Stillhetens klitoris

­Når den befruktede eggcellen deler seg i to, er alt bestemt. Det er en kjent melodi. Celler deler seg på nytt, splittes videre, alt finner sin plass, det som skal hektes sammen, hektes sammen. Cellene er oppskrifter som følger seg selv. Den videre delingen er matematisk, systematisk, et byggverk pusles sammen etter arvestoffets anvisninger, dette skal hit, dette skal dit. Slik blir noen celler et hjerte, andre en hjerne, en lever, en beinmarg. I dypet av en livmor, hvilende mot næringsrik bunn, blir det befruktede egget et menneske, en hann eller en hunn. For også det har kroppen med seg som kjennetegn, at den er spesialkonstruert for at dette puslespillet skal legges på nytt, til å dele sitt arvestoff videre, en intrikat prosess som har som formål at nettopp det som skjer nå, skal fortsette å skje.

Noen helt bestemte celler starter fra ur-dypet nokså likt. De skal være laget av omtrent det samme stoffet, og til å begynne med er organene så like at de knapt er til å skille fra hverandre. Men forandre seg gjør de. Cellene glir og vokser inn i fremtidens oppgaver. De knytter seg tett sammen til nervesystemet, gjør seg mottakelige for de kjemiske signalstoffene, finner sin plass i et presist maskineri, konsentrert i den siden av det menneskelige som knytter oss så tett til hverandre, det maskineriet som gjør oss oppmerksomme på hverandre, som gjør oss uimotståelige, noe som igjen gjør at arvestoffets videre ferd gjennom historien er mulig.

Penis og klitoris.

De kunne vært de to ravnene på Odins skulder, de kunne fløyet like frimodige ut i verden. Vi kunne sett på dem som jevnbyrdige på grunn av deres felles opphav, og at deler av dem har en helt oppsiktsvekkende lik konstruksjon. Men jevnbyrdige har de aldri vært. Penis og klitoris, når skal verden forstå at dere er søsken? Søstre? Brødre? Eller rett og slett hverandres litt finurlige tvilling?

Erten

Da jeg var barn, lærte jeg at alle kvinner har en klitoris. Det må ha blitt opplyst svært pliktskyldig og i en bisetning, men det ble på overbevisende måter forklart at den var på størrelse med en ert. Da jeg ble konfirmert i 1987, fikk jeg Kunnskapsforlagets ettbindsleksikon i presang. På illustrasjonen over kjønnsorganer er klitoris avmerket som en knapt synlig hump. Jeg kan faktisk ikke huske at klitoris ble nevnt med andre ord enn «som en ert» gjennom all seksualundervisning i hele ungdomstiden. Klitoris var en ert. En ert er tørr. En ert forbindes stort sett bare med at den er liten. Og ordet orgasme kan jeg ikke huske at ble brukt. At en kvinnes orgasme stort sett kommer fra klitoris, kan jeg med sikkerhet si at aldri ble nevnt. Det var trolig utenfor både språk- og ansvarsområdet til undervisningssystemet jeg befant meg i. Når det gjaldt kjønnsorganene mine, var det mye snakk om problemer og utfordringer. Det var så mye som kunne hende med dem. På ungdomsskolen var det viktig å lære om alle farene forbundet med penetreringen av vagina som man antok snart skulle foregå. Dette ville skolesystemet gjerne forberede meg på. Det var en samfunnsoppgave på linje med å lære meg å lage en trefjøl, skrive stil og regne med brøk. Det gjaldt å gi meg god og grunnleggende oversikt over vagina, eggstokker, livmor og eggledere, for her var det fallgruver. Man kunne bli gravid, få hiv, kløe og vanskeligheter. Jeg husker vagt at vi måtte lære å tre et kondom på en banan, som et sikkerhetstiltak. Alt knyttet til mitt underliv var i det hele tatt forbundet med et visst alvor og med et stort potensial for trøbbel. (Jeg ser selvsagt ikke bort fra at dette også var sant.) Etter hvert ble jeg voksen. Jeg leste bøker, jeg hadde tv og radio, jeg studerte på et universitet i flere år, jeg ble forelsket i menn og hadde sex med dem. Jeg hadde tilgang til den opplyste verdenen omkring meg. Da jeg ble gravid, stilte helsevesenet opp med jordmødre, gynekologer, fødselsleger og helsesøstre. Noen år etter dette begynte internett å bli stedet for hvem som helst som ville fokusere på hva som helst, også sex. Kort sagt: Jeg har levd i en opplyst tid.

