Våpen for fred og strid

Temaet i Samtiden 4-2023 er våpen. Alle tekstene om våpen kan leses her.

Mennesket er ikke født med våpen i hendene, men det er ikke langt unna. Det var riktignok ingen våpen i Edens hage der Adam og Eva spradet lykkelige omkring. De klarte imidlertid ikke å stå imot fristelsen til å spise frukten på treet Herren hadde påbudt dem ikke å røre.

Det endte med at Adam og Eva ble drevet ut av Edens hage. Hvordan det gikk, kan vi lese om på Bibelens andre blad. Kain drepte sin bror Abel av misunnelse og av frykt for å bli en taper.

Det fortelles ikke hvilket våpen Kain brukte. Sannsynligvis var det en klubbe av tre eller noe som kunne ligne en øks av stein. Arkeologer har funnet våpen i graver helt tilbake til steinalderen som viser at det på den tiden ikke ble skilt mellom jaktvåpen og stridsvåpen.

Våpen hørte med. Verden var et farlig sted. Mennesket måtte beskytte seg mot angrep og de trengte våpen i jakten på kjøtt.

I Første Mosebok, som handler om rammebetingelsene for tilværelsen og forløperen til det vi i dag kaller sivilisasjonen, sies det ikke mye om våpen. Det er først i Andre Mosebok vi møter død, krig og våpenbruk. Det begynner egentlig med Moses.

Jødene har endt opp som slaver i Egypt. For å ha kontroll over situasjonen, ga Faraoen beskjed om at alle nyfødte gutter skulle kastes i Nilen. Moses ble istedenfor lagt i en kurv som Faraoens datter oppdaget da hun kom for å bade. Slik vokste han som skulle bli jødenes store frigjører opp ved det egyptiske hoffet.

En dag dro Moses ut til sine landsmenn og fikk se de elendige forholdene de levde under som slaver. Her ble han vitne til at en egypter slo en hebreer.

Sinnet steg opp i Moses. Dette kunne han ikke godta. Han slo egypteren i hjel og grov ham ned i sanden. Kort prosess.

Men noen hadde fått med seg hva som skjedde. Da Faraoen fikk høre det, ga han beskjed om at Moses skulle tas av dage. Moses flyktet da til Midjan hvor han etter hvert fikk datteren til presten i Midjan, Sippora, til kone.

En dag da han gjette småfeet til svigerfaren Jetro, viste Herren seg for ham i en flammende tornebusk med beskjed om at han var valgt ut til å føre Israels folk ut av fangenskapet i Egypt. Han protesterte og viste til at han verken var typen til eller motivert for en slik oppgave. Det hjalp ikke.

For å få Faraoen til å gi slipp på den gratis arbeidskraften hebreerne representerte, lot Herren ti landeplager ramme egypterne. Den tiende plagen var at Herrens engel skulle sørge for at alle førstefødte egyptere døde. Samme natt fikk Moses beskjed om at tiden var kommet for å rømme. Omkring 600.000 menn pluss kvinner og barn la av gårde på en ørkenvandring som skulle vare i 40 år.

Faraoen ga beskjed om at hæren skulle sette etter dem. Da Israelsfolket kom til Sivsjøen, lot Herren det blir en åpning midt i sjøen slik at de kunne komme seg tørrskodd over. Da den egyptiske hæren skulle passere, slo vannmassene inn over dem.

Israel var reddet. Etter 430 år i Egypt var de blitt et fritt folk. De hadde ikke selv måttet gripe til våpen. Det var Herren som hadde vunnet kampen for dem. «Gud er med oss», sa de – jublet og bar fram offer. (2. Mosebok kapittel 1-14).

Israel i konstant krig

Fra nå av ble det annerledes. De var blitt et samlet folk, en spire til en nasjon, starten på en sivilisasjon. Fra nå av måtte de forsvare seg med våpen i hånd. Men de skulle ikke frykte. Herren skulle fortsatt være på deres parti, kunne Moses fortelle. Men da måtte folket holde seg til den sanne Gud og avvise alle avgudene de var omgitt av.

Det gikk ikke lang tid før de møtte på amalekittene som visste å gjøre krav på det samme landområdet. En krig var ikke til å unngå. (2. Mosebok 17. kap.)

