Om tidsmessig arkitektur og estetiske hensyn

­Denne artikkelen reflekterer over hvordan argumentasjon om tidsmessig arkitektur påvirker premisser for ivaretagelse av estetiske hensyn i arkitekturen.

For å belyse problemstillingen kan det være nyttig med et kort historisk tilbakeblikk. Heinrich Hübsch publiserte i 1828 skriftet In welchem Style sollen wir bauen? (I hvilken stil skal vi bygge?). Dette var et innspill i en pågående debatt blant tidens arkitekter; hva slags estetikk («stil») var passende for deres tid? Bakteppet for Hübschs publikasjon var at man siden renessansen hadde resirkulert antikkens stilarter, og at samfunnet var i endring, både kulturelt og materielt.

Tidens filosofer skrev om tidsånden, særlig Hegels (1770−1831) tanker om «Zeitgeist» fikk innflytelse på arkitektdiskursen på 1800-tallet (Werne, 1998). Den europeiske tidsåndstenkningen var knyttet til opplysningstiden og tysk romantikk, der Hegel videreførte ideer fra Johan Gottfried von Herder (1744−1803). Ulike epoker var ifølge Hegel ledsaget av en tidsånd som preget arkitekturen og samfunnet for øvrig.

Historismens repetitive sjablongpreg i andre halvdel av 1800-tallet, kombinert med industrialisering og urban ekspansjon, initierte rundt århundreskiftet 1800/1900 det vi med dagens terminologi kan kalle et arkitekturopprør. Som motreaksjon mot den nye tid, og parallelt med nasjonalromantikkens fokus på historisk identitetsforankring, ble det søkt etter et arkitektonisk språk som bygget på videreutvikling av tradisjonell og nasjonal byggekunst. I tyskspråklige områder for eksempel «Heimatschutz» og «Heimatstil», i USA «Carpenter Gothic», «Stick style» og «Shingle style», i Danmark «Bedre byggeskik», i Norge dragestil og rustikke jernbanestasjoner, i Europa regionale varianter av jugendstil/art noveau, arts & crafts-bevegelsen m.m. I byplanskala førte urbaniseringen med pragmatisk og hygienisk fokus til motreaksjoner i form av for eksempel Ebenezer Howards hagebyer og Camillo Sittes publikasjoner. Slike tendenser søkte å videreføre mer organiske og naturnære strukturer. De la vekt på estetiske, og til dels arketypiske og metafysiske, elementer.

Den nye tids impulser ble gradvis mer dominerende. Adolf Loos holdt i 1910 det berømte foredraget «Ornament und Verbrechen» (ornament og forbrytelse), der han hevdet at «kulturens evolusjon er ensbetydende med fjerning av ornamenter fra bruksgjenstander» (Loos, 1962, s. 277, oversatt av artikkelforfatter).^[1] Loos argumenterte for at tiden krevde en nytteorientert og materialistisk holdning til bygde omgivelser, der skjønnheten ikke lenger hadde noen betydelig eller selvsagt plass. Litt senere presenterte Le Corbusier, i boken Vers une architecture (1923), den utilitaristiske ideen om at «huset er en maskin til å bo i». På denne tiden kom arkitekturens modernisme også til Norge. I 1927 holdt Johan Ellefsen foredraget «Hvad er tidsmessig arkitektur?» i Oslo arkitektforening, med henvisning til Le Corbusier og tidens utviklingstrekk. Hans foredrag har blitt kalt «modernismens manifest i Norge».^[2] Ellefsen karakteriserer tidsmessighet som en sammenheng mellom teknikk og estetikk, der teknikken er premissleverandør for estetikken.^[3] Han skriver blant annet:

«[…] efterhånden er man blitt klar over at tidens ledende kunstart er nettop teknikken. […] Teknikken har ved naturvidenskapenes hjelp funnet fram til tidens estetikk.» (Ellefsen, 1927, s. 162)

