Kommentarfeltets arketyper

Det er forskerne Sebastian Horn og Max Neufeind som har tegnet opp fire gjengangere i kommentarfeltet. Vi har satt dem inn i en norsk kontekst, og postdoktor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Steffen Krüger, nyanserer karikaturene for oss. Han forsker på sosiale og psykologiske prosesser i nettdebatten.

Åge, Hallvard, Berit og Åse er ikke ekte personer, selvfølgelig. De er karikaturer. Men er det egentlig så veldig mye å nyansere her?

– Ja og nei, sier Krüger. – Ethvert forsøk å konstruere særskilte sosiale typer må til en viss grad ende opp i karikaturer. På den andre siden står vi i fare å bli karikaturer oss selv i nett-debattene. Virtualitet og dens flertydige forhold til realitet inviterer delvis til å vise frem ekstreme sider av seg selv, fordi det skaper reaksjoner.

Det er, påpeker Krüger, likevel slik at selve konteksten spiller en stor rolle, og at det derfor kan være lite fruktbart å tegne opp karikaturtegninger.

– Det vil i ulike nettfora være veldig ulike måter å diskutere på, og de som driver nettsidene vil også ønske visse reaksjoner. Derfor kan artiklene skrives for å fremprovosere reaksjoner, og debattantene står i fare til å gå rett på limpinnen.

I forbindelse med prosjektet har Krüger trålet nettaviser og artikler. Han har lett etter de formuleringene som bevisst eller ubevisst provoserer frem en bestemt respons fra debattantene. Når han etterpå leste kommentarfeltet, er det nettopp de formuleringene han har merket seg som debattdeltakerne reagerer sterkest på.

– Har du for eksempel en setning som «Hun sløste med våre skattepenger», så er ikke det en nøytral handling. Ordet «å sløse» og «våre penger» fremprovoserer en spesiell reaksjon.

Spesielt i nettforaene til visse høyrepopulistiske tabloidaviser, syns Krüger ofte det er overraskende hvor lite kritiske debattdeltakerne er til artikkelforfatterens rolle i det hele. Formuleringer og vinkel betyr gjerne alt for reaksjonene.

Dessuten kan gruppedynamikk i nettdebatten bidra til å forstå hvorfor vi blir en mer ekstrem, og dermed kanskje også mer karikert, utgave av oss selv. De aller færreste av oss ville delta i en nettdebatt som begynner høylytt og med skriking. Ofte er disse utbruddene ikke typisk for en debattstart, men resultat av en dynamisk utvikling.

– Antydninger til en aggressiv holdning kan fungere som en trigger til gradvis høyere temperatur. Etter hvert hauser debattantene hverandre opp og de skriver mer og mer ekstreme ting, fordi de har lyst til å bli hørt av de andre debattantene og ikke minst fordi det skaper sammenhold. Derfor blir folk kanskje mer motbydelige eller fremstår som svært snusfornuftige enn det de er utenfor en slik gruppesammenheng.

Det å sitte bak en dataskjerm hjemme gjør dessuten hele debattsituasjonen mer abstrakt. Det å abstrahere fra et ekte, kroppslig møte innebærer alltid faren av å karikere andre og seg selv, mener Krüger.

– Du kan vise hvem du er kun gjennom meningene du har i den spesifikke debatten. Det i seg selv blir karikert, sier han.

Så hva er disse karikerte kommentatorene forskerne har funnet?