Arkitekturens åndelige funksjon i funksjonalitetens tidsalder

Var det én ting som umiddelbart ga seg til kjenne i visse byer i høymiddelalderens Europa, så var det de voldsomme spirene, kuplene og fasadene som hevet seg over halmtak og brostein. De var synlige fra flere kilometers avstand, og ofte dannet de et senter i byen. De var bygget med de mest verdifulle materialene. Kunsten var noen ganger tilvirket over flere titalls år, utsøkt utført og laget med de mest sofistikerte metodene og den mest avanserte teknologien som var tilgjengelig.

Jeg snakker om de gotiske katedralene som ble bygget på 1100- og 1200-tallet i Frankrike, Tyskland, Italia og flere andre av det som er dagens land nord for Alpene. Som den italienske skribenten Elio Vittorino observerte flere hundre år etter at katedralen(e) ble bygget, så utgjorde katedralene et bindeledd for alle som så på dem, enten de var bønder, riddere eller konger.

Uavhengig av din plass i samfunnets stratifisert hierarkiske lag, bandt katedralen deg til et delt liv i tro manifestert i stein, glassmalerier og mur.

Alle kunne se den gotiske katedralen i landsbyen, ikke bare fordi dens struktur var designet for rent fysisk å lede blikket oppover mot himmelen for vaskekone og lærd, kjøpmann og adelskvinne – langs dens veldige fasade med knudrete, sylskarpe spir – men også fordi den utgjorde det helligste stedet i omegn. Stedet der Gud ga seg til kjenne i den skjønne strukturen, og stedet der han skulle tilbes.

Så arkitekturen i de gotiske katedralene gjorde noe, den hadde en klar funksjon. Og den funksjonen var fundamental, for ikke å si monumental.

Når vi diskuterer arkitektur i dag, er det neppe med tilbedelse av Gud i tankene, i hvert fall ikke for de fleste bygg. Og nå er riktignok høymiddelalderens gotiske katedraler vel ekstreme på mange vis, sammenliknet med mange av de bygningene som blir foreslått og bygd i Norge i dag. I dag bygges det allikevel med et klart mål for øye, med en hensikt som skal støtte opp under funksjonen til bygget. Er det et offentlig bygg som skal være en arbeidsplass? Er det et besøksbygg eller et hotell der det skal være behagelig å oppholde seg? Er det en boligblokk som folk skal kunne kalle et hjem? Eller et kunstmuseum? I sistnevnte tilfelle kommer idéen om hva et kunstmuseum er tydeligere frem, for kunst er jo noe som vil noe – enten det er å være vakker, inspirerende, eller kritisk til verdens rådende politikk. Derfor kan vi eksempelvis tydelig se ideologi i forslag til arkitektonisk utforming av kunstmuseer og ikke minst, de gotiske katedralene.

«Ideologi» defineres i Store norske leksikon som «idésystem, grunnsyn eller samfunnssyn», og det kan argumenteres for at alle har en ideologi. For vi kan ikke leve uten noen grunnleggende tanker om hvordan vi skal leve. Spørsmålet om hvordan vi skal leve, blir stilltiende stilt på bakgrunn av hva vi tar for gitt om verden. For eksempel om Gud eksisterer eller ikke, om skjønnhet er objektivt, eller om økosystemer er sårbare.

Jeg følger den kanadiske filosofen Charles Taylor når han påpeker at selv et tilsynelatende ikke-troende verdenssyn, som hevder å være nøytralt og basert på «fakta», eller «det objektive» sånn som det ateistiske, i virkeligheten tar for gitt dets egne interne normer og etiske virkelighetsforståelse. For den «nøytrale» ateist, er selvsagt nøytralitet og objektivitet glødende viktig. Det er tilnærminger som man ikke kan inngå kompromisser med, som legger føringer for livet og tilværelsen.

