5 Flere jordboere

­

Jeg er født i 1968, et år mange tenker på som et revolusjonsår. Vel, ettertiden har vist at det stort sett ble med små krusninger og noen kursendringer.

Den virkelig store omveltningen i min tid har vært befolkningsveksten. Da jeg ble født, var vi omtrent 3,5 milliarder mennesker på jorden. Nå, i 2017, er vi mer enn det dobbelte.

Det er egentlig ganske forbløffende hvor bra forvandlingen har gått. Verden har lyktes med å håndtere en dobling av befolkningen på knappe femti år. Mange mennesker har fått det bedre, ikke verre.

For dette kan vi takke teknologiske fremskritt, bedre helse og skole, og innovasjon innen politisk styring og samarbeid. I tillegg har vi vært heldige, vi har unngått epide­ mier og storstilte kriger.

Befolkningsveksten har likevel kommet med en høy pris. Vi har økt belastningene på klima og natur. Knappheten på visse ressurser, som vann, mat og mineraler, er også blitt større. Men så langt har ulikhet og ujevn fordeling av de knappe ressursene trolig vært et større problem enn faren for at vi faktisk skal gå tom.

Men vi er altså ikke i mål. Toppen av befolkningsveksten er ikke nådd, kanskje er vi bare litt over halvveis. Hvert år vokser antallet jordboere med ett Tyskland (ca. 80 millioner mennesker). Det betyr nær en milliard flere neste drøye tiår. Deretter vil veksten flate litt ut. Trolig vil vi være rundt 10 milliarder i 2050, og godt over 11 milliarder ved århun­ drets slutt.

De nye jordboerne vil ikke fordele seg jevnt ut over kloden. I Europa vil vi trolig bli både færre og eldre, mens det vil se helt annerledes ut i sør. Trolig vil mer enn halv­ parten av den globale befolkningsveksten de neste tretti år komme i Afrika. I Asia vil veksten fortsatt være stor. Det er egentlig påfallende hvor geografisk konsentrert befolkningsveksten ventes å være. Et lite antall land vil vokse mest, og de som er øverst på listen, er India, Nigeria, Den demokratiske republikken Kongo, Pakistan, Etiopia og Tanzania.

At mye av befolkningsveksten kommer i noen av de fattigste og mest sårbare statene, er en stor utfordring. De institusjonelle forutsetningene for vekst og utvikling er neppe til stede. Mulighetene for ustabilitet og vold vil øke. Det er lett å se at det kan skapes onde sirkler, der manglende utvikling, svake institusjoner, korrupsjon og vold undergraver forutsetningene for investeringer og utvikling.

Derfor må vi også forvente at migrasjon fortsetter å være et alvorlig globalt og regio­ nalt tema. Med billige smarttelefoner i lommen vil alle kunne lære seg fort at ulikhetene og urettferdighetene er store, og at livsutsiktene er mye bedre andre steder.

For at vi skal takle disse globale utfordringene, trenger vi ikke en, men flere revolusjoner:

Vi må åpenbart ha revolusjoner knyttet til teknologi. Det er et hav av uløste oppgaver innenfor matproduksjon, forvaltning av vann, luft og hav, infrastruktur og utvikling, med mere. Og dette gigantiske globale løftet skal skje samtidig med at vi går fra
brun til grønn energi, og samtidig med at digitalisering og automatisering

reiser grunnleggende spørsmål om hva som er fremtiden for arbeid.
Vi må også ha en revolusjon når det gjelder kunnskap, selvforståelse, herunder økt fantasi og forståelse for andres livssituasjon. Hvem kan nevne mer enn en håndfull millionbyer i Kina eller Afrika? Allerede i dag har Kina mer enn hundre byer med mer enn en million innbyggere. Neste tiår er det doblet. Om femten år vil det være mer enn 60 byer i Afrika med mellom fem og ti millioner innbyggere. Verdens to største byer vil være Lagos (Nigeria) og Kinshasa (Kongo). Og er det i det hele tatt mulig å forestille seg den

festen det vil være på nyttårsaften ved århundrets slutt i Lagos, når byen har mer enn 80 millioner innbyggere, og alle danser intenst til dundrende afrobeat? Kan man i det hele tatt tenke seg en slik verden mens man nyter en ny episode av Der ingen kunne tru at nokon kunne bu?

Befolkningsendringer har allerede ført til en forflytning av det økonomiske, strate­ giske, ideologiske og militære tyngdepunktet i verden. Å forstå at andre ikke lenger vil bli som oss, eller lar seg styre eller inspirere av oss, kan være en smertefull erkjennelse. Vi bør også minne hverandre om hva Thukydid skrev: «Det som gjorde krig uunngåelig, var veksten i Athens makt, og frykten den medførte i Sparta.»

De fleste av de sosiale og økonomiske problemene må byer, stater og samfunn naturligvis løse selv. Men det er samtidig åpenbart at det i en verden med 7, 8, 9, 10 eller 11 milliarder, der mennesker og natur, økonomi, verdikjeder og teknologi er tett sammenvevd, vil være et stort behov for samordning, og for å løse de grenseoverskri­ dende eller globale felles utfordringene.

Verden i dag har ingen regjering, og vil neppe få det heller. De forente nasjoner (FN) er ikke, og kan ikke være, en regjering. De internasjonale institusjonene som ble etablert i etterkrigstiden, har gitt mange positive bidrag, men også de har sine åpenbare svakheter. Som problemløsere er de ofte ikke spesielt effektive, de er ofte fragmenterte, og ikke lenger helt representative. For eksempel er Frankrike og Stor­ britannia fortsatt blant de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Der tviholder de på sin vetorett, mens atskillig større land ikke har noen plass. Dersom de globale insti­ tusjonene ikke fungerer, vil samarbeid blir vanskeligere. Kanskje kan nye alternative former for samarbeid vokse frem, men vi vil få store problemer om en mer multipolær verden også blir en verden med mindre multilateralisme.

Jeg er ingen tilhenger av politiske revolusjoner. De fleste har vist seg å være smerte­ fulle, kostbare og mislykkede. Revolusjoner bør kun skje der radikal reform er absolutt nødvendig, og der gode reformer har vist seg umulig å gjennomføre. Men kanskje er det på tide med en revolusjon i internasjonal styring og koordinering.