse de konflikter som eventuelt måtte dukke opp.

Men drømmen om en kjæreste medfører uunngåelig også en risiko for avvisning. For å date noen med et håp om å inngå i et forhold, eller å være i en kjærlighetsrelasjon, krever at vi (etter hvert) må vise hvem vi er. Da risikerer man å vurderes som ikke bra nok. Og når det som blir sett, velges bort av den andre, står man igjen med en smerte de fleste av oss er ganske dårlig rustet til å håndtere.

Avvisning og utenforskap

I NRK-reportasjen «Bare ett sveip til» får vi høre om vi fem unge mennesker i 20-årene og deres jakt på kjærligheten ved hjelp av datingapper.^{Se https://www.nrk.no/bare-ett-sveip-til-1.15461657.} Felles for de fem, ved siden av ønsket om å finne en kjæreste, er den uttalte redselen for å bli avvist og for selv å velge feil. Denne redselen er de ikke alene om. I forbindelse med reportasjen ble hele 300 unge brukere av datingapper i Norge intervjuet. Mange forteller at de sliter med å være ærlige om at de er ute etter et seriøst forhold. Det sitter med andre ord langt inne for mange å innrømme at de ønsker seg en kjæreste. Flere forteller også at de har lett for å finne feil ved dem de dater, og at muligheten for at det kan være en litt bedre kandidat rundt neste sveip, gjør at de ikke klarer å forplikte seg. Færre enn halvparten av de spurte rapporterer dessuten om at de har datet en person de har møtt på en av datingappene i mer enn fire uker. Med et sånt utgangspunkt sier det seg selv at inngangen til et potensielt forhold blir vanskelig.

Og nettopp her tror jeg vi er ved sakens kjerne. I dag står vi overfor utfordringer ved inngangen til et parforhold som mange av våre forfedre slapp å forholde seg til. Mens valg av partner i tidligere tider gjerne ble gjort av, eller påvirket av, foreldre og familie, er dette valget nå opp til oss. Utvalget er også langt større, blant annet takket være alle datingappene. Det betyr at vi i større grad enn før er avhengige av egne sjekkeferdigheter (dårlige sjekkeferdigheter var tross alt ikke et hinder da foreldre og familie bestemte hvem man skulle gifte seg med).^{En sammenliknende studie fra Hellas foreslår nettopp at en sterk medvirkende årsak til at folk forblir ufrivillig single, er at de er dårlige på sjekking. Se https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/1474704919887706.} Samtidig må vi håndtere et større antall dater og avvisninger.^{Se https://forskning.no/ntnu-partner-sex/tinder-er-bortkastet-tid-for-de-fleste/1600397.} Det er tilsynelatende vanskelig for mange av oss. I The Paradox of Choice: Why More Is Less (2003) hevder den amerikanske psykologen Barry Schwartz at flere valgmuligheter kun er et gode inntil et visst punkt. For når valgmulighetene blir for mange, sier han, slik som på datingmarkedet, tar vi ikke lenger gode avgjørelser, og vi blir stressa og nedstemte. For mange fisk i havet setter oss rett og slett ut av spill.

Aldri å komme videre fra en første date, eller aldri helt å få til dette med forhold, går på selvfølelsen løs for dem som er ute etter en kjæreste. I det ligger det mye smerte, skam og bunnløs lengsel. Som Ida (24 år) fra NRK-reportasjen sier: «Dating gjør at jeg i perioder mister troen på at jeg er verdt å elske. Det er et nederlag at jeg etter så mange år ikke har funnet noen.» For noen vet vi også at gjentatte avvisninger fører til destruktive, og enkelte ganger farlige, tankemønstre. Noe såkalte incels – unge menn som lever i ufrivillig sølibat fordi de, ifølge dem selv, er så genetisk underlegne at kvinner ikke vil ha dem – er et eksempel på. For andre igjen resulterer gjentatte avvisninger i noen kuriøse løsninger. Det finnes for eksempel dem som kjøper dukker i menneskestørrelser, som de har som kjærester. I et intervju i The Atlantic uttaler en av disse dukkekjøperne at «A synthetic will never lie to you, cheat on you, criticize you, or be otherwise disagreeable».^{Se https://www.theatlantic.com/health/archive/2013/09/married-to-a-doll-why-one-man-advocates-synthetic-love/279361/.} Til tross for at det altså gir noe ulikt utslag for forskjellige individer, svir romantisk avvisning for de aller fleste av oss. For mange oppleves det rett og slett som å mislykkes med noe av det aller viktigste i livet, og at man med det ikke klarer å leve opp til samfunnets idealer.

Men må vi ha den romantiske kjærligheten som ideal?

Selv om mange føler på et utenforskap fordi de ikke lykkes på kjærlighetens marked, og opplever at det har blitt vanskeligere å finne en å dele livet med, er det allikevel viktig å huske på at for noen grupper har sjansen for å finne en romantisk partner sannsynligvis aldri vært større. For eksempel har mer liberale holdninger til skeive gjort det mulig for denne gruppen å leve åpent i homofile forhold. En større aksept for mer mangfold av livsstiler gjør det også lettere for alle dem som av ulike årsaker ikke helt har følt seg hjemme i kravet om den tosomme, romantiske kjærligheten. Det er ikke alle som ønsker seg en kjæreste å dele livet med. Noen er såre fornøyd med å være single. Andre igjen får leve ut ønsket om å være i forhold med flere romantiske partnere av gangen. Sånn sett kan man argumentere for at til tross for at den tosomme, (heterofile), romantiske kjærligheten fortsatt utgjør en sterk norm i dagens samfunn, så er det en norm som er i spill, og som åpner opp for andre måter å leve på.

Å bli valgt av en annen er for mange den ultimate bekreftelse på verdi.

Men det er kanskje en fattig trøst for dem som opplever det som en sorg ikke å ha (eller få til) en romantisk relasjon. Så hva skal denne gruppen gjøre? En ny studie hevder blant annet at ufrivillig single ofte legger for liten innsats i å komme seg ut av singeltilværelsen, og dessuten at de fleste er for kresne.^{Se https://www.psychnewsdaily.com/new-study-finds-not-knowing-how-to-flirt-is-the-main-reason-behind-involuntary-singlehood/.} Det betyr med andre ord at mange må bruke mer tid på dating, og dermed utsette seg selv for flere dater med muligheten for å bli avvist, samtidig som en selv ikke går inn i avvisningsmodus. Det krever utholdenhet og en innstilling som gjør at man ikke tar avvisning så tungt. Kanskje kan vi også håpe på drahjelp av bedre datingapper. Det er gode muligheter for at vi i en nær fremtid vil ha utviklet programmer som er langt bedre til å forutse hvem som kan passe sammen enn dagens apper, og som dermed vil fungere bedre som kjæresteapper enn bare datingapper.

En siste ting: Det er selvsagt ikke kun i romantiske kjærlighetsrelasjoner at man kan oppleve dyp tilhørighet og en bekreftelse av verdi. For noen kan dessuten gode vennskap og familierelasjoner tilby mer stabilitet, trygghet og mening enn en romantisk relasjon. Kanskje burde vi heller betrakte særlig nære venner som våre livspartnere, så kan den romantiske kjærligheten komme og gå.