– Populariteten til feminismeskeptikere har ikke oppstått i et vakuum

En fellesnevner for de som sliter mest er fars-savn. Den unge norske skribenten Jack Chen sier høyt i VG Helg 25.3.23 det mange unge menn egentlig tenker: «De som ser mest opp til Andrew Tate er uprivilegerte gutter som ikke har en far i livet. Fraværet av en naturlig mannlig rollemodell fører til at gutter må finne en rollemodell selv.».Selv om terrenget har endret seg radikalt i løpet av de 45 årene siden loven ble vedtatt er norske kvinneorganisasjoner og politikere fremdeles motstandere av å fremme en kjønnsnøytral likestillingslov, slik man har i de andre nordiske landene. Det kan virke som man velger å se bort fra det logiske paradokset med en likestillingslov som setter det ene kjønnet først.

Dette er et synspunkt. Teksten gir uttrykk for skribentenes holdning.

Det går et spøkelse gjennom Europa og hele den vestlige verden; gutter og unge menn trekkes mot den amerikansk-britiske kickbokseren, influenseren og anti-feministen Andrew Tate. Han er blitt et kultfenomen blant grupper av gutter og unge menn også her hjemme, på tross av vår status som verdens ledende feministiske høyborg og mest likestilte land. Hvordan er det mulig? Hva er det som skjer med feminismens sønner, og hvorfor?

Skolepsykolog og forfatter Lars Halse Kneppe skriver i en artikkel i Psykologisk.no 29.3.23: «Jeg møter helt vanlige ungdommer som er blitt påvirket av ekstreme og skremmende holdninger på nett. Det er ubehagelig å prate med hyggelige, høflige og ofte kloke unge menn, som gir uttrykk for åpenbart rasistiske holdninger og et kvinne- og menneskesyn som ikke hører hjemme i dette årtusenet». «Det er ikke uten grunn at Andrew Tate er blant navnene jeg oftest har hørt bli omtalt denne høsten, både i klasseromssituasjoner og i samtaler med meg.»

Tate har opparbeidet seg en «fan»-skare blant mange unge menn i Norge og den vestlige verden. Han spiller på mannssjåvinisme og hypermaskulinitet og ble nylig arrestert for trafficking og overgrep. Han forkaster feminismen, latterliggjør feminister og kaller seg åpent for misogynist. Likevel er han skremmende populær blant en del unge menn som sliter med eget selvbilde og selvtillit, og det kan virke som om de vender seg mot feminismen i sin søken etter en annen og mer positiv mening med livet.

Andrew Tate har imidlertid også et annet og ofte oversett budskap til unge menn. Han kommuniserer at det er bra å være mann, at menn bør være glade i seg selv, gjøre seg sterke og bygge seg opp. Han mener det som definerer oss er hvordan vi reiser oss etter å ha falt og at disiplin er å gjøre det som må gjøres, selv om du ikke liker det. Han hevder at følelsesmessig kontroll ikke er mangel på følelser, men en funksjon av modenhet.

Men det er ikke overraskende at personligheter som Tate med psykopatiske trekk kommer med attraktive meldinger som gjør at følgere føler seg sjarmert, sett og forstått. Dette gjelder de fleste destruktive gjengledere som tiltrekker seg unge usikre menn.

En annen profilert mannlig influenser med mange følgere er den kanadiske psykologen og familieterapeuten Jordan Peterson. Peterson har uttalt at han anser Andrew Tate som en påfugl med sterke narsissistiske trekk og tar avstand fra ham. Peterson er opptatt av å hjelpe unge menn ut av guttekrisen. Han lover gutta verken gull eller damer, men fornuftige regler til selvhjelp for et godt og meningsfylt liv. Petersons leveregler om å ta personlig ansvar for eget liv er beskrevet i hans to bøker «12 regler for livet», og oppfølgeren «12 nye regler for livet». Bøkene og foredragene til Peterson har fått lunken kritikk i norske medier, noe som kan ha sammenheng med hans kritiske holdning til feminismens dekonstruksjon og patologisering av maskuline kvaliteter.

