Kan forskere regulere seg selv? Et tilbakeblikk på Asilomar-konferansen

Det er i disse dager 50 år siden det ble avholdt et møte med det offisielle navnet The International Conference on Recombinant DNA Molecules på konferansesentret Asilomar i California 24.-27. februar 1975. Denne Asilomar-konferansen er av historisk interesse som det første forsøk på selvregulering av mulig risikofylt forskning fra forskerne selv. Asilomar-konferansen har i ettertid fått en nesten legendarisk nimbus og har vært gjenstand for et utall av bøker, artikler og doktoravhandlinger.

Bakgrunnen for konferansen var fremskrittene innen rekombinant DNA-forskning – «gen-spleising» hvor genelementer fra ulike organismer kunne kombineres, med bevarte funksjoner når det modifiserte DNA ble satt inn i en celle. Flere forskere på feltet uttrykte bekymring for at slike genmodifiserte organismer kunne ha utilsiktede skadevirkninger på mennesker og miljø. Etter oppdrag fra US National Academy of Sciences (NAS) etablerte den senere nobelprisvinneren Paul Berg en gruppe forskere for å vurdere risikoen ved denne forskningen. Gruppen utarbeidet et brev som ble offentliggjort i tre prestisjetidsskrifter. Brevet oppfordret forskere til å avstå fra rekombinant-forskning inntil videre, mens man utredet hvilke sikkerhetsforanstaltninger som var nødvendige for å gjenoppta slike eksperimenter. Samtidig informerte man om at en konferanse hvor dette skulle bli debattert, ville bli avholdt i februar 1975.

Et vesentlig motiv for de sentrale aktørene bak Asilomar-konferansen var å hindre at den økende uroen rundt rekombinant-forskning skulle føre til at politikerne ville gripe inn med lovgivning som ville skape problemer for forskningen.

Hindre skader og lekkasjer

Ved Asilomar-konferansen deltok 160 forskere fra en rekke land og 16 journalister. Allerede fra starten ble det fastslått at møtet utelukkende skulle konsentrere seg om diskusjon av laboratoriesikkerhet ved rekombinant DNA-forskning, det vil si hvilke tiltak som var nødvendige for å hindre skader på personell og lekkasje av mikrober fra laboratorier.

Etter flere dager med til dels turbulent og polarisert debatt ble det utferdiget en erklæring publisert i tre prestisjetidsskrifter, som fastslo hvilken forskning som var risikofylt, men at slike forsøk kunne gjenopptas når visse sikkerhetstiltak i laboratoriene var på plass. National Institutes of Health (NIH) som finansierte det meste av molekylærbiologisk forskning i USA, ble anmodet om å utarbeide detaljerte forskrifter på dette feltet. Slike kom på plass i juni 1976.

I kjølvannet av Asilomar-konferansen ble det en heftig offentlig debatt både i USA og i andre land. Mange reagerte på at bare forskere selv hadde trukket konklusjonene – uten at representanter for offentligheten var blitt trukket inn. I USA vurderte man flere lovforslag som skulle regulere forskningsaktiviteten.

Så kom en dramatisk endring i slutten av 1970-årene. Mange forskere og sentrale forskerorganisasjoner mente nå at problemene med rekombinant-forskning var sterkt overdrevet. NIHs sikkerhetsforskrifter ble gradvis mindre strenge, og fra 1981 var de ikke lenger bindende. En tilsvarende utvikling skjedde i andre land.

Det var trolig flere faktorer som førte til at frykten for farene ved rekombinant-forskningen gradvis forsvant. Det hadde hittil ikke skjedd noen katastrofale uhell, og siden faremomentene bare var hypotetiske, kunne man trolig redusere begrensningene som man mente hindret innovasjon. Som følge av intens lobbyvirksomhet fra forskere og forskerorganisasjoner fikk man hindret nye, restriktive forskningslover. På dette området hadde Asilomar-møtet utvilsomt oppnådd sitt opprinnelige mål.

Kommersielle muligheter

En faktor som utvilsomt spilte en rolle for politikernes manglende interesse for streng regulering, var at man nå hadde fått øynene opp for de lovende kommersielle mulighetene det nye forskningsfeltet medførte på en rekke samfunnsområder. Kommersielle interesser hos forskere selv bidro trolig til deres manglende entusiasme for restriksjoner.

Sett på bakgrunn av det nærmest legendariske skjær Asilomar-møtet har fremstått med i ettertiden, er det på sin plass å se på realitetene. Hva oppnådde man, og hva kunne man ha oppnådd disse februardagene i 1975?

Ved konferansen valgte man bevisst å innskrenke tematikken til en rent teknologisk diskusjon om laboratoriesikkerhet og unngikk å behandle svært relevante områder som biovåpen og etiske problemer ved ulike anvendelser av genmodifisering hos mennesker, dyr og planter.

Siden rekombinant-teknologi nå ga nye, skremmende muligheter for utvikling av enda dødeligere biovåpen, er det overraskende at dette ikke ble behandlet på møtet. Ironisk nok var tre av de sovjetiske deltagerne ved Asilomar-konferansen tungt inne i det omfattende sovjetiske biovåpenprogrammet som i all hemmelighet var under oppbygging.

Videre ville det vært naturlig å diskutere både mulighetene for å benytte de nye teknikkene til å modifisere menneskets genom i ulike sammenhenger og potensielle økologiske konsekvenser av genmodifiserte planter. På disse feltene har tallrike problemer vist seg i ettertid.

Den tidligere nevnte kommersialiseringen som fra slutten av 1970-årene som en tsunami rammet bioteknologisk forskning, har fått store konsekvenser for forskningsverdenen, utvilsomt også negative. Konturene av dette var allerede klare for forskerne som organiserte Asilomar-møtet, men de valgte å legge lokk på dette av frykt for offentlighetens reaksjon på at forskere kunne ha kommersielle motiver.

Moralske og etiske problemer

I ettertid må det være lov å påpeke at Asilomar-konferansens bevisste innsnevring av problemstillingene ved rekombinant-forskning ikke var heldig. Utviklingen innen moderne bioteknologi har i økende grad vist at denne forskningen kan medføre store moralske og etiske problemer som berører hele samfunnet. Løsningen på disse problemene kan derfor ikke overlates bare til forskerne selv, men krever deltagelse fra så vel allmennheten som politikere og spesialister i etikk. En bredere vinkling av tematikken ved Asilomar-møtet ville kanskje gitt et verdifullt grunnlag for senere debatter om problemene i kjølvannet av bioteknologiske fremskritt.

Den pågående striden om regulering av den såkalte gain-of-function-forskningen som tidligere har vært debattert på Khrono, reflekterer det samme problemet som var bakgrunnen for Asilomar-konferansen i 1975 – forskeres ønske om selvregulering kontra kravet om ekstern regulering av forskningen.

I disse dager holdes en ny konferanse samme sted som Asilomar-møtet i 1975, hvor man med en langt bredere tematikk vil diskutere de mange problemene og risikofaktorene den rivende utviklingen i moderne bioteknologi kan medføre, inkludert trusselen fra biovåpen.