Iblant treffer buen feil streng. Da tar Daniela, 21 år, alt fra begynnelsen igjen. Hun ser konsentrert ut der hun sitter med celloen sin i et nakent, hvitt øvingslokale i sentrum av San Salvador, over en time med buss hjemmefra.
– I begynnelsen er det vanskelig, og så blir du vant til det. Det krever mye konsentrasjon; å plassere hendene rett, lytte slik at det låter bra, samspille med de andre, sier hun.
Etter at hun slapp ut av fengsel for et år siden, har hun fortsatt å være med på konsertene til fengselsorkesteret som hun ble med i innenfor murene. Hun øver her i San Salvador hver helg, åtte timer i uken. Fire på lørdager og fire på søndager.
– Det har hjulpet meg med å komme over skammen. Når vi opptrer må jeg vise hvem jeg er.
Hun sier at musikken er en flukt her ute i friheten, en flukt fra tankene på det som har vært, akkurat slik det også var det i fengselet. Stykket hun for anledningen øver på, heter Gracias a la vida, som betyr «takk for livet». Idag har Daniela en drøm om å studere og tro på en fremtid. Det har ikke alltid vært slik.
Vet du, jeg merket ikke at du lå i magen min før du var fire måneder gammel. Jeg visste ikke hva jeg skulle kjenne, hva jeg skulle gjøre. Jeg husker at jeg gråt og gråt. Av lykke, for jeg hadde drømt om å bli mamma, og av sorg; for jeg tenkte, hva skal jeg gjøre med et barn på dette stedet? Jeg sonet en straff på åtte år og jeg visste hva det betød. At min sønn skulle bli født i fengselet.
Slik skriver Daniela det i et brev til sin sønn Carlitos, som er to år. Det gjorde vondt å føde med håndjern. Jeg var redd for at de skulle skade deg, står det i samme brev.
Daniela nevner helst ikke fengselet med navn. I stedet skriver og snakker hun om «det der stedet», der hun som tenåring og gravid sov i ei køyeseng i ei celle med et trettitalls andre fanger. Der matbehovet hennes stod i kontrast til den begrensede og ensidige kosten: mel, bønner, brød og enten ost, egg eller en eller annen grønnsaksrett.
Hun forteller at det stresset hun bar på påvirket det voksende livet i magen.
– En mine medinnsatte fødte uken etter meg, men barnet døde. Det hadde misdannelser. Det ble vanskelig for henne å skulle leve sammen med meg og min nyfødte sønn, sier Daniela til meg.
En av mine medinnsatte fødte uken etter meg, men barnet døde. Det hadde misdannelser. Det ble vanskelig for henne å skulle leve sammen med meg og min nyfødte sønn
Daniela selv overlevde frihetsberøvelsen med kunstens hjelp: først musikken, siden notatbøkene.
Foto
Daniela er ferdig med å sone fengselsstraffen sin, men har fortsatt å spille med fengselsorkesteret. – Det har hjulpet meg med å komme over skammen, sier hun. Foto: Nadège Mazars
– Jeg skrev brev til Carlitos, for en dag kommer han til å spørre om hvorfor han tilbrakte sine første år i et fengsel. Det var vanskelig å skrive. Jeg er ikke flink til det. Men når jeg skrev, forstod jeg meg selv og hvorfor ting ble som de ble, sier hun.
I brevet legger hun til:
Jeg vet ikke når jeg begynte å se musikken som en påminnelse om alt som har skjedd. Å spille minner meg om at jeg kan lære meg nye ting og hvordan jeg fortsetter å anstrenge meg for å bli en bedre person.
Noen dager etter at jeg har lyttet til Danielas cello-øving i musikksalen, inviterer hun meg hjem. En humpete, uasfaltert sidevei leder oss til et lavt murhus, omgitt av en kompakt lyd av sirisser.
Huset har tre rom med nakne betonggulv og umalte murvegger. I et av dem sover Daniela, hennes sønn og Danielas ti år gamle søster. I et annet sover Danielas mor og far. Moren, Concepción, står opp klokken halv tre hver morgen for å servere mat inne i byen.
På kjøkkenet står det improvisert bord med en ødelagt, hvit bordplate.