Guttekrisen

Populariteten til feminismeskeptikere som Tate og Peterson har ikke oppstått i et vakuum. Den henger nært sammen med utviklingen av den alvorlige «Guttekrisen» i den vestlige verden. Guttekrisen er nærmere beskrevet og analysert i bøkene «The Boy Crisis» av Warren Farrell (2018) og «On Boys and Men; Why the Modern Mean is Struggling, Why it Matters, and What To Do About It” av Richard Reeves (2022). I henhold til forfatterne er guttekrisen preget av følgende hovedfaktorer:

· Gutter underpresterer i skolen sammenlignet med jenter. De gjør det dårligere på skolen i alle fag (unntatt kroppsøving), og langt færre fullfører skoleløpet på normert tid.

• Gutter og unge menn er sterkt overrepresentert blant ungdom som dropper ut av skolen, ruser seg, utøver/utsettes for vold, begår lovbrudd og tar sitt eget liv.
• Unge menn er sterkt underrepresentert i høyere utdanning med bare 40 % av studentene og bare 35 % av fullførte Bachelorutdanninger, mot 65 % (eller dobbelt så stor andel) for unge kvinner. Kvinner overtar Akademia.
• Flere unge menn enn unge kvinner er ensomme, uføretrygdete og arbeidsledige. Færre unge menn stifter familie, og dobbelt så mange menn som kvinner forblir barnløse.

Det er ikke nok far

Mannsbevegelsens far, den kjente amerikanske poeten Robert Bly har uttalt: «Jeg har deltatt i mannssamlinger siden 1980, og det er én uttalelse jeg har hørt om og om igjen, formulert på hundre forskjellige måter: Det er ikke nok far!»

Robert Bly uttaler sin bekymring på poetisk vis: «Dette innebærer at far er et stoff som salt, som i tidligere tider tidvis var mangelvare, eller som grunnvann som nå på enkelte områder rett og slett har forsvunnet. Den moderne tenkningen ønsker å beskrive utvekslingen mellom far og sønn som en etterlikning av holdning, en miming. Men jeg tror det finner sted en fysisk utveksling, som om en substans passerer direkte til cellene. Hans celler får en kunnskap om hva en voksen maskulin kropp er. Den yngre kroppen lærer hvilken frekvens den maskuline kroppen vibrerer med.

Sønner som ikke har fått denne avstemningen vil ha farshunger hele livet. Slike sultne sønner henger rundt eldre menn slik hjemløse gjør rundt et suppekjøkken. I likhet med de hjemløse føler de skam over sin tilstand, og det er en navnløs, bitter og ufordrivelig skam.»

Vi ser i dag at hans bekymring for farløse sønner var et forvarsel om guttekrisen. Kan mangel på «far» og mannlige voksenmodeller i oppveksten være noe av årsaken til at feminismens sønner trekkes til Tate og Petersons antifeministiske budskap? For å nærme oss et godt svar må vi se nærmere på hva feminismen har å by sine sønner.

Feminismens teori og retorikk virker mest tiltrekkende på unge kvinner

Kvinnebevegelsen kjempet i utgangspunktet for stemmerett og like rettigheter for kvinner. De kjempet en kamp som også ble viktig for menn, ikke minst for menns gjeninnføring i familielivet gjennom pappapermisjonen. Men underveis fra 70 tallet har deler av kvinnebevegelsen også gradvis endret prosjektet fra et likestillingsprosjekt til et likeresultats-prosjekt, og for enkelte til et maktprosjekt, kanskje primært styrt av velutdannede kvinner i toppen av det sosiale hierarkiet. Ofte deles feminismen i tre brede tradisjoner kjent som liberal feminisme som i hovedsak jobber for likestilling, sosialistisk feminisme som har et implisitt klasseperspektiv og radikalfeminisme som ser patriarkatet som hovedfiende. Fra 1990-årene har også interseksjonell feminisme blitt et utbredt perspektiv.

Radikal-feminismen er her i landet knyttet til sin opprinnelse i AKP-ml og SUF og en marxistisk tradisjon. Men kapitalen som fiende hadde liten attraksjon i kvinnekampen. I stedet ble patriarkatet valgt som hovedfiende. Feminismen definerte menn inn i et undertrykkende patriarkat. De fleste menn har i praksis alltid vært undersåtter på linje med kvinner.

