Klok viktigere enn smart i digitaliseringsbølgen

Kunnskap er et honnørord i alle sammenhenger. Alle beslutninger i politikk og forvaltning må være «kunnskapsbaserte». Slik må det være. Kunnskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for kloke beslutninger. Beslutninger må også hvile på et verdigrunnlag og et menneskesyn, på risikovurderinger og forholdsmessighet, på kvalitative helhetsbetraktninger, erfaringer, på vekting av forskjellige hensyn – ja simpelthen på dannelse og fornuft. Overdreven tro på at kunnskap i seg selv gir klare svar på vanskelige spørsmål, kan være en fare for samfunnet.

De som stiller opp i en diskusjon uten tilstrekkelig kunnskap, er dømt til å tape. Hvis du synes det er skummelt at vi skal dumpe 6500 tonn med metallholdige avfallsmasser pr. døgn i Repparfjorden uten at du helt klarer å forklare hvorfor, ligger du tynt an. Motparten har helt sikkert samlet på alle rapporter og undersøkelser som beviser med tall at risikoen er minimal. Makta og næringsinteressene er flinke til slikt. Dermed taper føre-var-prinsippet i nesten alle saker. Miljøbevegelsen blir tvunget inn på den moderne kunnskapsbaserte fornuftens arena, men verneargumentene er sjelden like konkrete, sikre og målbare.

Aldri har det vært produsert mer kunnskap enn i vår tid, og aldri har så mange mennesker hatt tilgang til all verdens kunnskap. Dette må vi vel kunne kalle ett av de store framskrittene i moderne tid. Moderne samfunn hviler på kunnskap. Men hvordan forholder vi oss som enkeltindivider til all denne kunnskapen? Blir vi klokere?

Det første vi må slå fast er at det aller meste av kunnskapsproduksjonen er spesialisert og rik på detaljer og forutsetninger. For fagmiljøene vil hver ny forskningsrapport kunne kaste mer lys over et lite utsnitt av virkeligheten som er nettopp dette fagmiljøets spesialitet. De vil forhåpentligvis være i stand til å sette det sammen med annen relevant kunnskap på dette feltet, vurdere usikkerhet og forutsetninger og veie ulik kunnskap opp mot hverandre.

For alle andre er slik bearbeiding av kunnskap umulig. Vi må stole på at fagmyndigheter setter sammen fragmentert kunnskap til helhetlige råd og anbefalinger for oss. Tillit til byråkrati og politikere blir en avgjørende forutsetning for demokrati i kunnskapssamfunnet.

Vi andre snapper opp litt her og litt der, og ofte faller vi for fristelsen til å bruse litt med vår nyervervede kunnskap, særlig når denne faller sammen med våre egne holdninger og standpunkter vi allerede har tatt. Men i virkeligheten går vi oss vill i kunnskapsjungelen. Vi har ingen forutsetninger for å sette sammen all kunnskapen til en meningsfull helhetsforståelse. Det er derfor ikke slik at all denne kunnskapen automatisk gir oss bedre realitetsorientering, bedre dømmekraft eller fornuft. Vi mister helheten av syne, det store overblikket forsvinner i all informasjonsmengden. Vi ser ikke skogen for bare trær.

Og i det teknologitunge konsumentsamfunnet må vi bruke ganske mye tid på unyttig kunnskap som er relevant i øyeblikket, men utdatert om ett år eller to. Vi må finne ut av produktbeskrivelser og priser og tilbud, forsikringsvilkår og forbrukerinformasjon, lære oss nye apper og datasystemer, følge med på sosiale medier, osv. Dette er også en form for kunnskap, relevant i forhold til å orientere oss i hverdagen, men neppe særlig nyttig i forhold til å utvikle moral, dømmekraft, livsmestring og fornuft.

