Facebook som debattarena

­

Det skulle ikke overraske meg om tiåret mellom 2008 og 2018 vil bli stående som Facebooks gylne æra i Norge. Selv om det i senere tid har spredd seg en fornemmelse av at Facebook er på hell, kan det ikke være tvil om at denne internettjenesten i løpet av de siste ti–tolv årene har forandret den norske samfunnsdebatten på uoverskuelig vis. Ikke bare har den gjort samtalepartnere av folk som ikke tidligere har hørt om hverandre, den har også gjort skrivende debattanter av mennesker som ikke ellers har hatt for vane å fylle avisene med kommentarer og innlegg. I løpet av denne perioden har Facebook utviklet seg til å bli en egen deloffentlighet, både en arena i sin egen rett og en leverandør av stoff til de mer tradisjonelle mediene i Norge. Med «Facebook» forstår jeg her primært brukerens egen feed, som kan betraktes som en digital avis, hvor familiealbumet og bydelsavisen smelter sammen med rikspresse og internasjonale medier – samtidig som den også, som kjent, er utstyrt med muligheten for å hive seg med, impulsivt eller veloverveid – ikke bare som kommentator og debattant, men også som forfatter, reporter og redaktør av ens egen av ens egen «vegg».

I utgangspunktet skulle man tro at dette var en i alle måter fabelaktig nyvinning med stort demokatiserende potensial. Her, endelig, har alle en sjanse til å bli hørt! I virkeligheten er situasjonen ikke fullt så rosenrød. De politiske diskusjonene på Facebook har ofte vist seg å være polariserende, samtalene har ikke nødvendigvis åpnet opp nye perspektiver, eller brakt folk nærmere hverandre, men tvert imot gjort frontene hardere og mer tilstivnede. Derfor er det stadig flere norske brukere som rapporterer at de ikke lenger ønsker å delta i diskusjoner på Facebook, siden tonen der ofte er så full av hets og usaklige avsporinger, samt ren og skjær «trolling».

Så hvordan skal vi – i 2019 – vurdere Facebook som arena for offentlig debatt? Kommer det noe ut av de diskusjonene som føres her? Hva er det egentlig vi vil med det vi publiserer på denne nettjenesten?

ET MIDDAGSSELSKAP FRA HELVETE

Vi kan begynne med ubehaget, for det forekommer meg å ligge i kjernen av det hele.

Hvor kommer det egentlig fra? For min egen del kan jeg ikke si at jeg frykter å bli hetset, eller at jeg ofte har opplevd at tonen i diskusjonen har blitt så negativ at jeg har avholdt meg fra å poste nye ting senere. Ikke desto mindre er det et faktum at ikke bare jeg (som aldri har vært noen stor Facebook-skribent), men også mange av dem hvis oppdateringer jeg har satt mest pris på å lese, skriver langt mindre nå enn før. Det er også et faktum at diskusjonene på Facebook ofte fyller meg med ubehag – faktisk noen ganger så stort at det tar nattesøvnen fra meg. Hvorfor?

Kanskje ligger noe av forklaringen rett og slett i det unaturlige i denne formen for kommunikasjon. Når du sitter der, foran feeden din, kjennes det som du er alene. Det føles virkelig slik. Du er alene, atskilt fra verden, der du sitter foran skjermen, i din egen boble, uten noe annet ønske enn å få slappet litt av. Du scroller litt, klikker litt, scroller litt mer. Men så er det altså at du får for deg at du skal skrive noe. Hva er det som skjer da? Min egen opplevelse kan uttrykkes gjennom følgende lignelse, inspirert av ellevte sang i Odysseen, hvor Odyssevs etter å ha fulgt seeren Teiresias’ anvisninger får anledning til å møte skyggene til sine avdøde venner og slektninger.

