Byvandring i Bergen: Hva er vakkert, hva er stygt?

­Bergen er ikke bare en by, det er en tilstand – en tilstand skapt av menneskene som bor der, så vel som bysamfunnet de har skapt rundt seg. I snart 1000 år har generasjoner av bergensere og tilflyttere bygget byen. Historien kan leses i hvert eneste bygg, i måten byens borgere har formet tilværelsen sin.

Mye av byens sjel gjenspeiles i dens arkitektur. Form og fasade har endret seg med hver generasjon – men spor av alle epoker kan gjenfinnes overalt i byen, enten det er den snart 900 hundre år gamle Mariakirken eller nybygget til fylkeskommunen som åpner dørene senere i år. Forandring er blitt en del av byens sjel.

Hva er god arkitektur?

For byråd for klima, miljø og byutvikling i Bergen, Ingrid Nergaard Fjeldstad, er det nettopp arkitekturen som gjør Bergen til en vakker by. Det inkluderer de historiske byggene, men også mye av arkitekturen som er kommet til senere. Som byråd for byutvikling føler hun et stort ansvar for å sørge for at den videre utformingen av Bergen fortsatt vil skape gode møteplasser for menneskene som oppholder seg i byen.

– Det er jo en pen by å gå i, dette. Det gjelder særlig miksen med det historiske rundt Bryggen og Vågen, og med aksen gjennom Torgallmenningen som ble reist etter bybrannen, sammen med en del av de moderne byggene som er kommet til, sier Nergaard Fjeldstad.

– Og så synes jeg det er flott utpå Nøstet og smauene, som en har klart å bevare. Mye av egenarten til Bergen er jo hvordan vi har utviklet byen.

Men hva er god arkitektur? Når oppfatter vi et byggverk som skjønt og når blir det stygt? Er det bare et spørsmål om smak og behag, eller kan vi sette noen allmenne kriterier? I tidligere tider kunne man bruke generasjoner på å oppføre en katedral, mens i dag er det kostnadseffektivitet som styrer utbyggingen. Det har uten tvil gått ut over både estetikk og kvalitet, men betyr det at det bare er tidligere tiders byggverk som kan fremvise god arkitektur?

Bli med meg på en liten byvandring. La oss sammen gå på en oppdagelsesreise der vi leter etter den gode arkitekturen, de vakre byggverkene. Underveis kommer vi nok også over noen av byggene som uten tvil skjemmer min vakre by.

Jeg er ingen ekspert på arkitektur. Jeg er fotograf og journalist. I et annet liv hadde jeg kanskje blitt arkitekt, men her og nå kan jeg bare dele min erfaring av å bo her. I min oppdagerferd vil jeg konsentrere meg om det moderne – nåtiden – for å se om noe av dagens arkitektur står seg mot det forseggjorte bakteppet av århundrers håndverks- og byggetradisjoner.

Fra gåby til bilby – og tilbake

Sånn sett kan det være betimelig å begynne ved Høgskolen på Vestlandet. Campus ligger noen kilometer sør for sentrum og omfavner en arkitektur som har integrert NSBs gamle verkstedshaller med to helt moderne nybygg som stod ferdig oppført i henholdsvis 2014 og 2020. Nytt og gammelt om hverandre med andre ord.

For byarkitekten i Bergen, Maria Molden, har Høgskolen på Vestlandet lykkes med sin arkitektur. Ved å ta i bruk de gamle verkstedshallene og skape moderne arealer, har høyskolen fått det gamle og det nye til å svinge sammen.

– Det synes jeg er et godt eksempel på god arkitektur.

For henne er noe av det som kjennetegner god arkitektur omtanke for både mennesket og bruken av materialer for å skape noe vakkert

– Hvis du ser i den klassiske byen, så er bygningene veldig presise i forhold til det gående mennesket. De har store vinduer nede, de har litt generelle etasjer og så har de en fin avslutning mot himmelen. Det er levende miljøer å gå i.

Da bilen kom, fikk en andre idealer påpeker hun. Modernismen fikk dominere, det skulle være rasjonelt og maskinelt, håndverket forsvant og farten kom inn i byene. Da ble en mer opptatt av hvordan arkitekturen fungerte i forhold til de kjørende

– Når vi nå skal lage bærekraftige byer, må vi bygge byen på en måte som gjør det interessant, hyggelig og attraktivt å gå igjen. Jeg bruker ofte å si at det handler om kontakten mellom inne og ute. Første etasje blir da veldig viktig.

