Det er ikke første gang Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot begir seg ut på uortodokse eksperimenter med religion.

Foto

Linda Therese Utstøl.

Linda Therese Utstøl: Eksperimentere med religion

av: Linda Therese Utstøl
Publisert: 5. desember 2022 kl 07.56
Oppdatert: 17. januar 2023 kl 09.49

­Lesetid: ca. 11 minutter.

 

I 2015 gjorde presten Stian Kilde Aarebrot og ateisten Didrik Søderlind et eksperiment. Gjennom en brevveksling hvor de forsøkte å bli bedre kjent, ble det naturlig å forsøke å gå i hverandres sko. Hva ville skje om ateisten begynte å be? Hva ville skje om presten sluttet? Resultatet ble boken Presten og ateisten. I høst ble de oppfordret til en reprise, inspirert av den eldgamle måten å lese Bibelen på, Lectio Divina.

Lectio Divina

Lectio Divina betyr hellig lesing. Å lese Bibelen som hellig tekst har blitt gjort helt siden den tidlige kirken, særlig Origenes nevnes som kilde. I benediktinerordenen på 500-tallet var Lectio Divina en av tre grunnpilarer ved siden av bønn og arbeid. På 1100-tallet ble tradisjonen vektlagt på nytt av sankt Bernhard av Clairvaux. Lectio Divina har i hovedsak vært vanlig innenfor den katolske kirke. Men brukes også av flere, blant annet den protestantiske presten Stian Kilde Aarebrot bruker teknikken for å få både kristne og ateister til å lese Bibelen på en ny/gammel måte, tett knyttet opp mot tro som praksis.

Vi møtes på Human-Etisk Forbunds hovedkontor, hvor Didrik jobber som livsynsrådgiver.

– På 80-tallet hadde det vært ganske kontroversielt å lese Bibelen akkurat her, nå er det ikke like edgy, sier Stian.

Presten er som vanlig kledd i svart, tatoveringer pryder underarmene. Blant dem sinna-ansiktet, som er logoen til metalkirken SubChurch. Didrik, som ser mest konservativ ut av de to – i dress med vest og lommeur – viser oss inn på et møterom han har holdt av. Litt mindre sakralt enn et gjennomsnittlig kloster, men det funker.

Lectio Divinas fem steg

  • Lese teksten sakte og grundig − tre ganger høyt, én gang stille.
  • Meditasjon: Tenke over hva man har lest på en åpen og ærlig måte.
  • Bønn: respons rettet mot Gud.
  • Kontemplasjon: stillhet uten å tenke aktivt over noe.
  • Operatio: Hva kan vi gjøre inspirert av møtet med teksten?

(Tradisjonelt kan Lectio Divina være definert ut fra bare de fire første stegene. Det finnes ulike tradisjoner. Dette er slik Stian forklarer opplegget for Didrik. Metoden kaller han operatio divina, som han skriver utførlig om i boken
Gjøre. Høre – plastisk bibelbruk.)

Før de setter seg ned, forteller Didrik at han vurderte å avlyse avtalen i dag.

– Jeg fikk vite om en nær venns dødsfall i går, så jeg vet ikke helt om jeg kommer til å greie å konsentrere meg.

– Det var veldig trist å høre, men ikke stress med det, svarer Stian.

– I møte med Bibelen skal vi kunne komme som vi er. Du trenger ikke å sensurere bort tanker og følelser. Vi skal bare observere oss selv i møte med teksten, akkurat der vi er nå.

Presten Stian Kilde Aarebrot kombinerer eldgamle tradisjoner med nyere hjerneforskning i boken «Kunsten å forme livet – plastisk teologi» (Luther forlag).

Foto

Linda Therese Utstøl.

Dagens tekst

Jesus hos Marta og Maria, Lukas 10.38-42.

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg selv strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas ifra henne.»

Marta og maria

Teksten de skal lese, er hentet fra Lukasevangeliet. Den skal leses grundig, før de sammen skal komme frem til noen troseksperimenter de skal gjøre i uka som kommer. Didrik spør om de kan snakke litt om hva de har lest som del av meditasjonen.

– Du har valgt en tekst jeg synes er vanskelig. Den bryter med min indre moral, hvorfor valgte du ikke heller lignelsen om den barmhjertige samaritan eller noe sånt? Å skulle hjelpe noen som ligger i en grøft og blør, er mer allmennmenneskelig.

Vi kan gå glipp av det gode i strevet etter å gjøre det gode

Grunnen til at Didrik sliter med teksten, sier han, er fordi han er i samme yrkesgruppe som Jesus.

– Jeg er også en slags omreisende predikant, da er man både sårbar og ensom. Jeg har behov for å bli passa på, hvorfor får Maria sluntre unna?