– Da Carlitos kom hit, skrek han som en stukken gris og turte ikke å sette føttene på golvet. Det var første gang han så andre dyr enn fengsels-
katten, som han tilbrakte sine to første år med, sier Daniela, mens Carlitos kryper opp i fanget hennes.
Han presser ansiktet inn mot Danielas skulder med et blygt grin.
Foto
Danielas lillesøster leker med sønnen til Daniela; Carlitos. Foto: Nadège Mazars
Nå liker Carlitos å leke med hønene, som sover utenfor huset, og hunden Starky, som bor i bakgården. Hver morgen pleier Carlitos morfar å leie ham bort til kuene, som beiter litt lenger borte. Etterpå begir morfaren seg til markedet for å selge melkeprodukter fra ei vogn.
– Sønnen min pleier å ta cellobuen og spille. Jeg blir så stolt når han gjør det. Når han blir eldre, håper jeg å ha råd til en cellolærer, slik at han blir flinkere enn meg, sier Daniela.
Mor Concepción sier at ingen i familien visste hva en cello var før de var publikum på Danielas første konsert med fengselsorkesteret.
– Carlitos ropte fra salen: «Der er mammaen min! Mamma, mamma, jeg elsker deg!», ler Concepción.
Daniela ler også av minnet.
Tre hus bortenfor bor Carlitos’ besteforeldre. I nabolaget vanker Danielas gamle gjeng. Mara Salvatrucha og Barrio 18 er El Salvadors to dominerende kriminelle nettverk og gatekrigen dem imellom har gjort El Salvador til et av verdens farligste land.
Daniela sier at livet hennes ble forandret for alltid da familien flyttet til dette murhuset, som ligger i et gjengpreget område utenfor en mindre by i El Salvador. Hun forteller at søsteren hennes var nyfødt da.
– Jeg hadde ikke så mye med gjengen å gjøre før jeg ble eldre. Jeg var ikke … særlig involvert, det var mer slik at gjengen var naboene mine, folk jeg vokste opp med, og noen av dem ble vennene mine. Det er vanskelig å ignorere gjengmedlemmer når man bor midt blant dem.
Hun skutter seg.
– Det kan til og med være farlig å ikke hilse, sier hun.
I brevet til Carlitos forteller Daniela om hvordan broren hennes, som alltid beskyttet henne, begynte å henge med gjengmedlemmer. Daniela ble nysgjerrig, hun ville også bli kjent med dem, ta del i gjengverdenen og alt det adrenalinet som fantes der.
Hun fortalte broren om den hemmelige fantasien sin: å bli kjæreste med en gangster. Han svarte med å kjefte på henne: «Slutt med drittpreiket, ikke tro at det livet der er noe bra.» Han sørget for at hun holdt seg på matta, som Daniela uttrykker det, helt til han en dag ikke kom hjem som vanlig. Sent på kvelden, etter at en fortvilet mor Concepción har lett overalt, forteller politiet at de har tatt ham med seg. Hvorfor? Spurte Concepción. For drapsforsøk, svarte politiet.
Det året sluttet jeg på skolen, jeg visste at jeg ikke kom til å få karakterer på grunn av alt fraværet, og etter det som hendte med broren min, mistet jeg lysten til alt, jeg ble deprimert, skriver Daniela i brevet til Carlitos.
Hun fortsetter:
Så en dag fikk jeg en telefon fra fengselet der min bror satt. Kameratene hans sa at jeg skulle gjøre gjengen noen tjenester. Jeg skulle gjøre det for at broren min skulle ha det bra (…). Det er noe jeg aldri kommer til å forstå: Hvorfor lot han dem snakke med meg? Forstod han ikke at jeg kom til å gjøre som de sa? Når jeg får sjansen til å snakke med min bror igjen, kommer jeg til å konfrontere ham med det (…). Snart (etter telefonsamtalen) begynte ting å forandre seg. Jeg hadde blitt en del av gjengverdenen. Etter å ha vokst opp med gjengen rundt meg, fikk jeg utløp for den nysgjerrigheten som hadde vokst i meg. Jeg var glad for å kunne hjelpe broren min og for å tjene litt penger til meg selv, selv om jeg innerst inne var redd.
Det var da Daniela ble kjent med en gutt som akkurat hadde sonet en fengselsstraff, en som i motsetning til alle andre virket rå, men som alltid var myk mot meg. Det var ham hun var sammen med da hun ble arrestert da hun var 17. Det var hans barn hun bar i magen, selv om hun ikke visste det da.
