Obs! Kritisk teori kan føre til full nedsmelting

Jeg er ikke blitt mindre undrende siden sist til hva som skjer med Samtidens redaktøransvar.

Alkazemis første innlegg, som prøvde å putte Jordan B. Peterson, meg og andre liberale samfunnsdebattanter i landskapet til terroristen A.B. Breivik, var oppsiktsvekkende nok. Sammenliknet med Alkazemis siste nedsmelting ser forrige innspill nesten nøkternt ut.

Med et innhold druknet i skjellsord som «nynazist», «mytemaker», «Breivik» og «konspirasjonsteori», glemmer en nesten hva som var utgangspunktet for ordskiftet. Altså kritisk teori og nymarxisme.

Alkazemi vil ikke diskutere dette, men heller dikte om at jeg har et «narrativ» som «er en mer kompleks versjon av den typiske nynazistiske fremstillingen vi finner hos Breivik». Og la ikke vanviddet stanse der, jeg er visst «en veldig avansert mytemaker fra høyresiden» som reproduserer «opprinnelige antisemittiske myter for folk på høyresiden som ikke vet nok om tematikken».

Intet mindre. Alt dette fordi jeg kritiserer en spesifikk del av den nymarxistiske arven fra Frankfurterskolen, som Alkazemi åpenbart har forstått lite av. Min kritikk er, for ordens skyld, rimelig mainstream og ikke spesielt ulik den man finner hos den ortodokse jøden Ben Shapiro,[1] den sekulære jøden Jonathan Haidt[2] eller for den saks skyld Karl Popper, som kom fra en jødisk familie.[3] Er også disse nynazister i forkledning?

Et forsøk på å vaske seg ren

Hvorfor i all verden jeg – for øvrig et medlem av MIFF, som skrev sin første forsvarstekst for Israel da Alkazemi var konfirmant – skulle føle behov for å spre «antisemittiske myter» får vi neppe svar på. For det som foregår i Alkazemis tegneserievirkelighet, er lite annet enn en filosofistudents tomme lek med begreper.

Det er forståelig at Alkazemi vil vaske seg ren i offentligheten etter å ha «nyansert» Hamas i Klassekampen få dager etter massedrapene og massevoldtektene 7. oktober.[4] Behovet for å signalisere til omgivelsene at man ikke lengre unnskylder jødehat og terror, er menneskelig. Men det finnes bedre måter å gjøre det på enn selvopphausset å vifte vilt med en pekefinger og hyle «nazist!».

Vel, et av sverteforsøkene kan jeg godta, og det er sammenlikningen med Douglas Murray. En hedersmann som utrettelig kjemper for det jødiske folk. Allerede før Alkazemi rakk å formulere sitt budskap om at Hamas’ bestialiteter mot uskyldige jøder må forstås i «sammenheng», hastet en rystet Murray av gårde til Israel for å bevitne førstehånds og dokumentere dagene etter 7. oktober, slik at årsaken til traumet ikke skal bli glemt.

Jeg var riktignok ikke klar over at journalisten Murray var en «høyreideolog», men Alkazemi har jo utmerket seg som særdeles kreativ med merkelapper. Hvem vet, kanskje er Murray en sånn «nynazist» også, sånn som Jordan Peterson og jeg.

Kildehenvisninger? Det er noe konspi-nynazister holder på med

Om det ikke var så forstyrrende, ville det ha vært morsomt: Jeg prøver å få leseren til å føle en «ærefrykt» ved å bruke «fancy kilder», skriver Alkazemi. Hva en «fancy kilde» er, vet jeg ikke, men hvis han sikter til akademiske publikasjoner, mener jeg de har en verdi for en opplyst diskusjon. Hvordan Alkazemi er som student, kan jeg bare gjette, men jeg håper synet på kildehenvisninger som unødig garnityr, ikke gjenspeiler en bredere trend.

Bedre blir det ikke når Alkazemi advarer leseren om at jeg benytter meg av mange kilder for å støtte opp utsagn, fordi «konspirasjonsteoretikere (...) lener seg en del på en overdreven bruk av kilder».

Så husk det, kildelisten er det nye hakekorset. Ser du en som ivrig kildebelegger påstander, er det ikke utenkelig at du har å gjøre med en konspirasjonsteoretiker. Ja, kanskje vi fremfor å se i bøker når vi skal utforske et tema burde sitte isolert og mediterende på en fjelltopp. Problemet er bare at den tilnærmingen har Alkazemi allerede forsøkt, og da han kom ned igjen til foten av fjellet så han ikke annet enn nynazister.

Den som er uenig, er nazi

Så hva er det terroristen og jeg har til felles, undrer du? At vi «forstår Frankfurterskolen som en gjeng med marxistiske jøder (...) som søkte å ødelegge vestlige verdier på en eller annen måte».

Jeg har ikke lest Breiviks manifest annet enn i utdrag, livet er rett og slett for kort. For min egen del har jeg aldri vært opptatt av hvorvidt tenkerne tilknyttet Frankfurterskolen var jøder, og har heller aldri trukket inn jødisk bakgrunn eller noen gang brukt betegnelsen «marxistiske jøder» eller noe i nærheten, fordi det ville være usaklig og irrelevant.