Stian kan kjenne seg igjen i Didriks frustrasjon, også fordi han kjenner seg igjen i Martas behov for å ordne og styre.

– I menighetssammenhenger kan jeg bli provosert av folk som bare vil be når det er mange ting som må gjøres.

Samtidig tenker han at de har noe å lære ham.

Overskudd til å observere

Som prest og forfatter har Stian også erfaring med å være på farten, og når han får tenkt seg om, innrømmer han at han ikke nødvendigvis føler seg ivaretatt av folk som bare stresser med det praktiske. Noen ganger har han heller behov for at noen spør hvordan det går.

– Det er noe med en autentisk oppmerksomhet fra et annet menneske. Det er interessant at historien om den barmhjertige samaritan kommer rett før bibelstedet om Marta og Maria. For her er det jo nettopp de som er for opptatt med sitt som bare går forbi den skamslåtte mannen.

– Ja, noe av poenget til Jesus er vel å finne ut hva som er nødvendig. Det er ikke sikkert at kåken trenger være helt nystrigla, skyter Didrik inn.

– Det kristne idealet handler om å være tjener, men det bunner ikke i angst og strev. Vi kan gå glipp av det gode i strevet etter å gjøre det gode, forklarer Stian.  

Når han er alene, er han alene. Noe han ser på som en befrielse.

– Det er ikke positivt å fylle livet sitt med gjøremål på grunn av indre uro. Da får man ikke overskudd til å se menneskene rundt seg.  

– Dessuten er det et kjønnsperspektiv her, påpeker Stian.

Det er ikke bare på Jesu tid at spesielt kvinner kan fokusere litt for mye på husarbeid, som en distraksjon fra andre problemer. Selv om mange samtidig er motivert av ønsket om at de rundt dem skal ha det bra, er det ikke sikkert overdreven vasking er sunt.  

– Men det er også et annet aspekt her. At Maria inntar den posisjonen hun gjorde, var egentlig ganske radikalt. Hun får ta del i et mannlig privilegium, ved å sitte og lytte til vismannen som har kommet på besøk, istedenfor å ordne mat på bordet.

Selv om ateisten Didrik Søderlind ikke er redd for trospraksis som er eksplisitt kristen, utfordrer teksten om Marta og Maria ham.

Foto

Linda Therese Utstøl.

Eksperimentering

Selv med en litt skeptisk start fra ateistens side har begge bestemt seg for å gjøre som Maria, være den lyttende, den som ser på Jesus. Når vi møtes neste gang, skal de teste ut sakramentstilbedelse i St. Hallvard katolske kirke på Tøyen. Men presten må også utfordres litt. I løpet av uka skal begge delta på zen-meditasjon. Som individuelle eksperimenter vil Stian gå til skriftemål og øve på udelt oppmerksomhet. Didrik skal teste ut sentrerende bønn, en kristen meditasjon inspirert av østlige åndelige praksiser. Ateisten sier han vil bli utfordra livssynsmessig, han vil teste noe som er eksplisitt kristent.

Sakramentstilbedelse

Katolikker tror at brød og vin blir omgjort til Kristi legeme under nattverden. I mange kirker blir ett av hostiene fra nattverden satt frem på alteret hver dag til stille betraktning, bønn og tilbedelse. Det blir sett på som en sjanse til å være sammen med den man elsker, være i nærværet av den fysiske Jesus.

Stian har mye erfaring med å lede folk i kristen trospraksis. Han arrangerer workshops kalt Jesus-dojoer, hvor deltakerne får teste ut forskjellige måter å leve ut Bibelen på. Dette kan være å sove på gata, be tidebønn, kutte ut uetiske forbruksvarer eller gjennomgå digital avrusning. I forbindelse med advents-dojoer forteller Stian at han ofte har brukt teksten om Marta og Maria.

– Den gir inspirasjon til å sette av tid til å lytte, kvitte seg med unødvendig stress, og forberede seg på jula på en åndelig måte. Finne julefreden, sier Stian.

− Det er viktig å lande på helt konkrete eksperimenter, påpeker han, da er de lettere å gjennomføre.   

Hvordan gikk det med eksperimentene?

Den katolske presten Pater Henry Thura ZawMin har sagt ja til å ta imot de to vennene for sakramentstilbedelse. Ingen av dem har gjort det tidligere, så før de kneler i benkeradene i St. Hallvard kirke, får de en liten innføring. Begge virker fascinerte og stiller en masse spørsmål. Den katakombelignende stemningen man får av den omvendte betonghvelvingen og de tykke mursteinsveggene i St. Hallvard kirke, får en helt spesiell karakter når pater Henry setter frem hostien på alteret og leder de to i bønn og latinsk sang.

