Med kroppen som innsats: identitetsekstremismen bak de siste fire år med transmedisin

Dette er en kommentar. Teksten gir uttrykk for skribentens mening.

«Det er ikke en fundamental funksjon ved den menneskelige kropp å ha (bryster). Hvor stor skade er det, faktisk, om det skulle finne på å bli tatt av noen mennesker hvor det viste seg at det ikke var det beste valget for dem i fremtiden?»¹ De merkelig distanserte ordene tilhører tidligere rådgiver i Foreningen FRI, nåværende rådgiver i den politiske pasientlobbyorganisasjonen for kjønnsinkongruens PKI, Luca Dalen Espseth. Fra scenen til Utvalg for Kjønn og Seksualitet i Oslo kommune i juni 2021 bagatelliserer hun åpent katastrofen det er å angre på en irreversibel operasjon som kun skulle bekrefte en idé.

Ingen til stede sier henne imot idet hun sår tvil om hvorvidt helsevesenet skal bry seg om iatrogen skade (når behandlingen som skal hjelpe deg, skader deg alvorlig i stedet). I stedet oppfører resten av panelet seg som om dette er normalt å si, inkludert statssekretæren fra Helse- og omsorgsdepartementet, og Ingun Wik, leder for Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS). Selv begrunner Wik HKS’ lavterskelbekreftelse av unge via hormoner med at «ingen kan få tak i kjønnsopplevelsen for meg, eller deg, og vi må ta det de sier for valid information da»².

En av kvinnene som har angret i voksen alder på å fjerne brystene som transgutt hadde fått henvisning til plastikk-kirurg av legen Esben Ester P. Benestad da hun var 15 år. Om barnet han påførte iatrogen skade svarer kirurgen Halfdan Vier Simensen senere urovekkende uaffektert: «det synes jeg hun selv også må ta litt ansvar for»³.

Å ta operasjoner er det ytterste punktet langsmed en sammenhengende behandlingslinje som kalles medisinsk transisjon. Før det tilbys hormoner, og for de yngste pubertetsblokkere. WPATH (World Professional Association for Transgender Health) er organisasjonen helsemyndigheter verden over dessverre har outsourcet mye av politikken sin på feltet til. Nylig avslørte reporteren Mia Hughes også her en laissez-faire-holdning til barn og kropp: lekkede emailer og videoer viser at WPATH-styret har tatt lett på at barn ikke egentlig kan samtykke, og holdt skjult store negative bivirkninger som tumorer fra hormoner⁴.

Ett skrekkeksempel er styreleder og transkvinnemann Marci Bowers som innrømmer at ingen av guttene han har fratatt puberteten til fra Tanner 2-stadiet (rundt 11 årsalderen) har senere kunne få orgasme⁵. Likevel har WPATHs Standards of Care (SOC) anbefalt pubertetsblokkere. Hvor mange prepubertale gutter har Bowers og andre leger gjort til seksuelle kastrater? Flere hundre?

For to uker siden publiserte den britiske barnespesialisten dr. Hillary Cass sin fire år lange gjennomgang av forskningen bak transmedisin⁶. Dr. Cass levner ingen tvil: organisasjoner som WPATH, HKS, FRI og PKI har aldri hatt forsvarlig evidensgrunnlag for den tungt medikaliserte bekreftelsen av barn og unge de har påstått er trygg og reversibel. Det er en medisinsk skandale.

Land etter land stenger praksisen. Den norske Ukom-rapporten i fjor sa det samme. Nå strammer derfor også Norge inn⁷. Men vi burde ikke ha trengt Cass- og Ukom-rapporten for å gjøre det. Såkalt kjønnsbekreftende behandling utenfor psykiatrien skulle i stedet aldri vært tillatt i det hele.

Medisinsk reorganisering

Transmedisin på kjønn er å prøve å omgjøre en jente til en mann, visuelt, hormonelt og/eller funksjonelt, eller få en gutt til å vokse opp til kvinne. Forsøket utgjør modifikasjon av kroppen i sin helhet der den brukes til å dyrke frem noe av et fysisk kjønn personen ikke har.

Dette er ikke normalt å gjøre eller be om – og har det aldri vært.

Metoden man bruker er syntetiske veksthemmere for å stoppe barn i sin naturlige utvikling, og tidligst fra 16 år gi kroppen motsatt kjønns hormoner. Begrunnelsen er ikke at kroppen er syk, men at personen har en idé om kroppen sin som ikke samsvarer med virkeligheten.

Så lenge vi anerkjenner at en slik idé kommer fra et mentalt sykt sinn, og at den psykiatriske pasienten trenger hormoner og operasjoner for å leve godt, kan inngrepene forsvares.

Idet vi fjerner sykdomsinnrammingen, derimot, påstår vi at å benekte kroppen er helt normalt. Bruddet fra vanlig medisin til transmedisin gikk her. De internasjonale diagnosemanualene DSM-5 og ICD-11 reklassifiserte det å ha et manglende samsvar mellom kropp og sinn fra psykiatriske lidelser til seksuell helse i 2018 og 2019. Dette har WPATH ønsket siden 2010.