Jeg er født med en klitoris, men jeg skulle bli over førtifem før jeg så en illustrasjon av den og forsto hvor stor den var, og hvordan den faktisk så ut.

Men jeg gikk altså fortsatt omkring med en ert. Muligens en bønne. Jeg så noen beskrive den som en musling med en perle i. Dette var ikke oppe til noen diskusjon. Jeg er født med en klitoris, men jeg skulle bli over førtifem før jeg så en illustrasjon av den og forsto hvor stor den var og hvordan den faktisk så ut. Det gjorde inntrykk på meg på en måte jeg lenge har forsøkt å forstå. Først og fremst måtte jeg innse at det jeg gjennom hele mitt liv hadde fått beskrevet som en ert, var noe mye større, og at dette organet, slik det fortsatte på innsiden av kroppen var koblet til de andre reproduktive organene mine på en måte som aldri var blitt tydelig for meg. Det var heller ikke blitt tydelig for meg hvordan den også ligner penisen på andre måter, hvor uttalt søskenforholdet faktisk er. Og selvsagt ble internett min venn på området.

I feltet av informasjon jeg søkte i, er den australske urologen og professoren Helen O’Connell ofte omtalt. Hun er kvinnen bak den første anatomiske studien av klitoris, som ble publisert i et tidsskrift for urologi. Det skjedde i 1998. Senere, i 2005, bekreftet hun funnene fra den første studien ved hjelp av bilder tatt med MR. Å lese om Helen O’Connells arbeider er både rørende og oppsiktsvekkende. De viste verden at «erten» bare er klitoris’ synlige del, mens resten er skjult for øyet og befinner seg inne i kroppen, til sammen 10 centimeter lang eller der omkring, med «armer» som strekker seg ut i fire retninger. Slik minner den om en blekksprut, en plante med fire armer, et vesen fra det ytre rom, en slags fisk, en merkelig, vakker skapning, mye større enn jeg trodde. Det problematiske: At jeg skulle bli over 45 før denne kunnskapen fant veien til meg.

Blindsonen

Hvorfor er det så viktig å vite hvordan en klitoris ser ut? Først tenkte jeg at det ikke var så viktig. Klitoris er organet som først og fremst gjør det mulig for kvinner å få orgasme, men mange klarer det uten anatomikunnskap. Menneskene har siden tidenes morgen klart å leve fullverdige liv uten å vite hvordan kroppen ser ut der øyet ikke kommer til. Jeg hadde bare aldri sett en framstilling som viste klitoris som en jevnbyrdig og like kraftfull størrelse som penis. Det var noe trist i å oppdage det. Selv om jeg hadde en klitoris selv, hadde jeg ikke reflektert så mye over hvor lite det ble snakket om den, ikke før jeg så den.

Jeg klarte ikke å legge godviljen til og se på dette som et arbeidsuhell fra medisinen, skolesektoren og alle kulturens fortellinger; en skjevhet som har oppstått fordi klitoris hovedsakelig er på innsiden og penis gjør så mye mer av seg på utsiden. Jeg begynte å se på denne store, vesentlige forskjellen som en av vår kulturs blindsoner, en blindsone så sterkt integrert i vår kroppsforståelse at det krever mye interesse og engasjement å oppdage den. Da det gikk opp for meg at dette organets fulle form og helhet hadde vært unndratt, fjernet, utradert – og altså forminsket til en ert – på nærmest alle plansjer, bilder og oversikter jeg hadde forholdt meg til helt til jeg ble voksen, tok det tid å få oversikt over tankene som kom. De var så mange. Hvorfor har verden omkring meg, men også jeg selv, så villig samarbeidet om denne usynliggjøringen i så lang tid? Hva betyr den? For å si det med artisten April Snow, som jeg har spilt i bakgrunnen gjennom arbeidet med denne teksten: Don’t ever lie to me.

