Foto

AP/Boris Heger.

Paulo Coelho bryter stillheten. De lærde hater bøkene hans, som handler om å overvinne frykt og leve ut drømmene sine (åpen)

Publisert: 27. juni 2022 kl 09.21
Oppdatert: 14. november 2022 kl 12.25
Magnus Boding Hansen er en dansk journalist og Latinamerikakorrespondent på Weekendavisen. Fra 2011 til 2013 var han ansvarlig redaktør for Ræson. I 2015 ga han ut boken "De lytter ikke» om politikernes utenomsnakk. I 2021 ga han ut « Djevelen sover aldri – Mysteriet om Latinamerikas mange mord».
:

Alkymisten har gjort ham til mangemillionær….de lærde hater han inderlig….bøkene hans alltid handler om å overvinne en frykt, for så å leve ut drømmene sine…. det han frykter mest i verden er at kona dør en dag.

Lesetid: ca 11 minutter.

 

­Paulo Coelho roper på en av sine tjenestefolk.

«Luis! Det er en bie her, Luis.»

Luis trer frem i en dobbeltspent, sort, antikk militæruniform med gullknapper – med hendene foldet over sin høyre hofte.

«Jeg vil gjerne ha en sigarett, Luis» tilføyer Coelho, en 73 år gammel mann med pollenutslett på hånden, liv i øynene og en hårpisk i nakken. Han har fyr selv.  Luis bytter askebegeret hans to ganger per sigarett. Luis trekker fra gardinene. Luis serverer et overdådig ostefat.

Annonse

En annen assistent tok meg med opp til den øverste etasjen i Coelhos 700 kvadratmeter store leilighet i Genève i en åpen heis. På vei opp så jeg en vegg med overvåkningskameraer, en hyllemeter av bøkene hans i pastellfarger og et veldig stort konfettihjerte. Kona hans er kunstner.

«Jeg er blitt oversatt til somalisk» sier Coelho litt ut av det blå.

Han viser meg forsiden på en oversettelse av Alkymisten på sin hvite iPad. Den brasilianske forfatterens bestselger fra 1988 handler om en andalusisk sauegjeter som finner lykken ved å søke skjebnen, lytte til hjertet og lese skriften på veggen.

Romanen har gjort Coelho til mangemilliardær. Han skrev den på to uker.

Den gang var han en hippie fra Rio de Janeiro som skrev opprørsmusikk. Før det hadde han blitt torturert under militærdiktaturet, med elektrisitet ført gjennom testiklene. Han hadde fått elektrosjokkterapi på et psykiatrisk institutt, hvor foreldrene sendte han da han fortalte dem at han ville bli forfatter. Men han ville være forfatter, og han ga ikke opp. Han fikk ideen til debutromanen O Diário de Um Mago (1987, norsk: Pilegrimsreisen, 2006) etter at han hadde gått pilegrimsruten Caminoen. Alkymisten kom ut året etter.

«Tre tiår senere ligger den fortsatt på topp-ti på de amerikanske bestselgerlistene» sier han. I løpet av den første halvtimen svarer Coelho på alle spørsmålene mine med den typen halvtilfeldige eksempler på suksessen sin.

For eksempel holder han på med å fortelle hvordan han ikke har gitt et intervju på to år. Men så våknet han en morgen og tenkte: «I dag vil jeg gi et intervju», sier han. Så fikk han en e-post fra Weekendavisen. «Og …», tanken ender blindt, «og en gang vant jeg en H.C. Andersen-pris».

Annonse

Han har ellers sagt ja til premisset: Vi skal snakke om å leve i angstfremkallende tider. Det gir mening fordi bøkene hans alltid handler om å overvinne en frykt, for så å leve ut drømmene sine. Med all krigen, angsten og inflasjonen, virker han som en mann av sin tid. Kunne han ikke slått ut armene og gitt oss noen gode råd? Det ber folk om på bloggen hans, på gaten og på Oprahs talkshow.

Coelho har solgt flere bøker i Iran enn det finnes dansker. Ingen selger mer enn han i Russland. Han er en rockestjerne i Kina. I 35 år har han gitt folk fra alle kulturer lyst til å bli bedre mennesker. I hans univers er man hva man gjør. Det ikke mye lokalkolorering å finne i hans moralfremmende fabler. Til gjengjeld er det patos, levd liv og metaforer. Paulo Coelho er Bibelen som møter Saxo Bank med en tvist av allslags abrakadabra. Som det står på de trykte Coelho-sitatene på veggene i de små hjemmene i Nyborg og Solrød Strand: «Hvis du virkelig ønsker noe, vil hele universet bidra til å gjøre ønsket ditt til virkelighet».