Det er med andre ord umulig å være «nøytral» eller objektiv i spørsmålet om en skal være «nøytral», for det spørsmålet er «objektivt» i sin viktighet! Det er her arkitektur kommer inn, for akkurat som det ikke finnes et slags «verdensløst verdenssyn» så er det ikke mulig å stille seg nøytral til spørsmålet om hva vi vil med arkitekturen. Finnes det så noe vi kan lede ut av disse påstandene for å forstå dagens såkalte opprør mot arkitekturen? Ja, hvordan havnet vi her egentlig?

Vi kan plassere katedralen i Chartres inn i dens historiske kontekst med høymiddelalderens sosiopolitiske klima, og gjennom arkeologiens moderne metoder finne ut av dateringer og materiale i selve strukturen. Vi kan snakke om stilistisk utvikling og funksjon. Vi kan bruke evolusjonspsykologiske rammeverk for å redegjøre for hvorfor vi, som visuelt orienterte dagdyr, har en tilbøyelighet til å ha sans for strukturer som strekker seg til værs. Vi kan imidlertid aldri se katedralen i Chartres med middelaldermenneskets øyne, uten selv å være av middelalderen, og dermed miste grunnen til gjøre det. I det minste kan vi forsøke oss på en slags «arkeologisk sosialantropologi», der vi etterstreber å beskrive det mulige verdenssynet til et menneske fra en helt annen tid, for dermed forsøksvis å leve oss inn i et helt annet verdensbilde. Med dette kan vi forsøke å si noen ord om funksjonen til dagens arkitektur.

Men først, hvor befinner vi oss nå i det arkitektoniske landskapet, og hva betyr arkitektur for oss egentlig?

Dagens arkitektur – definert etter utformingen på de byggene som settes opp og konstrueres – varierer selvsagt mye. Vi kan imidlertid si at bortsett fra noen klassiske innslag her og der, er det meste av det nye som blir laget knyttet til de siste 100 årene med utvikling.

Det er funksjonalisme og brutalisme, det er pragmatikk som rår. Skyskrapere som rager opp over bylandskap i grått stål, blått glass og dunkel betong ser kanskje ikke umiddelbart appellerende ut, men de fungerer. De er for øvrig laget med smellmoderne teknologi; lasermåling, sveising, og industrielle heisekraner. Med det rene, rå, hyperbrutale maskineriet som kjennetegner dagens senmoderne kapitalisme, kan områder utarbeides kasseaktige hus bygges der gamle eplehager engang stod, og de er utstyrt med alle moderne bekvemmeligheter. Her har folk det godt, og det er vel bra?

Såkalt «moderne» arkitektur finner sin stilistiske kategorisering som «modernistisk», men vi må ikke glemme at innflytelsesrike tenkere, filosofer og kunsthistorikere har hevdet at vi en liten stund nå har levd etter modernismen, i den såkalte «postmodernismen».

Svært grovt forklart innebærer postmodernismen en død for de «store fortellingene»; at det ikke lenger finnes noe overordnet narrativ felles for alle mennesker til enhver tid. En har også forlatt modernismens opplysningsprosjekt om å gå inn i en fornuftens tidsalder. Vi kan for eksempel se på de to deprimerende og skjellsettende verdenskrigene i det forrige århundre – som ikke viste seg å fungere. Hvis man ikke skal bygge for den ene eller andre fortellingen, mister man fort den samlende effekten en katedral eksempelvis kan stå for. Det viste seg i postmodernismen å være snakk om flere narrativer som varierer med tid og sted, som både utvikler seg og vikler seg inn og ut av hverandre ettersom de følger diverse grupper, samfunn og kulturers behov og interesser. Et «behov» for de store imperiene mot slutten av 1800-tallet, var for eksempel å spre deres makt og innflytelse utover hele kloden, fordi det var av den øvrige verdens «interesse» at dette skulle bli gjort.

