Colson Whiteheads hemmelige verden (åpen)

Skulle gjerne hatt et mindre stressende og pinefullt yrke….har et behov for å presentere mitt verdenssyn….de handler om institusjonell rasisme og det amerikanske demokratiets fiaskoer….lykkes man med et kunstnerisk prosjekt, vil folk kjenne seg igjen

Lesetid: ca 10 minutter.

Kvelden før jeg skulle møte Colson Whitehead, fikk jeg høre at han ikke egentlig liker folk. Det var forfatteren selv som fortalte dette fra scenen under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo. Det beste med å være forfatter, sa Whitehead, er å slippe å gå ut av huset og møte mennesker. Publikum lo, men ikke jeg, for her stod jeg altså, morgenen etter, i lobbyen på Hotel Continental og ventet på å plage Whitehead med spørsmål på hans eneste fridag under en turné i Europa. Pressekontakten i Kagge Forlag hadde forsikret meg om at «Colson gleder seg til å møte deg», men da heisdørene gikk opp og hovedpersonen steg ut, var jeg ikke sikker.

Colson Whitehead er blant verdens mest anerkjente forfattere. Han debuterte i 1999 med Intuisjonisten, et fantasidrama om en heisinspektør i en ikke navngitt metropol. Boka ble lest som en samfunnskritikk av diskrimineringen av svarte i USA, men også en komisk og eksperimentell fortelling fra et usedvanlig forfattertalent. «Litterært omdømme vil ikke alltid stige like forutsigbart som heiser», skrev New York Review of Books da Intuisjonisten kom ut, «men hvis det finnes noen form for rettferdighet her i verden, er Colson Whitehead på vei mot de øvre etasjene.»

Nå hadde forfatteren tatt heisen ned til bakkeplan og kom med hånda utstrakt. «Colson», sa han, og vi i gikk mot et av bordene i lobbyen.

Jeg famlet for å bryte isen.

«De sa at i dag er din eneste fridag».

«Ja», sa Whitehead tørt. Han pekte mot to dype stoler. «Jeg hadde fri, men ikke nå lenger, for her er jeg og snakker med deg».

Intuisjonisten ble Whiteheads nasjonale gjennombrudd. Det internasjonale gjennombruddet kom i 2016 med Den underjordiske jernbanen. The underground railroad forteller historien om slavejenta Cora på en plantasje i sørstatene, og hennes forsøk på å flykte ved hjelp av en underjordisk jernbane mot nord. Boka vant de to viktigste litteraturprisene i USA, The National Book Award og Pulitzer-prisen, og ble hyllet av Barack Obama, Oprah Winfrey og et samlet kritikerkorps.

Slik steg Colson Whitehead opp i «de øverste etasjene», og ble en forfatter hvis navn blir diskutert på kafeer over hele verden, hvis bøker blir til filmer og serier.

Hans neste utgivelse fortsatte i sporet etter Den underjordiske jernbanen. Nikkelguttene forteller historien om vennene Elwood og Turner, som er fanget på en internatskole for fattige svarte gutter, der elevene blir torturert og drept. Romanen, som var basert på en ekte skole i sørstatene, resulterte i enda Pulitzer-pris, og Whitehead kom på forsiden av Time Magazine, under overskriften: «Amerikas historieforteller».

Hans siste bok skiller seg fra hans to forrige. Harlem Shuffle er en humoristisk og actionfylt kjeltringhistorie fra Harlem i 1950- og 60-årene. Boka følger Ray Carney, en møbelselger som forsøker å leve et redelig liv, men som stadig blir trukket inn i byens kriminelle underverden.

I dette intervjuet snakker Colson Whitehead om hva han vil oppnå med sine bøker, og hvorfor han ikke vil være noen «politisk» forfatter. Hovedpersonen utstråler en selvtillit til en forfatter som har utgitt ti bøker, og som har reist verden over for å presentere dem. Men Whitehead har også noe underfundig og innadvendt ved seg. Han tar lange tenkepauser for å besvare enkle spørsmål, og når han først snakker, svever blikket hans ut mot hotell-lobbyen, ut i lufta. Nå og da flakker øynene tilbake mot meg, som om han vil forsikre seg om at jeg følger med når han forteller om en hemmelig verden.

–

Du gir ofte beskjedne svar på spørsmålet om hvorfor du skriver, at målet ditt ganske enkelt er å komme deg fra side til side uten å gå på trynet. George Orwell skrev en gang et helt essay om «hvorfor jeg skriver». Hvis du skrev et slikt essay, hva ville det inneholde?

Jeg skulle gjerne gjort noe annet enn å være forfatter. Et yrke som er mindre stressende, mindre pinefullt. Men å skrive er en måte for meg å være i verden på. Jeg føler at jeg forstår verden bedre når jeg har fullført en bok. Jeg oppnår noe, fullbyrder et oppdrag, kommer meg igjennom prosjektet uten å bli truffet av en buss. Jeg tror Intuisjonisten var den beste boka jeg kunne skrive når jeg var 27, og jeg tror Harlem Shuffle er den beste boka jeg kunne skrive når jeg var 49. Og hvis jeg gjør sakene mine riktig, blir jeg bedre på det jeg gjør. Jeg lærer å skrive mer effektivt, mer kunstnerisk interessant og empatisk.

