Bare en veldig avansert mytemaker

9. oktober svarte Andreas Hardhaug Olsen essayet mitt fra 19. september. Dette er et tilsvar til innlegget hans, som jeg for det meste satt pris på. 

Olsens innlegg er spesielt interessant siden det viser hvor avansert og akademisk den konspiratoriske myten om Frankfurterskolens plan om å undergrave vestlige verdier er. Samtidig er det nettopp derfor jeg tror at denne myten har overlevd såpass lenge og sneket seg inn mot mer moderate politiske kretser: Den virker så akademisk og troverdig at enhver som tillegger forskere, forfattere eller «eksperter» over gjennomsnittet med tiltro, automatisk biter på. 

Interessant er det da at det ikke er noen kontakt mellom myteskaperne og de faktiske faglige kretsene de omtaler. Det kommer ikke kun av at de sannsynligvis ikke har noen interesse av å ha en slik kontakt, men også siden de som kjenner til den kritisk-teoretiske tradisjonen rett og slett ikke tar Olsen og co. sine narrativer på alvor. De eneste som går på limpinnen er de som aldri har hørt om denne skolen, og som tenker at det høres litt avansert ut med fraser som «nymarxisme», «Frankfurterskolen» og alle navnene som kommer med dette.

Olsens innlegg spriker av poeng og angrep, men sånn jeg oppfattet det var det hovedsakelig fem ting han ville få frem i innlegget sitt. Jeg tar dem ikke opp i rekkefølgen hans, men lister dem opp fritt:

(1) Olsen hevder at Herbert Marcuse var den mest toneangivende og populære tenkeren i Frankfurterskolen. Det er det kanskje ikke rart at han tror, men det kan enkelt tilbakevises. 

(2) Så beskriver Olsen at Frankfurterskolens kritiske teori var sentral for utviklingen av Critical Race Theory. Denne innflytelsen kan man stille spørsmål ved, og her tror jeg det er lurt å si noe om forbindelsen mellom disse skolene i dag, som ikke eksisterer. 

(3) Olsen synes også å være sint for at jeg refererte til Breiviks manifest i samme åndedrag som jeg henviste til innleggene hans om temaet i Subjekt og Minerva. Han mener at det er vesentlige forskjeller mellom hans mytemakeri og Breiviks, noe jeg vil besvare ved å vise at forskjellen primært består i at Olsens mytemakeri bare har en mer avansert tone, men ikke så mye mer enn det. 

(4) Et viktig poeng er også Olsens fremstilling av kritisk teori som et «bevissthetsskapende» arbeid om å «avsløre samfunnet for hva slags undertrykkelsesmaskineri det er», noe som skjer «[v]ed å kritisere feil og mangler ved det bestående». Her viser faktisk Olsen nokså greie kunnskaper om emnet, men fremstiller det for snevert, spesielt ved at han synes å hinte til at tradisjonen er kritisk til demokrati. 

(5) Til slutt er det også verdt å svare på hans angrep på innlegget mitt i Klassekampen fra i fjor, hvor jeg bagatelliserte Hamas-angrepet 7. oktober. Olsen tror at jeg bare har trukket meg forsiktig tilbake for ikke å vekke oppsikt, men jeg har i skrivende stund skrevet tre innlegg om saken og vært veldig opptatt av å være åpen om min antisemittiske oppdragelse, som jeg tar sterkt avstand fra i dag. At Olsen bare finner en åpenbar feiluttalelse som et argument mot min tekst er derfor uheldig.

Herr Marcuse

Olsen hevder at «Marcuse er den mest kjente, leste og innflytelsesrike skikkelsen i idétradisjonen». For å underbygge dette poenget siterer han Dag Østerberg, som «fremhevet helt til sin død i 2017 Marcuses tenkning som viktig i kampen mot ‘dagens liberale ideologi’».

Det første å merke seg med dette utsagnet er at de to poengene nesten ikke har noe med hverandre å gjøre. Påstanden til Olsen er at Marcuse er mer kjent og innflytelsesrik enn andre skikkelser fra den kritisk-teoretiske tradisjonen, sånn som Theodor Adorno, Max Horkheimer, Walter Benjamin og Jürgen Habermas. Så skriver han like etter at Østerberg fremhevet Marcuse som en viktig samfunnskritisk tenker. Det er rett og slett ingenting ved Olsens referanse til Østerberg som beviser eller underbygger påstanden om Marcuses innflytelse.