Å spre kristendom og industri til den «underutviklede» delen av kloden, var både rett, godt og riktig. Både den moralske og den rent faktiske kollapsen til imperiene, førte til bevisstheten rundt de undertrykkede kulturenes egenart og til diverse former for «kritisk» og «dekonstruktivistisk» teori. Dessuten førte det til avkolonialisering, ikke bare at overmakten rent faktisk trakk seg ut av et land og lot det styre selv, men at tankesett, verdenssyn – ideologi – ble påpekt, hentet ut og eliminert av tekster, skoleverk og politikk. Det tidligere undertrykkede landet kunne finne frem til sine egne, kulturelt unike uttrykk. Dette er blitt gjort helt siden slutten av Første verdenskrig, da flere land benyttet imperienes kollaps som anledning til å bryte seg fri; til emansipasjon, som det så fint heter.

Når man da er frigjort som folk, hvilket narrativ skal man velge for å opprette et nytt regjeringsbygg; og skal man endre eller fjerne kirkebyggene, undertrykkernes religion?

Det viser seg interessant nok, og uheldigvis, at et narrativ faktisk skulle vise seg å være mer innflytelsesrikt og mektig enn de andre, og det er et narrativ – en fortelling om hva vi er og hva vi bør gjøre – som befinner seg i bakgrunnen av vår kultur. Hvordan er dette er mulig, når postmodernismen hevder at de store fortellingene er døde? Og hvilken ideologi er det vår tids arkitektur avslører?

Det både postmodernistiske kritikere og kritikere av postmodernismen ofte glemmer, er at vi da får et nytt, nærmest kosmopolitisk «objektivt gode»: nemlig at det er «bra, riktig og godt» å gjøre dette. At vi får et nytt «metanarrativ» som er langt fra relativt, men nærmest som obligatorisk for tenkningen å regne.

Diverse konservative tenkere, siden Edmund Burke, Joseph de Maistre’s kritikk av Den franske revolusjonen og helt opp til vår tids Roger Scruton, kan anklages på flere plan for å glemme at nye tider inkorporerer de eldre – selv om de har rett i at «revolusjonen spiser sine barn» og at radikale brudd med fortiden er forsøkt med katastrofale konsekvenser. Dessuten at vi simpelthen ikke kan «gå tilbake» til slik det var. Like fullt kan vi følge dem i å hevde at det er mye destruksjon i dekonstruksjon, og at vi ser dette i arkitekturen.

Postmoderne tenkere, som den innflytelsesrike kritikeren Charles Jencks, kan bli sett på som allierte, og ikke nødvendigvis fiender av den konservative Scruton. I hvert fall når det gjelder visse av påstandene hans.

Scruton etterstreber i flere av sine tekster, deriblant The Aesthetics of Architecture, å etablere mulighetsbetingelsene for estetikk i arkitektur. Altså at man faktisk kan si noe objektivt om arkitektoniske kvaliteter. Alt er ikke relativt, og streben etter klassiske idealer – fra antikken og gjennom middelalderen og ut til renessansen og forbi – er noe som forener tidsaldrene, og noe som virker å appellere til også moderne mennesker uten inngående kjennskap til arkitekturens historie. Når Charles Jencks låner litteraturvitenskapens begreper om syntaks, semantikk og metafor i The Language of Post-Modern Architecture, for å vise hvordan arkitekturen har sitt eget språk som kan bli lest av både med-arkitekter og bekymrede publikummere i befolkningen for øvrig, kan han tolkes som at han komplementerer Scrutons forsøk på å si noe «sant» om arkitektur. En syntese av Scrutons helhetlige estetiske syn og Jencks kritiske klassifiseringer er dermed ikke bare mulig, men ønskelig.

Dette er avgjørende for å forstå arkitektur i vår tid. Både Jencks og Scruton er enige i at tidsånden kan hevdes å bli manifestert i måten vi bygger på, både direkte og indirekte. Og hva slags tidsånd er det vi ser og leser rundt oss med dagens arkitektur, og hva kan vi gjøre med det? Og hva har den gotiske katedralen med dette å gjøre?

Noe av det mest slående ved moderne og postmoderne arkitektur, er at den som oftest ikke symboliserer noe, at den ikke viser til noe utover seg selv. Ofte ser den ikke ut til å representere annet enn den funksjonen den fyller.

