Magne Lerø: Kulturrådets omstridte kvalitet pluss taushet-profil

Ingeborg Solbrekkens bok om hva som skjedde med familien til jødiske Hans Salomon før, under og etter andre verdenskrig blir ikke kjøpt til landets biblioteker av Kulturrådet. Beslutningen er fattet av utvalget som tar stilling til hvilke sakprosabøker som skal kjøpes inn.

Det gis ingen begrunnelse for hvem som får støtte eller avslag fra Kulturrådet. Det gjelder ikke bare bøker. Det gjelder alle vedtak som fattes av utvalgene som forvalter om lag en milliard kroner til ulike kulturformål.

Det ene, avgjørende kriteriet som gjelder er kvalitet. Alt og alle som får støtte holder høy kvalitet. Men det betyr ikke at alle som tilfredsstiller Kulturrådets kvalitetskrav får støtte. Det er ikke tilstrekkelig med midler til det.

Alle romaner og diktsamlinger som tilfredsstiller kvalitetskravene, blir kjøpt inn. Men det mangler adskillige titalls millioner for at alle sakprosabøker av god kvalitet kan kjøpes inn.

Når Solbrekkens bok ikke kjøpes inn, er begrunnelsen at bevilgningene ikke strekker til. Det ligger også i kortene at utvalget mener en rekke bøker holder en høyere kvalitet enn denne. Derfor blir de kjøpt inn og ikke Solbrekken.

– Det er selvinnlysende at denne boka skal kjøpes inn. Det er en uhyre viktig bok, sier Frode Moelven, sjefredaktør for sakprosa i Vigmostad & Bjørke til Klassekampen. Han legger til at denne saken viser at det er noe alvorlig galt med ordningen.

Han vil anke avgjørelsen. Han kan da vise til at boken alt før utgivelsen av satt i gang flere viktige debatter. Han kan også trekke fram at professor Jostein Gripsrud mener avgjørelsen er merkelig og at Guri Hjeltnes, direktør for HL-senteret, sier til Klassekampen at boken løfter fram verdifullt nytt materiale og slik sett tilfredsstille kriteriene for innkjøpt.

I tillegg til kvalitet, skal det også tas hensyn til originalitet og relevans, altså at boken bidrar til samfunnsdebatt, tilfører kunnskap og/eller stimulerer til faglig interesse og refleksjon

Frode Moelven er overbevist om at denne boken nettopp gjør det. Han kommer neppe noen vei.

Vi kommer aldri dit at de «kvalitetsutvalgene» i Kulturrådet vil begrunne sine vedtak. Det blir håpløst å skulle lage en rangering av hvilke bøker som skal kjøpes inn.

Når det er knapphet på midler, blir begrunnelse bortimot umulig. Men når en avgjørelse omgis med taushet, vil ordningen komme i miskreditt.

Vi fikk en omfattende debatt om støtteordningenes legitimitet da Kulturrådet i fjor ikke ville gi Traavik Info støtte. Selv om det ikke kan bevises, er det rimelig god grunn til å tro at dette hadde sammenheng med at Traavik satte opp den omstridte forestillingen «Sløseriombudsmannen».

Det kan argumenteres for at både Traavik og Solbrekken skal få støtte fordi de setter i gang debatt, skaper interesse og refleksjon. Om de også provoserer, er ikke det noe minus.

Det er grunn til å presisere kriteriene for hvem som skal få støtte fra den rundt 60 støtteordningene Kulturrådet forvalter. Når det gjelder bøker, bør relevans prioriteres framfor originalitet, for eksempel. Jødenes situasjon før, under og etter andre verdenskrig har vært godt framme i mediene og Solbrekkens bok har medvirket til det. Det er et argument for at den bør finnes på landets biblioteker.

Antallet eksemplarer av innkjøpte bøker bør reduseres slik at de det blir midler til å kjøpe inn flere utgivelser.

Kriteriene for flere av støtteordningene bør gjennomgås med sikte på at det skal legges mer vekt på «interesse og engasjement». Det bør være en selvfølge at Traavik info får støtte fordi de over år har vist at de nettopp klarer å skape interesse og vekke engasjement.

For å forhindre at utvalgene utvikler seg til laug der noen lett blir definert innenfor og utenfor de gode selskap, bør minst 25 prosent av medlemmene i et utvalg komme utenfra bransjen og representere den opplyste offentlighet.