Året etter Ellefsens foredrag ble den internasjonale modernistkongressen CIAM etablert, som et direkte uttrykk for tidsåndstenkning.^[4] Den ambisiøse stiftelsesdeklarasjonen proklamerer innledningsvis at «Arkitekturens skjebne er å uttrykke tidens orientering» (CIAM, 1928, s. 2, oversatt av artikkelforfatter). I deklarasjonen heter det at arkitekturen og arkitektene ikke bare skulle representere den nye tid, men aktivt skape den. Teksten preges gjennomgående av en radikal, sosialistisk intensjon om å transformere den eksisterende orden til statsstyrt arkitektutdannelse og boligpolitikk, der arkitektene skulle framstå som ideologer og påvirke offentlig opinion.^[5]

Funksjonalisme som venstrepolitisk redskap

Modernismens venstreideologiske forankring er lite framtredende i nåtidens alminnelige arkitekturdebatt, men dette var et eksplisitt hovedtema etablert gjennom for eksempel Bauhaus-skolen i Weimar, etablert i 1919 i kjølvannet av den tyske sosialistiske revolusjon og grunnleggelsen av Weimarrepublikken. Forsiden av det første Bauhaus-manifestet var en kubistisk framstilling av en kirke, tegnet av Lyonel Feiniger, kalt «sosialismens katedral». I 1911 fikk Adolf Loos bare så vidt godkjent sitt nakne (etter datidens standard) nybygg for Goldman & Salatsch på Michaelerplatz i Wien, av konservative bygningsmyndigheter som flere ganger forlangte endringer av fasadetegningene (Long, 1997). Etter første verdenskrig hadde vinden snudd, «rotes Wien» («det røde Wien») ble det folkelige navnet på Østerrikes hovedstad mellom 1918 og 1934, styrt av det sosialdemokratiske arbeiderparti (SDAP), som gjennomførte omfattende sosial boligbygging i offentlig regi.

Modernismens oppfatning av tidsmessighet innebar et radikalt skifte av arkitektens og arkitekturens rolle i samfunnet. Arkitektenes tradisjonelle oppgave var i hovedsak avgrenset til å forene tekniske og åndelige oppgaver i en estetisk form. Nå skulle de bli organisatorer og samfunnsideologer, med en formyndersk og kollektiv holdning til hva slags omgivelser befolkningen burde leve i. En rekke utstillinger og publikasjoner rundt tiårsskiftet 1920/30 pekte i denne retningen.^[6]

De ovennevnte tendensene representerer funksjonalismen, modernismens hovedstrøm. Agendaen var ikke estetisk fornyelse, men å benytte arkitektur som redskap for en utopistisk og tidvis revolusjonær bevegelse på politisk venstreside. Resultatet ble estetisk minimalisme, presentert som logisk formsvar på to hovedtrekk i tiden: 1) industrialisering og teknologisk utvikling, 2) urbanisering med boligmangel og sanitære behov. De forutgående tendensene med jugendstil, Howards hagebyer m.m. representerte en annen impuls som ble forløper til modernismens «lillebror»: organisk arkitektur. Denne retningen er fokusert mot tidløshet, naturlighet og arketyper, ikke tidsmessighet eller politisk ideologi. Oppfatningen av funksjonalismen som respons på tidsmessige strømninger har alltid vært hovedargumentet for dens eksistens, og for utdefineringen av andre og tradisjonelle stilarter som passé. Denne forståelsen er utbredt, men har aldri vært enerådende. For eksempel skriver arkitekturteoretiker Nils-Ole Lund i boken Nordisk arkitektur:

«Måske var der tale om en arkitektur, der var en slags kombination av traditionelt middelhavsbyggeri, fransk ateliertradition og fransk kubisme tilsat en symbolsk teknikerdyrkelse. Altså ikke et objektivt svar på industrisamfundets utfordringer, men en historisk set relativ, tilfældig reaktion.» (Nils-Ole Lund, 1991, s. 13)

Noen forklaringsmodeller

Betegnelsen funksjonalisme er forbundet med maksimen «form følger funksjon» (les: estetikk følger funksjon), et utsagn fra Chicagoskolens forgrunnsarkitekt Louis Sullivan.^[7] Modernismens teoretikere omgikk at form ikke følger automatisk av denne type funksjoner, bygningers estetikk velges av arkitekt eller tiltakshaver. Funksjonalismens utilitaristiske holdning til estetikk var basert på en forståelse av arkitekturprosjektering som en «bottom-up»-prosess ut fra kravspesifikasjoner forankret i tekniske og bruksmessige funksjoner. Sullivans utsagn synes imidlertid mistolket. Hans anvendelse av funksjonsbegrepet var knyttet til «top-down» implementering av ideer eller iboende egenskaper, ikke praktiske funksjoner som nødvendige og styrende premisser for utforming.