Med lovverket som alliert

Feminismen er etter hvert blitt en slags «alle-kvinne eie», et slags moralsk prestisjestempel som omfatter alle mulige (og umulige) politiske og sosiale retninger. Høyrefeminister, venstrefeminister, Gucci feminister, lesbiske feminister, ekstremfeminister og woke-feminister. Dette betyr at både ideologi og mål er høyst uklare, varierte og derfor vanskelig tilgjengelige for rasjonell kritisk gjennomgang. Men feminismen har likevel skaffet seg et moralsk overtak som neppe kjennes hverken reelt eller positivt for unge menn.

En del av feminismens strukturelle maktbase er nedfelt i Likestillingslovens § 1: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». Lovens favorisering av kvinner er med på å hindre likestillingsarbeid for menn, fedre og gutter. Likestillingsminister Solveig Horne fikk kjenne pisken fra kvinneorganisasjonene da hun forsøkte å likestille kjønnene under oppdateringen av loven i 2017.

Man ser den samme blindheten blant fremtredende kjønnsforskere. De ser tilsynelatende ikke noe problem ved at det nærmer seg 65% kvinner som fullfører høyere utdanning, ut fra en slags dårlig skjult «nå er det vår tur» retorikk. Heller ikke befolkningens behov for begge kjønn i kjønnssensitive yrker som psykolog, lege, lærer og helsesøster/helsebror ser ut til å bekymre.

Feministisk ideologi som analyseverktøy

Feminismen har i praksis blitt akseptert og internalisert i politikk som samfunnsbærende likestillingsideologi; «statsfeminisme», godt hjulpet av en sterkt ideologisert kjønnsforskning som premissleverandør. Tanken om å anvende feministisk ideologi som samfunnsanalyse-verktøy stilles det få spørsmål ved. Feminismen er kjønnsubalansert og har en meget begrenset forklaringskraft på komplekse samfunnsspørsmål. Om den feministiske ideologiseringen av kjønnsforskningen og at nærmere 90 % av alle kjønnsforskere er kvinner, har Den nasjonale forskningsetiske komité selv sagt på sine hjemmesider:

«Man har tradisjonelt ikke hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming. I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og at det har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen.» - Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.

Man må undre seg over radikalfeministenes aggresjon mot menn

Are Såstad, daglig leder i Reform og medlem av mannsutvalget fikk svar på tiltale fra sentrale feminister da han beskrev menns likestillingsutfordringer i Dagsavisen i desember 2022. I et tilsvar bekrefter Ane Stø fra Kvinnegruppa Ottar og Cathrine Linn Christiansen fra Kvinnefronten at de ikke ser menns likestillingsutfordringer som viktige. Ifølge Kristiansen er «å be om solidaritet med menn en hersketeknikk, fordi det betyr at kvinner skal bry seg om noen andre enn seg selv». Stø og Christiansen mener fremdeles at kvinner lever i et patriarkat og at kvinner som gruppe er undertrykt av menn. Dessverre er det neppe noen som ber dem eller Likestillingsombudet om å dokumentere og tallfeste påstandene.

Det finnes et utall andre mannsfiendtlige uttalelser fra feminister i sosiale medier. Den svenske popartisten Zara Larson uttalte i beste sendetid på Skavlan i TV2 i 20217 «Jeg hater menn». Hun nyanserte det senere til at hun ikke hatet alle menn, men at hun syntes menn i alminnelighet var «ekle og ubehagelige». Hun blir feiret som et feminist-ikon. Hashtag-en #killallmen» ble lansert på Twitter av radikale feminister i 2020, og ble raskt meget populær blant mange unge kvinner.

Den franske feministen og forfatteren Pauline Harmange utga i 2020 en liten bok med subtile tittelen «Moi les hommes, je les déteste». Boka ble ansett som så viktig av norske feminister at den raskt ble oversatt til norsk med tittelen «Jeg hater menn». På bokas «vaskeseddel» skriver utgiver «I dette feministiske kampskriftet forsvarer Pauline Harmange kvinners rett til å forakte menn og hevder at misandri er en modig vei til søsterskap og sterke forhold». Det blir på denne bakgrunn forvirrende for unge menn når vår egen likestillingsminister (og feminist) Anette Trettebergstuen i et intervju i Morgenbladet 4.8.22 forbindelse med etableringen av det nye Mannsutvalget uttaler at «alle menn bør selvfølgelig være feminister», og at hun ville «inkludere menn i det feministiske fellesskap». Hvilken ung mann ville føle seg velkommen i et feministisk fellesskap som inkluderer hat og forakt for menn?