Josva ledet an i striden. Moses, Aron og Hur gikk opp på toppen av høyden mens slaget ble utkjempet nedenfor. Så lenge Moses holdt hånden opp, som han gjorde da de passerte Sivsjøen, hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hendene synke, fikk amalekittene framgang.

Aron og Hur fant da en stein som Moses kunne sette seg på, stilte seg på hver side og holdt hendene hans oppe. De holdt det gående helt til solen gikk ned. «Josva slo amalekittene og deres hær med sverd», konkluderes det. Samtidig var det et Herrens under.

Utallige blodige kriger er beskrevet i Det gamle testamentet. Mønsteret er det samme. Herren er på israelsfolkets parti. Blod flyter i strie strømmer. Fiendene blir nedkjempet en etter en.

David og Goliat

Filistrene var et sjøfolk fra Kreta som etablerte seg i Gaza-området. (1. Samuels bok Kapittel 16–17). De trakk seg etter hvert nordover inn i området hvor israelittene hadde slått seg ned. Kong Saul forsto at de måtte hindre at filistrene fikk kontroll over stadig mer av denne delen av landet. De samlet seg til strid i Terebintedalen, sør-vest for Jerusalem. Filistrene sto i
den ene fjellskråningen, israelittene
i den andre.

Det var en låst situasjon. Den som tok sjansen på å krysse dalen, ville lide store tap.

Filistrene var sikker på seier, for de hadde Goliat på laget. Han skal ha vært godt over to og en halv meter høy og bar hjelm og heldekkende rustning som veide flere titalls kilo. Han var utstyrt med det beste som kunne skaffes av våpen – både sabel, sverd og spyd.

Den kolossale muskelbunten Goliat ble sett på som usårbar. Han gikk et stykke ned i fjellsiden og brølte til israelittene: «Velg ut en mann og la ham komme ned til meg. Hvis han kan kjempe mot meg og felle meg, skal vi være treller for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller han, skal dere være våre treller og tjene oss».

Goliat hånet israelittene for manglende mot og vilje til å kjempe. Slik holdt Goliat på i 40 dager, både morgen og kveld. Saul og hans nærmeste lot seg ikke psyke ut.

David, den yngste av Isais tre sønner, reagerte voldsomt på Goliats hånlige omtale av israelittene og deres Gud. Det gikk ikke lang tid før han meldte seg som frivillig til å utfordre Goliat. «Du er bare unggutten», innvendte Saul. Det var fullstendig uforsvarlig å sende den uerfarne David i kamp mot krigskjempen Goliat.

David ga seg ikke. Han fortalte hvor mange bjørn og løver han hadde drept for å verne sauene han hadde ansvaret for. Det avgjørende er å ha Herren med seg. Det har jeg. Og det vil jeg i alle fall ha om jeg får kjempe mot filistrene, argumenterte han.

Saul ga seg. Han lot David få sin egen rustning og sverdet som var av beste sort. David avslo, og tok i stedet gjeterstaven sin, fant fem glatte steiner i bekkefaret og tok slyngen i hånden.

Slyngen var Davids våpen. Temmelig uskyldig, men effektivt. En dyktig slyngekaster kan drepe på 200 meters avstand.

Saul trodde ikke sine egne øyne da David steg fram. Han hånte «puslingen» og hans Gud og lurte på om det hadde klikket for hebreerne.

På det verbale plan, bet David godt fra seg. «I dag vil Herren gi deg i min hånd; jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og liket ditt og liket av filisterhæren skal jeg gi til fuglene under himmelen og villdyrene på marken, så hele verden kan skjønne at Israel har en Gud».

Da Goliat kom mot David, la David en stein i slyngen, kastet og traff filisteren i pannen, det eneste steder hvor han ikke var beskyttet. Han stupte i bakken med ansiktet mot jorden. David løp fram, dro Goliats sverd ut av sliren, drepte ham og hogg hodet av ham.

Goliat hadde sett for seg at kampen skulle kjempes på militære premisser. Han representerer den moderne krigsmakten, utstyrt for seier med store arsenaler av fryktinngytende våpen.

David er underdogen, geriljakrigeren, sabotøren, den som må operere på andre premisser enn den overlegne motstanderen.

Malcolm Gladwell har skrevet boken David og Goliat – underdogs, tapere og kunsten å nedlegge kjemper (2013). Her presenterer han en rekke eksempler på at den tilsynelatende svakeste, underdogen, lykkes i å ta kampen opp mot den sterkeste, markedslederen, den tilsynelatende uslåelige.