Et kontorlandskap skal være åpent, luftig og klart i uttrykk, med skarpe, rette linjer og anledning for god lysfordeling. Det skal være rullestoltilgjengelig og besøksvennlig, innenfor effektivitetens rammer, naturligvis. Ikke at stål, betong og glass ikke er underlagt estetisk utformede blikk og deres formende intensjoner. Det er bare det at estetikken følger funksjonen, ikke omvendt. I den grad det er forsøk på ornamentikk, uthevelser og «skjønnhet» er det ofte nedtonet, og ikke plassert som en sentral eller nødvendig del av inventaret.²

En annen gruppe bygninger er kjøpesentre, flyplasser, offentlige bygninger og kommersielle rom som butikker. Du skal kun være der for å handle, eller fly. Flyplassen er et dødt sted mellom verdener som besøkes gjennom lufta og kjøpesentre er tomme kontainere hvis innhold skal knabbes fra hyllene på lynraskt og hypereffektivt vis. Offentlige plasser er redusert til steder der man kan sitte, eller bevege seg gjennom, og kun det.

Hvis vi følger Jencks i å hevde at vi kan lese arkitekturen som et språk, er det ikke vanskelig å se hva som sies av moderne arkitektur: løp og kjøp! Dette gjennomsyrer også boligprosjektene for tiden. Ikke bare der vi kjøper, men der vi bor. For hva er vel de nye boligblokkene til Obos annet enn lekre legoklosser vi skal kjøpe; høymoderne og elegante i deres funksjonelle struktur? Hva annet er de, enn vakre, glatte fasader vi skal flytte inn i, for så å dra på butikken og fylle dette tabula rasa med alle butikkens artikler?

Vi lever i den sene markedskapitalismens tidsånd, der formen følger funksjonen, og funksjonen er en del av konsum. Vi er alle redusert til konsumenter, og det viktigste – det mest tydelige, vår kontemporære modus operandi –er nå vår modus vivendi. Vi er konsumenter! Så hvor er ånden blitt av?

En bemerkelsesverdig slegge av en bok ble nylig publisert. I boken The Enchantment of Mammon tar historikeren Eugene McCarraher et oppgjør med idéen om at verden er «avfortryllet». Idéen om at verden ikke lenger er magisk, handler om at vi i moderne tid har kastet ut åndene, gudene og kreftene, og med dem ikke bare overtro, men etter hvert også vanlig tro. Der de fleste tenkere mener at dette skjedde på bekostning av religion, mener McCarraher at vi rett og slett byttet ut tro med markedskrefter og etter hvert kommers. McCarraher hevder at kapitalismen er like religiøs som andre trossystemer. Han hevder kapitalismen er vår religion, og ikke bare i overført betydning.

Hvis vi følger historikeren Eugene McCarraher, Charles Taylor og andre tenkere, så finnes det en åndelig dimensjon til menneskelige bevissthet, og den forsvinner ikke, den bare endrer form. Menneskets søken etter mening er uuttømmelig, og noen finner den i religion, kunst eller estetiske opplevelser. Derfor kan vi ikke velge å være likegyldige til arkitektur, for arkitektur er vårt samfunns ånd manifestert i og gjennom materialer. Spørsmålet blir heller om hvilken type ånd vi ønsker skal uttrykke seg i bybildet, om det klassiske er veien å gå, eller om vi skal se etter noe radikalt nytt.

Det er en ting som er sikkert, og det er at verdenen middelalderbonden bodde i, mens han tittet opp på katedralen i Chartres, er en ganske annen enn den en tobarnsmor i Oslo lever i når hun drar på Alnabru storsenter for å handle inn varer. At middelaldermenneskets verden så vidt kan skimtes gjennom den stadige fascinasjonen for datidens katedraler, må vi fortsatt forholde oss til. Katedralen minner oss på at vi ikke bare kan se bort og til siden, men også opp og frem.

Katedralen peker tilbake på en tid da ikke alt var bygget med funksjonen som hovedmål, men der flere bygg pekte på en betydning som gikk ut over denne verden. Dette gjør vi oss selv lurt i å minnes neste gang vi drar på shoppingtur.