Sullivans formulering «form ever follows function» var knyttet til omfattende bruk av organisk og naturinspirert ornamentikk. Terminologien stammer ikke usannsynlig fra psykologien, The Chicago school of functional psychology ble grunnlagt på 1890-tallet av John Dewey og James Angell, særlig basert på William James’ The Principles of Psychology (1890), der mentale prosesser blir kalt nettopp «funksjoner». Det er her tale om mentale funksjoner, ikke fysiske eller praktiske sådanne.^[8] Sullivans syn på forholdet mellom form og funksjon kan knyttes til organisk arkitektur, blant annet fremmet av hans elev Frank Lloyd Wright.

Funksjonalismens aspirasjoner om universell gyldighet kom til uttrykk på MoMA-utstillingen i 1932 gjennom karakteristikken «international style» (Hitchcock & Johnson, 1932).^[9] Funksjonalismen ble presentert som identitetsrelativ og kontekstfri, uavhengig av kultur, historie og befolkning. Dette representerte intensjonalt et skille i historien, tidsmessig arkitektur skulle representere en ny kultur som presumtivt var under oppbygging. Funksjonalismen presenterte ikke seg selv som en stil, men som en arbeidsmåte.^[10] Denne arbeidsmåten var strukturelt orientert, og strukturene skulle både representere det tidsmessige og kunne romme det nye.

Kontrasten mellom det tradisjonelle og det nye i forståelsen av arkitekturens primæroppgaver ble illustrert av Peter Buchanan i artikkelserien «The Big Rethink», publisert i Architectural Review 2011−13. Artikkel 2 (av 12) sammenligner to hus tegnet av Le Corbusier; Villa Fallet (1906−07), et tidlig verk i sveitsisk art nouveau-stil («Style Sapin», «furunålsstil»), og hans funksjonalistiske kardinalverk Villa Savoye (1928−31).

Sammenligningen kan oppsummeres i fire punkter (Buchanan, 2012, sammenfattet og oversatt av artikkelforfatter):

«Form: Villa Fallet er tradisjonelt og rikt ornamentert. Villa Savoye er abstrakt og uten dekorasjon.

Materialer: Villa Fallet har mange ulike materialer, og er forskjellig utvendig og innvendig. Villa Savoye har et begrenset antall materialer, og er nokså lik utvendig og innvendig.

Villa Fallet: Form og materialbruk differensierer rom, tilpasset skikk og bruk, i et hierarki av offentlig og intimt rom med ulik karakter.

Villa Savoye: Form og materialbruk gir kontinuitet av form og bruk, en flytende fleksibilitet og frihet tilpasset referanseløs atferd.

Villa Fallet står i en harmonisk relasjon til nabohus og natur, som en del av et nettverk av etablerte relasjoner. Villa Savoye er en antitese, selvstendig og selvopptatt, en boksaktig innhegning som mangler forbindelse til kontekst og natur.»

Buchanans dikotomiske analyse samsvarer med Françoise Choays (1970, 1997) skille mellom progressivisme og kulturalistisme. Progressivismen benytter arkitektur som et redskap for problemløsning og utprøving, mens kulturalismen ser arkitekturen som et språk, eller et sett av meningsbærende regler. «Progressivisme» korresponderer her med funksjonalisme, mens «kulturalisme» samsvarer med tradisjonalismen som kom til uttrykk i det nevnte «arkitekturopprøret» rundt århundreskiftet 1800/1900.