Nøkkelen til Davids seier, ligger egentlig ikke i hvilket våpen han velger, men i troen på hva Gud kan la han utrette med slyngen. David vinner fordi han er overbevist, han er bærer av en visjon, han er besjelet av en tro på at han kjemper en rettferdig kamp.

Historien er full av eksempler hvor det er ideer og overbevisninger som veier tyngst til slutt, ikke hvem som har flest og meste fryktinngytende våpen. Skjønt det mangler heller ikke eksempler på at det er de største og sterkeste som vinner til slutt.

Det må nok sies å være det normale. Israelittene erfarte det samme. Da babylonernes voldsomme hær meldte sin ankomst, nyttet det ikke med bønn og slynge.

Det nytter ikke å være politiker i dag og si at antallet våpen og deres styrke ikke er avgjørende. I Vesten er vi fanget i terrorbalansen dynamikk.

Til alle tider har det vært slik at en nasjon må kunne forsvare seg. En av statens viktigste oppgaver er å skaffe til veie våpen som kan ha en avskrekkende effekt og sørge for at et folk kan stå imot et angrep fra fiender som måtte forsøke seg.

Opp igjennom historien er det ført utallige frigjøringskamper mot en overlegen militærmakt. Det er ikke mer enn to år siden Taliban i Afghanistan, David, seiret over Goliat, Nato, med sine gigantiske arsenaler av moderne våpen.

USA måtte også trekke seg ut av Vietnam. Også her var det Davids kamp mot Goliat som utspilte seg. Verdens mektigste militærmakt klarte ikke å holde stand mot de effektive vietnamesiske geriljakrigerne.

En hellig krig

Den «hellig krig-tradisjonen» vi møter i Det gamle testamentet, er praktisk talt forlatt av alle trossamfunn. Men når et land er i krig eller forbereder seg på krig, forventer myndighetene at alle samfunnsbyggende krefter, kirker inkludert, bidrar med å gjøre Gud til en støttespiller, i alle fall ikke en motstander.

Gott mit uns («Gud med oss») ble valgspråket for det prøyssiske kongehuset allerede i 1701. Den tyske keiseren benyttet også dette valgspråket, og det ble ført videre i den tyske hæren etter monarkiets fall i 2018. Adolf Hitler utnyttet «Gott mitt uns»-tenkningen så godt det lot seg gjøre.

I bøkene Trump, Gud og kirken (2021) og Putins hellige krig (2023) beskriver Helge Simonnes hvordan Donald Trump og Vladimir Putin spiller på kristen tro for å vinne oppslutning. For Trump handler det ikke om våpen isolert sett, ikke utover retten til å bære våpen som nærmest ses på som gudommelig i den delen av den amerikanske kulturen som Trump forsvarer.

For Putin handler krigen i Ukraina om å beskytte den russiske kulturen, der den ortodokse tro er et bærende element, mot trusselen fra vestlig kapitalisme, normløshet og dekadense.

I dag er det først og fremst i ekstremistiske muslimske miljøer «hellig krig»-tradisjonen føres videre. Ingen har tall på hvor mange muslimske krigere det er i verden som er rede til å kjempe og dø i Allahs navn.

I boken Afghanerne (2022) møter Åsne Seierstad en fremstående representant for Taliban. Han er hellig overbevist om at de kjemper Guds sak mot de ugudelige. Det er Gud selv som har gitt dem våpen i hendene – enten det er en Kalashnikov eller en bombe.

En sann Taliban-soldat frykter ikke døden. De tror at den som dør med våpen i hånd i Allahs navn, ender direkte i paradis. Det er overbevisningen om å ha Gud som oppdragsgiver som gjør Taliban-soldaten til en fryktinngytende, modig og dyktig kriger.

I boken Den første sten (2016) skildrer Carsten Jensen de bedrøvelige tilstandene i den danske kontingenten i Afghanistan. De mister etter hvert mål og mening med krigen de deltar i. Den som bidrar med å holde moralen oppe og skape en viss mening i mistrøstigheten, er feltpresten Lucas Møller. Han velsigner våpnene ved å forkynne at «man kan drepe av kjærlighet (…) Faktisk er kjærlighet det beste, det nobleste, motivet for å drepe … Drap kan se ut som kjærlighetens motsetning (...) Det kan like godt være kjærlighetens konsekvens.»