Forestill deg at du sitter i et stort, skyggelagt rom. Du aner konturene av noen silhuetter langs veggene, eller nede i hjørnene, som du ikke riktig kan overskue. Så er det altså at du reiser deg og synger ut et eller annet. Stillhet. Ett minutt går, kanskje tre, kanskje ti. Så er det at ting begynner å skje. Skyggene begynner å bevege på seg, og ut av dem trer det skikkelser, noen av dem kjenner du – kanskje til og med svært godt, men du skimter også skyggene av folk du knapt drar kjensel på, eller som du føler deg sikker på at du aldri har sett, men som altså ikke desto mindre trer frem i rommet foran deg med noe på hjertet. Noen av dem nøyer seg med å nikke bifallende, andre kommer med noen velvalgte bemerkninger, før enkelte begynner å rope, med hissige stemmer, mens atter andre bruker lang tid på å rigge seg til med en talerstol, som de så klatrer opp på, møysommelig, før de utførlig gjør rede for sin sak, med grundig belegg – i form av referanser til alle slags skrifter som de vennligst ber deg om å oppsøke før diskusjonen kan fortsette. Selv har du liten eller ingen kontroll over hva som blir sagt under disse seansene, og kan heller ikke på forhånd vite hvem som har tenkt å uttale seg, eller hvem som lytter, eller hvilke sinn som vil komme i kok, og derfor heller ikke hvordan det er best å respondere.

Det hele kan noen ganger minne om et middagsselskap hentet ut fra ditt verste mareritt – der du, som vert, blir stående i et halvmørkt ingenmannsland mellom stue og kjøkken og forsvare deg, dels mot velinformerte meningsmotstandere, dels mot besluttsomme angripere, som kommer springende ut av skyggene mot deg fra alle kanter – samtidig som du overfor et ukjent antall tause middagsgjester forsøker å glatte over upassende, flaue eller irrelevante utgytelser fremført av uinformerte venner og bekjente som er på vei mot toalettet, alt mens du halvt rødmende og så høflig som situasjonen tillater, tar imot ros og godord fra aldrende slektninger eller gamle lærere.

At slike digitale sammenkomster kan bli mer utmattende enn givende, skulle være unødvendig å føye til. Ubehaget skyldes ikke minst at konteksten omkring kommunikasjonen på Facebook i så stor grad er uavklart – altså dette at man ofte ikke helt vet hvem man snakker til, og at premissene for det som sies ikke er klarlagt, slik at man ofte ikke vet om en oppdatering skal oppfattes som et hjertesukk, en spontan respons på et eller annet mediefenomen man ikke har fått med seg, en ironisk underfundighet – eller et oppspill til debatt. Ikke minst er det, som følge av det ulegemlige ved denne vår tilværelse i Facebook-maskinen, vanskelig å vurdere den sosiale situasjonen som kommunikasjonen foregår i. Kanskje er ordet «sosial» et misvisende ord å bruke om denne utvekslingen: For ikke bare er vi avskåret fra å sanse hverandres ansikter og kropper på Facebook – vi kjenner heller ikke til hverandres situasjon for øvrig. Noen av dem som deltar i diskusjonen, er kanskje omgitt av ungemas mens de skriver, og har dermed minimalt med tid og tålmodighet til rådighet, mens andre sitter på toget, eller befinner seg i fjerne land, eller de kan være innlagt på sykehus, hvor de for alt vi vet kan være alvorlig syke eller til og med ligge for døden. Andre kan være ruspåvirkede, eller komme rett fra en begravelse, fulle av sorg og retningsløst sinne – eller de kan være mentalt ute av balanse som følge av andre typer opprivende opplevelser. Nesten ingenting av dette er det mulig å ta rede på når man diskuterer på Facebook, noe som gjør det vanskelig å vurdere hvilke hensyn man bør ta, når man bør ta bestemte utsagn med en klype salt, når en bestemt «tone» bør reageres på med harme og indignasjon – eller bare med godt humør.

For å trekke en linje til den klassiske retorikken kan man si at Facebook-taleren i høy grad er avskåret fra å foreta en adekvat vurdering av kairos, altså talesituasjonen. Dette er uheldig, ville de gamle retorene ha kunnet fortelle oss, siden denne vurderingen jo danner grunnlaget for alle de retoriske virkemidlende taleren gjør bruk av, inkludert stilen og argumentene. De dårlige betingelsene for kairosvurdering er dermed et godt bud på hvorfor så mange mistrives i diskusjonene inne i Facebook-maskinen. Det er som om man taler i blinde.

