Kritisk teori, brunbeising og idéhistorisk analfabetisme

Andreas Hardhaug Olsen

Utdannet innen markedskommunikasjon, og arbeider til vanlig med forskningsformidling. Han har tidligere forfattet Keynes + Hayek: Hva kan Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes lære oss om økonomiske kriser? (Civita, 2015) og skrevet et kapittel om den østerrikske skolen i Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget (Solum Bokvennen, 2021). Olsen har videre blitt publisert i Journal of Economic Affairs og bidratt med essays og kronikker bl.a. i Weekendavisen, Klassekampen, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Minerva, Morgenbladet og Subjekt, og foreleser med jevne mellomrom for Civita-akademiet i politisk filosofi.

Ved ren tilfeldighet så jeg navnet mitt i et Samtiden-essay om kritisk teori. Ikke bare jeg blir trukket inn her, det blir også «suspekte personer» som Jordan Peterson – og Anders Behring Breivik.

At samme svimerke brukes på psykologen Peterson som på barnemorderen Breivik, vitner om at videre lesning er bortkastet tid. Noe det viste seg å være. Særlig snodige er avsnittene artikkelforfatter og student Alkazemi har viet til å polemisere mot påstander i Breiviks manifest, som om Breivik har gitt et intellektuelt bidrag til samfunnsdebatten verdt å bruke krefter på.

Likevel, siden navnet mitt endte opp i Alkazemis tekst kan jeg benytte anledningen til å ta tak i noe av forvirringen som preger den. Først må det bemerkes hvor underlig det er at en artikkel med tittelen «Svartmaling av kritisk teori» ikke ett eneste sted definerer hva kritisk teori er. Vel, i hvert fall ikke utover intetsigende lovord som at kritisk teori «er en edru demokratisk tenkning, et fokus på dialog og en sterk vektlegging av pragmatikk og argumentasjon».[1]

Å fremstille kritisk teori som et bidrag til å styrke demokratiet, er i beste fall en villfarelse. Kritisk teori er, og dette var begrepets nymarxistiske arkitekter klare på, avvisende til vestlige liberale demokratier siden disse verken har reelt demokrati eller reell frihet slik de så det: Mennesket lever i et skinndemokrati, narret av massemedier og konsumerisme til å tro det er fritt og lykkelig.

Kritisk teori som avslørende virksomhet

Strukturene i samfunnet, hevdet nymarxistene, er satt opp av herskerklassen for å hindre «kvalitative forandringer som ville etablere vesensmessig forskjellige institusjoner, en ny retning av produksjonsprosessen, nye menneskelige eksistensmåter».[2] Sløret av falsk bevissthet måtte rives vekk for at arbeiderklassen skal innse sine egne interesser, det vil si utvikle klassebevissthet, og deretter organisere seg for å gripe politisk makt.

Det er i det bevissthetsskapende arbeidet kritisk teori skal anvendes. Verdinøytral vitenskap avviste nymarxistene: Vitenskap skal være frigjørende og utelukkende kritisk til det bestående, og derfor politisk ladet. Ved å kritisere feil og mangler ved det bestående, avsløres samfunnet for hva slags undertrykkelsesmaskineri det er. Hvordan utopien som skal erstatte det, ser ut, vites ikke: I Herbert Marcuses egne ord gir kritisk teori «intet håp og kan ikke vise til noen suksess».[3]

Dersom høyresiden «påstår» at Frankfurterskolen utviklet «revolusjonære tanker om frigjøring», som Alkazemi sier, «påstår» de altså ingenting annet enn det nymarxistene som utviklet kritisk teori, sa selv.

Fra kritisk teori fikk sin første formulering av Max Horkheimer i 1937 har formålet eksplisitt handlet om å angripe status quo. Kritisk teori måtte ikke være en vitenskap «til nytte for det rådende system», men muliggjøre «en bevisst nykonstruksjon av de økonomiske forhold».[4] Horkheimer slo fast at kritisk teori «står i opposisjon til de konvensjonelle tankebaner» som har sørget for en utdatert samfunnsordens overlevelse.[5]

Et sentralt poeng har vært at kritisk teori må inkludere politisk handling. Sagt med Gunnar Skirbekk har forfektere av kritisk teori «i eigne auge den same funksjon som døyparen Johannes: Det skal brøyte vegen, og det som kjem etter skal ikkje vere teori, men realiseringa av teorien i samfunnet».[6]