Intensjoner til tross, funksjonalismen ble raskt en stil: spartansk boligbyggeri for massene og estetiserte funkisperler som rikmannsvillaer eller signalbygg. Den Norske PAGON-gruppen fastslo at funksjonalismen var ment som en arbeidsmåte, men denne «[…] slo ikke rot hos oss, man gikk formalt til verks istedenfor strukturelt, og resultatet ble funkis istedenfor funksjonalisme» (PAGON, 1952, s. 93).^[11] Dette har imidlertid ikke forhindret at man kontinuerlig har presentert funksjonalisme som tidsmessig og moderne, som en ledsagende frase heftet til den særegne estetikken. En frontfigur i PAGON var Christian Norberg-Schulz, som i sin doktorgrad bekreftet Buchanans og Choays senere analyser om to retninger som står i opposisjon til hverandre:

«[…] Det er noe obskurt hva [legmannen] ser i sin elskede arkitektur fra fortiden. Hans synspunkt […] viser seg ved nærmere ettersyn å være basert på noen få karakteristiske attributter som assosieres med et bestemt meningsinnhold. Dette meningsinnholdet vil generelt framstå som overfladisk og primitivt for arkitekter.» (Norberg-Schulz, 1965, s. 14, oversatt av artikkelforfatter)

Norberg-Schulz overser imidlertid her at funkis i realiteten ble funksjonalistenes kulturalisme, den særegne estetikken ble meningsbærer av funksjonalismens ideologi. Ideen om tidsmessighet var knyttet til venstrepolitisk tenkning, om enn det politiske ble gradvis mer implisitt. Det eksplisitte resultat ble et paradigmeskifte i arkitektstandens smakspreferanser, og at tradisjonelle stilarter ble henvist til bygninger og miljøer forbundet med kulturarv og vernestatus.

Med utgangspunkt i utviklingen skissert over, ervervet funksjonalismen monopol på innholdsbestemmelse av begreper som tidsmessig, moderne og nyskapende. Til tross for arkitektfagets interne modernismekritikk, minst like hardtslående som dagens arkitekturopprør, har funksjonalismen hatt hegemoni i arkitekturen i ca. 100 år. Den sluttet raskt å være nyskapende, og har repetert seg selv i like stor grad som historismen på 1800-tallet. Eksempler på dette er populært på arkitekturopprørets nettplattformer, ett av dem gjengis nedenfor.

Slike eksempler er ment å illustrere at argumentasjon om tidsmessighet er et vikarierende argument for å benytte en stilretning som for lengst er gammel.

Funksjonalismens tidsmessighet – tre bølger på hundre år

Funksjonalismens krav om tidsmessighet synliggjorde en kulturkonflikt som i løpet av ca. 100 år har manifestert seg i tre bølger. Konfliktens hovedtema kretser om sammenstøtet mellom en materialistisk ideologi med totalitære trekk og internasjonale ambisjoner på den ene siden, og lokal eller nasjonal tradisjon, kultur og befolkning på den andre. Motsetningen representerer i prinsippet en tradisjonell politisk høyre-venstre-polarisering, der venstresiden søker å regulere samfunnet gjennom kollektive og institusjonelle tiltak begrunnet i sosiale eller miljømessige problemstillinger, mens høyresiden prioriterer sivilsamfunnets frihet og kulturell kontinuitet regulert av grunnleggende moralprinsipper. Der den progressive siden fokuserer på tidsmessighet som begrunnelse for politiske omveltninger, søker den konservative siden tidskontinuitet med gradvis utvikling av det beste i kulturen. Dette perspektivet er forenklet, men polariseringen er eksplisitt i dagens arkitekturdebatt, og synliggjør en sammenheng mellom ideer om tidsmessighet og premisser for ivaretagelse av estetiske hensyn.

Funksjonalismens første bølge ble møtt av tidligere nevnte motreaksjoner, i tillegg ble kulturminnevernet formalisert internasjonalt gjennom Athencharteret i 1931. Den andre bølgen ble manifestert gjennom senmodernismen i etterkrigstiden, da gjenoppbygging og framtidsoptimisme medførte omfattende riving av tradisjonell arkitektur i europeiske byer. Motreaksjoner kom fra kulturarvsektoren i form av Det europeiske arkitekturvernåret 1975, initiert av Europarådet «for å verne kontinentets arkitekturarv». Dette var en parallell til EU-kampen med internasjonalisering versus nasjonal selvråderett. Blant funksjonalismens mest tidsmessige eksemplarer var brutalistiske betongblokker i offentlig regi, for eksempel regjeringsbygningen og flere norske rådhus, formalt beslektet med den toneangivende FN-bygningen. Det endelige utkastet til sistnevnte ble utarbeidet av Oscar Niemeyer og Le Corbusier. Deres forslag ble valgt av en komité bestående av 10 renommerte arkitekter utvalgt fra ulike verdensdeler, der alle medlemmer mente at funksjonalismen transcenderte nasjonale og kulturelle forskjeller (United Nations Archives, 2022).