Sist gang hun så ham, var i politibilen.
– Når han har sonet straffen sin kommer Carlitos til å få treffe pappaen sin. Jeg kommer ikke til å gå tilbake til ham. Jeg vet hva jeg må gjøre for å ikke falle tilbake til det som var mitt tidligere liv.
Daniela ble dømt for grov utpressing. Mor Concepción, som trofast går i pinsemenighetens kirke et steinkast unna, sier at hun mange ganger har spurt Gud om hvorfor, hvorfor, hvorfor.
– Men nå forstår jeg at Gud vet hva han gjør. Hadde ikke Daniela havnet på institusjon, hadde hun ikke fått mulighet til å studere. Vi hadde aldri hatt råd til å betale studier for henne, sier Concepción.
I El Salvador vender arbeidsgivere tidligere gjengmedlemmer ryggen, og statlige hjelpeprogrammer glimrer med sitt fravær. Strafferegistrene og gjengtatoveringer er stigmatiserende for tidligere gjengmedlemmer. Den gjengse oppfatningen er at gangstere ikke kan forandres.
I stedet kommer de fleste rehabiliteringsprogrammene fra kirker og frivillige organisasjoner. I Danielas tilfelle var det orkesteret, i regi av en liten kulturorganisasjon som heter TNT, som kom til unnsetning. De betaler handelsutdannelsen hennes. Hun får dessuten ekstra finansiering av en privatperson som er tilknyttet orkesteret. Takket være en restauranteier som så henne opptre, har hun jobb ved siden av studiene. Musikkengasjementet bidro til og med til at straffen hennes ble forkortet til det halve.
Jeg måtte bare sone i fire år. De andre jentene spurte hvordan jeg klarte det. Jeg sa at jeg spilte i orkesteret, og jeg jobber, dommeren kan se at jeg at jeg skjøtter meg bra
Daniela stikker ikke under en stol at fengselsorkesteret var forlokkende fordi hun fikk vite at dommeren hennes pleier å sitte i publikum under konsertene.
– Og siden bare, wow, jeg måtte bare sone i fire år. De andre jentene spurte hvordan jeg klarte det. Jeg sa at jeg spilte i orkesteret, og jeg jobber, dommeren kan se at jeg at jeg skjøtter meg bra.
Foto
Da musikklæreren Mario foreslo at elevene skulle deles inn etter musikalsk nivå istedenfor kriminell gruppering, sa fengselsledelsen først nei. Tidligere forsøk på å føre rivaliserende gjengmedlemmer sammen hadde endt i slagsmål og kaos. Men i orkesteret har det ikke vært noen slike hendelser. Foto: Nadège Mazars
Da organisasjonen TNT først tilbød stryke-instrumenter til kvinnelige fanger, fryktet fengselsledelsen at buene skulle ende opp som våpen i en massakre. Eller noe sånt. Kulturforeningen dyttet på i et helt år før strykeinstrumenter ble tilltatt på cellene i ungdomsavdelingen i kvinnefengselet i San Salvador.
Da TNT senere foreslo at elevene skulle deles opp etter musikalsk nivå, istedenfor etter kriminell gruppering, sa fengselsdirektøren først nei. Alle tidligere forsøk på å føre rivaliserende gjengmedlemmer sammen hadde endt med slagsmål og kaos.
Daniela husker hvor spent stemningen var på den første øvingen. Fengselet er inndelt etter tilhørighet i de rivaliserende gjengene Mara Salvatrucha og Barrio 18, og tidligere hadde hun bare truffet gjengrivalene en gang i året, på nyttårsaften. Nå satt de plutselig side ved side og måtte samarbeide.
– Gradvis bidro orkesteret til å få bort rivaliseringen oss imellom. Vi lærte oss å omgås, snakke sammen, det ga oss en ny mentalitet – selv utenfor musikken, forteller Daniela.
Man hører så mye om gjengene på nyhetene, så jeg trodde at jeg kom til å bli møtt av noen monstre. I virkeligheten møtte jeg triste, likegyldige ansikter
Musikklæreren Mario Alexander Marroquín, som er 23 år gammel, har jobbet som dirigent i fire år, hvorav tre år i fengselet.