EIVIND TRÆDAL – ELLER DEN AGGRESSIVE MORALISME

Men til tross for alle negative fornemmelser og erfaringer: Diskusjonene fortsetter, det synes nærmest uunngåelig, det er som om vi ikke klarer å la være. Litt av grunnen er selvsagt at det er så enkelt å ytre seg på Facebook – publiseringen er umiddelbar og skjer uten innblanding fra skeptiske redaktører. Dette gjør Facebook til en yndet arena for aktivister, politikere og profesjonelle meningsytrere. Hva karakteriserer disse debattene? Kommer det noe ut av dem? Hva gjør debattantene for å vinne frem med sine synspunkter?

For å nærme oss et svar kan vi se nærmere på en konkret oppdatering, publisert av Eivind Trædal, som sitter i byrådet i Oslo for MDG, og som er en av Facebooks ivrigste og mest leste brukere i Norge. Den 24. januar i år publiserte han følgende tekst på sin vegg:

Mens høyresida akker seg over «tonen i debatten» gjør en av FrPs stortingsrepresentanter et intervju med rasistbloggen Resett for å støtte opp under deres hatkampanje mot en frittalende ung minoritetskvinne. Det er artikkel nummer 106 der de nevner Sumaya (selv kan jeg smykke meg med 112!). Metoden er den samme hver gang: mistenkeliggjøring og vrangtolkning for å fokusere folks hat og frykt mot enkeltindivider. Som Sumaya skriver selv på veggen til Rune Berglund Steen: «Jeg tror ikke det finnes noe mer norsk i meg enn sinnet og behovet for å uttrykke det gjennom bruk av ytringsfriheten.» Men mannen til vår nye beredskapsminister er av typen som krever underdanighet og takknemlighet fra mennesker med «feil» bakgrunn eller hudfarge. Så er det bare å huske på at flere av Norges prominente rikfolk har støttet opp under denne usle rasistbloggen. Og at de nylig har rekruttert en nyhetsredaktør fra Minerva i Lars Akerhaug, som forsøker å renvaske rasismen deres i offentligheten. En stusslig karriereutvikling. Som jeg nevner i min siste bok: ytre høyres framgang er først og fremst den etablerte høyresidas ansvar og skyld. Deres feighet og aksept for rasisme og hets av minoriteter er en like stygg skamplett på dem i dag som den har vært i tidligere tider.

Hva er det egentlig Trædal vil med denne oppdateringen – og i hvilken grad er ytringen retorisk vellykket? Svaret på det første spørsmålet synes klart:Trædal vil forsvare Sumaya Jirde Ali og hennes meningsfeller, og angripe Resett og alt dets vesen. Dermed tegner han opp et manikeisk univers, hvor man enten hører til blant de gode eller de onde. Trædal er ikke ute etter å nyansere – tvert imot ønsker han å gjøre saken så svart-hvit som mulig, for på den måten å få inn et kraftigst mulig hogg mot fienden: Resett er ikke en ordentlig avis, men en rasistisk blogg, finansiert av en gruppe rikinger med fremmedfiendtlige holdninger. Minervas Lars Akerhaug gjør en begredelig figur når han lar seg kjøpe til å legitimere denne usle publikasjonen.

Fraværet av nyanser er retorisk effektivt i den forstand at Trædal dermed slipper å ta forbehold: Rasister fortjener ingen sympati, og derfor er det heller ingen som trenger å være betenkt over den kraftige ordbruken. Under den siterte kommentaren har han limt inn en skjermdump som viser hva saken dreier seg om, nemlig at Christian Tybring-Gjedde sier til Resett at noen av Alis uttalelser «åpenbarer et sinne, hat og intoleranse som må ha røtter i en annen kultur enn i et pluralistisk, tolerant og demokratisk Norge».Trædal nevner ikke Tybring-Gjedde ved navn, men opplyser om at han er ektemannen til den nye statsråden i Justisog beredskapsdepartementet. Heller ikke hun nevnes med navn, men heter altså Ingvil Smines Tybring-Gjedde. På denne måten mer enn antyder Trædal at rasismens vemmelige tentakler nå strekker seg langt inn i kjernen av det norske statsapparatet.

