– Feil å kalle Extinction Rebellion udemokratisk

«Det er grunn til å vere bekymra når ei lita ekstremistgruppe som Extinction Rebellion får aksept fra store delar av den demokratisk orienterte klima- og miljørørsla, delar av den intellektuelle eliten og langt inn i klimavitskapens rekker,» skrev Jon Naustdalslind nylig i Samtiden.

Er Extinction Rebellion farlig? Mer generelt: kan sivil ulydighet motivert av frykten for en miljøkatastrofe være farlig? Er sivil ulydighet motivert av dette hensynet udemokratisk hvis den fører til omfattende forstyrrelser i samfunnet?

Hvis miljøorganisasjoner følger det utilitaristiske prinsippet; at man bør handle for å maksimere lykke eller nytelse og minimere ulykkelighet eller smerte, kan de komme til ganske radikale og til og med farlige konklusjoner. Det er verdt å merke seg at det utilitaristiske prinsippet er veldig nyttig når man tenker på miljøet på grunn av dets manglende antroposentrisme. Siden det fokuserer på summen av nytelse og smerte, kan det ta hensyn til dyrs rettigheter og kanskje til og med planters rettigheter. Men det utilitaristiske prinsippet kan også føre til radikale og farlige konklusjoner. Hvis eierskapet til olje- og andre miljøskadelige industrier er konsentrert i få hender, kan det utilitaristiske prinsippet brukes til å rettferdiggjøre drap på noen få industrieiere for å lindre lidelsene til milliarder av liv.

Selv om utilitarismens manglende diskriminering mellom ulike typer liv gjør den nyttig for miljøbevegelsen, kan vi dempe noen av de mer radikale konklusjonene ved å teste dem med en annen metode: det kategoriske imperativet. Vi kan anvende dette ved å spørre hva som ville skje hvis alle overalt begynte å utføre en handling vi fikk fra det utilitaristiske prinsippet. Her føler jeg at jeg ikke trenger å utdype konsekvensene av generalisert drap på industriledere. Selv på overflaten ser det dystert ut.

Vi kan heller akseptere det utilitaristiske prinsippets åpenbare konklusjon: at summen av ulykkelighet og smerte følt av alle liv som kan bli påvirket av et klimakollaps fortjener å bli tatt på alvor og bør føre til bestemt handling. Vi kan da spørre oss selv hva som ville skje hvis alle begynte å handle som medlemmer av Extinction Rebellion for å stoppe en forestående miljøkollaps?

Det krever ikke mye fantasi å se for seg at hvis alle begynte å blokkere trafikken overalt og okkupere regjeringskontorer verden over, så ville samfunnets maskineri umiddelbart stoppe opp. Menneskesamfunnet er faktisk dypt avhengig av overveldende samarbeid, noe som bevises av effektiviteten til streik: det vil si å bestemme seg i grupper for bare å slutte med å arbeide.

Hvis vi skulle beregne kostnadene mot effektene av at alle overalt blir Extinction Rebellion-aktivister, ville jeg våge å gjette at ingen annen handling ville være like effektiv til å gjennomføre de nødvendige endringene for å unngå en potensiell miljøkollaps til en så lav kostnad, i dette tilfellet målt i form av tapte liv og lidelse forårsaket av protesthandlingene.

Det er grunnleggende feil å kalle Extinction Rebellion udemokratisk når roten til alle former for frivillig styring er en sosial kontrakt om å samarbeide som en gruppe i bytte mot de godene som produseres av det samarbeidet. Hvis dagens former for liberalt, demokratiskt styre ikke beskytter sine undersåtters fremtid, må det presses av folket selv til å fornye seg slik at det gjør det.