Studentopprørets røst

Videre beklager Alkazemi at Herbert Marcuse er av høyresiden gjort til «en representant for hele skolen». Man kan like det eller ikke, men Marcuse er den mest kjente, leste og innflytelsesrike skikkelsen i idétradisjonen. Filosof og nymarxist Dag Østerberg fremhevet helt til sin død i 2017 Marcuses tenkning som viktig i kampen mot «dagens liberale ideologi».[7]

Og det er nesten så man ikke tror det man leser når Alkazemi påstår at det er «suspekte personer» som «kobler» Frankfurterskolen til sekstiårenes radikale studentbevegelser. Marcuse var studentopprørets far. Studenter i europeiske storbyer holdt opp plakater med «Marx! Mao! Marcuse!», og sprayet Marcuses navn på husvegger. I norske aviser ble Marcuse nevnt daglig i slutten av sekstiårene. Også Frankfurterskolens yngre tilskudd Jürgen Habermas var en favoritt blant studentene (frem til han advarte mot en «fascisme fra venstre»).

I 1968 kommenterte filosof Hans Skjervheim at i løpet av et år gikk den tyske nymarxismen fra å være «ein spesialitet for innvigde ... til ei politisk rørsle som ein i høg grad må rekna med.»[8] Det var i kretsen til Horkheimer, T. Adorno og Marcuse at «mange av dei teoretiske synspunkta som nå gjer seg gjeldande i den revolusjonære tyske studentrørsla først vart utvekla.»[9]

Alle toneangivende studentledere i Vesten leste Marcuse og var opptatt av kritisk teori. Fred Halliday ergret seg over at ikke England hadde sin egen Frankfurterskole. Den mest berømte av studentlederne, Rudi Dutschke, anså utarbeidelsen av en konkret utopi som «den kritiske teoris viktigste oppgave» i «kampen mot den bestående orden».[10] At skolen gikk fra en tilværelse i uberømthet til å bli diskutert overalt i 1960-årene, er selvfølgelig ikke en «myte».

Alkazemi har rett på ett punkt og det er at Adorno og Habermas etter hvert ytet motstand mot de voldelige fraksjonene i studentbevegelsen. Jeg kan tilføye at Horkheimer sent i livet innså at det moderne demokrati, hvor enn imperfekt det var, er bedre å la stå intakt fremfor at det veltes gjennom revolusjonær virksomhet. Det betyr naturligvis ikke at studentbevegelsen ikke var influert av skriftene om kritisk teori.

Kritisk teori i akademia

Det å koble kritisk raseteori (CRT) til kritisk teori skyldes at folk forvirres av navnet, hevder Alkazemi. At han ikke er kjent med sammenhengen, styrker mistanken om at Alkazemi i minimal grad har berørt relevant litteratur. Som forfekter av CRT, Charles A. Price ved Temple University (som én av mange) klargjør, går fagtradisjonen tilbake til Frankfurterskolen.[11] Bedriver Price samme «mytologisering» av Frankfurterskolen som Breivik? Gjorde Skjervheim det?

Frankfurterskolens medlemmer var ikke postmodernister. Likevel finnes berøringspunkter. Biografist Martin Jay peker på en postmoderne vending som «flere medlemmer av skolens første generasjon», skal ha beredt.[12] I detalj har utdanningshistoriker Isaac Gottesman, selv plassert i den «kritiske» tradisjonen, sett på reisen sekstiårenes nye venstreradikalisme tok mot et «akademisk venstre»: «For mange av disse unge lærde var marxistisk tankegang, og spesielt ... nymarxisme ... et intellektuelt anker. Etter hvert som deltakere i den radikale politikken på sekstitallet startet på doktorgradsprogram og gikk inn i fakultetsstillinger og begynte å publisere, begynte den kritiske vendingen å endre akademiske program over hele humaniora og i samfunnsvitenskapene.»[13]

Kjønn, rase, seksualitet og uførhet ble viktigere analytiske kategorier enn klasse. «Erkjennelsen av mangfold og heterogenitet frembrakte behovet for inklusjon i kritiske teorier», som Seehwa Cho sa det, også selv en kritisk teoretiker.[14] Om teoriene, politikken og praksisene som inngår i kritisk utdanning, forklarer redaktør for Routledges bokserie Critical Social Thought, Michael W. Apple, at de bygger på «marxistiske og nymarxistiske tilnærminger, poststrukturell og postmoderne analyse, på kritisk raseteori, på feminisme, på urfolks kamper og epistemologier, på bevegelser for funksjonshemmede, på skeiv teori».[15]

Temaet er for stort til å gå videre inn i her, men jeg kan glede Alkazemi med at jeg i nær fremtid vil utgi boken Kateterprofetenes opprør: Arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker, som viser at kritisk teori er blant de intellektuelle røttene både til Det nye venstre og vår tids woke-aktivisme.