Oppdateringen fungerer langt på vei etter hensikten: Hvem kan være uenig i at TybringGjeddes utsagn er rasistisk? Hvem kan være uenig i at Resett ønsker denne typen utsagn velkommen? Trædals tekst er godt egnet til å engasjere hans meningsfeller, samtidig som den i liten grad frister hans meningsmotstandere til å begi seg ut i åpen kamp. Poenget om at fremmedfiendtlige nordmenn krever ydmykhet og underdanighet av folk med «feil» bakgrunn og hudfarge, vil antakelig slå mange som innlysende. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Trædals oppdatering – i hvert fall når man setter den inn i en større sammenheng – er en del av den samme polariseringen av den offentlige debatten som har avfødt nettsteder som nettopp Resett. Det er ellers noe litt ukritisk over Trædals bruk av Ali-sitatet, som ikke gir mye mening for dem av oss som ikke tror at det kan være noe spesifikt norsk ved verken sinne eller respekt for ytringsfriheten. Antakelig er fornuften i dette utsagnet av underordnet betydning: Trædals hovedpoeng er å trekke et tydelig skille mellom dem som fortjener sympati og dem som ikke gjør det.

ER FACEBOOK RIGGET FOR POLARISERT DEBATT?

Jeg mener ikke her å påstå at Eivind Trædal nødvendigvis burde ha valgt en mindre konfronterende linje i denne saken, skjønt det etter mitt syn både kan og bør settes spørsmålstegn ved den underliggende holdningen – at det ikke nytter å diskutere med rasister. Det jeg vil frem til, er snarere det påfallende i at så mange av de mest dominerende stemmene på Facebook velger nettopp en slik linje, hvor det ikke er noen tvil om hva man bør mene, eller hvem som har rett og hvem som tar feil. Dette kan naturligvis skyldes at disse brukerne er avhengige av rettferdig harme for i det hele tatt å kunne poste noe på Facebook – men det er mer sannsynlig at de rett og slett har skjønt hvordan mediet fungerer. For det kan vel ikke være tvil om at vi som internettbrukere etter hvert er blitt temmelig blaserte, slik at det skal mer og mer til før vi stopper opp ved noe – det meste scroller vi jo bare forbi. Dermed blir det stadig viktigere å varte opp med kraftig kost om man vil ha oppmerksomhet. «Facebook er hva du gjør det til», pleide den optimistiske og aktivt brobyggende facebookeren Pål Norheim (1962–2017) å si – og antydet dermed at selve teknologien, eller plattformen, er nøytral, og at innholdet, tonen, stemningen dermed utelukkende er et resultat av brukernes valg. Dette er i tråd med Mark Zuckerbergs eget foretrukne syn – siden han vil unngå redaktøransvar, og ikke ønsker at Facebook skal defineres som en medieorganisasjon. Og noe sant er det vel i dette, men det er langt fra hele sannheten, for brukerne kan ikke kontrollere hvordan Facebook er rigget, og har ingen kontroll over rammene som styrer dynamikken på denne debattarenaen.

For eksempel er Facebook utstyrt med belønningsmekanismer som i høy grad fungerer som mål på hvor vellykket en oppdatering har vært (antall likes, antall delinger, antall kommentarer). Samlet sett er det ganske klart at disse mekanismene i større grad premierer evnen til å vekke engasjement hos meningsfeller enn evnen til å fremme nyansert erkjennelse og ny samforståelse. Uansett er jeg neppe alene om å ha sittet igjen med en følelse av tomhet etter å ha deltatt i debatter på Facebook – basert på inntrykket av at ingen egentlig har beveget seg en millimeter som følge av det som er blitt sagt, at diskusjonen har stått i stampe fra begynnelsen av, og at man ved å delta ikke har oppnådd annet enn å pådra seg ergrelser, irritasjon og kanskje til og med skam, dersom man i kampens hete har kommet i skade for å si noe dumt eller uheldig.