Men er det ens seksuelle helse som er problemet om man får dysforisk angst av sine erogene soner fordi man ikke identifiserer seg med dem?

Norge fulgte etter da Helsedirektoratets nye retningslinjer i 2020 fjernet kravet om psykiatrisk utredning før man kunne begynne på hormoner. De brukte da både Espseth, Benestad og Wik som ekspertkilder i referansegruppen.

Kulturell endring

I seks år har det altså offisielt foregått en form for depatologisering av transmedisin: en kulturell prosess som fjerner den psykiatriske innrammingen av pasientbehov som hittil, med god grunn, har vært sett på som mental sykdom. Når kroppen føles så grunnleggende feil at personen ber om helsehjelp til å se ut som det biologiske kjønnet de ikke er, eller som at de ikke har et kjønn, befinner vi oss umulig innenfor normalpsykologien.

Opprinnelig gjaldt depatologiseringen at et mangfold i uttrykk jo ikke er patologisk⁸. Det kan de fleste eniges om. Problemet oppstår idet medisinavhengig kroppsmodifikasjon anses som bare et uttrykk. FRI skriver: «noen mennesker endrer på kroppen sin for å kunne uttrykke kjønn på andre måter»⁹. Da berører man et dypereliggende kroppssyn.

Da vi friskmeldte homofili var aksepten rett – sunn og samtykkende seksualitet skulle aldri blitt sykeliggjort. Men homofile ba aldri om å blokkere puberteten for å «få tid til å finne ut av» om de var homofile eller ikke. De ba aldri om medisiner «for å være seg selv», eller om å bli «korrigert» gjennom operasjoner. Det er kravet i transkampen.

Fremmed for det friske

Å depatologisere abnormale behov kan i tur fremmedgjøre friske behov. Som når Aleksander Sørlie, daværende leder for PKI, advarer om alvorlige følger av en «feil pubertet» dersom barn ikke får pubertetsblokkere¹⁰. Som om det kan være feil, og farlig, å vokse opp som den kroppen en er.

Wik spredte samme fremmedfrykt for det friske fra ideen om «feil» pubertet på NRK Debatten i 2022. Espseth brukte uttrykket nylig i BLIKK¹¹.

I medisinske transaktivisters øyne blir den friske kroppen abnormal. Avdøde barnelege ved Folkehelseinstituttet Pål Surén beskrev opp-ned-snuingen slik: «Det er mer enn bare en faglig uenighet om enkeltspørsmål. Det er mer en total uenighet i måten å betrakte virkeligheten p廹².

Identitet trumfer kropp i praksis

Så kan man si at Sørlie, Wik og Espseth vrangleses: de mener jo ikke at puberteten er feil bokstavelig. De bare beskriver transpersonens synspunkt, at den oppleves feil.

For det første er det usikkert om transaktivister opererer med et skille mellom opplevelse og virkelighet i det hele. Det som transpersonen opplever, er også det som er, for alle praktiske formål. Noe annet vil være «cis-normativt»: å sette opplevelsen til oss som ikke er trans som norm for transpersoner.

For det andre er det deres politiske standpunkt at en «kjønnsopplevelse» bør bekreftes med å endre kroppen til «transbarn» kjemisk. Som da mangeårig FRI-leder Alexander Gjestvang forsvarte blokkere og hormoner for mindreårige med at «også barn fortjener å anerkjennes som det kjønnet de er»¹³. Med «kjønnet de er» mener han identiteten.

Da har ikke et eventuelt teoretisk skille mellom opplevelse og virkelighet uansett noe poeng – resultatet er i praksis det samme. «Barna vi sviktet», som Cass beskriver, er da også en praktisk skandale, skapt av identitetsideologi.

Ekstrem holdning

Identitetsideologi setter identitet i sentrum av fem handlingssteg som bekrefter ideen både til individet og kollektivet om «trans». Stegene stiger gradvis i alvorsgrad:

1. Psykologisk, hva personene skal kunne anse seg for å være
2. Sosialt, hva de skal bli behandlet for å være
3. Formelt-juridisk, hvilket kjønns rettigheter de skal ha
4. Teoretisk, hva sannheten er at de er
5. Medisinsk-etisk, hva det er rett å gjøre når kroppen oppleves feil

Ved steg 5, der WPATH, FRI, PKI og HKS befinner seg, mener jeg vi beveger oss fra ideologi til identitetsekstremisme ut ifra Store Norske Leksikons definisjon: «handlemåter eller ideologier preget av ytterliggående holdninger, særlig i politiske spørsmål»¹⁴. Å se på kroppsmodifikasjon vekk fra sitt naturlige kjønn som uproblematisk og rettferdiggjort kun av en idé i et friskt sinn, er en ytterliggående holdning. Den strider mot all annen medisinsk praksis på alle andre behandlingsområder, og innebærer et verdisyn der den fødte kroppens eneste verdi er å bekrefte og uttrykke, heller enn å ha verdi i seg selv.

