– Det er lettere for den moderne mannen å være åpen om selvmord i dag

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.­

I 2009 var 29 år gamle Oddvar Vignes usikker på seg selv, og følte at han ikke levde opp til forventningene som han trodde ble stilt til ham. Han gikk seg vill i tankene sine, og havnet i en dyp depresjon som han ikke kom seg ut av. Han valgte ikke å være åpen om problemene sine, og løy blant annet til psykologen, venner og familie om hvordan han hadde det. Det satt for langt inne å være helt ærlig med dem han hadde rundt seg.

Vignes brukte lang tid på å planlegge hvordan han skulle gjennomføre selvmordet, slik at han kunne skåne dem som var glade i ham mest mulig. Heldigvis lyktes han ikke med forsøket.

– Det var avslutningen på en lang periode. I ettertid har jeg prøvd å analysere hva som skjedde. Det jeg vet er at jeg var veldig usikker, både på meg selv og på hva folk forventet av meg. Det tok lang tid å komme seg ut av dette, sier Oddvar Vignes til Samtiden.

Åpenhet

Først tenkte Oddvar Vignes at han måtte finne en måte å lyve seg unna selvmordsforsøket på. Han endte med å si at han var innlagt på Ullevål sykehus fordi han var sliten. Men så sprakk han:

– Jeg sa til moren min at jeg hadde prøvd å ta livet mitt, og at jeg ligger på Ullevål. Hvis noen har lyst å komme på besøk så må de bare gjøre det.

Det skulle vise seg å være en god beslutning. Besøkene rant inn. Nå fikk folk forståelsen av hva som virkelig hadde skjedd, og kunne støtte ham.

– Å få besøk av familie og kompiser på psykiatrisk avdeling var spesielt. Jeg husker ikke alt fra denne tiden, og det er heller ikke alle minner man trenger å ha. Det viktigste for meg er at familien og vennene mine har tilgitt meg. Jeg løy jo mye. De var rause med meg. Familien min og nettverket mitt var viktige for at jeg overlevde. Han trekker frem viktigheten av en dyktig fastlege, men også en gjeldsrådgiver på Sagene som hjalp ham.

I dag har 42-åringen det bra. Han har overtatt familiegården og var daglig leder i lokalavisa Øyposten på Finnøy, før han i 2019 sa opp for å ta en master i ledelse. Han holder også foredrag om mestringsstrategier og åpenhet rundt depresjon og psykiske vansker. Da han utviklet depresjonen jobbet han som selger i Vårt Land og Dagens Næringsliv. I tillegg jobbet han som profesjonell toastmaster. Prestasjonsjaget bidro til de mørke tankene.

Vignes mener at mannsrollen har forandret seg på relativt kort tid. Tidligere var det vanskeligere for en mann å være åpen om ting som depresjoner.

– Hadde jeg snakket med venner og familie om dette, kunne hele greia kanskje vært unngått. Det er fortsatt stigma rundt selvmord og selvmordstanker, men det er lettere for den moderne mannen å være åpen i dag, hevder han.

Samfunnet forholder seg også annerledes til selvmord og selvmordsforsøk i dag enn for bare få år siden, påpeker Vignes. Men det skjedde noe i 2014, året da han valgte å være åpen i offentligheten om selvmordsforsøket.

– Jeg mener det er et skille mellom før og etter at popartisten Lene Marlin valgte å være åpen om sitt selvmordsforsøk i 2014. Både oppmerksomheten hun fikk og det som skjedde etterpå var viktig, sier han.

Han trekker også frem tidligere helseminister Bent Høie, som våget å bruke ordet selvmord i sammenhenger der man brukte å tåkelegge det tidligere. Pressen, spesielt representert ved iTromsø-journalist Egon Holstad, vil han også rose for å ha lagt vekk berøringsangsten.

– Det er også viktig at skolen må våge å snakke om selvmord, når det er dét som skjer. Det er vanskelig å snakke om, men det betyr ikke at man ikke skal snakke om det.

Overvekt av menn

Det er ikke uvanlig å få selvmordstanker. De fleste møter i løpet av livet tanken om at man ikke orker mer. Dessverre er det mange som ikke bare lar det bli med tanken. I 2021 ble det registrert 658 selvmord i Norge – 482 hos menn og 176 hos kvinner, ifølge statistikk fra Folkehelseinstituttet (FHI). Dette var en økning fra året før, men antallet var på linje med årene 2018 og 2019. Det ble heller ikke registrert noen økning i antall selvmord i pandemiperioden.

I perioden 1970 til 1990 doblet risikoen for selvmord seg, men falt igjen etter denne perioden. Den gangen var økningen mest dramatisk for unge menn i aldersgruppen 15-24 år. I 2021 var selvmordraten 12,4 per 100.000 innbyggere, som er om lag 25 prosent lavere enn i 1990 da raten var på 16,4. Det har vært en svak, men signifikant økning i aldersstandardisert selvmordsrate mellom 2010 og 2019. Raten for 2021 er
som forventet ut fra denne utviklingen, ifølge FHI.