Kvinne, kjenn din kropp og så videre

Hierarkier finnes overalt, også blant kjønnsorganer. Da jeg ble gravid flere ganger tidlig i tjueårene, var jeg ofte hos helsepersonell. Det er kanskje ikke rart at de var opptatt av den reproduktive siden av organene mine, det var tross alt jobben deres. Jeg husker at jeg ble vist en liten modell av et underliv og et foster, slik at jeg kunne se hvordan det så ut når et menneske skulle komme ut gjennom min vagina. Jeg fikk mye informasjon om vagina, og selvsagt også om livmor, eggstokker og eggledere, noe som trolig var konstruktivt og bra. Formidlingsviljen og evnen var stor. Det var kvinne, kjenn din kropp, men det var særlig: kvinne, kjenn dine reproduserende organer. Verden lot meg virkelig vite at jeg var et menneske med vagina.

Hvis man kan si at det fantes et hierarki over mine kjønnsorganer, var klitoris ikke særlig høyt plassert. Jeg har også hørt mennesker i dag bruke betegnelsen «person med vagina», som motsats til «person med penis». Jeg vil mye heller bli omtalt som en «person med klitoris» hvis noen først skal identifisere meg etter mine kjønnsorganer, men det gjøres nok ikke så ofte. Mitt eget forlag ga nylig ut en bok om kvinners underliv som het Gleden med skjeden. Den er skrevet av to leger, og boken inneholder nye og oppdaterte beskrivelser. Klitoris får plassen den fortjener, og ingenting likner på den underkjennelsen av klitoris som min generasjon fikk servert fra det samme forlaget, i leksikonform. Men tittelen liker jeg ikke. Jeg synes den er en fornærmelse mot klitoris, som har 8000 hyperfølsomme nerveender og som må kunne beskrives som mitt underlivs sterkeste kort for glede. Den engelske tittelen, The Wonder Down Under, er tusen ganger bedre og tusen takk for det.

Jeg har naturlig nok tatt en kikk på Store norske leksikon også, snl.no. Hva står det der? På sidene om kjønnsorganer, skrevet av professor emeritus Per Holck, er det per august 2021 ingen illustrasjoner av klitoris. Det er ikke noe annet der enn den typen illustrasjoner jeg selv har vokst opp med. Derimot er det satt av rikelig plass til resten av kjønnsorganene, det hadde jo tatt seg ut å droppe for eksempel eggstokkene, og man kan finne en flott og tredimensjonal illustrasjon av penis. Det er som om den blinde flekken lever i beste velgående, også i professorsjiktet. Hierarkiene som var så tydelige i min ungdoms seksualundervisning, er tydeligvis ikke borte. Det har konsekvenser i dagliglivet og kan studeres i våre relasjoner, både på individnivå og som samfunnsfenomen. For der klitoris ikke blir prioritert, mens penis gjør det, der oppstår det et velkjent fenomen: Det såkalte orgasmegapet.