Kroppen er det vi er, ideer det vi har. En absurd opp-ned-snuing der ideer er det vi er, eller å påstå at invasiv medikamentell kroppsbenektelse bare er en måte å uttrykke seg på, er det svært kritikkverdig å formidle – særlig til barn, og deres foreldre. Helsedirektoratets retningslinjer har gjort dette fra 2020 til i dag via private tilbydere som HKS.

En skandale i sakte film

Med det siste steget får identitetsideologien et vesentlig styggere ansikt enn den omsorgsfulle politikeren eller kollegaen på steg 2 som bare vil at transpersoner skal ha det bra. Medisinsk «transisjon» er toppunktet av transaktivisters årelange kulturelle krigføring mot språk, kropp og samfunn der til sist identitetsbekreftelsen tas til det ekstreme.

Vi mistet av syne sunn fornuft på veien.

Å ville fjerne seg medisinsk fra sitt eget kjønn er ikke normalt. Å sette barn på syntetiske stoffer kalt «pubertetsblokkere» basert på én studie¹⁵ er en vanvittig risikovillighet. Å sidestille en kropp som fungerer av seg selv med en konstruert kropp som opererer gjennom hormoninjeksjoner er en farmasøytisk fantasi. Å fjerne friske kroppsdeler, som bryster, penis, eller en halv underarm bekrefter ingenting.¹⁶

Det er bare lemlestelse.

Storsamfunnet reagerer ikke fordi vi som befolkning er blitt loset gjennom steg 1-3 først. Protest ble effektivt avvæpnet som hat og fremmedfrykt via «cis-normativitet», et begrep legitimert av homokampen som tilslører at man i transkampen glir over fra å kjempe mot ens samfunns normer til å kjempe mot ens eget DNA. Her forsvares steg 5 med steg 2: å tilby kroppsmodifikasjon er å bekrefte et mangfold i uttrykk. Medisinsk føre-var blir transfobi.

Steg 4, som er bekreftelse av det mange av dem gjerne tror, at de er metafysisk en permanent essens av mann/kvinne/ikke-binær inne i seg, kan da forbigås av aktivistene i stillhet. Resultatet er i praksis det samme.

Den helsefarlige glidningen er det vi som har tillatt. Barna vi har sviktet har blitt sviktet i sakte film.

Tilbake til kroppen

Transmedisin handler etter en opp-ned-normal der ideer er det vi er, heller enn å behandle etter idealet i det friske. Vi må ta medisinske transaktivister på alvor når de sier at friske kropper kan være «feil».

I livets lotteri er man heldig om man er frisk. Å være villig til å ofre gullbilletten som er den naturlig fungerende kroppen, utelukkende til fordel for en mental ide om en annen kropp, er en ytterliggående holdning og et helsefarlig kroppssyn – det har det alltid vært.

I kisten til ideologisk kjønnsbenektelse er Cass- og Ukom-rapportene forskningens objektive spiker. Vi har ansvaret nå for å hamre inn den kulturelle. Som en sentral verdibærer er det maktpåliggende av Helsedirektoratet å anerkjenne at de aldri skulle tillatt kroppsbenektende behandling utenfor psykiatrien.

Kun ved å reetablere en modig, sunn holdning om å ivareta og elske kroppen vi er, kan vi demme opp for identitetsekstremismens neste bølger. Alle mennesker er kroppen sin. Å avvise seg selv som kropp så mye at man ønsker å se ut som et annet menneske, er ikke normalt.

Å medisinsk behandle etter den ideen er ekstremt.

Fotnoter

1 https://www.facebook.com/735230067/videos/2748787751933385/

2 https://www.facebook.com/watch/live/?extid=CL-UNK-UNK-UNK-AN_GK0T-GK1C&ref=watch_permalink&v=1069023827257401

3  https://www.vg.no/nyheter/i/zEbmA5/rikshospitalet-sa-nei-privat-lege-fjernet-brystene-til-mindreaarige

4  https://environmentalprogress.org/big-news/wpath-files

5  https://x.com/BillboardChris/status/1680169837065117696

6  https://cass.independent-review.uk/publication-of-final-report/

7  https://www.dagensperspektiv.no/leder/magne-lero-strammer-inn-pa-kjonnsskifte-praksis-aktivister-protesterer/1175902

8  Se «De-Psychopathologisation Statement» 2010, her: https://www.wpath.org/policies

9  https://skeivkunnskap.no/l%C3%A6ringsressurser/kjonnsportalen/kjonn/hva-er-kjonn/

10  https://foreningenfri.no/det-hjelper-ikke-barn-at-vi-nekter-a-hjelpe-dem/

11  https://www.blikk.no/ikke-binaer-luca-dalen-espseth-meninger/alle-transkjonna-voksne-har-vaert-transkjonna-barn/247259

12  https://www.nrk.no/trondelag/helsestasjon-for-kjonn-og-seksualitet-_hks_-og-rikshospitalet-behandler-transpersoner-helt-ulikt-1.15911943

13  https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/pWmbEj/ingen-trans-paa-roser

14  https://snl.no/ekstremisme

15  Den nederlandske: https://tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen/2022/KMTE31009321

16  https://europepmc.org/article/pmc/5469244