Kultur for bærekraftens skyld

I Norge er den viktigste begrunnelsen for at det offentlige bruker penger på kunst og kultur, kunsten og kulturens egenverdi. Helt siden kultur ble definert som et eget politikkområde, har kulturens egenverdi vært omtalt som noe helt grunnleggende. Men samtidig som egenverdien står som et grunnleggende prinsipp, er det supplert med andre begrunnelser. Nasjons- og identitetsbygging, og dannelse i befolkningen har vært viktige begrunnelser for kulturpolitikk i Norge. Seinere har blant annet stedsutvikling og folkehelse blitt populære begrunnelser for offentlig pengebruk på kultur. Med jevne og ujevne mellomrom reiser politikere, journalister, representanter for kulturlivet og samfunnsdebattanter spørsmål om kulturpolitikkens begrunnelse: Er den for instrumentell eller for lite instrumentell?

Forskergruppa for kulturpolitikk og kulturliv ved Telemarksforsking har undersøkt hvordan bærekraftspolitikk og FNs handlingsplan Agenda 2030 påvirker kulturpolitikken i Norge. Agenda 2030 omfatter de 17 bærekraftsmålene, og har til hensikt å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Agendaen ble vedtatt som «hovedsporet i norsk politikk» i 2019. Vi har stilt spørsmålet: hvordan har dette påvirket og eventuelt endret kulturpolitikken og kultursektoren? Det er særlig knyttet til nettopp begrunnelser at bærekraftspolitikken har satt spor. 

Nå blir kulturpolitikk og kulturpolitiske tiltak i stadig sterkere grad knyttet til og begrunnet gjennom bærekraftsmålene. I regjeringens strategi for kulturfrivillighet blir den aktive politikken blant annet legitimert med at sivilsamfunnet bidrar til oppnåelse av bærekraftsmålene. Også i kulturlivet ser vi at slike begrunnelser benyttes. Et museum eller et bibliotek legitimerer sin virksomhet ved å si at de øker bærekraften i samfunnet ved blant annet å legge til rette for gjenbruk, sirkulærøkonomi og fremme dannelse med henvisning til bærekraftsmålene. Det er med andre ord en ny form for begrunnelse vi ser gjør seg gjeldende: kultur for bærekraftens skyld.

Kultursektoren finner sin begrunnelse både blant de målene som handler om å skape et mer sosioøkonomisk rettferdig samfunn og de grønne målene som handler om å bedre klima og miljø. At kultur fremmer mangfold og inkluderer, forhindrer utenforskap og bygger fellesskap, har vært brukt som politiske begrunnelser i minst 20 år, men nå gis dette en ny begrepsmessig innramming ved bærekraftsmål nummer 1: utrydde fattigdom og nummer 10: mindre ulikhet. 

Siden det primært er begrepsapparatet som er nytt her, kan dette sies å være gammel vin i ny flaske. At kunst og kultur bidrar til grønn omstilling, særlig gjennom det vi kan kalle grønn dannelse, framstår som nytt. Det handler altså om at kunst og kultur har evnen til å påvirke folk til å ta grønne valg. Dannelse er som nevnt innledningsvis i seg selv en gammel begrunnelse, men at dannelsen er grønn, er nytt.

Vi konstaterer med andre ord at Agenda 2030 og bærekraftsmålene fører til endringer i de kunst- og kulturpolitiske begrunnelsene. Spørsmålet om bærekraftsfokuset faktisk endrer kultursektoren, eller om det først og fremst handler om begrepsmessige endringer, gjenstår å se. Og hvorvidt det er bra eller dårlig at kultursektoren nå har tatt i bruk en ny begrunnelse, oppfordrer vi sektoren til å diskutere.