Den viktige kunnskapstilegnelsen skjer ikke ved å google noen nettsider. Vi kan skaffe oss uendelig mye informasjon, mer og mer spesialisert og detaljert kunnskap om smalere og smalere spørsmål. Det er ganske fascinerende, og vi kan fort ende opp som nerder innen vårt interessefelt. Til slutt vet vi alt – om nesten ingenting.

Men kunnskap er ikke bare statiske, robuste og evige fakta. En meningsfull helhetsforståelse kan vi kun utvikle i et samspill med våre omgivelser, i en åpen og tillitsfull dialog med andre mennesker, gjennom egne opplevelser, tolkninger og refleksjoner. Objektiv kunnskap er viktig, men den gir ikke umiddelbart mening for oss om vi ikke selv er i stand til å bearbeide den. Fornuft er på denne måten nærmere beslektet med dannelse enn med kunnskapsmengde. Nysgjerrighet, undring og respekt for andres tanker og erfaringer er forutsetninger for å kunne orientere seg i de store spørsmålene i livet. Og vi må leve med at vi aldri finner endelige svar, selv om Wikipedia og Google tilsynelatende besvarer alt.

I de viktigste spørsmålene finner du ikke sannheten i form av enkle oppslag på nettet. Ikke en gang i vitenskapen er sannheten noe endelig, men noe som stadig er i utvikling. «Postmodernismen rokket ved arven fra opplysningstiden og gjorde at ideen om universelle sannheter ble erstattet av en stadig mer fragmentert virkelighetsforståelse», skriver Dag O. Hessen et sted.

Troen på kunnskap som et klargjørende felleseie vakler. I privatlivet blir kunnskap mer og mer en individuell tilegnelse av informasjon som bekrefter våre historier. I det digitale samfunnet overmannes vi av sterke meninger om alt og alle, ofte om saker vi slett ikke trenger å ta stilling til. Mange meninger fungerer mest som sosiale markører for identitet og tilhørighet. Vi bruker kunnskap og meninger til å bekrefte vår identitet, til å iscenesette våre egne liv, markere hvem vi tror på, hvem vi vil være.

Informasjonssamfunnet har gjort noe med vår kunnskapstilegnelse. All verdens informasjon og virtuelle opplevelser er bare et tastetrykk unna. Vi blir passive forbrukere av informasjon. Det vi lærer som tilskuere, lærer vi overfladisk, og kunnskapen forsvinner tilsvarende fort. Pedagogene ser ut til å være enige om at virkelig kunnskapstilegnelse krever anstrengelser gjennom langsomme og aktive prosesser, hvor vi stadig utforsker og prøver ut ny kunnskap mot vårt eget kunnskapsregime og vår egen erfaringsbakgrunn. Bare på denne måten kan vi også utvikle vår egen personlighet og vår fornuft. Det krever innsats og energi å gjøre noe til sitt eget.

Vi har lett for å tenke oss at det er skolen og universitetene som produserer den kunnskapen vi trenger. Men det meste av vår personlige kunnskap er basert på våre egne liv, våre erfaringer, våre menneskemøter, opplevelser og sanseinntrykk. Slik taus kunnskap er like sann og like viktig for våre liv som objektiv, vitenskapsbasert, faktuell kunnskap. Vi lærte å sykle uten teoretisk kunnskap om tyngdelov og balanse. Vi kan en mengde ting som vi ikke tenker over, vi kan svømme, hogge ved, bake brød, vanne planter, reparere sykkelen osv. i det uendelige. Og alle kan ha en viktig historie eller erfaring å fortelle som det kan være nyttig å lytte til. I møte med andre mennesker lærer vi noe nytt - hver dag. Vi kan lese andres ansiktsuttrykk og kroppsspråk og sinnsstemninger uten at vi tenker over det som kunnskap.