Orwell gir fire grunner til hvorfor forfattere skriver. Den første er ren egoisme, et ønske om å virke smart, å bli husket. Den neste grunnen er politisk, et ønske om å skyve verden i en gitt retning. Den tredje handler om det han kaller «estetisk entusiasme», et ønske om at historiene man skriver skal påvirke folk, berøre dem. Og den fjerde motivasjonen er en historisk impuls, å avdekke en sannhet og lagre den for ettertiden. Hvilke av disse målene identifiserer du deg med?

Nummer tre [entusiasmen for estetikken]. Jeg vil at historiene mine skal ha en innvirkning på folk. Jeg føler også et behov for å presentere mitt verdenssyn. Særlig da jeg var yngre, følte jeg at det hastet å få mitt synspunkt ut i verden. Jeg hadde ting å si om kulturen, og hvordan vi lever. Men etter ti bøker tror jeg at jeg har made my point, haha. Jeg har sagt nok. Og nå er alt en bonus. Men jeg er heldig, jeg kan fortsette å skrive, og hvis jeg gir meg nå, tror jeg at jeg ville ha gitt et bidrag, selv om jeg ikke er sikker på hvor lenge det varer.

De siste bøkene dine har en imponerende detaljrikdom som krydrer fortellingene. Carney er møbelselger, og vi får vite en hel del om 1960-tallets sofaer og design. Jeg kan kjenne meg igjen i dette – hvor man sitter og skriver og prøver å finne ut av hvordan noens virkelighet må ha vært. Man graver i historiebøker og på internett, og kommer over gullkorn som man kan bruke. Jeg har hørt deg si at du bruker litteratur for å «finne ut av verden». Hva er det du har funnet ut gjennom dine bøker?

Jeg oppdager ulike ting med ulike bøker. Den underjordiske jernbanen handler om amerikansk historie og hvordan vi behandler hverandre i dette landet – spenningen mellom demokratiske idealer og hvordan de kommer til uttrykk. Frihet og individualitet. Og så har du boka Sag Harbor, som er mer selvbiografisk. Med Sag Habor tillot jeg meg selv å være mer personlig. Det handlet om å finne ut av hvem jeg var som tenåring, og hvordan jeg ble den jeg var i 2009, da jeg skrev boka.

Og med Harlem Shuffle – vel, jeg er ikke helt sikker ennå hvilken rolle den spiller for meg, men hovedkarakteren har vært overbevisende. Og jeg skriver om byen min [New York] fra forskjellige tidsperioder. Det har vært lærerikt. Det virker som en reise det er verdt å ta, selv om jeg ikke har slått fast hva bokas formål er ennå. Kanskje boka ikke trenger et formål.

Du identifiserer deg altså med den estetiske entusiasmen, du vil berøre lesere. Men i hvilken grad ser du også på skrivingen din som politisk? Hvis du har en politisk innvirkning på samfunnet, er det bare et tilfeldig resultat av dine kunstneriske evner?

Både Den underjordiske jernbanen og Nikkelguttene handler om institusjonell rasisme og det amerikanske demokratiets fiaskoer. Men husk at boka jeg skrev før dem, The noble hustle, handlet om en pokerturnering. Den har ingen politisk komponent. Det har heller ikke essayboken min om New York [The colossus of New York]. Og Sag Harbor tar for popkultur og dens betydning for hovedpersonen. Slikt anses ikke som «politisk». Så noen ganger er arbeidet mitt politisk, noen ganger ikke, og det bør være greit. Hvis du skriver naturlyrikk, bør du skrive naturlyrikk. Og det er helt OK, hvis det er dette du virkelig er god til. Jeg har mange forfattervenner. Noen av dem har gode politiske perspektiver, andre har idiotiske politiske perspektiver. Og kanskje burde de bare skrive romanene sine og holde kjeft. Men altså, forfattere bør gjøre som de vil, livet er kort.

Jeg er sikker på at du har blitt invitert til å komme med dine meninger, tilbudt å publisere artikler i The New York Times, å stille opp for en politisk sak, og så videre. Føler du et forbehold mot å skrive «politisk»? I så fall, hvor kommer det fra?

Hvis jeg har noe å si, sier jeg det i en bok. Du nevnte narsissisme [som et av Orwells motiver]. Jeg trenger ikke å flotte meg foran leserne av New York Times’ kronikk-sider. Jeg kan faktisk bruke en politisk mening i bøkene mine som en del av en historie. Og hvis ikke det passer, ja, så får jeg spare meningene mine til å rante under middagsselskaper, eller overfor barna mine.