Gapet

Orgasmegapet er et kjent begrep og har vært det i mange tiår. Det refererer til at orgasme i heterofile relasjoner er ujevnt fordelt mellom kvinner og menn. I heterofile forhold får menn flere orgasmer enn kvinner. Det er lenge siden orgasmegapet ble presentert som et politisk spørsmål, og kvinners orgasme, eller færre orgasmer i forhold til menn, ble satt inn i større samfunnsmessige sammenhenger. Det finnes så mange tall som viser det samme, jeg har bare funnet fram noen av dem, gjengitt i den amerikanske sexologen Laurie Mintz’ bok Becoming Cliterate – Why Orgasm Equality Matters And How to Get It. En studie fra USA der 800 collegestudenter ble spurt, viste at 39 prosent av kvinnene og 91 prosent av mennene som regel eller alltid fikk orgasme når de hadde heterofil sex med en partner. En annen studie viste at gapet er større ved tilfeldig sex enn når sexen skjer i et forhold. I en amerikansk undersøkelse blant 3000 single kvinner og menn mellom 18 og 65 år, kom det frem at mennene fikk orgasme 85 prosent av gangene de hadde sex med en partner de kjente. For kvinnene var tallet 63 prosent. Gapet finnes ikke bare mellom heterofile menn og kvinner. Det finnes også mellom heterofile og lesbiske kvinner, for lesbiske kvinner får flere orgasmer. Dessuten finnes det et gap i antallet orgasmer kvinner får når de masturberer versus når de har sex med en partner. Kvinner har oftere mulighet for å få orgasme når de masturberer enn når de har sex med en mann. Det har blitt framstilt så komplisert, men kanskje er det enkelt: For at kvinner skal få orgasme, må klitoris få den nødvendige oppmerksomheten. Den må prioriteres. Men det er ikke så enkelt likevel, trolig fordi det er en skjevhet i hvordan de to ravnene, de to søstrene, brødrene, de fra celledelingsstadiet så beslektede organene penis og klitoris blir forstått, og hvor høyt de befinner seg i hierarkiet.

Hvorfor er et så viktig organ så ukjent for oss?

Er det mulig at vår kulturs manglende prioritering av klitoris kan forklare hele orgasmegapet? Det står kanskje ikke på anatomikunnskap lenger, heller ikke på manglende opptatthet av sex. Vår kultur har et overveldende fokus på sex, men når det gjelder heterofil sex, virker det som om penetrering står høyest i kurs. Vår kultur gir ofte uttrykk for at penetreringen er den heterofile sexens omdreiningspunkt. Som når stimulering av klitoris før et samleie blir betegnet som «forspill». Dette uttrykket sier rett ut at stimuleringen av klitoris for seg ikke er den «egentlige» sexen, men noe annet som kommer før. Selve ordet viser at det finnes et hierarki. Men det alle sexologer kan fortelle, og som det er skrevet en hel mengde bøker om, og som er kjent for de aller fleste, er at penetrerende sex, det tradisjonelt beskrevne samleiet, penis i vagina, som regel ikke er nok for at en kvinne skal få orgasme. Bare et fåtall kvinner kan oppnå orgasme uten at klitoris stimuleres. Kvinners orgasme er nesten alltid forbundet med klitoris. Gleden er rett og slett ikke i skjeden, selv om det kan danses der.

Evolusjonen kunne ha gjort det enklere for oss. Hadde det ikke vært lurere om menn og kvinner som hadde sex med hverandre, fikk orgasme av omtrent det samme? Hvordan kan det ha seg at kroppen har utviklet seg slik at det er i klitoris, et godt stykke unna vaginalåpningen, at 8000 nerveender gir så enorm følsomhet? Ikke vet jeg, men jeg har også født flere barn og vet at det er en Guds lykke at det nettopp ikke er i vaginaen eller i vaginalåpningen, der et barnehode skal trenge seg gjennom, at jeg har tusenvis av ultrafølsomme nerveender. Når jeg tenker meg om, er dette på alle måter en god løsning.

Blå klitoris fra Spania

Jeg er 49 år når jeg skriver dette. Jeg ser at mange yngre kvinner har erobret et språk for sin kropp og sin seksualitet som var utilgjengelig for meg da jeg var på deres alder. Det gjør meg både inspirert og håpefull. Den som først begynner å lete på internett og i bokhandlene, vil finne mye oppdatert kunnskap og få mange aha-opplevelser. I Norge har vi dessuten fyrtårnet Tuva Fellman, sexologen og journalisten som først og fremst har imponert meg fordi hun har utviklet et språk for seksualitet som åpner dører og gjør samtalen mindre farlig.