Riktig hjelp

Vignes beskriver det som kjempeflaks at han i etterkant av selvmordsforsøket fikk hjelp av en fastlege som tok situasjonen hans på alvor. Han trengte ikke å gå i detalj og forklare alt. For eksempel følelsen av å være mellom barken og veden, i hans tilfelle representert ved henholdsvis bedehusmiljø og festkultur.

– Det viktigste var at jeg fikk tillit til ham med en gang. Han sa at jeg kunne ringe så ofte jeg ville. Jeg snakket med ham tre ganger i uken i perioder. Hjelpen jeg fikk var så god at jeg ikke følte behov for ytterligere psykologhjelp.

Vignes var forholdsvis raskt tilbake på jobb i avisa, selv om han fortsatte behandlingen. Det fantes ingen snarveier, og han måtte ta tiden til hjelp. Det var heller ingen definerende øyeblikk eller avgjørende hendelser som bidro til at han skjønte at han nå var på rett vei igjen, forklarer han:

– Dette tar tid, men etter hvert kom jeg til et punkt der jeg kunne fastslå at ting gikk bra. Det handlet blant annet om hvordan jeg forholdt meg til problemer. Jeg hadde gjeld, og skulle møte til politiavhør. Det var voldsomme følelser, men likevel positivt fordi jeg følte at jeg tok tak i problemet. Det kom slike milepæler hele tiden. Jeg brukte noen år på å betale ned gjelden. Så tok jeg over gården og ble daglig leder i lokalavisa her jeg bor. Så skrev jeg bok om det jeg hadde opplevd.

Boken Sjølvmordsforsøket. Livet før og etter kom ut i fjor, en bok Samtiden også omtalte.

I dag snakker han heller med venner om hverdagsproblemer som oppstår, fremfor å holde dem for seg selv.

– De møter jo på de samme problemene, sier han.

Nå har han giftet seg og fått en datter. Da han ble far fikk han også ny innsikt i sin egen historie. Han forstod også foreldrene sine på en ny måte.

– Når alt kommer til alt har alle tingene jeg har gjort bidratt til at jeg er den jeg er i dag.

Finnes ikke tall

Selvmordsforsøk defineres som en handling som ikke ender med døden, men der en person med vilje tar en overdose medikamenter eller skader seg på annen måte (WHO / EURO). Personen kan ha et ønske om å dø eller et ønske om å få hjelp – eller begge deler. Det er vanlig at begge disse ønskene er til stede samtidig, ifølge forskning fra Bærum sykehus i perioden 1984 til 2015 og Verdens helseorganisasjon (2010).

Førstelektor May Vatne ved OsloMet har forsket på erfaringer fra overlevende etter selvmordsforsøk. Hun forteller at det ikke finnes nasjonale tall på forekomst og utvikling av selvmordsforsøk over tid. Ifølge FHI behandlet somatiske sykehus mellom 4000 og 6000 personer som har forsøkt å begå selvmord i 2016. Her regner man med at det er betydelige mørketall.

– Vi har heller ikke internasjonale tall på dette over tid, så det er vanskelig å fange opp totaliteten. Selv om vi har innleggelsestall, så dekker jo ikke de tallene dette, sier hun.

Vatne intervjuet i sitt forskningsarbeid ti personer som forsøkte å begå selvmord. Fire av dem var menn. Det viste seg at alle intervjupersonene ønsket mer åpenhet rundt temaet selvmord.

Forskningen hennes skulle utvikle en dypere forståelse av suicidalitet og hva som kan lindre lidelse hos selvmordsnære mennesker på en måte som styrker livskraften. Møter som gir et selvmordsnært menneske en opplevelse av å bli forstått, og som bidrar til bevisstgjøring av et ønske om å leve, forstås som betydningsfullt for å inspirere til håp og styrke livskraften. Denne forståelsen har utspring i et omsorgsetisk perspektiv og kan stå som et supplement eller et alternativ til et psykiatrisk perspektiv på omsorg til mennesker med lidelse relatert til suicidalitet, uavhengig av kontekst og profesjon.

Selvmord og selvmordsforsøk har et altfor stort omfang til at vi som samfunn kan akseptere at vi ikke får ned tallene, mener hun.

– Tallene har jo ikke blitt lavere. Det er viktig at vi lytter til dem som har skoene på her, for å forstå selvmord og selvmordsforsøk bedre. I 2011, da jeg publiserte min første artikkel, fantes det ikke mye forskning på erfaringer fra dem som overlever selvmordsforsøk, sier hun.

Et av funnene i forskningen til Vatne var at selvmordsforsøkene ikke er så impulsive som mange tror.

– Det viste seg at dette er beslutninger som har modnet over tid. Intervjupersonene fortalte om selvmordstanker som fikk økende plass og etter hvert overskygget alt annet. Det er mer som en dråpe som får det til å renne over, enn et uoverveid øyeblikk, forklarer hun.

Et annet funn handlet om kommunikasjon. Personer som har vært igjennom selvmordsforsøk hadde i liten grad snakket om hvordan de hadde det. De bar på ting på egenhånd og opplevde mye ensomhet.