Hvilken effekt har egentlig feministene regnet med at 50 års kontinuerlig og systematisk kritikk og nedsnakking av menn og maskuline verdier ville få for nye generasjoner unge menn? Beundring? Aksept? Omvendelse til feminismen? Omfavnelse av matriarkatet?

Radikalisering og massepsykologi, hvordan kom vi hit?

Vi ser i dag resultatet av feministisk orienterte kvinne/kjønnsstudier på universiteter i Norge og hele den vestlige verden. Man får neppe jobb som forsker på kjønn og likestilling uten nettopp feministisk orienterte kjønnsstudier og Judith Butler på studieplanen. Disse griper med sin ideologiske tolkning av virkeligheten over i all form for humaniora som sosiologi, psykologi og språk, men etter hvert også i realvitenskaplige fag.

Janice Fiamengo, professor i litteraturvitenskap ved University of Ottawa, beskriver i et intervju med Dave Rubin noe av sin drivkraft til å radikaliseres som feminist: «Jeg ble radikalisert i graduate school. Dette har vært en svært viktig opplevelse for meg og min forståelse. Jeg oppdaget hvor utrolig lystbetont det var å være radikaler. Det er en følelse av rus! Kombinasjonen av euforisk raseri og selvrettferdig indignasjon er fantastisk. Jeg forsto at min oppgave ville være å bli professor, radikalisere andre studenter og formidle hva jeg selv hadde forstått. Det er en meget berusende opplevelse! Hovedproblemet er at man forplikter seg til å tro og til å slutte å tenke, en tilstand som minner om å slutte seg til en religiøs sekt».

Ideer som definerer kvinner som historiske offer for menn og patriarkatet skaper sinne og hevntanker. Veien derfra til å definere egen situasjon og egne vansker ut ifra denne tankemodellen er kort og fristende, fordi den fjerner skyld og personlig ansvar og skyver det over på menn. Aggresjonen mot de som svikter «søsterlojaliteten» er også et viktig element, som f.eks. uttalt av Madeleine Albright, amerikansk utenriksminister og FN ambassadør: «There is a special place in hell for women who don't help other women».

Massedannelse og memer

Historien til Fiamengo viser flere av de dynamiske faktorene som spiller inn i det den belgiske psykologen Mattias Desmet kaller «Mass Formation» eller massedannelse. En masse er i denne sammenheng en spesifikk form for gruppe, som kjennetegnes ved en vidtrekkende ensretting av individene. I massen blir alle like alle andre, de tenker likt, opptrer likt og de identifiserer seg med de samme idealene. Som i massesuggesjon innskrenkes bevisstheten slik at kun en akseptert del av virkeligheten er gyldig. Dette gjelder også emosjonelt, slik at en masses fiender ikke tilgodesees noen form for empati.

Budskap som griper massene og fører til indoktrinering blir avsendt i form av emosjonelt sterke og billedrike beskjeder som kalles memer. Vi ser det spres slike memer, eller suggererende historier både via medier og feministorganisasjoner om menn som årsaken til kvinners ubehag. Hannah Arendt sier i sin bok «The Origins of Totalitarianism»: «Vi må ta med slike prosesser i betraktningen for å forstå individers villighet til å gi opp sine personlige interesser til fordel for den kollektive radikale intoleransen av uenighet, en paranoid angiver mentalitet og en åpenhet for pseudovitenskapelig indoktrinering og propaganda.»

«Kampen mot menn skaper en følelse av kontroll og lettelse samtidig som det gir en fellesskapsfølelse og en heroisk følelse av heltemot og patos blant de som bekjemper fienden. Det gir en slags opplevelse av rus» sier Desmet, helt i tråd med Fiamengos beskrivelse. Samtidig gir det plass til endelig å kvitte seg med sinne og frustrasjon og tillatelse til å hevne seg, vel å merke uten å måtte ta noe personlig ansvar for hva som faktisk skapte sinne og frustrasjon hos den enkelte.

Enhver som har observert feministisk kansellering i aksjon på vestlige universiteter vil forstå at det totalitære element er fullt ut til stede. Her hjemme vil de fleste voksne huske AKP-ml sin autoritære makt over studenter. Med slagord som «Væpna revolusjon» og budskap om å fraskrive seg sine borgerlige venner og familie, tok de full kontroll over unge menneskers sinn og var da også utgangspunktet for radikalfeminismen i Norge.