Ikke nok med det: Påstanden til Olsen er også sterkt tvilsom. Det er noe rart med å måle tenkeres popularitet på et kvantitativt plan, men jeg forsøkte meg med noen ting for å sjekke om Olsens poeng har noe for seg.

Det første jeg gjorde var bare å gjøre et Google-søk på tenkerne og se hvor mange søkertreff jeg fikk basert på navnene. Av de nevnte, altså Adorno, Horkheimer, Benjamin, Habermas og Marcuse, fikk Marcuse færrest søkertreff. Walter Benjamin var uten tvil den mest populære, med 86,3 millioner søkertreff. Også kan kanskje Olsen si at Benjamin ikke var et offisielt medlem av skolen, og da vil jeg likevel si at alle andre fikk flere treff. Her er listen: Adorno (4,7 mill.), Habermas (4,4 mill.), Horkheimer (2,1 mill.) og Marcuse (1,9 mill.).

Et annet forsøk jeg gjorde var å sjekke søkertreff på Google Scholar, hvilket vil gi oss et tentativt innblikk på tenkernes innflytelse i fagkritisk sammenheng. Her viser akkurat den samme situasjonen seg: Marcuse (200.000), Horkheimer (278.000), Adorno (1 mill.), Habermas (1 mill.), Benjamin (3,5 mill.).

For å gi Olsen en sjanse sjekket jeg også mitt universitets (UiO) database for fagartikler og bøker. Marcuse fikk her 18.000 treff, Adorno 24.000, Horkheimer 4000, Benjamin 27.000 og Habermas 24.000. Horkheimer var altså her den minste, mens Marcuse var nest minst. Olsens påstand er derfor ikke begrunnet og synes egentlig ikke å ha noe belegg rent kvantitativt sett.

Med dette vil jeg henvise til mitt opprinnelige poeng i den første teksten, som er at Marcuse ikke er en så viktig tenker som for eksempel Adorno eller Horkheimer, spesielt ikke for dagens kritiske teoretikere, som Hartmut Rosa, Rahel Jaeggi, Axel Honneth, Christoph Menke eller Rainer Forst. Habermas og Adorno er viktige for disse, men Marcuse er en nokså marginal referanse.

I tillegg Olsen fremstiller også Marcuse som toneangivende for å definere Frankfurterskolen, men det er rett og slett ikke sant. I mitt opprinnelige innlegg var jeg tydelig på at Marcuse var en figur som valgte en spesifikk vei inn i et sterkt amerikanisert studentopprør og universitetsmiljø, noe som gjorde at han i stor grad sympatiserte med de mest radikale delene av ’68-opprørene. Det er rett og slett ikke en posisjon man finner forsvart av noen andre skikkelser i den tradisjonen, og hvis Olsen faktisk mener dette, er jeg åpen for å lære mer om hvorfor det er sant. Foreløpig synes i hvert fall hans syn på Marcuse som sentral å være søkt. Innflytelsen til Marcuse har hovedsakelig vært i USA, hvor han flyttet i 1940 og opererte frem til sin død i 1979. Hans videre arbeid i Tyskland var dermed blitt mindre direkte, og dermed også hans betydning for teoribyggingen og fagdiskusjonene ved Goethe-Universitetet i Frankfurt am Main.

Forbindelse mellom CRT og Frankfurterskolen?

Videre er argumentet til Olsen at den kritiske teorien har vært viktig for utviklingen av Critical Race Theory. Jeg valgte derfor å sjekke referansene i lærebøker i kritisk raseteori for å se om Olsens påstand hadde noe for seg. Jeg fant ikke en eneste referanse til noen av de nevnte tenkerne uansett hvor mye jeg lette. Her er bøkene jeg fant, utgitt av seriøse universitetsforlag: Critical Race Theory: an introduction av Richard Delgado og Jean Stefancic (2017) og Handbook of Critical Race Theory in Education, redigert av Marvin Lynn og Adrienne D. Dixon (2013). Det virker som om førstnevnte er den mest brukte introduksjonsboken i emnet, så innflytelsen Olsen snakker om er nok ganske indirekte.