Jeg vet at mange vet mye mer om dette temaet enn meg. Jeg er bare en vanlig forfatter med en klitoris. Helt siden temaet begynte å oppta meg, har jeg selvsagt lurt på om jeg var den siste kvinnen i universet som var overrasket over sin egen anatomi, og om alle andre for lengst var oppdatert. Slo jeg inn dører som for lengst var åpne, og var ikke det veldig flaut? Jeg bestemte meg for å gi meg selv en sjanse og ikke være redd, gikk inn på nettbutikken Etsy og bestilte en anatomisk korrekt klitoris i 3D-printet plast. Jeg valgte fargen iskobolt, fordi jeg syntes den var den fineste, og fordi naturfarge ikke var blant alternativene. I dagene som gikk hadde jeg en viss glede av å si til familien at jeg ventet på å få en klitoris fra Spania i posten.

Den blå klitorisen fikk være med i veska. Den ble tatt fram på kafébord og på nabokaffe og hjemme i stua. Mange av dem jeg viste den til, var på min egen alder, noen litt yngre, noen var menn, men de fleste var kvinner. De ulike aldersgruppene svarte litt forskjellig, men det var likevel én ting som ble tydelig da jeg spurte dem om de visste hva dette var.

Svaret var, i et stort flertall av tilfellene: Jeg aner ikke.

Noen av samtalene som fulgte, var blant de mer givende jeg har hatt. Spørsmålet vi endte opp med, en etter en, var det samme: Hvorfor er et så viktig organ så ukjent for oss? Hva er det med kulturen vi har vokst opp i, som har gjort at informasjonen om kvinners klitoris har gått tapt, har blitt unndratt, underkjent, fjernet? I en kultur som tross alt er fullstendig opphengt i sex? Der det er referanser til sex stort sett overalt? Hvorfor er klitoris så tabu når penisen ikke er det? Hvorfor har vårt språk knapt noen beskrivelser og vår visuelle hukommelse ingen referanser? Det er orgasmeorganet vi snakker om!

Er det mulig at vår kulturs manglende prioritering av klitoris kan forklare hele orgasmegapet?

Men noen visste hva den lille modellen forestilte. Jo yngre de jeg snakket med var, jo større virket sjansen for det. En 26-åring kunne fortelle meg at hun visste at det var en klitoris, og jeg spurte da hvor hun hadde lært det. Hun sa at det nok ikke var på skolen. «Men jeg husker veldig godt følelsen av overraskelse, og over at jeg liksom satt på et fun fact. Jeg tenkte at dette vet ikke alle, og at det er noe obskurt, liksom.» En kvinne på 33 fortalte meg at hun visste det, og det var fordi en mann hun hadde vært sammen med, hadde tegnet opp og forklart for henne, og til og med demonstrert hvordan klitoris virker. «Han hadde rett og slett lest seg opp», fortalte hun. Men mange sa bare at nei, dette var helt ukjent for dem. En mann foreslo at den blå modellen jeg viste fram kanskje fremstilte en kleshenger, et dyr, en plante. En kvinne mente at den var et slags smykke. For hver «jeg aner ikke» sank jeg litt sammen. Jeg følte at det var stillhetens klitoris jeg så i disse samtalene. Den fortiede klitorisen.

Det vi også snakket om, er var at en av følgene av at klitoris har blitt framstilt som en ert, kan være at den kvinnelige orgasmen blir veldig vanskelig å forstå. Den blir faktisk litt mystisk. Men når klitoris’ virkelige størrelse, form og plassering blir tydelig for oss, og når måten den blir erigert på på innsiden av kroppen, er det mye som blir mer tydelig. For eksempel hvordan den kan stimuleres fra innsiden av vagina, og det mystiske g-punktet som ingen kan forklare særlig godt (Finnes det? Har vi det? Jamfør tusen bøker og artikler på internett), kan forstås i et annet lys. Fordi klitoris er så stor, så kraftfull og så intenst følsom, kan kunnskapen om hvor den befinner seg og hvordan den fungerer, trolig være en god hjelp for kvinner som ikke synes orgasme er enkelt tilgjengelig, og for partnerne deres. Det er klitoris som er organet som gjør orgasme mulig for kvinner, det er der 8000 nerveender sitter, og kvinner som har sex med menn og som har lurt på hvorfor de ikke får orgasme bare av at penis er i vaginaen, og derfor har lurt på om det er noe i veien med dem når de opplever orgasmegapet, vil kanskje få en bedre dag. Dette er jo alvor. Det vet alle.