Om du ikke leser særlig mye, har du sannsynligvis lest Coelho.

Alle mulige slags alminnelige mennesker elsker ham. De lærde hater ham inderlig, og karakteriserer kjerneleserne hans som lavt utdannede, alenemødre, den kulturelle underklassen og folk i Midtøsten. Han «produserer litterær lort i bøttevis», skrev Politiken i 2012. Kritikken har alltid vært den samme: Han er en falsk profet, det er ingenting bak overflaten av alle de Carpe Diem-aktige setningene. Han er et markedsføringsfenomen.

For å teste han spør jeg hva et sånt sitat som det om universet kan si om verden i dag.

«Jeg aner ikke» svarer han.

Så en pause. Så mumler han. Vet jeg virkelig at han er utgitt i 170 land?

Annonse

Det vet jeg godt, ja. Agenten hans sendte meg en oppsummering av virksomheten hans på PDF med en gang intervjuet var avtalt. «320 millioner solgte bøker» sto det i dokumentet i flott layout. «Den mest oversatte forfatteren noensinne, ifølge Guinness’ Rekordbok». Denne, blant andre undervurderte Guinness-rekorder, tilhører Paulo Coelho. Av alle mennesker har han signert flest oversettelser av et verk i løpet av ett arrangement. I tillegg er han:

«Ridder av den franske Æreslegionen».

«Medlem av det brasilianske akademi».

«United Nations Peace Messenger», akkurat som Leonardo DiCaprio.

Ifølge en vitenskapelig studie fra 2015, er han i tillegg «verdens nest mest innflytelsesrike person etter paven».

Men sporene han selv legger frem er vanskelige å følge, selv om vi snakker på morsmålet hans, portugisisk. «Hvorfor er jeg en suksess i hele verden? Hvis jeg finner svaret, er jeg fortapt. Jeg vil ikke finne svaret».

Etter en god times tid, gir jeg opp.

Annonse

– Er jeg en idiot, i og med at jeg har reist hit for å stille deg konkrete spørsmål om verden?

Svaret hans er gåtefullt. «Se på skjorten min», sier han.

– Det er en grønn skjorte?

«Det er mer enn en grønn skjorte».

Jeg legger fra meg notisboken og begynner å spise av ostene. Det er pão de queijo, som er lagt av ost og deig, min brasilianske livrett.

Coelho finner frem et foto av en mann fra India. «Denne mannen her ga meg tre av disse skjortene».

– Hvorfor forteller du meg det, Paulo Coelho?

Annonse

«Fordi alle har noe å gi. Mannen gråt da jeg hadde på denne skjorten på fotografier».

Det hele er merkelig. Den avtalte tiden har gått.

Foto

NTB.

Men etter at jeg har gitt opp, skjer det noe. Vi snakker videre i noen timer. Da jeg gikk derfra følte jeg allikevel at jeg hadde møtt en vis mann, men jeg kan ikke gjenfortelle noen av hans vise svar. Jeg var nødt til å høre gjennom opptaket, og i ettertid er jeg er fortsatt i tvil.

Det første jeg legger merke til på båndet, er at hans beste svar er de tvetydige svarene. Jeg forstår at han har mistet interessen for mange ting i verden, og at det er derfor han har så lite å si om dem.

«Du er ikke en idiot», lyder stemmen hans på båndet. «Alt er sant. Alt. Jeg møter veldig få mennesker nå. Jeg blir ikke invitert ut for å spise. Jeg blir ikke invitert til noe. Jeg lever et fullstendig isolert liv. Det er deilig. Jeg har sett hele verden. Jeg har reist siden jeg var 18. På et tidspunkt var det nok. Jeg hadde ikke lyst mer. Jeg hadde et fly, som jeg solgte i 2009. Hvorfor ha et fly hvis man ikke reiser? Hvis jeg vil reise, leier jeg bare ett, og pronto. Skjønnheten er enkelheten. Jeg går en tur hver dag. Hver dag har sine utfordringer».

Han fortsetter å snakke.