Etter sakramentstilbedelsen, finner vi oss en kafé på Tøyen Torg. Didrik forteller at han har forsona seg mer med teksten om Marta og Maria siden sist, samtidig er det vanskelig siden han ikke er oppdratt kristent. For ham er budskapet i teksten lite intuitivt, og det er så mange intertekstuelle referanser han sier han ikke tar.

– Men jeg merker den har påvirket meg i positiv forstand. Jeg har fått litt mer fokus på det som er viktig, og fått prøvd meg igjen på bønn på egen hånd med ganske bra resultat. Det vil si, jeg fikk til å konsentrere meg.

Han vil ikke legge skjul på at når man er ateist, er bønn ganske vanskelig. Når han ber, prøver han å forestille seg den guddommelige Jesus, eller bruke et litt mer omfattende gudsbilde ved å se for seg havet eller universet. Men han tror ikke han egentlig får kontakt med noe der ute. Når han er alene, er han alene. Noe han ser på som en befrielse.

– De religiøse praksisene jeg synes er enklest, er når man fyller stillheten med noe, enten et mantra eller en fast bønn. Det er også enklere å be sammen med andre. Jeg sliter veldig med å be på egen hånd. I løpet av uka fikk jeg besøk av min venn Elyes, som er muslim. For meg er muslimsk bønn lett å komme inn i fordi den er så sosial og fysisk. Det er som å bli en del av en bølge på et hav. Han ga meg et bønneteppe i gave også!

– Jeg opplevde det som en etterlevning fra 60-tallet da man forsøkte å redde død religion ved å spe på med østlig spiritualitet.

Når det kommer til udelt oppmerksomhet, forteller Stian at han har fått tilbrakt mer kvalitetstid med barna sine.

– Jeg har lekt mer med dem heller enn å sjekke Twitter. Spesielt de to største barna mine vil veldig gjerne snakke når det er sengetid, da er jeg som regel ganske sliten og ganske klar for endelig å kunne være litt ego. Men denne uka tok jeg de fem−ti minuttene ekstra, uten at tankene var et annet sted. Det var veldig fint, det gjorde en stor forskjell både for meg og dem, forteller han.

Zen-meditasjonen opplevde presten også som positivt. Det lignet en del på en kristen bønnepraksis han har drevet med tidligere. Det var mer det interiørmessige som var veldig forskjellig, mantraene, og at man gikk etter rytme på en spesiell måte sammen med andre.

– Det ga en suggererende følelse av fellesskap, sier Stian.  

– Men det er umulig å holde Gud unna. Mens jeg satt der, i noe som sikkert var et godt stykke unna lotusstilling, var det veldig vanskelig å late som om man tror at Gud ikke er nærværende.

Trosplagiat

Stille bønn er noe som går igjen i alle religioner. Didrik ble derimot skuffa over møtet med sentrerende bønn, som også har indre stillhet som mål.

– Jeg opplevde det som en etterlevning fra 60-tallet da man forsøkte å redde død religion ved å spe på med østlig spiritualitet.

Han synes det er rart at kristne ikke forsøker å fornye kristendommen med utgangspunkt i sin egen to tusen år lange tradisjon og sine mange kristne meditasjonsteknikker.

– Kanskje er det fordi protestantene generelt har vært redde for smells and bells, siden det kan minne for mye om det katolske? spør han før han legger til:  

– Folk må jo gjøre som de vil, selvfølgelig, men jeg tenker det nesten er plagiat av østlige tradisjoner.  

Stian er ikke en protestant som blir nervøs av å nærme seg det katolske. Selv om det finnes en liturgi for skriftemålet i Den norske kirke, valgte han å gå til en av skriftestolene i St. Olav katolske domkirke da han skulle skrifte.

Å gjøre seg klar til fest innebærer selvransakelse og å kvitte seg med kaos.

– For meg er det å skrifte tett kobla sammen med teksten vi leste om Maria som satte seg ved Jesu føtter. For at jeg skal greie å lytte til Jesus, må jeg først få sagt til Ham det jeg har på hjertet, rett og slett.

Det betyr ikke at det er lett. Stian forteller at i skriftemålet var han langt utenfor komfortsona.

– Det å sitte og fortelle om ting man skammer seg over til et annet menneske, kan være ganske tungt. Men det er så deilig å bli kvitt det man bærer på.

Faste før fest

For Stian er skriftemålet både knyttet til fastetiden før påske og adventstiden før jul. Å gjøre seg klar til fest innebærer selvransakelse og å kvitte seg med kaos.

– Både en ytre og indre husvask kan være nyttig for å kunne ta inn over seg freden som julen skal gi.

Den ytre husvasken kan føre med seg en del stress, mens den indre handler mer om å sette av tid. Stian prioriterer stillhet og å få et overblikk over livet sitt. Gjør han det han vil? Prioriterer han riktig, bruker han pengene på rett måte, hvor ofte treffer han venner? Har han det bra egentlig, med kona, med familien? Trives han i jobben?