Normal people

Det virker som om det er vanlig å gi pornoen skylden når noe er galt med sex. Og det er godt mulig at pornoen framstiller sex skjevt og urealistisk, men det føles urimelig å la resten av kulturen gå fri. Store norske leksikon får ta sitt. Det samme får vi som skriver dagens fortellinger. Den kvinnelige orgasmen og eksistensen av klitoris er ofte godt gjemt i populærkulturens viktigste arena: filmer og serier. De er basert på manus skrevet av vanlige mennesker som ikke assosierer seg med en pornokultur. De er bare medlemmer av en kultur som har gjort det å glemme klitoris og kvinners orgasme til en vane. Det er derfor unntakene blir så tydelige, og derfor jeg blir så glad for å se dem. Heldigvis er de i ferd med å bli flere.

Jeg tror det var da jeg så sexscenene i filmatiseringen av Sally Rooneys roman Normal People (2018) at jeg ble oppmerksom på hvilken oppskrift som finnes på sexscener til vanlig. De viste meg en kontrast til de framstillingene av heterosex jeg har sett så uendelig mange av på film og serier: Scener laget for å skape assosiasjoner til den penetrerende sexens øyeblikk, gjerne scener der både mannen og kvinnen får orgasme samtidig og som resultatet av penetrering. Det er også vanlig med scener som i noen få sekunder antyder at penis er i vagina helt fram til den mannlige utløsningen, som er selve referansepunktet, eller som en venninne som jobber med film, fritt assosierte i en samtale: Å, du mener det lille rykket

Sexscenene i Normal People, derimot, virket så normale, så virkelige. Det var som om manusforfatteren og regissøren hadde bestemt seg for å se bort fra alle de ferdige oppskriftene på sexscener, og betrakte sex på film som noe som kunne handle om ekte kropper. Eller kanskje hadde de betraktet ting som om de var nye, som er den grunnleggende læresetningen for alle som skriver poesi, eller kanskje for alle som skriver litteratur i det hele tatt. Det er ikke ofte vi ser scener som framstiller heterofil sex som at stimulering av klitoris og kvinnens orgasme er det sentrale. Når jeg ser en slik scene, blir jeg opptatt av den fordi den er sjelden og ny. Det fallossentrerte grunnskriptet er så inkorporert at vi nesten ikke ser det, men tror det er slik det skal være. Det er akkurat like merkelig som det høres ut som, og det er et mysterium. Det er kanskje i ferd med å forandre seg, men spørsmålet er hvorfor dette ikke er forandret for lenge siden.

Like kjent som et hjert

Kroppen kommer fra naturen, men forstås gjennom kulturen. Hvordan vi ser på oss selv, handler ikke bare om hva vi har sett, hørt og blitt fortalt, men også hva som har blitt holdt tilbake. Da jeg fant igjen illustrasjonen av kvinnens underliv i leksikonet jeg fikk til konfirmasjonen, tenkte jeg at vitenskapen av og til er like objektiv som et demonstrasjonstog. Kulturelle briller kan sitte hardt på. Kanskje er penisen også misforstått. Kanskje det er på tide at alle som lager film og tv-serier tar et skritt tilbake, leser seg opp og begynner å fortelle historier som gir plass til hva sex faktisk er, og om våre ekte kropper, og ikke hva hundrevis av år med vanetenkning og alle kulturens konvensjoner forteller at det skal være. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor folk jeg kjenner blir både forundret og engasjert når jeg viser dem den blåfargede klitorisen fra Etsy. Vi ser på de fire armene, den lange og omsluttende formen, vi ser noe som burde vært like kjent for oss som et hjerte, men som ikke er det. Og ved å snakke om det vi ser, oppdager vi at noe lenge har vært taust. Vi må finne ut av hva det betyr, både for oss selv og for dem vi elsker.