Niemeyer var arkitekturhistoriens mest profilerte kommunist, han betraktet FN som en organisasjon for ensretting av verdens nasjoner.^[12] Han så på byggeprosjektet som et direkte uttrykk for en tidsmessig politisk agenda, og omtalte sitt utkast som en representasjon av denne agendaen:

«FN er en organisasjon som styrer nasjonene i en felles retning […] Hvis vi bygger noe som representerer vår tids sanne ånd, av fornuft og solidaritet, vil det gjennom sin egen styrke vise at dette også er den store politiske innsatsen.» (United Nations Archives, 2022, oversatt av artikkelforfatter)

I Norge ga motreaksjonen på senmodernismen støtet til den største estetikksatsingen i landets historie. Arkitekturvernåret 1975 ble profilert gjennom de tre tradisjonstunge stedene Røros, gamle Stavanger og Nusfjord i Lofoten. Statens Byggeskikkutvalg ble etablert i 1982, og alle vinnere av Statens byggeskikkpris fram til 1990 var preget av kulturarv og tradisjonsbasert tilnærming. Byggeskikkarbeidet toppet seg på 1990-tallet med omfattende produksjon av offentlig veiledningsmateriale og reform av estetikkbestemmelser i plan- og bygningsloven.

Rundt årtusenskiftet forsvant imidlertid bunnen ut av det norske byggeskikkarbeidet, og en revitalisert nyfunksjonalisme har siden den gang bidratt til uniformering av arkitekturen i platekledning og gråtoner. Dette representerer funksjonalismens tredje bølge, den har bærekraft som hovedoverskrift, og integrerer miljømessige og sosiale programmer med marginalt blikk for estetiske hensyn. Trenden er eksempelvis bemerket av Rem Koolhaas, intervjuet som kurator for Venezia-biennalen i 2014:

«De siste tiårene er preget av vekt på komfort, trygghet og bærekraft, og disse tre former sammen et nytt mantra som begynner å diktere samfunnets normer […] I kvalitetshierarkiet som enhver kultur søker i dag, ligger estetisk perfeksjon svært lavt.» (Doomernik, 2014, oversatt av artikkelforfatter)

Nyfunksjonalismens monokrome ensretting de siste par tiår er hyppig påpekt av miljøpsykologer og fargeforskere. Parallelt preges samfunnsplanleggingen av fortettingspolitikk med befolkningskonsentrasjon i kompakte leilighetsbygg rundt knutepunkter for kollektivtrafikk, og den offentlige planstyringen har fått stadig tydeligere likhetstrekk med totalitære samfunn. Utviklingen har framprovosert en motreaksjon i det sivile opprøret som kaller seg «Arkitekturopprøret». Dette er etter eget utsagn et estetisk opprør. Det avviser funksjonalismens påståtte tidsmessighet, og søker å legitimere tradisjonalisme og likestille ulike stilretninger. Kulturminnevernets motreaksjon kommer til uttrykk ved at man de siste håndfull år har snudd 180 grader fra tidligere anbefalinger om «lesbar kontrast» ved nybygg i kulturhistorisk kontekst. Riksantikvarens bystrategi 2017−20 gir i stedet klare føringer for estetisk tilpasning. Vellenes Fellesorganisasjon taler befolkningens sak gjennom nylig fremmet forslag om endring av plan- og bygningsloven for å styrke brukernes medbestemmelsesrett i plan- og byggesaker.^[13] Lovforslaget er inspirert av revisjon av bygningslovgivningen i Storbritannia, basert på anbefalinger fra den estetikkdedikerte Building Better, Building Beautiful Commision (BBBBC).^[14] Svein Hatløy, grunnlegger av Bergen Arkitekthøgskole, talte også demokratiets sak, og sammenlignet bærekraftsatsingen med maktutøvelse styrt av teknologisk utvikling: «Berekraftig arkitektur er viktig. Men mennesket er viktigare» (Hatløy, 2014).^[15]