Det virker derfor som om det jeg skrev i det opprinnelige innlegget fremdeles holder, nemlig at koblingen mellom kritisk raseteori og kritisk teori hovedsakelig synes å være en assosiasjon basert på navnet. Olsen synes å utvanne denne forskjellen ved å komme med referanser fra diverse kilder, noe som tyder på at han prøver å ty til diverse autoriteter for å bevise et poeng. Men poenget hans gir fremdeles ikke mening. La oss ta et lite eksempel: Han skriver:

«Om teoriene, politikken og praksisene som inngår i kritisk utdanning, forklarer redaktør for Routledges bokserie Critical Social Thought, Michael W. Apple, at de bygger på ‘marxistiske og nymarxistiske tilnærminger, poststrukturell og postmoderne analyse, på kritisk raseteori, på feminisme, på urfolks kamper og epistemologier, på bevegelser for funksjonshemmede, på skeiv teori’. »

Jeg vil tro at dette vil virke som skumle og akademiske ord for en som ikke vet så mye om emnet. Men det er ingen grunn til å være redd, for Olsen vet heller ikke hva han prater om. Han synes heller å være avhengig av at leseren føler på en viss ærefrykt ved å se at han bruker fancy kilder, mens selve poenget hans fremdeles står ubegrunnet. Det vil si at han faktisk ikke har sagt noe om hvordan kritisk teori har noen sentral kobling til kritisk raseteori. Det er derfor overraskende om et seriøst forlag vil utgi en bok med en fortelling som utelukkede lener seg på leserens uvitenhet om emnet og på å bevise en høyreideologisk myte ved å referere til kilder, uten egentlig å si noe om hvordan påstanden han kommer med er sann. Jeg er villig til å akseptere at det er en eller annen kobling på et veldig generelt nivå (‘at begge er samfunnskritiske tradisjoner’), men det virker ikke å være så mye mer enn dette.

Jeg tror også jeg vil komme med en generell bemerkning til leserne, og det er at konspirasjonsteoretikere vanligvis lener seg en del på en overdreven bruk av kilder, siden de tenker at noen automatisk har noe for seg bare de har skrevet en bok eller har en grad. Det er selvfølgelig en korrelasjon mellom disse, men autoritet må jo alltid begrunnes. Olsens kildebruk vitner om en manglende evne til dette.

Den smarte og den dumme broren; Olsen og Breivik

For det tredje er Olsen opprørt over at jeg nevner navnet hans i samme tekst som Breivik. Jeg er enig i at Olsen gir uttrykk for å være mer belest enn Breivik, men jeg insisterer fremdeles på paret. Det like mellom dem er at de forstår Frankfurterskolen som en gjeng med marxistiske jøder (Adorno, Horkheimer, Benjamin og Marcuse var alle jøder) som søkte å ødelegge vestlige verdier på en eller annen måte. 

Problemet med denne karakteristikken er jo at den i utgangspunktet er en typisk nynazistisk og konspiratorisk fortelling om «jødene i kulissene» som har en hemmelig plan om hvordan de skal ødelegge for den hvite befolkningen. Det skal visstnok være nettopp denne gruppen med jøder som er grunnen til dagens seksuelle frigjøring, svekkelsen av familien, forakt for tradisjon og narsissisme. Om dette pakkes i en pen pakke med sløyfer eller legges i en Kiwi-pose for så være, det er uansett det samme som er pakket inn.

Poenget er ikke at Olsen på en direkte måte er antisemitt. Men med tanke på hvor dårlig begrunnet argumentasjonen hans er, og at jeg derfor fremdeles lurer på hvordan denne myten har tatt ytre- og moderate høyre med storm, gir det meg fremdeles grunn til å mistenke at Olsens narrativ rett og slett er en mer kompleks versjon av den typiske nynazistiske fremstillingen vi finner hos Breivik. For vi så at Marcuses «versjon» av kritisk teori er marginal, og at kritisk teori faktisk ikke har noen betydelig innflytelse på kritisk raseteori. 

Det som er igjen er en tanke jeg kan forstå at mange, inkludert Olsen, er fristet av å tenke: At en eller annen gruppe har konspirert eller pønsket ut en plan som er ansvarlig for dagens utvikling. Jøder generelt har vært en typisk gruppe i slike sammenhenger. En av mange alternative forklaringer til dagens utvikling istedenfor å ty til Olsens konspiratoriske fortellinger kan leses i en tidligere tekst jeg har skrevet i Samtiden, basert på Kenan Maliks bok, Ikke helt svart-hvitt, som ble oversatt i år på Megafon forlag.