KJETIL ROLNESS – ELLER DEN OPPORTUNISTISKE DEBATTANT

Det er forresten verdt å merke seg at den polariserende skrivemåten som fungerer så godt på Facebook, ikke bare beror på en bestemt type retorikk, eller en bestemt holdning til samfunnet, men også avhenger av en fininnstilt nese for hvilke saker man bør ta opp, og hvilke man gjør lurest i å la ligge. For å illustrere poenget kan vi bevege oss fra Trædal og over til hans erkefiende, den innvandringskritiske Kjetil Rolness. Går man gjennom dagens nyhetsbilde, er det ikke vanskelig å forutsi hvilken sak Rolness kommer til å kommentere. Da det for eksempel ble rapportert at 71 prosent av all sosialhjelp som utbetales i Oslo går til innvandrere, eller da Bjørn Stærk publiserte en kronikk i Aftenposten hvor han ga uttrykk for at den svenske innvandringsdebatten kanskje likevel hadde noen fortrinn fremfor den norske, eller da det ble meldt om at en muslimsk lærervikar nektet å håndhilse på kvinner – kom Rolness på banen. Rolness velger seg ellers gjerne saker der feminister fremstår som totalitære (for eksempel overfor transkjønnede) eller prinsippløse (for eksempel da likestillingsminister Hanne Bjurstrøm ikke ville uttale seg kritisk om den nevnte lærervikaren), eller saker der folk på den politisk korrekte venstresiden har kommet med ufornuftige eller overdrevne utsagn. Et eksempel på det siste finner vi i følgende oppdatering, publisert av Rolness 12. april i år. Saken dreier seg om årets revy på Stovner videregående skole i Oslo, en revy som av enkelte ble kritisert for å ha rasistiske trekk. Rolness skriver følgende, i anledning en kronikk av Kamzy Gunaratnam:

Leter vi [etter] med rasisme med lupe? spør Kamzy Gunaratnam, varaordfører i Oslo, nestleder i Oslo Ap og Stovnerrevyens «høye beskytter». Svaret er ja, og mer enn det. Antirasister kan nå dikte opp rasisme blant minoritetselever på videregående skoler og deres hjelpere – Shabana Rehman Gaarder og Zahid Ali. Av alle! Stemplingen er ikke bare dum og absurd. Den er direkte skammelig. Og hadde ikke Kamzy vært avhengig av å ha en god tone med SV, burde hun ha satt bjellen på partiets «innvandringspolitiske leder», Marian Hussein, som i denne saken har opptrådt som Stovnerrevyens «lave angriper».

Til tross for den litt haltende bruken av uttrykket «å sette bjellen på katten» er Rolness’ ordbruk kontant og på nivå med Trædal når det gjelder kraftuttrykk: De som mener revyen hadde rasistiske undertoner, tar ikke bare feil, de har gjort seg skyldige i utsagn som er så dumme og absurde at de burde skamme seg – hvilket særlig gjelder SVs innvandringspolitiske talsperson, Marian Hussein, som (fremgår det annetsteds) kritiserte oppsetningen uten å ha sett den. Saken passer perfekt til det bildet av seg selv Rolness dyrker i offentligheten, det vil si som selve inkarnasjonen av den usentimentale fornuft, som uten å anstrenge seg skjærer tvers igjennom kulturens mange lag av pjatt og ideologisk forblindelse. Legg for øvrig merke til hvordan han, i sitatet over (som så ofte ellers), gjør sine meningsmotstandere ekstra dumme ved hjelp av en snedig bruk av anførselstegn.

I denne saken har i hvert fall Rolness naturligvis helt rett, på samme måte som han har rett i mange av sine øvrige Facebookoppdateringer. Men hvorfor er det så enkelt for Rolness å få rett i de sakene han diskuterer? Min tese er at mye av hemmeligheten ligger i selve utvelgelsen av saker – for eksempel den som er grunnlaget for den nettopp siterte oppdateringen, hvor anklagene om rasisme er så urimelige at de færreste kan ta dem alvorlig (de ble da også noen dager senere imøtegått i et opprop undertegnet 60 signaturer med kjennskap til den aktuelle revyen). Rolness kan her minne litt om en skåringskåt spiss som får inn et spark på en ball som allerede er på vei lukt inn i motstanderens mål. Hans metode fortoner seg med andre ord som litt opportunistisk, siden han så sjelden tar opp saker som er egnet til å skape problemer for hans eget verdensbilde. For eksempel har han meg bekjent aldri kommentert den etter hvert nokså omfattende mengden studier som viser at medieomtalen av muslimer i vestlig presse er blitt vesentlig mer negativ etter 2001, og at dette har hatt en rekke negative konsekvenser – noe som burde være av interesse for en debattant som i så stor grad skriver ut fra premisset om at omtalen av muslimer (i hvert fall i svensk og norsk presse) er så lite konfronterende at det må regnes som et alvorlig samfunnsproblem. Rolness gjør det kort sagt litt for enkelt for seg selv.