Dagens nær altoverskyggende bærekraftsatsing, i stor grad programstyrt av FN, initierer globale tiltak innenfor arkitektur og byplanlegging. Agendaen framsettes som akutt tidsmessig, relatert til energi/klimaspørsmål og sosiale/økonomiske spørsmål. Politiske programmer søker å forme landenes holdninger til arkitektur gjennom bærekraftpilarene «økologisk», «økonomisk» og «sosial». Den historiske parallelliteten i innhold og begrepsanvendelse fra CIAMs program fra 1928 er slående:

«Hvis landene ville adoptere motsatt holdning av hva som er tilfelle i dag, ville de skape en arkitektonisk renessanse som kunne foregå helt naturlig innenfor det enkelte lands økonomiske og sosiale utvikling.» (CIAM, 1928, oversatt av artikkelforfatter)

Argumentasjonen forplantes ned til enkelte byggesaker, og synliggjør agendaens implisitte marginalisering av estetiske hensyn. En gjentagende problemstilling er energiinstallasjoner på historiske fasader. En representant for Norske arkitekters landsforbund (NAL) skrev om en byggesak for et borettslag på Bjølsen i Oslo at «Grønne tak og fasader bør i størst mulig grad fristilles fra estetisk vurdering eller skjønn» (Reaver, 2020). Saken dreide seg om montering av sorte solcellepaneler på bygårder i et historisk område dominert av saltak tekket med rød stein. NAL mente at estetiske krav «stadig skal kunne omtolkes og tilpasses vår tid», og at plan- og bygningsetatens avslag i byggesaken, begrunnet i estetiske hensyn, viser at «det er tid for å vurdere hvilke estetiske krav vi setter på fremtidsrettede løsninger på klimautfordringen». Kommunen burde ifølge NAL stimulere slike tiltak og ikke «skape byråkratiske hindre i form av estetisk kontroll basert på utdaterte normer». Byggesaken presenteres som prinsipiell, fordi den viser «hvor viktig det er at grønne tak vurderes som positivt i seg selv, og ikke utsettes for estetisk kontroll». NAL mente at den kan sette en ny standard som vil «begrense kommunens utøvelse av skjønn ved vurdering av grønne tiltak».

Estetiske hensyn som kasteball på en arena for politiske interesser

I ovennevnte tilfelle benyttes en enkeltstående byggesak som bakteppe for et ønske om generell og prinsipiell tilsidesettelse av plan- og bygningslovens estetikkbestemmelser, eventuelt kommunens rett til tolkning eller håndhevelse av disse. Innfallsvinkelen er at «grønne tiltak» anses som tidsmessige, og estetiske hensyn bør føye seg etter dette. Samfunnets normer, styrende for arkitekturen, søkes endret via ideologi. Et slikt krav om tidsmessighet gir imidlertid ikke arkitekturen et konkret innhold eller en spesifikk estetikk, det er prisgitt øyeblikkets tekniske løsninger, markedsøkonomiske svingninger og politisk-ideologiske oppfatninger om sivilisasjonens hovedutfordringer. Bærekraftargumentasjonen synliggjør hvordan kravet om tidsmessig arkitektur gjør estetiske hensyn til kasteball på en kamparena for politiske interesser og definisjonsmakt.

Forholdet illustreres av Riksantikvarens nye bystrategi fra 2021, der den samme argumentasjonen slår tilbake i motsatt retning.^[16] Bystrategien promoterer bevaring av etablerte kulturmiljøer, av nettopp bærekrafthensyn: «Bærekraftig utvikling av kulturmiljøer i byer og tettsteder handler om å bevare bymiljøer og bygge videre på byens særpreg og egenart» (Riksantikvaren, 2021, s. 2). Strategien er forankret i statlig politikk gjennom stortingsmeldingen Meld. St. (2019−2020) Nye mål i kulturmiljøpolitikken. I sistnevnte dokument heter det blant annet:

«Menneskelige spor ’er miljømessige, sosiale og økonomiske ressurser […] De er blant annet verdifulle bidrag i et gjenbruksperspektiv. Gjennom god og helhetlig samfunnsplanlegging vil kulturarv kunne være en positiv ressurs og en del av løsningen på vår tids samfunnsutfordringer.’»