Hans delvis mytologiske, hjemmesnekrede krigsideologi fungerer for troppene i Afghanistan. Hadde hans prekener blitt trykket i en dansk avis, ville han fått på pukkelen av sin biskop for å servere krigsforherligende vranglære.

Drømmen om fred

Parallelt med skildringene av brutale kriger i Guds navn, gir Det gamle testamentet etter hvert mer rom for drømmen om at freden en gang skal senke seg over land
og folk.

Håpet om, og troen på, en evig og rettferdig fred knyttes etter hvert til forestillingen om at Herren skal gi folket «en ny David» – Messias skal tre fram på areaen, gjenreise Israel som etter hvert mistet sin selvstendighet og opprette Guds eget rike på jorden.

Messias beskrives ikke som en krigsherre, men som en konge som skal knuse fienden og skape en ny nasjonal storhetstid. Hvordan det skal skje, er ikke utførlig beskrevet. En ting er sikkert: Verdens Goliat-er har grunn til å frykte Messias når han kommer med sin slynge.

Messias er utvilsomt i besittelse av ualminnelige evner som leder og konge, men han skildres også som en guddommelig skikkelse som skal bane vei for en ny tilværelse. Slik beskriver profeten Jesaja Messias:

«Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid», skriver profeten Jesajas (Kapittel 9, vers 6-7).

Men det stiger også fram en forestilling om en annen frelserskikkelse:

«Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe …Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget … Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet … Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil», slik skildres Herrens lidende tjener i Jesajas kapittel 42.

Herrens lidende tjener er våpenløs, han viser svakhet og går til grunne. Det ligger likevel en seier gjemt i det som blir hans skjebne.

Herrens lidende tjener blir ikke en vinner slik David ble – og det forventes at Messias skulle bli. Han vinner fred og forsoning ved å la seg ofre. Hans betydning, innflytelse og veiviserrolle ligger i at han ikke griper til våpen.

Da Jesus trer inn på historiens arena, kommer han som et barn født i en stall. Han må flykte til Egypt sammen med sine foreldre Maria og Josef. Han rir inn i Jerusalem på et esel og ender sitt liv på et kors. Likevel ordlegger han seg på en måte som ikke er til å misforstå: Han er Messias, Guds sendebud.

Men det Guds rike han skal opprette, skal ikke kjempes fram med våpen i hånd. For Guds rike er ikke av denne verden.

Et varsel om at Jesus tenker i andre baner enn det datidens Messias-forestillinger la opp til, får vi et eksempel på i Getsemane hage. Jesus har spist påskemåltidet med sine disipler, og Judas har forlatt de andre disiplene for å forråde Jesus for 30 sølvpenger.

Jesus ante at konflikten rundt hans person nå ville tilspisse seg. Han tar med seg disiplene til Getsemane for å be og samle mental styrke til den konfrontasjonen han vet må komme.

Da kom de for å arrestere ham. Blant dem var Malkus, tjeneren til ypperstepresten Kaifas. Simon Peter ville forsvare sin leder med våpen i hånd. Han rev sverdet sitt ut av sliren og hogg det høyre øret av Malkus.

Jesus grep straks inn: Stikk sverdet på plass igjen. For den som griper til sverd, skal falle ved sverd (Mat 26.51). Ifølge evangelisten Lukas helbredet Jesus tjenerens øre. Det var en klar beskjed om at vold og våpen ikke hørte med i den kampen som nå skulle utkjempes.

Det er en spenning mellom Det gamle testamentet og Det nye testamentet i synet på våpen. Jesus forkynner fredens budskap. Han snakker om å elske sine fiender og gjøre godt mot dem som gjør en ondt. Jesus bærer ikke våpen – han bærer bud om en ny tid der freden skal herske.

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn», forkynner Jesus i Bergprekenen. (Matteus 5. 9).

Jesus snakker om en ny tid, om Guds rike der «de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, skal mettes.» (Matteus 5. 6).

Det idealsamfunnet Jesus forkynner skal og kan ikke kjempes til seier med våpen. Guds rike blir virkelighet når det blåses i basunene, seglene åpnes og det skapes en ny himmel og en ny jord slik det skildres i Johannes’ åpenbaring kapittel 21:

«Se jeg ser en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte … han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Opp igjennom tidene har flere latt seg inspirere av den alternative tenkingen Jesus representerer og inntok av pasifistisk livsanskuelse. Men pasifismen ble aldri en hovedstrøm i den kristne kulturarven. De fleste kirkesamfunn i verden har opp igjennom tidene godtatt våpenbruk og akseptert at en nasjon har rett til å forsvare seg med de midler en finner nødvendig. Opp igjennom historien finnes det nok av eksempler på at såkalte kristne land har gått til angrep på naboland.