Kritisk versus tradisjonell teori

Så er det Olsens omtale av hva kritisk teori i det hele tatt er, noe han har rett i at jeg ikke gikk så mye inn på. Olsen skriver at da kritisk teori fikk sin første formulering av Max Horkheimer i 1937 har formålet eksplisitt handlet om å angripe status quo. Kritisk teori måtte ikke være en vitenskap ‘til nytte for det rådende system’, men muliggjøre ‘en bevisst nykonstruksjon av de økonomiske forhold’. Horkheimer slo fast at kritisk teori ‘står i opposisjon til de konvensjonelle tankebaner’ som har sørget for en utdatert samfunnsordens overlevelse.

Olsens utsagn har i utgangspunktet ikke noe problematisk ved seg. Problemet er bare at hans idéhistoriske tilnærming til Frankfurterskolens kritiske teori plutselig inntar en snever og ahistorisk form. For det finnes en god del programerklæringer over hva kritisk teori i det hele tatt er, og dette er en programerklæring som stadig endrer seg (se note).[i] Jeg kan være enig i at det er visse gjennomgående tendenser på tvers av de forskjellige foregangsfigurene i Frankfurterskolen, men at det er tendenser som er «avvisende til vestlige liberale demokratier siden disse verken har reelt demokrati eller reell frihet slik de så det», er feil.

Et godt eksempel på dette er Habermas sitt prosjekt i Faktizität und Geltung (1992),[ii] som handler om hvordan en fungerende rettsstat er forutsetningen for et liberalt demokrati. Men samtidig som Habermas argumenterer for hvordan en sterk lov er forutsetningen for de liberale frihetene vi har såpass stor glede av, er de også noe som er nødt til å legitimeres gjennom et radikalt demokrati.[iii] Det betyr at en storskala administrativ stat og dens lov er nødt til å integrere muligheter for sterk kritikk om loven skal oppfattes som legitim av de demokratiske borgerne. Sagt på en enklere måte er det nødvendig for folk å oppleve at deres frustrasjoner tas alvorlig av en sterk stat, samtidig som staten og loven holder seg sterk. Samspillet mellom disse to aspektene er det demokratiske idealet Habermas argumenterer for.

For å relatere dette til Olsens kritikk er det åpenbart at han synes å se en motsetning mellom radikal kritikk av herskerrelasjoner og systematisk undertrykkelse, og å ha et velfungerende liberalt demokrati. Men denne motsetningen finnes ikke hos Frankfurterskolens arvtagere, hverken hos Habermas, Honneth, Forst eller Jaeggi. En sterk stat for disse kritiske teoretikerne – og det inkluderer også Horkheimer, Marcuse eller Adorno – er nettopp tuftet på at denne staten kan ta radikal kritikk innover seg og dermed bli et stadig mer komplekst og utviklet samfunn.

I så måte synes Olsens kritikk i større grad å være basert på et syn om at det å ha bestemte verdier som alle i et samfunn skal dele er forutsetningen for et liberalt demokrati. Dette synet har ingen støtte i faktisk liberal tenkning, da vektleggingen av pluralisme og kanaler for å ytre kritikk er grunnleggende i disse teoriene. Et godt eksempel her er John Rawls’ modell, og hans vektlegging av «the fact of pluralism», altså at det simpelthen er tilfellet at man i et samfunn vil være et ekstremt heterogent mangfold med svært forskjellige perspektiver og forutsetninger.[iv]

Alt i alt synes ikke Olsen å si så mye her. Som jeg allerede har sagt og fremdeles mener, er det fremdeles ganske åpenbart for meg at han har bitt på et høyreideologisk narrativ om at en gjeng med jøder på etterkrigstiden pønsket ut en plan om å ødelegge Vesten. I så måte er boktittelen han stolt gjengir noe uheldig, spesielt undertitteldelen «…hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker». Det minner noe om høyreideologen Douglas Murray og hans bok Europas underlige død, oversatt på Document forlag i 2018,[v] som også spiller på en tanke om at venstresiden i Vesten har ødelagt Europa grunnet dårlig samvittighet og sosialistisk tenkning.

Meg og Hamas

Til slutt vil jeg ta for meg digresjonen til Olsen, rett og slett siden han kom med ganske sterke anklager. I teksten trekker Olsen en direkte linje mellom innlegget mitt om Frankfurterskolen og et innlegg jeg skrev i Klassekampen 13. oktober 2023.[vi] Grunnen til at han gjør dette er at han mener at jeg var uforsiktig idet jeg sa at han og Breivik tilhørte samme kategori av mytemakere. I utgangspunktet er det nesten bare morsomt at han ender opp med å gjøre det eksakt samme som han anklager meg for å gjøre: Han synes å ta opp et innlegg jeg har skrevet om Israel/Palestina for å dekke til hans vaklende argumentasjon om Frankfurterskole-myten han fortsetter å reprodusere.