– I orkesteret har vi aldri hatt noen hendelser mellom gjengrivalene, sier Mario, og innrømmer at han var redd for å begynne å undervise i fengselet.
– Man hører så mye om gjengene på nyhetene, så jeg trodde at jeg kom til å bli møtt av noen monstre. I virkeligheten møtte jeg triste, likegyldige ansikter.
Foto
Jentene i strykeorkesteret har lært seg å omgås og snakke sammen. Det har skapt en ny mentalitet, også utenfor musikken. Foto: Nadège Mazars
Det er november 2019 når jeg står og snakker med Mario inne i det fengselet som Daniela ikke lenger bor i. Orkesteret har øvelse og lokalet lukter svakt av støv og parfyme. En av de tre nakne taklampene er ødelagte, noe som gir rommet et halvdunkelt lys. På veggen henger det en papirlapp med sju adferdsregler, som «kom passende kledd», «ikke stjel» og «ikke ta ut problemene dine på vennene dine».
Åtte kvinner mellom 16 og 22 år sitter framfor ham med strykeinstrumentene sine. Førstecellisten Joselín, snart 20 år, har håret oppsatt med en knallrosa strikk.
– Først likte jeg ikke ideen, men jeg tok den som en utfordring. Nå legger jeg ulikhetene våre til side, for når vi spiller må vi være disiplinerte og respektere hverandre, sier hun.
Joselín har fått stipend for å fortsette å ta cellotimer ute i friheten. Snart har hun sittet sine fire år for grov utpressing og terrororganisering; i praksis betyr det at hun har vært med i en kriminell gjeng.
– To … tre … fire …, teller Mario framfor musikantene og knipser takten med fingrene.
Do-re-mi-fa-sol-la-ti-do, spiller orkesteret. Og så den andre veien: do-ti-la-sol … Senere begynner strykerne å spille låten «Hallelujah» av
Leonard Cohen: well I’ve heard there was a secret chord; that David played and it pleased the Lord ...
Foto
Orkesterøvelse. På veggen i lokalet henger det en lapp med regler, som «ikke stjel», «kom passende kledd» og «ikke ta ut problemene dine på vennene dine». Foto: Nadège Mazars
Når musikklæreren roser forspillet sprekker Joselíns ansikt for første gang etter at hun kom inn opp i et smil.
Jeg tenker på all den tiden jeg mister og bekymrer meg over det
Noen stoler lenger bort sitter førstefilonisten Kimberly, 21 år, som sier at hun ble dømt for et drap hun ikke har begått. Hun sluttet seg til Danielas og Joselíns gjengrivaler etter å ha forelsket seg i en av dem. Inne i fengselet fikk hun vite at hennes første kjærlighet og hans beste venn var blitt drept.
– Min glede her inne er å få lære meg nye ting med fiolinen min og å få komme ut med orkesteret iblant. Jeg har deltatt i konserter utenfor fengselet et titalls ganger, sier hun.
Hun prater lavmælt og uten entusiasme. Hun er ferdig med å sone fire av femten år.
– Jeg tenker på all den tiden jeg mister og bekymrer meg over det, sier hun.
Daniela sier at hun iblant kan savne fellesskapet i fengselet. Hun skriver i sitt brev til Carlitos:
Du hadde så mange tanter. De hørte dine første ord, så dine første steg. De er ikke dårlige mennesker … de er kvinner som hadde vanskeligheter i livet og som i en periode trodde at det de gjorde var bra. I fengselet oppdaget jeg at familie kan være litt forskjellig. Din familie var, i dine første år, en gruppe kvinner som elsket deg.
Våren 2020 ble Danielas brev til sønnen publisert i en elektronisk bok, hvor hennes fortelling fortelles sammen med historiene til Joselín, Kimberly og et annet orkestermedlem. Hensikten med boken, som er satt sammen av TNT, er å motvirke stigmatisering av tidligere, kvinnelige gjengmedlemmer. Boken heter: «Vakringene»
Kanskje er dette det viktigste musikken kan føre til. Å knuse barrierer til og med mellom gjengmedlemmer, hvis ultimate hensikt er å utrydde hverandre, og å vise omverdenen at selv om buen treffer feil streng iblant, så går an å gjøre det på nytt og gjøre det rett.
Joselín og Kimberly heter egentlig noe annet.