Signalbyggenes tid er over

Når vi fortsetter nordover mot Bergen sentrum, kommer vi raskt til en ny bydel. Her har én utbygger omformet et tidligere trist industriområde til et attraktiv bolig- og forretningskompleks. Men der jeg går ned gjennom kjernen av Kronstadparken, opplever jeg den som død. Her skjer ingenting på bakkeplan. Det er ingen mennesker, ingen aktivitet. Denne førsteetasjen som Molden snakket om, tilfører ingenting. Selv om enkeltbyggene er forseggjorte etter moderne standard og har en variert arkitektur, er det ikke nok til å skape liv og begeistring.

For byarkitekt Molden har Kronstadparken en form for kontorestetikk, selv om det altså er et kombinert boområde med ulike virksomheter. Det er som om konsernene skal vise frem sin estetikk.

Ifølge Molden er noe av det som er dårligst med Kronstadparken, forholdet mellom gatene og byggene. Det skjer ingenting i gatene, det er utrolig trist og kjedelig på gatenivå, selv om utbygger har jobbet mye med å få takene og kafeene til å bli interessante. Men, som hun sier, det svinger ikke når den første etasjen blir innkjørsler til garasjer.

Like ved inngangen til bykjernen, noen veilengder nord for Kronstadparken, er det reist et spesielt byggverk. Skipet, kalles det. Det ligger ved den innerste havnen, der det tidligere lå et mekanisk verksted. Endefasaden har fått form av en skipsbaug. Selv om jeg ikke helt vet hva jeg skal synes om fargevalget, opplever jeg den varierte fasaden som er brutt med lameller, og bruken av forskjellige byggematerialer, som tiltalende. Bygget fremstår som det jeg vil kalle et signalbygg.

Men der blir jeg arrestert av arkitektkritiker Anders Rubing. Han er opptatt av at bygg skal fungere i en sammenheng. Han tror de såkalte signalbyggene, som nær sagt stråler i sin egen glans, har utspilt sin rolle. Det snakkes om det såkalte Bilbao-effekten bemerker han. Der ble det invitert en hotshot arkitekt som skulle tegne et signalbygg, og som i neste omgang skulle generere en god by og turisme. Men heldigvis, slik Rubing ser det, er den utviklingen i ferd med å dø ut.

For Maria Molden er Skipet et eksempel på en første etasje som skaper samspill mellom ute og inne. I samtaler med byggherre og arkitekt under planleggingen var hun spesielt opptatt av nettopp det. Molden peker på at det er brukt mye penger på førsteetasjen, med mange ulike materialer, deriblant fin tegl.

Skipet er for øvrig Bergens første og største næringsbygg i massivtre og ble i 2020 tildelt utmerkelsen Årets trebyggeri av Trefokus og Treindustrien.

Brutalismens inntregning

Beveger vi oss videre over Nygårdsbroen, som markerer skillet mellom sentrum og omliggende bydeler og opp gjennom Nygårdsparken, kommer vi til Realfagsbygget. Den gangen jeg studerte realfag syntes jeg det var et ok bygg, men realiteten er at det er en mastodont av et bygg. Da det ble oppført, ble store deler av øvre Nygårdsparken fjernet.

Realfagbygget tilhører stilretningen brutalismen – og som eksponent for det, bærer det navnet med rette. Det er et av landets største enkeltstående bygninger med sine 47.000 kvadratmeter bruksflate fordelt på 7 etasjer. Byarkitekt Molden har ikke mye godt å si om Realfagbygget.

– Realfagbygget synes jeg er en veldig dårlig bybygning. Det er altfor stort, det har dårlig interaksjon med parken på den ene siden og det har dårlig interaksjon med gaten på den andre siden. Vi hadde i dag aldri anbefalt et slikt bygg. Samtidig er bygget veldig tidstypisk med fasaden som i dag er fredet, men det har jo laget en mur mot parken, og det byplanmessige grepet er veldig dårlig.

Anders Rubing er ikke like kategorisk.

– Dersom jeg skulle anmelde Realfagbygget i dag, ville jeg nok være veldig kritisk til størrelsen og at bygget blokkerer mot parken. Men samtidig er det bygget med kvalitet. En har lagt flid i hvordan man støper betongen, hvordan man utformer vinduer, hvordan man legger innganger og utganger og at det er skapt to plasser på hver side. Som et av få brutalistbygg i Bergen er det verneverdig.

På vei videre inn mot sentrum passerer vi Bygarasjen. Om realfagbygget er stort og dominerende, er det ingenting mot Bygarasjen. Byråd Ingrid Nergaard Fjeldstad kaller det «et grått sår i byen». Med sine 280 meter er det lite positivt som kan sies om Bygarasjen som byggverk. At det i det hele tatt fikk byggetillatelse, fremstår i dag som smått ufattelig.