All slik taus kunnskap er med oss i våre uttrykk, enten det er i samtale, debattinnlegg eller romaner. Det er ikke bare meningsløst, men direkte ødeleggende for meningsmangfoldet om vi skulle kreve vitenskapelig begrunnelse for alle ytringer. Respekt for andres ytringer er en grunnleggende demokratisk verdi, uansett hvor uenig du måtte være, og uansett hvor dårlig den kan begrunnes. Om vi blir for harde i klypa på nettet, risikerer vi at legitime og konstruktive, avvikende tenkemåter bringes til taushet eller i verste fall blir oppfattet som sykdom.

Vår tid er preget av et vitenskapsbasert menneskesyn og livssyn. Særlig naturvitenskapen står sterkt. Vi liker kunnskapsbaserte argumenter. Dette betyr i virkeligheten at vi har tillagt vitenskapen, og særlig naturvitenskapen, en avgjørende betydning i meningsuniverset, til tross for at naturvitenskapen selv har pålagt seg selv strenge begrensninger for hva som faktisk kan utforskes med naturvitenskapens metode. Den ytterste konsekvens av et slikt mekanistisk menneskesyn er transhumanismen.

Kunnskapsutviklingen blir stadig mer spesialisert, og enkelte har nå begynt å ta til orde for at dette går ut over vår forståelse av hvordan alt henger sammen. Vi vet mer og mer, men forstår mindre og mindre. Kvantitativ detaljkunnskap på enkeltområder trumfer nesten alltid kloke, kvalitative helhetsvurderinger. De fleste viktige spørsmål som gjelder selve livet, kan ikke besvares av naturvitenskapen. Våre verdier kommer fra helt andre kilder. Tro, livssyn, åndsliv, moral og følelser er like relevante i offentlige ytringer som harde fakta. Om disse stemmene forsvinner fra den offentlige debatten av frykt for å bli stemplet som uvitenskapelige, eller i verste fall konspiratoriske, innebærer det en svekkelse av demokratiet. Kaj Skagen uttrykker dette slik i Dag og Tid:

Den som tenkjer og lever annleis enn den normale og gjennomsnittlege majoriteten som hentar mykje av verdsbiletet sitt frå lærebøker og avisoppslag, vert då lett sett på som farleg og sjuk. I ytste konsekvens kan det i «gode krinsar» verte suspekt å søke livsmeining og verdsforståing i det heile, då sett vekk frå det som til kvar tid står skrive på nrk.no.

Nei, motstanden mot teknogigantene og transhumanisme vil ikke møte mye motstand fra akademia og de kunnskapsbaserte debattene. Vi må nok hente fram det gammelmodige begrepet dannelse om vi skal styre unna en sammensmelting av virtuell virkelighet og det maskinforsterkede mennesket. Det er ikke så ofte vi støter på dette ordet lenger, og mange vil forbinde det med «dannet opptreden», dvs. etikette og framtoning. Velstående mennesker fra «møblerte hjem», vil gjerne framstå som dannede mennesker, men det er egentlig ingen sammenheng mellom levestandard og dannelse lenger. Kanskje var det en sammenheng i tidligere generasjoner, da utdannelse var forbeholdt de rikeste i landet. Kanskje er det derfor vi fortsatt forbinder det med noe borgerlig.

I dag er det vel snarere en motsatt sammenheng, velstand og rikdom gjør oss dekadente og grådige, vår rikdom kan gå på bekostning av dannelse. Mangel på dannelse gjør oss vulgære, egosentriske, uvitende, selvnytende og uinteresserte i samfunn og kultur.

Dannelse må forstås som personlighetsdannelse i betydningen karakterutvikling. Hva vil det da si å være et dannet menneske? En dannet person står sterkt i seg selv, har respekt og omtenksomhet for andre mennesker, er interessert i andre, har evne til empati og solidaritet. Det dreier seg altså om menneskelige kvaliteter som kommer til uttrykk i ytre oppførsel. Dannelse handler om å gjøre oss mer menneskelige. En person som tiltar seg en dannet omgangsform fordi det er nyttig for ham er ikke dannet, men opportunistisk. Høflighet rekker ikke langt dersom den kun er påtatt.