– Jeg må sette av tid til disse spørsmålene, de kommer ikke av seg selv.  

Å gi kalenderen mer luft har vært gjennomgående på advents-dojoene Stian har arrangert. Eksempler på eksperimenter flere har testet ut før jul er: å avlyse avtaler som ikke er nødvendige, lage avtale med seg selv om å gjøre ingenting eller kutte kraftig i skjermtid. Og så fylle den tiden med noe som er mer meningsfullt, som gjør sjansen for å føle på julefreden større. For eksempel stillhet og refleksjon eller kvalitetstid med sine nærmeste. Men det kan også være nødvendig å forsone seg med andre, be om tilgivelse, eller be for mennesker man egentlig misliker og som gjør livet ditt vanskelig.   

– Det handler om å ha en slags opprydningsprosess. Her er det viktig å huske på at det ikke finnes en oppskrift på hva man skal kutte, og hva man skal gjøre. Vi er ulikt skrudd sammen, vi har forskjellige behov og forskjellige laster. Hver enkelt har en unik relasjon til Gud, påpeker Stian.

Pater Henry Thura ZawMin demonstrerer hvordan han behandler hostiet og monstransen i forkant av sakramentstilbedelsen.

Foto

Linda Therese Utstøl.

Hva med sakramentstilbedelsen?

Didrik ble mer imponert av sakramentstilbedelsen enn av den sentrerende bønnen. Kanskje fordi han generelt lar seg fascinere av seremoniarbeid, enten han er i en kirke eller et hinduistisk tempel.

– Jeg liker kirker når de er kirke, og dette var jo veldig kirkete. Men jeg må også innrømme at min indre religionskritiker kom veldig på besøk: «Se på alle triksene presten bruker for å skape følelsen av at en bit brød er hellig.» Men han kan jeg slå av når jeg trenger det.

Bakgrunnen til denne kritikken sier Didrik har å gjøre med at han er «luthersk ateist», intuitivt tenker han et tydelig skille mellom kropp og sjel, hvor tro har mer med sjelen å gjøre enn kroppen. Spesielt da han var yngre. Nå har han mer forståelse for at tro kan være knyttet til det fysiske, og at mye av det verdifulle ligger i tingene presten gjør.

– Det skaper en stemning som kan hjelpe deg å ordne livet ditt. Jeg har lurt på om jeg hadde vært så bastant ateist om jeg hadde vokst opp i en katolsk eller muslimsk kultur.

Didrik er over snittet interessert i religion og trospraksis, men sakramentstilbedelse var nytt for ham. Stian hadde hørt om det, men aldri gjort det før. Han sier det fikk ham til å føle seg som en slags ateist.

– Personlig har jeg et litt uavklart nattverdsyn. Jeg er oppvokst i pinsebevegelsen, der er nattverden et minnesmåltid hvor Gud er til stede på en åndelig måte.

Det å gjøre seg selv liten, er en ekstremt nyttig øvelse enten man tror på Gud eller ikke.

Han sier han har nærmet seg det lutherske, hvor man tenker at brød og vin er Jesu kropp og blod under nattverden, men ikke etter, slik katolikkene tror. Han sliter med å tro at Jesus faktisk er i hostien foran på alteret. Det å bøye seg for «brødet» er veldig fremmed.

– Men jeg ble fylt med en veldig ærefrykt. Jeg opplevde et slags nærvær. Det føltes naturlig å knele, selv om det gjorde litt vondt. Jeg oppdaga ikke kneleputa før mot slutten.

Bønnene han ba ble veldig forskjellige fra den kompis-Jesus han har vokst opp med. Alle tingene presten gjorde, hvordan han behandlet sakramentet og viste respekt for det, som om det var Gud, gjorde noe med ham.

– Bønnene mine ble rettet mot Gud som Herre og Konge.

Didrik syntes også det var noe fint med å stå på knærne.

– Det er også noe jeg liker veldig godt med den muslimske bønnen. Det å gjøre seg selv liten, er en ekstremt nyttig øvelse, enten man tror på Gud eller ikke. Spesielt i vår kultur, som i stor grad handler om å dyrke egoet. Samme hvor storkar du er, så kneler du og bøyer deg.

Stian er enig.

– Jeg opplever at kneling og bøying også ufarliggjør livet litt. Jeg blir bevisst på at det finnes noe større, noe som kan være verdt å dø for.

Stian poengter at dette ikke trenger være knytta til en gud, nødvendigvis. I en tid hvor krigen kryper nærmere landegrensene, blir det tydeligere for oss at fred og demokrati er viktige verdier det kan være verdt å slåss for. Også om det betyr at individer må gi livet sitt for andre.

 

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.