Det er typisk for den beste litteraturen at leseren kan gjenkjenne seg selv i historien, uansett når og hvor den er skrevet. Jeg leser Tolstoj og tenker, wow, denne russiske sosietetsdama fra 1860 er akkurat som meg! På samme måte tar du opp evige spørsmål i bøkene dine – jakten på frihet, betydningen av familie i livene våre. I hvilken grad er du bevisst på at du graver i slike universelle spørsmål når du skriver?

Jeg er ikke bevisst på å være universell på den måten du formulerer det. Men hvis man skriver noe på en overbevisende måte, blir teksten gjenkjennelig for folk overalt. Da jeg hadde skrevet Den underjordiske jernbanen, dro jeg på bokturné i Europa. I Frankrike og Polen kom folk og sa at boka minnet dem om motstanden mot nazismen, og hvordan de gjemte jøder på loftet. Ambisjonen min var aldri at boka skulle gi gjenklang for folk som har opplevd andre verdenskrig. Jeg ville skrive om slaveri og frihet, om ønsket om å være fri. Men så er det faktisk et universelt tema. Hvis du lykkes med et kunstnerisk prosjekt, så vil folk kjenne seg igjen.

Jeg underviser i skriving for naturvitenskapsstudenter, og det hender at de kommer til meg med en idé om at skriving er en slags magisk aktivitet, noe som krever nesten guddommelig inspirasjon. Idealet er Hemingway som drikker seg full mens ordene bare strømmer ut av fingertuppene og ned på arket. Men jeg lurer på om skriving først og fremst er et praktisk håndverk. Hvor plasserer du deg selv i dette spekteret, er du mest håndverker eller kunstner?

Vel, jeg tror ikke kunstnere og håndverkere er motsetninger.

Jeg mistenkte at du ville gjøre det der, å stille spørsmål ved premisset for spørsmålet.

Men la oss akseptere det. På den ene siden har vi et bilde av skriving som kunst som kommer ut av eteren. På den andre siden har vi håndverkeren som flikker og hamrer. Hvis den komplette håndverkeren er ti på skalaen, så er jeg en nier. For meg handler skriving om å finne byggematerialene til en historie, å lage en solid struktur, å finne elementene som samler det hele estetisk. Det handler om å flytte rundt på kommaer, ord og setninger. Det er håndverk.

Du startet med å si at du skulle ønske du kunne gjøre noe annet.

Ja, men det er også mye glede ved håndverket. Gleden av å finne et overraskende bilde som du ikke hadde noen anelse om at du ville komme på den morgenen, og finne en løsning på en situasjon eller karakter, eller å oppdage at faktisk Mable, moren til Cora [i Den underjordiske jernbanen], stakk av fra plantasjen, men så kom tilbake. Og hvordan dette endrer Coras idé om seg selv.

Hva er the sweet spot når du skriver? Når føler du skriveglede?

Det er når jeg innser at jeg har løst et problem, og jeg tenker, «wow, jeg klarte det virkelig». Jeg kan glede meg i årevis over de passasjene hvor jeg løser et litterært problem. Det er en god dag for meg, en dag som lever lenger i erindringen enn de fire dagene man gjør noe kjedelig, som å beskrive et kontor. Det er ikke gøy. Andre mennesker finner glede i å beskrive et kontor, men ikke jeg. Hvor mange ganger kan jeg beskrive en bygning i New York? Jeg må, men det er ikke gøy lenger.

I hvilken grad oppdager du historien, og i hvilken grad planlegger du den?

Jeg vet alltid begynnelsen og slutten på historien før jeg begynner å skrive. Jeg kjenner hovedpersonene, de store bevegelsene i fortellingen. Jeg visste ikke, for eksempel da jeg begynte å skrive Harlem Shuffle, at karakteren Miami Joe har på seg en lilla dress og irriterer seg over folk i Nord-Harlem. Det kommer inn når jeg nærmer meg hans første inntreden i manus. Men jeg vet at historien skal ende ved World Trade Center, med at Carney ser ned på byggeplassen der de to tårnene skal reise seg, og reflektere over alt som endrer seg i New York, og de større kreftene som påvirker hans liv. Det at jeg vet avslutningen, gir retning til alt jeg ikke har planlagt i skrivingen. Jeg vet fra starten hva bokas filosofi skal være, jeg kjenner den emosjonelle stemningen.

Jeg er en stor fan av å planlegge og strukturere bøkene før jeg skriver dem. Og etterpå er det veldig viktig for meg å revidere. Det er da alt får sitt fokus, ved å trimme setninger ned, flytte rundt på kommaer. Men så klart, å skrive handler også om kunstnerisk inspirasjon. Derfor sa jeg at jeg bare er åtte av ti på skalaen håndverker versus kunstner.

Du sa ni.

Jeg sa åtte [Whitehead tar en pause og ser på opptakeren] ... eller ni. Vel, du har tapen. Du kan spole tilbake og sjekke.