Dannelse forutsetter et menneskesyn og et moralsyn, kanskje også noe så gammeldags som menneskelige dyder. Men også menneskesynet er relativistisk i vår tid. Det finnes ingen etablerte normer som bestemmer hva som er edelt og riktig. Om du har et mekanistisk, materielt menneskesyn, vil du komme til andre svar på moralske spørsmål enn de som først og fremst vektlegger mennesket som et åndsvesen. Hvordan kan man i det hele tatt snakke om dyder og sjelelige kvaliteter hvis man ikke ser sjelen som et meningsfullt begrep?

Den pågående KI-diskusjonen er ofte preget av et mekanistisk menneskesyn. Når vil maskinintelligensen overgå menneskets intelligens? Om menneskenes valg kun var styrt av biokjemiske prosesser, kunne dette kanskje vært et relevant spørsmål. Men hele diskusjonen om dannelse ville falle sammen hvis vi tok et slikt utgangspunkt. Menneskelig intelligens inkluderer så uendelig mye mer enn logikk og mønstergjenkjenning. Det er nok ingen fare for at KI noen gang vil gjøre maskinene kloke på samme måte som menneskene. Faren er nok snarere den motsatte, at vi slutter å hegne om vår menneskelighet og blir like dumme som maskinene en gang i fremtiden.

Men hva betyr egentlig dannelse? Nok et spørsmål uten et krystallklart Google-svar. Dannelse er ikke et fik ferdig, veldefinert begrep med en objektiv, evig mening. En spissformulert og diskutabel hundre år gammel definisjon av den svenske forfatteren Ellen Key lyder slik: «Dannelse er det som er igjen når vi har glemt alt vi har lært». Alle definisjoner av dette begrepet har det til felles at de er diskutable – heldigvis. «En vedvarende samtale om hva dannelse er, er kanskje det beste bevis på dannelse», sa Inge Eidsvåg en gang.

Et velfungerende folkestyre forutsetter en viss grad av samfunnstillit, en robust ytringsfrihetskultur, empati og innlevelse i andres tanker. I dette perspektivet blir ikke bare kunnskap, men også dannelse, en viktig forutsetning for at demokratiet skal fungere. Men vår moderne fornuft er mer preget av kausalitet og faktakunnskap enn av dannelse, og nettet forsterker denne utviklingen i sterk grad.

Selverkjennelse er en forutsetning for dannelse. Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hva er mine anlegg og evner, mine styrker og svakheter? Dannelse handler om å vokse opp til et myndig menneske, oppdage seg selv, bli herre i sin egen kropp, finne sin identitet og sin egen stemme i verden. Uten en trygg forankring i seg selv blir det vanskelig å forstå andre mennesker og andre kulturer.

Men vi klarer oss ikke alene i verden. Vi er alle små og sårbare og gjensidig avhengige av hverandre i velfungerende fellesskap. Helt alene blir vi ikke mennesker. Derfor må vi møtes ansikt til ansikt, knytte bånd, lære å samarbeide, lære å ta hensyn til hverandre, la egne behov vike av og til. Vi må utvikle solidaritet og fellesskapsinteresse. Vi må lære å leve sammen med andre og sette pris på hverandres forskjeller og egenart. Utenfor det menneskelige fellesskapet er vi ikke frie, men hjelpeløse. Derfor må vi kjempe for å beskytte de rommene der vi møtes ansikt til ansikt. Kjente hjerneforskere advarer nå mot at skjermen erstatter det menneskelige møte, fordi det hindrer utvikling av evnen til sosial kontakt og sosial intelligens