Ikke sjelden befinner jeg meg i polemikker mot venstreradikalere som tyr til grunnløse påstander om motivasjonen til liberale tenkere som i vesentlig grad har formet mitt syn på samfunnets virkemåte, blant dem Milton Friedman og Ludwig von Mises, begge tilfeldigvis jøder.

Men det har aldri falt meg inn å anklage kritikere av Friedman og Mises for nynazisme eller spredning av antisemittistiske myter. Den såkalte «nyliberalisme»-kritikken rettet mot Friedman og Mises er veldig ofte gal og tendensiøs, foreløpig har jeg tenkt at det kanskje er tilstrekkelig å påpeke dét.

Har jeg valgt feil debattstrategi, er det Alkazemis foretrukne du-er-nazi-kort jeg bør trekke fremover?

Synet på demokrati

At frankfurterne var marxister, rettere sagt nymarxister, er til forskjell et sentralt poeng fordi det sier en god del om politisk overbevisning. Er du uttalt liberalist, er det ganske mye som kan antas om ditt syn på politikk og samfunn. Er du marxist, er det likedan. At dette skulle være kontroversielt, gir lite mening.

Kritisk teori handler ikke om å «ødelegge vestlige verdier», men å avdekke skjulte former for undertrykkelse i kapitalistiske samfunn. Fra avsløringen følger økt klassebevissthet – og fra økt klassebevissthet følger samfunnsomveltning.

At Alkazemi ikke har fått med seg at marxismen er revolusjonær, men tror at dette er en «myte», sier sitt. Som Ragnvald Kalleberg summerer opp om Frankfurterskolens første generasjon, oppfattet de «sitt teoretiske arbeid som moment i en revolusjonær kamp. I og med at den kritiske teori om samfunnet forsto seg som del av klassekampen, var det etablert en håndgripelig forbindelse mellom teori og praksis».[5]

Alkazemi mener jeg fremstiller det som at «tradisjonen er kritisk til demokrati». Det jeg tydelig skrev, er at frankfurterne var kritiske til de eksisterende demokratier, men ikke demokrati i seg selv. Vestlige kapitalistiske samfunn har parlamentarisme og markedsøkonomi og er ikke det nymarxister, minst av alle Herbert Marcuse, ville ha kalt ekte demokrati.

For ordens skyld: Disse tenkerne støttet heller ikke kommunismen i Sovjetunionen, men ønsket et alternativ som verken var vestlig kapitalistisk demokrati eller Moskvas stalinisme.

Det pågår ingen konspirasjon

Så tolkes jeg dithen at jeg mener at frankfurterne «har konspirert eller pønsket ut en plan som er ansvarlig for dagens utvikling», og Alkazemi legger til: «Jøder generelt har vært en typisk gruppe i slike sammenhenger.»

Han har rett i én ting og det er at jøder er utsatt for konspirasjonsfantasier fra høyre og venstre. Noe Alkazemi selv har demonstrert ved å forsvare Hamas’ atferd umiddelbart etter at de slaktet ned 1200 jøder som tilhørte det han kalte en «høyreekstrem bøllestat» som har gjort verden rundt seg til et «helvete».

Det han tar feil i, er at jeg mener det pågår en konspirasjon. Noe slikt har jeg aldri ment eller hevdet. Utfordringen med å diskutere idéhistorie med Alkazemi er at han ikke forstår hva det er, selv ikke på et veldig enkelt plan: Ideer og intellektuelle har innflytelse på samfunnet vi lever i, og idéhistoriske øvelser sporer hvordan ideer har manifestert seg gjennom historien.

Er man nymarxist innebærer det at man har et bestemt syn på verden: hvordan det økonomiske systemet fungerer, hvordan samfunnet beveger seg med påståtte historiske lover, hvordan arbeiderklassens maktovertakelse vil fortone seg og så videre. Beleste nymarxister deler gitte forestillinger fordi de har lest de samme tenkerne, og kan finne på å arbeide mot samme mål uten å ha konspirert i forkant.

Dette er ikke unikt for nymarxister. En økonom med et syn på samfunnet fargelagt av ideene til Jean-Baptiste Say eller John Maynard Keynes vil gå ut i verden og i noen tilfeller forsøke å endre den i tråd med egen overbevisning.

Hvem eier skolen?

At Marcuse er «toneangivende for å definere Frankfurterskolen» har jeg ikke sagt. Skal sant sies mener jeg at ingen av tenkerne alene «definerer» skolen, i og med at tradisjonen har svært ulike bidragsytere fra vidt forskjellige disipliner. Det jeg har vært opptatt av, og som bør komme tydelig frem i alle tekstene mine om dette, er i liten grad Frankfurterskolen som et hele, men heller kritisk teori og spesielt den innflytelse Marcuse har hatt på studenter og Det nye venstre.