– Det kom også frem at det var mye skam forbundet med selvmordsforsøkene. Nå jobber jeg med et prosjekt der jeg har intervjuet helsepersonell om deres møter med pårørende til suicidale pasienter. De forteller om pasienter som slet med skam og hadde vanskeligheter med å snakke om skamfølelsen. Skammens vesen er jo å skjule seg.

Viktig med historier

At folk som Oddvar Vignes forteller sine historier er meget viktig, forteller Vatne. Med mer kunnskap kan vi som samfunn gjøre mer for dem som får problemer.

– Man kan grave litt dypere i samtalen hvis man har mer kunnskap. Da blir det lettere å få til gode samtaler med personer i krise. Når man vet mer, og har forståelse, er det lettere å få til en åpen dialog. Jeg ble selv overrasket over at jeg fikk så mye stoff som jeg fikk til mitt arbeid, men intervjupersonene opplevde det som lindrende å dele refleksjoner rundt selvmordsforsøk, selv om det også opplevdes som tøft å fortelle om, sier hun.

Ifølge Vatne er det ikke så mange år siden folk begynte å stå frem. Det fører til en normalisering som er viktig.

– Tanken på selvmord forstår jeg som en normal reaksjon i møtet med påkjenninger i livet. Når folk ikke føler seg sykeliggjort blir det lettere for dem å være åpne og søke hjelp. Men det må være et system der for å ta imot dem, presiserer hun.

Aksept for tankene

Monica Smith er styreleder i LEVE Oslo, som er en del av landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Hennes erfaringer bekrefter May Vatnes forskningsresultater om at en selvmordshandling sjelden er spontan.

– Det er helst en lengre prosess i forkant, og det er mange faresignaler å se etter; sosial tilbaketrekning, gjeldsproblemer, samlivsbrudd og lignende. Mangel på håp til å lindre smerte er sentralt. Det er viktig at vi våger å spørre hvordan disse personene har det, understreker hun.

LEVE ble startet av Kari Dyregrov, professor ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet og professor II ved Senter for Krisepsykologi på Universitetet i Bergen. Hun driver LEVE sammen med mannen, Ph.D. og spesialist innen klinisk psykologi, Atle Dyregrov. LEVEs formål er å støtte etterlatte og berørte ved selvmord, og å bidra til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid. Foreningen ble etablert i 1999 og er en frivillig organisasjon med fylkeslag og lokal aktivitet i hele landet.

– Vi tilbyr et nettverk og en mulighet for å møte andre etterlatte. Når du får snakke med likepersoner forstår du at du ikke er gal, men at det er slik smerten kan være. Ting kjennes lettere når man får snakket om dem, og man kan ha nytte av å høre andres historier, sier Smith.

LEVE Oslo tilbyr kunstterapi, yoga, foredrag, turer og kafétreff. Hensikten er å skape ulike arenaer, slik at de kan nå flest mulig. Nasjonalt har samlingene for Unge LEVE vært spesielt populære. Nå har LEVE Oslo fått mindre penger enn hva de søkte om fra Oslo kommune, og noen av prosjektene de ønsket å igangsette må settes på vent. LEVE Oslo ønsker blant annet å tilby sorggrupper hvor mennesker kan møtes for å behandle tap.

Monica Smith forteller at åpenhet om selvmord eller selvmordstanker kan være smertefullt. Én måte å hjelpe både folk med selvmordstanker og pårørende på er å gi dem aksept for tankene sine, slik at de føler seg hørt. Å snakke om dette kan lindre smerten – og også redde liv.

Tiden kan også være til hjelp.

– Vi merker forskjell på dem som nylig har opplevd slike kriser og dem som har hatt mer tid til å bearbeide krisene. Har det skjedd et selvmord, ser vi at etterlatte får mye igjen for å snakke om det. Målet vårt er at vi skal hjelpe hverandre.

Hun påpeker at det er mye som har blitt bedre i samfunnet, i håndteringen av selvmord og selvmordsforsøk.

– Det er mer åpenhet i dag, og mindre skam knyttet til selvmord. Ting går i riktig retning, selv om enkelte miljøer er lukket og selvmord og selvmordsforsøk er forbundet med stigma. Vi vet for eksempel lite om minoritetsmiljøene. Det er sjelden de kontakter LEVE, noe vi håper de vil gjøre om de trenger støtte, sier hun.

– Et ansvar jeg ikke kan ta

På spørsmål om han tenker på at han, ved å stå frem, kan redde liv, svarer Oddvar Vignes at han ikke tenker på det på den måten.

– Det er et ansvar jeg ikke kan ta. Jeg må passe meg litt for sånne ting. Jeg ser det heller som at jeg er med på å skape en endring. Det er mange i samfunnet som har bidratt til å løfte temaet på agendaen, som for eksempel tv-profilene Else Kåss Furuseth og Bjarte Tjøstheim. De har vært viktige, men de fleste i samfunnet kan være med på å skape endring, sier han.

Denne teksten­ sto opprinnelig på trykk i Samtiden 2-2023.