Alle disse elementene tilhører dannelsen og må øves hele livet, ikke minst i skolen. Skolen skal ikke bare sørge for at elevene tilegner seg kunnskap og kompetanse. Skolens viktigste oppgave burde være å hjelpe elevene med å utvikle deres menneskelighet. Det er vår søken etter erkjennelse som er det viktige, ikke bare gjennom tankens kjølige rasjonalitet, men vel så mye gjennom aktiviteter som stimulerer hjerte- og viljeskrefter. Derfor er også de praktisk-estetiske fagene så viktige i skolen. I fag som kunst, teater, musikk og håndverk og praktisk arbeid vil eleven møte seg selv og samtidig inngå i fellesskap med andre elever. Slike kreative prosesser utvikler samarbeidsevne, nysgjerrighet, empati, fleksibilitet, livsinnsikt, livsmot og livsdugelighet, kort sagt dannelse. Dette er bærebjelkene for å fornye samfunnet. Det er også det viktigste våpenet mot det teknologiske imperativet.

I skoledebatten er det kunnskap og kompetanse som dominerer, mens det mindre målbare dannelseselementet står svakt. Myndighetene mener at skolen først og fremst må være nyttig i forhold til de behovene vi ser i samfunnet, ofte med næringslivet som den viktigste premissleverandøren. Riktignok er dannelseselementet nedfelt i læreplanene, men utviklingen går mer og mer i retning av et instrumentelt og nyttepreget syn på fagene, i tråd med den moderne fornuften, mens det allmenndannende aspektet tones ned.

Denne utviklingen kommer også til uttrykk på universitetsnivå. I løpet av de siste 20 årene er hele 65 humanistiske studier lagt ned i Norge ifølge Khrono. Det er lett å forklare hvorfor vi trenger å opprette en ny flygelederutdannelse i Norge fra høsten 2024. Det er mye vanskeligere å begrunne hvorfor vi trenger å satse på humaniora. Men humanistiske fag er den viktigste motgiften mot teknologiens makt. Vi trenger akademisk drahjelp i møte med konspirasjonsteorier, påvirkning, manipulering og løgn. Vi trenger en intellektuell kultur som fremmer humanistiske verdier som dannelse, samarbeid og kritisk tenkning.

Elevene trenger å øve seg på å bli menneske, på alt det som datamaskiner, roboter og KI ikke kan. Kunnskapen er bare en del av dannelsen. Det viktigste er å gjøre kunnskapen til en del av sin personlighet, øve seg til å tenke logisk, øve seg til å se og forstå sammenhenger. Vi må kunne slå fast at teknologi og næringsliv har satt dype, kulturelle spor på alle arenaer, også i skolen, fordi vi lar reduksjonistisk og naturvitenskapelige tankemønstre prege de fleste samfunnsområder.

Det trengs modige politikere som vil styrke samfunnsforskning og humanistisk forskning. Hvis vi bygger ned de klassiske dannelsesfagene med begrunnelsen om at de er små og ikke «lønner seg», så legger vi til rette for menneskelig forvitring. Uten kunnskap om de store og små spørsmålene innen samfunnsvitenskap og humaniora, blir kultur og samfunn sårbart og uten retning. Vi trenger et sterkt og fritt akademia som er bevisst på sitt folkeopplysningsmandat og dannelsesideal med verdier som frihet, likhet og globalt brorskap, et akademia som styrker det menneskelige i møte med den digitale, virtuelle virkeligheten.

Det er altså ingen umiddelbar kobling mellom klokskap og kunnskap slik mange ser ut til å mene. Men en høy utdannelse gir deg tross alt redskaper som du kan bruke for å forsvare dine standpunkter. Smarte mennesker er flinke til å finne argumenter, ekspertuttalelser og studier som underbygger det de allerede mener, og internett har gjort det lettere enn noen gang å være konsumenter av våre egne meninger. Beviset er bare et klikk unna, uansett hva du har bestemt deg for å mene. Noen har sagt dette slik: «Smarte folk bruker ikke nettet til å finne det riktige svaret, de bruker det til å finne det de vil skal være svaret.» I møte med den digitale virkeligheten blir det viktigere enn noensinne å utdanne kloke framfor smarte mennesker.