God jul på SMS

Slovenia og Kroatia ble selvstendige stater, Boris Jeltsin var Russlands president, Microsoft lanserte Windows 3.1, TV2 hadde sin første sending og Eric Clapton sang Tears in Heaven. Mobiltelefoner fantes, men de var store og dyre og fastmontert i bil. Det var ennå en stund til GSM-nettet ble opprettet. På slutten av dette året, 1992, den 3. desember mottok sjefen for Vodafone, Richard Jarvis, noen tegn på sin mobiltelefon Orbitel 901, sendt fra ingeniøren Neil Papworhts datamaskin. Tegnene var ukodet, kunne lett leses som alfabetiske bokstaver og lød:

MERRY CHRISTMAS

Jarvis hadde dermed mottatt historiens første tekstmelding på telefon, snart kalt Short Message Services, forkortet til SMS. Ingen hadde der og da noen spesielt høye tanker om stor utbredelse. Der tok de feil. Siden du begynte å lese denne kalenderartikkelen (forutsatt at du har brukt rundt 20 sekunder), er det bare i Norge blitt sendt mellom 6000 og 8000 SMS. SMS-en har overtatt som en dominerende kommunikasjonsform over hele verden.

I en av sine dialoger gjenforteller Platon en gammel, egyptisk legende om guden Thot, som kommer til Farao og forteller at han har en ny, fantastisk oppfinnelse som gave til egypterne, nemlig skrivekunsten. Fra nå av kan de holde regnskap med hva som blir ofret i templene, og dikternes hymner og folkets historie vil bli husket for alltid. Farao er meget skeptisk: Han mener at dette slett ikke er noen god idé: Samtalene vil forstumme, for folk vil lese istedenfor å snakke med hverandre. Dessuten: Nå gidder ingen å huske noe mer, for det står jo skrevet ned, nei, dette vil føre til åndelig latskap.

Konflikten i denne flere tusen år gamle historien er besnærende aktuell, og minner om tidens diskusjonstemaer angående datarevolusjonen. Er så mye skjermtid sunt? Fører internett til konsentrasjonsproblemer? Undergraver tilgangen til all verdens nettunderholdning det normale sosiale livet? Leder Facebook til et liksomliv?

Det er ikke lett å spå om fremtiden. En nær sagt hvilken som helst gammel Science Fiction-bok eller -film er bevis nok. Vår fortids fantasidrømmer er full av flyvende biler, mens den personlige computeren er fullstendig fraværende, for ikke å snakke om mobiltelefonen. En fremtid der en forsøksvis nærværende mor eller far til et lite barn pludrer med barnet med halve oppmerksomheten vendt mot knotter på en liten batteridrevet dings med en skjerm, og kommuniserer med en eller annen i omverdenen, var fullstendig utenkelig før 3. desember 1992. Og vi hadde ingen Farao til å advare mot bivirkningene.