Charlie Browns jul

«Det er jul, og jeg er ikke så glad som jeg burde», tenker Charlie Brown. Og da han har erfart at det i postkassa ikke forekommer ett eneste julekort: «Jeg vet at ingen liker meg, men hvorfor må vi ha en hel høytid til å understreke det?»

Venninnen Lucy har etablert en psykiatrisk klinikk i form av en liten nedsnødd bod, og Charlie søker trøst der. Hun tar fem cent for rådgivningen og gir sitt besyv til kritikk av den forestående høytiden: «Julen er ikke annet enn en masse tåpelige leketøy. Det jeg virkelig ønsker meg, er fast eiendom.› Charlies lillesøster trenger hjelp til å skrive ønskeliste til julenissen. «Kjære Santa Claus, bare send penger, fortrinnsvis i ti og tjuedollasedler.»«Du trenger involvement», er psykiater Lucys råd til Charlie, og mener de løser to problemer når hun vil ha ham som regissør til skuespillet sitt. Da lyser han opp i sitt berømte, skrukkete smil. Senere blir det en debatt om kunstige juletrær, og da Charlie spør oppriktig: «Hva handler julen egentlig om?», siterer Linus fra Juleevangeliet.

Det var den 9. desember 1965 det var TV-premiere på «A Charlie Brown Christmas», en halvtimes animert Knøttene-underholdning. Programmet ble en umiddelbar suksess, vant priser og har hvert år siden gått som fast juleunderholdning i USA, på linje med Kalle Anka i Sverige og Grevinnen og hovmesteren hos oss.

Charles Monroe Schulz var en begavet, blyg og tilbaketrukket tenåring, likte å tegne og finne på små, snurrige historier, og etter militærtjenesten livnærte han seg som lærer i et korrespondansekurs for tegneserietegning. I 1947 fikk han gjennombrudd med enruteren «Småfolk», og det var her Charlie Brown en dag dukket opp. Knøttene ble kontinuerlig produsert fra tidlig femtitall til forfatteren ble diagnostisert med kreft i desember 1999. Den aller siste Knøttene-stripen sto på trykk dagen etter tegneserieskaperens død, 10. februar år 2000.

1960-tallet var gullalderen for Charlie Brown og vennene hans. De hadde noe annerledes, kraften lå ikke i finurlige plot, men i hverdagens trivialiteter. Knøttene er ikke skrikende morsomme, men fulle av underfundighet og små overraskelser. Filosofien er ublutt naiv, og vipper deg av og til av vanetenkningen når du minst venter det, ikke ulikt zen-buddhismens små koan-fortellinger. Det er ofte en anti-moral i fortellingene, og noen setninger er blitt allment tankegods, som det at det ikke finnes noe problem som er så stort at man ikke kan flykte fra det. Men å intellektualisere dette ytterligere, virker trolig mot sin hensikt. Eller som hunden Snoopy sier: «Det er ikke noe poeng i å foreta seg masse bjeffing hvis man egentlig ikke har noe å si».