«Jeg har levd ut en drøm. Jeg har vist hele verden at det er mulig å leve av litteratur, selv om man kommer fra et land uten en litterær tradisjon. Å være forfatter er å skrive til andre. Jeg vil skrive til så mange jeg kan. Jeg snakker med hjertet og hodet, men med hjertet først. Metaforer er makt, med dem kan man oppdage ting i verket sitt som man ikke selv visste var der», sier han.

Han spør om jeg kjenner til den portugisiske dikteren Fernando Pessoa (1888–1935).

«Pessoa har et fantastisk dikt: ‘Tabacaria’», sier han. «Tobakksforretningen» heter det på norsk. «I det forteller han hva han ser fra vinduet sitt. Han bor overfor en tobakksforretning».

Vil man forstå Paulo Coelho, må man tolke svarene hans. Kanskje svarene finnes i diktet om tobakksforretningen? Det begynner slik, i Peter Poulsens danske oversettelse:

«Jeg er intet.

Aldrig bliver jeg noget.

Jeg kan ikke ønske at blive noget.

Ellers har jeg i mig alverdens drømme.»

Er dette Coelhos makt? At han både er ingenting og alle verdens drømmer på en og samme tid?

Det har blitt sagt om han at han får alle til å føle, at han snakker til dem. Under Lewinsky-skandalen ble Bill Clinton sett med en av bøkene hans. «Måten han skriver på er som musikk, det er så vakkert», sa skuespilleren Julia Roberts i en dokumentar om han fra 2000. Starbucks trykte en gang et av slagordene hans på fem millioner kopper. Vladimir Putin er også en fan. De møttes i 2006. «Vi snakket om aikido i to timer», sier Coelho, «kun om aikido», den japanske kampsporten de begge har dyrket, hvor det gjelder å vende motstanderens kraft imot han selv.

Det neste jeg legger merke til på opptaket, er at Coelho er forfengelig, men ikke påståelig.

Forfengeligheten er nok tydeligst. I Fernando Morias’ eminente biografi fra 2008, A vida de um guerreiro («En krigers liv»), står det at Paulo Coelho starter dagen med å lese en São Paulo-avis, en Rio de Janeiro-avis, Paris-utgaven av International Herald Tribune og et presseklipp av nyheter om seg selv.

Han gjør ikke det lenger, sier han, men han er tydeligvis besatt av salgstallene sine, og av fondet han og kona har, som hjelper de fattige i favelaene. Jeg får lov til å se hovedkvarteret, som ligner på en faraos gravkammer. Hans egne bøker står på rekke og rad bak glass, som gullbarrer. Én av hver. I alle utgaver. På alle språk. Med speil på veggene, så det ser ut som rommet fortsetter ut i evigheten.

Men nesten like stor er tilsynelatende Paulo Coelhos villighet til å erkjenne sine feil.

For nylig skrev han på Twitter at «Ukrainakrisen» er en «gunstig unnskyldning» for «russofobi».

«Det var fryktelig», forteller han meg.

– Det var en feil?

«Ja, det var det».

Coelho har vært i Ukraina og Russland mange ganger, men «vil gjerne innrømme» at «han ikke egentlig forstår noe», sier han. For tiden leser han om Koreakrigen i håp om å forstå Ukrainakrigen gjennom den.

– Men du har fortsatt aldri kritisert Putin. Du har kritisert Jair Bolsonaro (Brasils president), Irakkrigen og rasismen i Europa. Like før, kritiserte du engelskmennene for å sende migranter til Rwanda. Du kritiserer den frie verden. Men aldri Putin, konsentrasjonsleirene i Kina, behandlingen av homoseksuelle i Iran og i de landene der du selger millioner av bøker. Hvorfor?

«Jeg vet ikke hvordan jeg velger hva jeg kritiserer. Noen ganger faller det meg inn».

– Synes du det er feil, det Iran gjør, det Putin gjør, det Kina gjør?

«Ja, ja, ja».

– Burde du ikke si det høyt? Du er veldig respektert i de landene.

«Jeg skal konsentrere meg om Bolsonaro. Han er en morder. Jeg har en historisk forpliktelse til å advare mot han før valget (som er i oktober i Brasil)».

– Mange europeere er redde. Putin snakker om atombomber. Det er også historisk».

«Og?»

– Mener du ikke noe om det?

«Det er lett å mene ting. Jeg kan ikke forhindre en krig i Europa. Jeg er brasilianer. Det viktigste for meg er at Bolsonaro ikke blir gjenvalgt. Jeg samler krefter til å reise dit og advare mot han».