Adorno har jeg knapt nevnt, ei heller har jeg hatt særlig mye å si om Habermas. Erich Fromm har riktignok opptatt meg, men i positiv forstand da jeg har funnet en del verdifullt i hans analyser.

At Marcuses militante linje i 60-årene fremmedgjorde ham fra kollegene ved Institute for Social Research, er riktig og noe jeg selv har kommentert. Videre er jeg ikke uenig i at Marcuses arbeider i dag ikke har den samme akademiske interessen som Adornos eller Habermas’.

Men han kan ikke bortdefineres fra tradisjonen av den grunn. Dette er noe Alkazemi er alene om å gjøre. Kalleberg skriver i teksten «Vitenskap og samfunn» som innleder Kritisk teori fra 1970, som han har redigert og som består av essays om kritisk teori, at Adorno, Habermas og Marcuse var de viktigste i arbeidet med å utforme kritisk teori, og at Marcuse var den som fikk størst betydning i å gjøre skolens arbeid til et verdensomspennende fenomen.[6]

Igjen: Ingen av frankfurterne hadde Marcuses rockestjernestatus, ingen skrev essays så populære og kraftfulle i løpet av så kort tid som «An Essay on Liberation» eller «Repressive Tolerance», eller bøker som solgte så mye som The One-Dimensional Man.

Koblingen til kritisk raseteori

Alkazemi aksepterer fremdeles ikke koblingen mellom kritisk teori og kritisk raseteori (CRT). Jeg trodde det var en kjent sak for folk som er opptatt av disse tingene, at begrepet «critical race theory» stammer fra «critical legal studies» som sprang ut av Frankfurterskolens «critical theory».

Ellers skriver både UC Berkeley (på nettsiden sin om Critical Theory-programmet de underviser i) om hvordan Frankfurterskolens kritiske teori utviklet seg til nye disipliner som blant andre CRT. Også Stanford Encyclopedia of Philosophy beskriver CRT sammen med andre «kritiske» teorier som en videreføring og berikelse av kritisk teori.

Alkazemi har sett etter referanser til Frankfurterskolen i bøker om kritisk raseteori, og fant dem ikke. Man ville kanskje tenke at en student forsto at dette ikke er egnet metode for å undersøke hvorvidt en tankeretning har hatt innflytelse. «Research» av denne typen kan lede en til å tro at F.A. Hayek ikke er influert av Adam Smith dersom Smith ikke dukker opp på referanselisten bakerst i Hayeks bøker.

Det er faghistoriske verk man må oppsøke for å se sammenheng og utvikling. I dette tilfellet først og fremst The Critical Turn in Education: From Marxist Critique to Poststructuralist Feminism to Critical Theories of Race av utdanningsviter Isaac Gottesman. Gottesman er for øvrig ikke en konspirasjonstenker eller engang kritisk til Frankfurterskolen. Han er tvert imot kry over at kritisk teori har klart å sette et aktivistisk preg på deler av høyere utdanning.

Alkazemi gjør lek av alvor

Avslutningsvis et hjertesukk: Det eksisterer virkelig antisemittisme der ute. Det er en forferdelig sykdom og et voksende problem som bør behandles med alvor, særlig i disse dager da jødiske minoriteter er under et ekstremt press.

Dessverre tar ikke Alkazemi økningen i antisemittisme på alvor, for ham forblir dette kun en lek med ord der «antisemittisme» brukes skamløst i et forsøk på å få folk til å holde kjeft.

Skal jeg tillate meg å være spekulativ slik som Alkazemi, vil jeg anta at det fremdeles henger igjen litt for mye av hans «antisemittiske oppdragelse», som han selv kaller det, til at han evner å behandle reelt jødehat med den seriøsitet problemet krever. Å oppdage nynazister der de åpenbart ikke finnes, er ikke tappert, det er barnslig posering.

----

[1] Ben Shapiro, The Right Side of History: How Reason and Moral Purpose Made the West Great, Broadside Books, 2019, s. 189-93.

[2] Greg Lukianoff & Jonathan Haidt, The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas are Setting Up a Generation for Failure, New York: Penguin Press, 2018, s. 64-7.

[3] Karl R. Popper, «Reason or Revolution?» i Foundations of the Frankfurt School of Social Research, redigert av Judith Marcus og Zoltán Tarr, Transaction Books, 1988, s. 156.

[4] Ali Jones Alkazemi, «Ikke si ‘men’? Hvorfor ikke?», Klassekampen, 13. oktober 2023.

[5] Ragnvald Kalleberg, «Vitenskap og samfunn» i Max Horkheimer, Herbert Marcuse, Theodor W. Adorno, Jürgen Habermas, Kritisk teori: En antologi over Frankfurter-skolen i filosofi og sosiologi, redigert av Ragnvald Kalleberg, Gyldendal Norsk Forlag, 1977, s. xxvi.

[6] Kalleberg, «Vitenskap og samfunn» i Kritisk teori, Gyldendal Norsk Forlag, 1977, s. ix og s. xii.