DEN UUNNGÅELIGE SELVFREMSTILLINGEN

Imidlertid er Kjetil Rolness langt fra den eneste av Facebooks mange debattanter som lar meningsytringene inngå som en del av sin selvfremstilling. Dette gjelder, i større eller mindre grad, alle Facebook-brukere, uavhengig av hvilke emner de ynder å ta opp til diskusjon. Og dette er, tror jeg, noe nytt sett i forhold til tidligere tider, altså papiravisenes æra, hvor de færreste hadde mulighet til å bruke debattspaltene til å kultivere idealbilder av seg selv. Fenomenet beror imidlertid ikke utelukkende på det faktum at Facebook lar brukeren publisere så mye han vil, men også at de fleste har for vane å fylle veggene sine med en usalig blanding av alt fra private feriebilder og lune hverdagsutsagn til engasjerte opprop og ambisiøse innlegg i samfunnsdebatten. Som den sørkoreanske tenkeren Byung-Chul Han har påpekt, er det menneskelige selvet nå blitt et performativt prosjekt, som krever en kontinuerlig tilstedeværelse på sosiale medier for å holdes ved like. Dette er antakelig årsaken til at man iblant kan få en følelse av at de politiske meningsytringene egentlig er underordnet debattantens ønske om å fremelske et bestemt idealbilde av seg selv.

For å illustrere poenget kan vi ta en ny titt på Trædal-oppdateringen jeg siterte over. Som vi så, fremstår Trædal her både som kampvillig og full av berettiget harme, hvilket samsvarer bra med hans kompromissløse karakteristikker av sine motstandere. Ikke desto mindre tar han også med en humoristisk, ja nesten litt selvironisk kommentar, i parentesen der det står at han selv har nevnt Sumayas navn enda oftere enn det Sumaya-besatte Resett! Det er ikke uvanlig at politiske aktivister gjør bruk av denne typen humørfylte sidebemerkninger. På den måten får de signalisert at de ikke egentlig er så strenge og moralistiske som deres innlegg på sosiale medier ellers kan tyde på. Strategien er ikke dum, men man kan merke seg at den ikke nødvendigvis er valgt av hensyn til saken, men debattantens offentlige image, som for manges vedkommende ikke er annet enn summen av det de poster på sosiale medier.

I eksempelet med Trædal medfører den muntre parentesen en retorisk mislyd, siden den er et så påfallende brudd med budskapet for øvrig, som er alt annet enn muntert. Problemet er dessuten at parentesen ikke først og fremst vil bli oppfattet som et uttrykk for selvironi, men heller som Trædals tydelige skulderklapp til seg selv, siden han, ved å nevne at han har ytret Sumayas navn 112 ganger i sine skriverier, fremhever seg selv som hennes fremste forsvarer i norsk offentlighet – og dermed også som den gode saks særs høyreiste fanebærer. Inntrykket av selvros og selvreklame forsterkes av Trædals referanse til sin egen bok Hvorfor ytre høyre vinner debatten, som saklig sett er unødvendig, siden den aktuelle påstanden er fullt ut forståelig også uten henvisning til boken.

Trædals blanding av aggressiv moralisme, hemningsløs fremsnakking av meningsfeller og tilbøyelighet til selvpromotering, har gjort ham svært upopulær blant hans meningsmotstandere – noe Kjetil Rolness vittig henspiller på når han i en av sine oppdateringer skriver følgende om Trædals bok: «Boka heter altså ‘Hvorfor ytre høyre vinner debatten’. Da jeg så den, tenkte jeg:Var det så lurt å røpe et av svarene øverst på forsiden? Der står det nemlig: ‘Eivind Trædal’.»

At Rolness selv ikke er fremmed for å krydre sine oppdateringer med ulike former for selvros, får man imidlertid et eksempel på allerede et par setninger lenger ned. Rolness bebreider her, lettere hoderystende, Dagbladets kritiker Jan-Erik Smilden (som skrev en positiv anmeldelse av Trædals bok) for ikke å ha fått med seg «Trædals metode» – til tross for at denne «metoden» har vært «beskrevet i hans egen avis». Forfatteren bak denne beskrivelsen, som forresten også er opphavsmannen til uttrykket «Trædals metode», er ingen ringere enn Kjetil Rolness himself.