Drømmen om en verden uten krig og meningsløs død, er blitt målbåret av flere tenkere og forfattere fra antikken av og fram til i dag.

Opplysningstiden banet vei for dagens menneskerettigheter, folkeretten og en politisk filosofi i fredens tjeneste. Jeremy Bentham (1748-1832) skrev Plan for Universal and Perpetual Peace og Immanuel Kant (1904-1824) Zum ewigen Frieden.

Den franske revolusjon skjedde òg med våpen i hånd, men kampen for rasjonalitet og menneskerettigheter førte ikke til at freden senket seg over Europa. Snarere tvert imot. I de første tiårene på 1800-
tallet herjet Napoleonskrigene.

Etter krigens herjinger begynner flere å hevde at det må finnes et alternativ til ødeleggende kriger. En banebrytende pasifistisk organisasjon, Peace Society, ble dannet i London i 1816. Både i USA og i
Europa forfektet kvekerne, som den gang var et mer betydelig kirkesamfunn enn de er i dag, pasifismens idealer.

EtterKrimkrigen (1853-1856), Den
amerikanske borgerkrigen (1861-1865) og Den fransk-prøyssiske krigen (1870-1871) fikk fredsbevegelsen framgang. I Norge ble Norges fredforening dannet (seinere
Norges Fredslag) i 1885.

Selv om fredsbevegelsen fikk vind i
seilene på 1900-tallet, ble århundret
pregete av den første og den andre
verdenskrig. Etter 1945 gjorde kjerne-
våpnene sitt inntog og det ble produsert tusenvis av atombomber – nok til
å utslette verden flere ganger.

Krig ble i økende grad sett på som
galskap i det forrige århundret. Det ble
ropt høyere på alternativer til vold og krig.
Det ble etter hvert flere politikere og
organisasjoner som arbeidet for fred
og nedrustning.

Mahatma Ghandi (1869-1948) ledet den indiske uavhengighetskampen med ikke-vold som metode. Flere pasifister trakk fram hans innsats som bevis på at konflikter kan løses uten bruk av våpen. Det ble da også på 1900-tallet gitt ut en rekke bøker om «ikke-vold» som metode og
alternativ til våpen.

Alfred Nobel innstiftet fredsprisen i 1895. Poenget var å få verdens ledere til å ha fokus på dem som motarbeidet krig og stiftet fred.

Etter Den andre verdenskrig ble FN dannet. Det internasjonale samfunnet laget rettsregler for krig. Det var ikke en pasifistisk holdning som lå i bunnen, men troen på at mennesker og makthavere ville la seg forplikte av folkeretten og dens regler for når en krig kan forsvares.

Pasifisme handler om å løse konflikter med andre midler enn vold og våpen. I vestlige demokratier slipper mennesker som kan dokumentere en pasifistisk livsholdning å bære våpen og avtjene verneplikt. Pasifistene har i dag en svakere stilling i opinionen enn for noen tiår siden. Fredsbevegelsen har heller ikke mye vind i seilene for tiden.

Russlands angrep på Ukraina har samlet opinionen i Nato-landene om å føre en krig med alle midler som er nødvendig, med unntak av bruk av atomvåpen.

I flere tiår har Norges offisielle holdning vært at vi ikke sender våpen til land som er i krig. Det standpunktet forlot det politiske flertallet praktisk talt uten debatt. Til slutt aksepterte også SV og Rødt at Norge kunne støtte Ukraina med våpen.

De som holdt lengst ut i sin motstand mot at Norge sender våpen til Ukraina, var en fløy i Rødt. De løftet fram fredsbevegelsens idealer og pasifistiske holdninger, men ble nedstemt på landsmøtet.

Nå mener alle partier stort sett det samme, med visse forskjeller i retorikken. Opinionen følger Natos linje.

«Våpen er veien til fred», sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i januar 2023 i forbindelse med debatten om Nato-landene skulle sende flere og tyngre våpen til Ukraina. Moses kunne sagt det samme med visse modifikasjoner.