Kulturforskning: Kunnskap som superkraft

24.05.24 publiserte Kulturdirektoratet essayet Vår superkraft skrevet av Asta Busingye Lydersen, som et ledd i markeringen av FNs tiår for mennesker av afrikansk opprinnelse. Busingye Lydersens essay tar for seg forholdet mellom mennesker av afrikansk opprinnelse i Norge og norsk kulturliv og diskuterer mangelen på forskning og statistikk på mennesker av afrikansk opprinnelse. Essayet spenner fra det personlige, Busingye Lydersen har selv afrikansk bakgrunn, til det faglige om afrikanske kunst og kultur i norsk kulturoffentlighet.

Jeg koste meg da jeg leste essayet. Busingye Lydersen skriver godt, klokt og informativt. Som kulturpolitikkforsker ga det meg lyst til å sette temaet inn en større kultur- og kunnskapspolitisk sammenheng. Busingye Lydersen peker på flere sentrale kulturpolitiske temaer, dessuten tar hun opp mangelen på statistikk knyttet til mennesker av afrikansk opprinnelse og mangelen på, kunnskap og forskning på norsk-afrikansk kunst og kultur.

Busingye Lydersens essay springer ut av det som kan kalles et av kulturpolitikkens hovedtemaer; mangfold. Mangfold som kulturpolitisk satsingsområde og mål kan sies å ha vært en del av kulturpolitikken siden 1980-tallet. I betydning flerkulturelt mangfold gjorde det seg imidlertid ikke særlig gjeldende før slutten av 1990-tallet. De siste årene kan vi si at mangfold (ikke avgrenset til etnisk mangfold) er en av kulturpolitikkens mest sentrale målsettinger. Likevel er det store kunnskapshull om etnisk mangfold i kunst- og kultursektoren. Busingye Lydersen skriver om kunst og kultur av folk med afrikansk opprinnelse i Norge, men tilsvarende essay kunne vært skrevet om Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Kina, India, Sørøst-Asia, Balkan med flere.

Politikkutforming og politiske tiltak bør gjøres med utgangspunkt i kunnskap. Vi vet lite om hvordan Norge som flerkulturelt samfunn har inkludert flerkulturelle stemmer i kunst- og kulturlivet. Det henger delvis sammen med at det mangler statistisk grunnlag for slike studier. Statistikk og kvantitative indikatorer er viktige verktøy for å drive målstyrt politikk. Som Busingye Lydersen påpeker har vi ikke tradisjon for å registrere etnisk (eller religiøs) bakgrunn i Norge, dermed blir det mer utfordrende å måle måloppnåelse knyttet til flerkulturelt mangfold enn for eksempel kjønn. Etnisk bakgrunn er en vanskelig kategori å føre statistikk på, både av etiske grunner og fordi etnisitet og identitet kan være kompleks. For enkelte grupper er det likevel blitt nødvendig med statistiske registreringer, for eksempel med tanke på å kunne følge opp internasjonale konvensjoner og avholde demokratisk valg. For urfolk og nasjonale minoriteter brukes prinsippet om selvidentifisering. Sametinget har i tillegg egne kriterier for hvem som kan registrere seg i Samemanntallet og dermed ha stemmerett til Sametinget. Ellers har vi i Norge vært svært forsiktige med å registrere folk med utgangspunkt i etnisk bakgrunn. Det gjør at visse studier blir vanskelig å gjennomføre.

Det er mot denne bakgrunnen at Busingye Lydersen understreker betydningen av kvalitative studier. Som kulturpolitikkforsker sier jeg meg enig. Jeg håper og tror at mangfold blir et prioritert område for kulturpolitisk forskning framover, og at slike undersøkelser blir bestilt av offentlige aktører. Jeg håper dessuten at kunnskapsproduksjonen legges i hendene på forskningsmiljøene, altså universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter, slik at kunnskapen bringes inn i de nasjonale, nordiske og internasjonale samtalene om kulturpolitikk, offentlig kulturforvaltning og andre relevante fagfelt. Forskningsmiljøene har det som en del av sitt samfunnsoppdrag å drive langsiktig kunnskaps- og kompetansebygging og vitenskapeliggjøre kunnskapen nasjonalt og internasjonalt. Når det gjelder kunnskap om mangfold i kultursektoren er det særlig viktig å bringe og sikre at empiriske undersøkelser løftes inn i relevante forskningsfelt, for eksempel det kulturpolitiske. Solid kunnskap og kunnskapsmiljøer er viktig for å styrke kraften i mangfoldet.

Jeg håper Kulturdirektoratet publiserer flere essays av den typen Busingye Lydersen har skrevet med utgangspunkt i andre etnisiteter, religioner og kulturer. Dessuten kan det være gode grunner til å diskutere hvorvidt det er hensiktsmessig å drive en form for etnisk registrering i Norge – en registrering som tar hensyn til både landbakgrunn, selvidentifisering og etnisk kompleksitet.