SELVSKRYTETS FENOMENOLOGI

Hva skyldes den ustoppelige trangen til å spre glansbilder av oss selv, våre tenkeevner, våre liv, på sosiale medier? Hva er det egentlig som rir oss? Dette er i mine øyne et av de mest fascinerende fenomenene i vår tids digitale tilværelse. For det er jo et faktum at de aller fleste sider ved denne atferden – enten vi nå snakker om glansbildeaktig selvfremstilling, selvskryt, snikskryt, brusing med intellektuelle fjær – allerede er ettertrykkelig avslørt gjennom harselas, gjøn, satire i mange ulike former gjennom en årrekke. Ikke desto mindre fortsetter vi, mer eller mindre i samme spor, år etter år. En ting er at fotoene vi poster av oss selv som oftest er flatterende – hvilket ikke er så forskjellig fra den hevdvunne atferd når vi forlater våre boliger, altså at vi forsøker å ta oss godt ut når vi er ute blant folk, eller at vi pynter oss hvis vi skal noe spesielt, for eksempel i konfirmasjon eller bryllup. Men hvorfor har vi så sterk trang til å poste bilder av oss selv når vi gjør noe behagelig, eller spennende, eller misunnelsesverdig? Hva er det som gjør at vi knapt kan ligge på en strand, eller sitte på et majestetisk fjell, eller drikke et delikat glass vin, eller fiske en rugg, eller omgås interessante mennesker, uten å føle at vi må poste et bilde og en kommentar på Facebook? For selv om vi motstår fristelsen, noe de fleste av oss tross alt ofte gjør, så har vi jo tenkt på det, vi har nesten alltid vurdert å gjøre det – og det er dermed uomtvistelig at Facebook-maskinen har kolonisert våre sinn.

Å skulle forsøke å svare på dette spørsmålet, altså hvor denne trangen kommer fra, innebærer å kretse inn selvskrytets fenomenologi, om jeg tør si det så pompøst. For det er jo, når man tenker over det, langt fra åpenbart hva man egentlig oppnår med å skryte av seg selv – eller om du heller vil: stille seg selv og sine meninger til skue i et mest mulig flatterende lys. Hva er det skjønnmaleren egentlig vil med sin skjønnmaling? Hvis jeg sitter på en strand på Zanzibar i oktober, omgitt av lyseblått hav og solskinn og hyggelige mennesker – hvorfor blir min glede større og rikere gjennom vissheten om at andre misunner meg denne nytelsen? Hvorfor kan jeg ikke bare nyte situasjonen og la det bli med det?

Mitt første forsøk på å besvare spørsmålet er inspirert av Hegel, og går ut på at vi ikke ganske enkelt er fullbrakt i oss selv, eller ut fra oss selv, men tvert imot blir den vi er – også i våre egne øyne – gjennom andres blikk. Det er altså ikke bare slik at vår selvfølelse påvirkes av hva andre synes om oss – de andres blikk er rett og slett konstituerende for vårt forhold til oss selv. Hvis dette er riktig, er det ikke ganske enkelt slik at vi synes det er litt gøy at noen misunner oss, eller våre tankeevner, eller belesthet, men snarere slik at vi, ved å etablere et glansbilde av oss selv i andres sinn, i en viss forstand har gjort oss i stand til å forvandle dette glansbildet til virkelighet. Dette er altså selvskrytets hemmelighetsfulle alkymi:Ved å skryte av oss selv, eller ved å presentere vårt eget liv i best mulig lys, prøver vi å overbevise andre (jo flere, jo bedre) om at dette bildet faktisk er representativt, at vi faktisk er slik – hvilket i sin tur får oss til å tro på dette glansbildet selv, slik at det kan inngå som en del av vårt eget selvbildes grunnmur. For dersom både våre menneskelige omgivelser og vi selv tar en bestemt forestilling om oss for god fisk – hvem kan da si at denne forestillingen ikke er virkelig?