Bevaring framstilles her som tidsmessig. Men slik prioritering vil også være løsrevet fra konkrete estetiske føringer, da bevaringen er betinget av den aktuelle bygningsmassens preg i enkeltsaker. Verken bærekraft eller vern har en bestemt estetisk utforming. I Ålesund vil vern gjerne være rettet mot jugendstil, men i Drammen kan kulturarv snarere dreie seg om funksjonalisme.^[17]

Oppsummering

En oppsummering av denne artikkelens perspektiver indikerer at argumentasjon basert på tidsmessighet generelt er en kilde til marginalisering av estetiske hensyn. Noe forenklet og punktvis kan det framstilles slik:

1) Argumentasjonen hviler på en instrumentell og tidsavgrenset forståelse av omgivelsesplanlegging. Tekniske løsninger kan i et begrenset tidsrom være tidsmessige, men estetikken er i større grad tidløs. Arkitektur som var vakker i antikken, oppfattes vanligvis som vakker også i dag, uavhengig av om den materielt sett er gammeldags. Tilsvarende gjelder også for andre kunstarter.

2) Argumentasjonen sikter ensidig mot tidsfaktoren, med sekundært blikk for stedsfaktoren og andre kontekstuelle forhold som for eksempel lokal geografi eller kulturhistorie. I realiteten vil tidsmessige og nyskapende løsninger, også koordinert mot dagens bærekraftfokus, lede til ulike arkitektoniske valg i ulike territorier. Det moderne og tidsmessige har både varierende estetikk og forskjellige tekniske løsninger. I denne sammenheng har Riksantikvarens nye bystrategi særlig aktualitet, da en økende andel av byggeaktiviteten består av oppgradering av allerede utnyttet areal og eksisterende byggverk. Nybygg og vern blir sammenvevd.

3) Tidsmessighet som førende premiss for estetiske hensyn leder over tid til et fragmentert arkitekturbilde uten helhetlig preg. Dette er en vesentlig årsak til at vernemyndigheter har foretatt en helomvending fra «lesbar kontrast» til tilpasning som foretrukket løsning. Bygde omgivelser som er allment oppfattet som vakre, er vanligvis kjennetegnet av sammenheng og kontinuitet, enten som historisk tidsbilde eller fornyet gjennom etablerte og estetisk tilpassede løsninger. Det er et velkjent fenomen at stedenes karakter og identitet oppløses over tid dersom det ikke foregripes gjennom reguleringsplanleggingen. I tråd med dette har man i mange attraktive bysentra og landsbyområder vedlikeholdt og rekonstruert historiske fasader, og jevnlig oppgradert det tekniske innenfor. Denne prioriteringen blir iht. Riksantikvarens nye bystrategi og de underliggende stortingsmeldingene en tidsmessig løsning.^[18]

Det historiske perspektivet gjennom funksjonalismens regjeringstid er illustrerende. Argumentasjon om tidsmessighet som premiss for arkitektur fungerer som alibi for venstrepolitisk ensretting med totalitære trekk. Dette står kontinuerlig i motsetning til kulturforankret, estetisk pluralisme som uttrykk for identitet og menneskelighet. I sine brev om menneskets estetiske dannelse omtalte Schiller estetikken som en harmonisk forening av materiens nødvendigheter og moralens krav (Wilkinson & Willoughby, 1967). Estetikken representerer ifølge Schiller det frie menneske, den skjønne sjel. Det beste middel mot tidsmessighetens tyranni er kanskje skjønnheten.

Eskild Narum Bakken

Foto: NTNU.

Eskild Narum Bakken er sivilarkitekt, med universitetsutdannelse i filosofisk estetikk, kunsthistorie og arkeologi. Hovedfelt er estetikk i arkitektur og miljø. Han er universitetslektor ved NTNU.