– Hvis du kritiserer Kina, så kommer ikke boka di ut i Kina lenger. Sånn funker det…

«Ja?»

– Og Kina er skremmende fordi det er et intelligent diktatur. De har kameraer som identifiserer rase i Xinjang. Du tok selv fengselet med deg ut av fengselet, har du sagt et sted. Sånn er Xinjang også. Man er fanget der selv når man er fri. Og nå eksporterer Kina teknologien sin til alle de dumme militaristiske diktaturene.

«Men hva skal jeg si? Jeg vet ingenting om det. Det er ikke plass til det i hodet mitt.»

På et tidspunkt inviterer Paulo Coelho meg ut på terrassen for å skyte med pil og bue. For han er det som å meditere, pleier han å si. Vi har en 360-graders utsikt over Genève.

På vei ut sier han at det kommer snart en ny roman, men han skriver ikke på den ennå.

Den siste boka hans er fra 2020 og heter O caminho do arco (Buens vei, ikke oversatt til norsk per dags dato). I romanen oppsøker en ung gutt fra et fjernt land en gammel guru for å lære å skyte med pil og bue. Det er mange guruer i brasilianerens bøker. Som regel deler de innsiktene sine på en ukonkret måte, som man forstår i ettertid. Det var «et antiklimaks» å komme til Compostella, da han gikk Caminoen, har Coelho sagt i tusenvis av intervjuer. Det er reisen, ikke målet …

Et gunstig motto når en selv er blitt et mål for pilgrimmer. Huset vinner alltid med Coelho. Da resepsjonisten på hotellet mitt – Maria, en ung migrant fra Ecuador – skrev ut notatene mine, så hun at det sto Coelho, og ba meg spørre han «om det var verdt å få barn når verden er så urolig». «Det er det», sier han. Selv har han ingen. Det skjedde ikke, forklarer han. De valgte det bort, forteller så hans kone, Christina Oiticica.

«Pilen er vakker», sier Paulo Coelho, og gjør den klar.

Han ber meg trekke strengen, og fokusere på målet.

Det han frykter mest i verden er at kona hans dør en dag, sier han. De ble gift i deres felles fødeby, Rio de Janeiro, for 41 år siden, ved å få lagd den samme tatoveringen av en blå sommerfugl – og igjen nylig, med papirer i Genève. De har leiligheter i Rio, Paris, Pyreneene og Genève. Som andre kjendiser, ble Coelho engang gitt en leilighet i Dubai, men han sov aldri der, og solgte den videre.

En tilbakevendende moral i bøkene hans er at lykken ikke kan kjøpes for penger. I O Demônio e a Srta Prym (2000, norsk: Djevelen og frøken Prym, 2012) gjendikter han sagnet om kong Midas, som ønsker at alt han rører skal bli til gull. Han får ønsket oppfylt, men så blir maten og kona hans også til gull.

Coelhos hjem virker fult av både kjærlighet og gull.

Det er gull på forsiden av Alkymisten-utgaven som han gir meg – den er signert, og vedlagt er en bekreftelse med to vitnesbyrd som forklarer at det virkelig er han som har signert den. En skulptur på et sofabord er også lagd av gull. Selv lever han som en fugl i et gullbur, som den innerste babushka-dukken, øverst oppe i en condominio i enden av en privatvei i et rikmanns-kvarter, langt ifra denne verdens prøvelser – også i Genève, som ser like uvirkelig ut i solen som et videospill. Alle er vakre og sunne, det er ingen fattige å se, ingen handicappede, ingen migranter, kun skjønnhetsklinikker, kakehus og biler med sotede ruter.

Hvorfor måtte han bli sånn? Han pleide å være en hippie.

Midt i overfloden og forfengeligheten finner man selvfølgelig kjærligheten, han kan ikke leve uten den, akkurat som hovedpersonene i bøkene hans, akkurat som oss alle. Kanskje er det svaret på hvordan man lever i angstfylte tider: Man innser at man bare er redd fordi man elsker verden. Er frykten født av kjærligheten?

«Ja, nettopp», sier han. «Legg nå fra deg opptakeren, Magnus. Hold buen sånn her. Spenn den helt frem til munnen. Og på et tidspunkt slipper du».

Jeg sikter, som han sier. Og skyter forbi.

 

Oversatt fra dansk av Martin Shantz Heide.

Denne teksten sto originalt på trykk i Weekendavisen.