Behov for en nasjonal strategi for kunstfagene: Hvor er Kunnskapsdepartementet?

Høsten 2024 vedtok Høgskolen i Østfold å legge ned Akademi for scenekunst (NTA). Vedtaket ble begrunnet med skolens krevende økonomiske situasjon, regjeringens nye finansieringsmodell og fraværet av en nasjonal strategi for kunstfag. Akademiet ble avviklet i løpet av to knappe måneder – til tross for sterke protester fra studenter, ansatte, fagmiljøer, kunstinstitusjoner og lokalsamfunn. 

Et samlet felt blankt avvist

Over 3000 underskrifter, støtte fra mer enn 60 internasjonale utdannings- og kulturinstitusjoner, et samlet politisk Fredrikstad – og en samlet scenekunstbransje, fra scenekunstinstitusjoner til kompanier, skuespillere, dansere, regissører, koreografer, dramatikere og scenografer – ba om mer tid og bedre dialog. Alt ble avvist.

Kunnskapsdepartementet gjemte seg bak prinsippet om institusjonell autonomi og overlot ansvaret til en høyskole under økonomisk press – uten strategi, uten dialog, uten vilje til å lytte til bransjen. Resultatet? Styret ved HiØ ble gitt mer tillit enn en samlet scenekunstbransje. Dette har reist et viktig spørsmål: Hvem tar egentlig ansvar for kunstutdanningene i Norge?

Små fag legges på hoggestabben

Rektor ved Høgskolen i Østfold har selv erkjent at mangelen på politisk styring gjør det enkelt å legge kunstfagene på hoggestabben. I fraværet av en slik strategi blir det opp til hver enkelt institusjon å vurdere om de kan bære vekten av små, kostnadskrevende fag. Selv når fagmiljøene har nasjonal betydning, er det institusjonene selv som tar vurderingen. Når regjeringens finansieringssystem belønner volum og ikke tar høyde for særpreg og små fagmiljøer, blir fag som kunst særlig utsatt. 

I løpet av det siste tiåret har vi sett flere eksempler på nedbygging av utdanningstilbud innen scenekunstfeltet: Teatervitenskap ved UiO ble lagt ned i 2012. Universitetet i Bergen og NTNU har vurdert det samme. Nå mister vi den eneste utdanningen i Norge som tilbyr kunstnerisk og eksperimentell scenekunstutdanning på høyere nivå.

Et departement på sidelinjen – uten en strategi

Og hvor var Kunnskapsdepartementet? De valgte å bli stående på sidelinjen. Når utdanningspolitikken bidrar til at viktige fagmiljøer forvitrer, har regjeringen et ansvar. Regjeringen har selv slått fast, i Totalberedskapsmeldingen, at kunst og kultur er viktige for samfunnets motstandskraft og demokratiske helse. Dette forplikter.

Nå ser vi det åpenbare resultatet av en utdanningspolitikk som belønner volum, ikke verdi. Finansieringsmodellen favoriserer store profesjonsutdanninger og setter små kunstfag i umiddelbar fare, og det finnes verken en nasjonal plan, eller en forankret forståelse av hva disse utdanningene betyr for kunstfeltet, demokratiet og samfunnet.

Er dette utdanningspolitikken som Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland og Arbeiderpartiet ønsker å fremme? Nå må regjeringen på banen. En nasjonal strategi for kunstutdanningene må på bordet – og det må skje nå. En strategi må være forpliktende, og den må inkludere økonomiske mekanismer som gjør det mulig å opprettholde små, men samfunnskritiske fagmiljøer også i økonomisk krevende tider.

Handler vi ikke nå, står vi i fare for å miste unike utdanningstilbud og viktige miljøer. Det vil svekke rekrutteringen til scenekunstfeltet – og kunstens rolle i samfunnet.