La oss heller skynde oss videre til Bergen Rådhus – det nye. Da det stod ferdig i 1974, raget det med sine 14 etasjer høyt over resten av byen. Det er et annet eksempel på brutalismens angrep på tanken om det vakre. Det utløste da også i sin tid massive protester fra alle lag av bergensere, inkludert meg selv. I dag har jeg kanskje kommet litt mer overens med dets utforming.

– Rådhuset ville vi kanskje ikke ha bygget slik i dag , men den har en litt sånn elegant høyde og den huser administrasjonen for byen. Så gestalten er jo riktig. Før var det kirker og nettopp rådhus som var høye, konstaterer byarkitekt Molden.

– Jeg synes det er et flott bygg, men det har dessverre fått redusert publikumsarealene. Kanskje skulle en tenkt på å lage en liten paviljong mellom trærne som kan huse en mer demokratisk arena. Det viktig at de arenaene vi bygger, ikke bare er preget av sikkerhet, men også av åpenhet – selv om det er utfordrende.

Fra riving til verdensarv

Debatten om rådhuset ble satt på spissen igjen da det i 2018 ble oppdaget strukturelle feil i konstruksjonen. Det måtte gjøres et valg mellom å rive eller rehabilitere. Valget falt på det siste, og byråd Nergaard Fjeldstad, som selv har arbeidsplass der, er stolt over at byens første skyskraper har fått et nytt liv.

– Jeg synes selv det er veldig fint det vi har fått til. Det er ikke minst bra at kommunen går foran i gjenbruk. Vi viser hva kan en få til med rehabilitering Her har en virkelig fått til mye bra ved å løfte frem det gamle og det klassiske ved disse steinveggene i kombinasjon med tre, sier Nergaard Fjeldstad.

– Som byutvikler må en også være åpen for at noen ting kan bryte med det eksisterende, men det må likevel tilføre kvalitet til området. Hvis det bare bryter og trekker ned, vil jeg sette ned foten.

Hvis byråden skal trekke frem arkitektur som hun synes er bra i Bergen, er ett av de mest vellykkede byrommene Torgallmenningen med sin klassiske bystruktur. Hun liker også godt den tradisjonelle trehusbebyggelsen med sine smau, som rundt Dragefjell, Sandviken og tidligere nevnte Nøstet. Hun trekker også frem området rundt Lille Lungegårdsvann, med rekken av litt massive offentlige kunst- og kulturbygg, midt i hjertet av byen på den ene siden og blant annet rådhuset og det nye tinghuset på den andre siden.

La oss avslutte denne vandringen på Bryggen. Jo da, jeg vet at det er en arkitektur som hører fortiden til, men samtidig har det gjennom århundrer definert Bergen som by. Det paradoksale er at for 60 år siden ville mange bergensere rive hele «stasen». Men bare 20 år senere ble Bryggen tatt inn på UNESCOs verdensarvliste og er i dag det alle forbinder med Bergen.

I dag er det en videre fremføring av Bybanen over Bryggen mot Åsane det store debattemaet. Mange røster har protestert mot at Bybanen skal kjøre over Verdensarven – og før det endelige vedtaket ble gjort i fjor, har lokaliseringen av traseen ridd det politiske miljøet som en mare i tiår.

– Jeg synes at Bybanen er det beste vi kan få til her. Vi har to internasjonale rapporter som viser at dagens situasjon med den massive biltrafikken vi har der, ikke er bra. Verdensarven drukner litt. En Bybane med en opprustning av Bryggen, der biltrafikken forsvinner, vil kunne løfte Verdensarven, sier Nergaard Fjeldstad.

Klima- og naturkrisen har gjort at tiden med å utvikle nye boområder er forbi. Det vil kreve mye av arkitektur og utbyggere til å få tranformasjonsområdene til å bli gode, med byrom der mennesker kan møtes, men også bygg som gjør det interessant og trivelig å oppholde seg der.

Hva som oppleves som skjønn eller stygg arkitektur er nok avhengig av øynene som ser.

– Det skal være litt debatt. Det betyr at det finnes et engasjement, at vi bryr oss om byen vår, sier Nergaard Fjeldstad og legger til at hun tror vi alle har godt av å bli utfordret. Det utvikler samfunnet.

Har jeg så blitt litt klokere av denne byvandringen? Kanskje ikke. La meg avslutte min byvandring med å vise til det en kunstnervenn av meg mener er kriteriet for god kunst: variasjon og helhet. Slik er det vel med arkitektur også.