Det andre svaret er inspirert av René Girard og Jacques Lacan og har med begjær å gjøre. Det er nemlig et faktum at det ikke er så lett å nyte det du begjærer etter at du har oppnådd det. Selve oppfyllelsen av begjæret er med andre ord problematisk. Det kan for eksempel være at du lenge har drømt om den perfekte sydenferien, med blått hav, deilige måltider, pittoreske smågater – alt hyllet inn i en behagelig alkoholrus. Men så er det altså at du plutselig befinner deg der, midt i drømmens oppfyllelse, og oppdager at nytelsen ikke riktig vil innfinne seg. Havet er for salt, sanden kleber seg til huden, det er for mange mennesker overalt, maten var ikke så god som du hadde tenkt – hva gjør du da? Eller kanskje er situasjonen enda verre: Kanskje er det ingenting å være misfornøyd med, kanskje er absolutt alt slik du hadde forestilt deg det, eller til og med bedre, men uten at nytelsen innfinner seg. Da byr Facebook-postingen seg som en mulighet – for det kan neppe herske tvil om at de fleste av oss er slik innrettet at vi er mest lystne på det andre allerede begjærer. I så fall er det dette vi gjør når vi poster bilder av oss selv i misunnelsesverdige posisjoner:Ved å vekke andres begjær etter det vi opplever akkurat nå, forsøker vi å blåse liv i vår egen nytelse, som kanskje ikke kjennes så sterk og liflig som vi hadde håpet.

Grunnen til at vi ikke avstår fra den forskjønnende selvfremstillingen, på Facebook eller i andre sosiale medier, til tross for alle avsløringer, all harselas, all latterliggjøring, er at behovet den springer ut av rett og slett stikker for dypt til at vi klarer å slutte.

FACEBOOK, DEN STORE TIDSTYVEN

Men tilbake til min vurdering av Facebook som debattarena: Det kan godt hende at den er for pessimistisk. For til tross for all aggresjon, selvforherligelse og andre menneskelige skavanker – som jo forresten blomstrer og trives godt også uten hjelp fra Facebook – kan vi ikke også si at Facebook i løpet av sin fremvekst som offentlig debattarena her til lands, først og fremst har stilt til skue et nærmest uendelig potensial av engasjement, diskusjonsvilje, intellektuelt overskudd og kreativitet i befolkningen? Kan vi ikke bare bestemme oss for heller å se slik på det? Er det tvingende nødvendig å betrakte våre Facebook-skriverier med så stor skepsis og mistro som jeg har gjort i disse betraktningene? De fleste av dem som ytrer seg på Facebook, er tross alt beredt til å forsvare sine synspunkter med noenlunde saklige argumenter. Stort sett holder man seg til en ansvarlig stil. Det kan gå en kule varmt, selvfølgelig, og gemyttene kan komme i kok, men det er ikke snakk om de virkelig store utskeielsene. De mest overskridende internettfenomenene finner man annetsteds – på nettsteder som Reddit og 4chan, som i mye større grad er innrettet mot skandaløs humor og ytterliggående holdninger. Facebook er ikke stedet for maskerte rebeller eller punkinspirerte eselspark til høyre og venstre, men er først og fremst en arena for skriveglade mennesker i 40-årsalderen og oppover.

Så hvorfor er jeg ute av stand til å innta en annen posisjon enn grinebiterens i møte med Facebook som fenomen? Svaret er såre enkelt: Jeg har det samme forholdet til Facebook som den sykelige gambleren har til nettpoker og enarmede banditter. Min personlige aggresjon mot dette nettstedet skyldes kort og godt at jeg er redningsløst avhengig av det. Min bruk har for lengst utartet til misbruk. Jeg vet at Facebook-maskineriet manipulerer meg, at det gjør alt som står i dets makt for å sørge for at jeg kommer tilbake, hver eneste time på dagen, året gjennom – og denne impulsen til å ta seg en rask tur innom vokser naturligvis eksponensielt om man deltar i debatter der inne, eller poster noe som kan gjøres til gjenstand for likes og oppdateringer. Facebook er kort og godt den verste og mest diabolske tidstyven verden hittil har sett, og er en uvane det nesten er umulig å bli kvitt, siden den i tillegg til å være skadelig, idiotisk, irriterende også kan være så nyttig, hjertevarmende, informativ og underholdende. Så til alle dem som under lesningen av det ovenstående har sporet en usunn forakt for Facebook-feedens folk og fe: Jeg kan i all forsonlighet forsikre dere alle om at denne forakten naturligvis bare er selvforakt i forkledning.