Nedrig forsøk på å stilne kritikk

Alkazemi evner eller ønsker ikke å sortere mellom seriøs kritikk av Frankfurterskolens ideologiske arv og konspirasjonsfantasier fra høyreekstremister. Han imøtegår ingen av poengene i tekstene han viser til av meg eller Adam Njå (som òg blir trukket inn i dette). Lettere for ham er det å si at Norges mest kjente terrorist heller ikke likte Frankfurterskolen, og la det bli hengende i luften hva dét måtte bety. Intellektuelt sett er det på samme nivå som å bemerke overfor en meningsmotstander som har anlagt hår på overleppa, at også Hitler hadde bart.

Sammensausingen av morderiske ekstremister (Breivik) og fredelige konservative (Peterson), fortoner seg ytterligere parodisk når det betraktes i lys av Alkazemis apologetiske opptreden på Hamas’ vegne i Klassekampen under en uke etter at Israel ble stormet av terrorister.[16] Fordi «selve eksistensen til Israel er kronsymbolet på moderne, vestligstøttet kolonialisme og apartheid», og er et land som lager «et helvete på jord» for alle rundt seg, følger det, ifølge Alkazemis lettere antisemittiske budskap om den «høyreekstreme bøllestaten», med et «men» når man fordømmer massemyrderier og voldtekter av uskyldige jøder 7. oktober 2023.

Etter å ha fått nok motbør sto han ikke lenger like sterkt for innholdet. Men dette er altså samme samfunnsdebattant som nå, ved bruk av grove usakligheter og brunbeising av saklig meningsmotstand, utgir seg for å peke på ekstremisme.

Innlegget til Alkazemi er et forsøk på stanse tilløp til saklig diskusjon ved å konstruere en forbindelse mellom uenighet og ondskap. Dessverre en ikke uvanlig taktikk. At et blad som Samtiden fant en så kunnskapsløs og sjikanøs tekst papirverdig, er imidlertid det tristeste ved hele fadesen.

----

[1] Ali Jones Alkazemi, «Svartmaling av kritisk teori», samtiden.no, 19. september 2024.

[2] Herbert Marcuse, Det en-dimensjonale menneske: studier i det avanserte industrielle samfunns ideologi, Pax Forlag, 1969, s. 14.

[3] Marcuse, Det en-dimensjonale menneske, s. 229.

[4] Max Horkheimer, «Tradisjonell og kritisk teori» i Kritisk teori: En antologi over Frankfurter-skolen i filosofi og sosiologi, redigert av Ragnvald Kalleberg, s. 36.

[5] Horkheimer, «Tradisjonell og kritisk teori» i Kritisk teori, s. 25.

[6] Gunnar Skirbekk, Nymarxisme og kritisk dialektikk, Pax Forlag, 1970, s. 39.

[7] Dag Østerberg, Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk, Pax Forlag, 2016, s. 86.

[8] Hans Skjervheim, Det liberale dilemma og andre essays, Grundt Tanum Forlag, 1968, s. 98.

[9] Skjervheim, Det liberale dilemma, s. 104.

[10] Rudi Dutschke, «De politiske partiene knuser demokratiet» i Tore Linné Eriksen, Det politiske universitet: En bok om studenter og makt, Gyldendal Norsk Forlag, 1969, s. 30.

[11] Edirin Oputu, «Untangling the controversy around critical race theory», news.temple.edu, 5. august 2021.

[12] Martin Jay, The Dialectical Imagination: A History of the Frankfurt School and the Institute of Social Research 1923-1950, University of California Press, 1996, s. xvii. (Min oversettelse.)

[13] Isaac Gottesman, The Critical Turn in Education: From Marxist Critique to Poststructuralist Feminism to Critical Theories of Race, Routledge, 2016, s. 1. (Min oversettelse.)

[14] Seehwa Cho, Critical Pedagogy and Social Change: Critical Analysis on the Language of Possibility, Routledge, 2013, s. 29. (Min oversettelse.)

[15] Michael W. Apple, «Series Editor’s Introduction» i Cho, Critical Pedagogy and Social Change, s. xi. (Min oversettelse.)

[16] Ali Jones Alkazemi, «Ikke si ‘men’? Hvorfor ikke?», Klassekampen, 13. oktober 2023.