Det er også lurt å komme med en forsvarstale. Til mitt forsvar skriver jeg eksplisitt i innlegget han siterer at jeg ikke støtter Hamas. Poenget i innlegget var å vise at angrepet Hamas utførte hadde en mye mer kompleks bakgrunn enn mange skulle ha det til. Det gjorde jeg ved å komme med noen kjappe poenger om Israels undertrykkelse av Palestinere.

Problemet med Olsens poeng er også at jeg faktisk har vært ganske åpen om å ha endret mening om konflikten. 23. juli i år skrev jeg et bekjennelsesbrev til Emil André Erstad, som ble publisert i Vårt land.[vii] Her går jeg ganske dypt på min irakiske bakgrunn, det problematiske synet jeg har hatt på Israel, og at jeg angrer på ikke å ha vært konsekvent nok i kampen for å bevare det ukrenkelige menneskeverdet.

Ikke minst ble jeg intervjuet av Dagen om den samme tematikken, hvor jeg beskriver mye om antisemittisme i min muslimske oppvekst og blant innvandrermiljøer i Oslo. Jeg beskriver også hvor grusomt det var da jeg var liten og en ble mobbet og måtte slutte på skolen fordi hun var jøde. Her utleverer jeg mye om problematiske syn som er verdt å tenke over midt i alt som skjer i Midtøsten. At Olsen derfor skriver at jeg «ikke sto like sterkt for innholdet» da jeg hadde fått «litt motbør» er bare tull – faktisk var det en overveldende skare som støttet meg.

Og bare for å være tydelig: 10. oktober i år skrev jeg enda et innlegg om Israel/Palestina i Klassekampen.[viii] Her går jeg svært hardt ut mot en student som sammenlignet Israel/Palestina-konflikten med Vietnam-krigen og kom med tydelige eksempler på hvorfor han var naiv. Det er helt ekstremt hvor mye antisemittisme som har blitt normalisert på grunn av denne konflikten, og det har jeg vært tydelig om i noen måneder nå.

For å konkludere må nok leseren av Olsens innlegg ha opplevd at Olsen snakket med en viss autoritet, hadde gode referanser og visste hva han pratet om. Men jeg håper på å ha vist at det egentlig er veldig lite Olsen vet, og at han faktisk bare er en veldig avansert mytemaker fra høyresiden som ikke er særlig interessert i Frankfurterskolen, bortsett fra når han kan bruke denne skolen og tradisjonen som fulgte den til å reprodusere opprinnelige antisemittiske myter for folk på høyresiden som ikke vet  nok om tematikken.

----

[i] Se Rahel Jaeggi & Tilo Wesche (red.), Was ist Kritik? Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag. 2009.

[ii] Jürgen Habermas, Faktizität und Geltung. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag. 1998.

[iii] James Gordon Finlayson og Dafydd Huw Rees, «Jürgen Habermas», The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Winter 2023), Edward N. Zalta & Uri Nodelman (red.), https://plato.stanford.edu/archives/win2023/entries/habermas.

[iv] For en dobbelreferanse som vil vise hvor alvorlig feil Olsens syn på Frankfurterskolen, liberalisme og demokrati er, se Habermas’ tekst «Førpolitisk grunnlag for den demokratiske rettsstat?», hvor Habermas nettopp tar utgangspunkt i Rawls’ «pluralismens kjensgjerning», skriver at hans republikanske demokratisyn er tuftet på Immanuel Kants politiske filosofi, og argumenterer inngående for viktigheten av et sunt samspill mellom demokrati og rettsstat. Se i Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger, Sekulariseringens dialektikk. Oslo: St. Olav forlag. 2008.

[v] Douglas Murray, Europas underlige død – innvandring, identitet og islam. Oslo: Document forlag. 2018.

[vi] Ali Jones Alkazemi, «Ikke si ‘men’? Hvorfor ikke?», Klassekampen, 13. oktober 2023.

[vii] Ali Jones Alkazemi, «Mine bekjennelser til Erstad», Vårt land, 23. juli 2024.

[viii] Ali Jones Alkazemi, «Vet studentaktivistene hva de kjemper for?», Klassekampen, 10. oktober 2024.