Giftig maskulinitet

Et interessant eksempel på memer er begrepet «toksisk maskulinitet». Det kjennes som en god forklaring på noe av ubehaget i kulturen, og da svelger man det rått. Forløperen er begrepet «hegemonisk maskulinitet» skapt av Raewyn Connel, australsk sosiolog, postmodernist og transperson, som anvendte Marxistisk teori og homofil frigjøring til analyse av maktstrukturer innenfor det maskuline og utledet ideen om et hierarki med hvite alfahanner på topp.

«Toxic Masculinity» er et begrep definert av hens elev dr. Terry A. Kupers i forbindelse med forskning på amerikanske fengselspopulasjoner i high security prisons. Toxisk maskulinitet er ifølge ham en konstellasjon av sosialt primitive mannlige trekk som har til hensikt å skape dominans, devaluere kvinner og fremelske tøylesløs vold. Begrepet har med andre ord sitt opphav i beskrivelsen av amerikanske tunge kriminelle med stor andel sosiopati, psykiatriske lidelser og rusproblematikk, uten fremtidshåp stuet sammen på ti-mannsrom. I kampen for å overleve blir de nødt til å ta fram det verste i seg.

Denne patologien er altså blitt den nye malen alle vanlige friske menn skal måles mot for å se om vi har en bit av smitten. Memet har spredd seg med rekordfart, til og med til barnehager hvor små gutter risikerer å bli kritisert for «toksisk maskulin atferd» fordi de som unger flest sloss med hverandre om spaden eller den tøffeste bilen.

Negative personlige erfaringer med menn som drivkraft

Opplevelser på det personlige planet kan også gi opphav til sterke negative generaliserte oppfatninger av menn. Mange kvinner har dessverre hatt uheldige og skremmende opplevelser med menn både av voldelig og seksuell karakter. Mange opplever kommunikasjonen med menn som konfliktfylt. Dette vil åpenbart legge alt til rette for å kjøpe forklaringer om primitive eller toksiske menn. Slike historier blir delt og generalisert på ekkokamrene i sosiale medier uten noen motvekt av historier om hvordan enkelte kvinner utøver vold og psykologisk krig mot sine menn.

En del kvinner har også en historie med dårlige farsrelasjoner og skuffelser, med fjerne, utilnærmelige, ukjærlige eller voldelige fedre. Manglende tilgjengelighet til fedre kan også dreie seg om mødres dårlige forhold til partnere, med hevn og økonomisk motivert samværssabotasje som følge. Dette tas sjelden med i regnskapet.

Makt korrumperer

Kvinnelige politikere har gjennom sine partikvinnenettverk kunnet skape en alternativ og parallell maktpyramide sideordnet til partienes demokratiske strukturer. Det synes ikke som denne skjevfordelingen av makt får noen til å løfte et øyenbryn. Norsk offentlig forvaltning består i dag av cirka 70 % kvinnelige ledere og ansatte med til dels stor administrativ makt og innflytelse. Feminister leder samtlige kjønnsforsknings-institutter og innehar ca. 90 % av stillingene. Dette er institusjoner som er preget at et tydelig empatigap mellom kjønnene i sin prioritering av mange av samfunnets kjønns- og likestillingsutfordringer.

Våre kunst og kulturinstitusjoner og svært mange av våre medier som presse og kringkasting har en stor overvekt av kvinnelige ledere med mye definisjonsmakt. Gjennom søstersolidaritet og politisk korrekthet er det derfor mulig å skape en rekke personlige maktbaser i viktige samfunnsstrukturer bygget på kvinnesolidaritet. Mannlige ledere i statlig sektor skiftes gradvis ut med kvinnelige, ikke minst i kultursektoren.

Likestillingsminister Anette Trettebergstuen skal ha honnør for oppnevnelsen av Mannsutvalget. Hun uttaler at «menns utfordringer angår ikke bare menn, de angår alle.» Også feminismens døtre. Men hun sier også samtidig at «alle menn bør selvfølgelig være feminister». Klarere kan neppe det feministiske perspektivet misjoneres fra en norsk statsråd.

Er likestillingsbløffen i ferd med å bli avslørt blant unge menn?

Allerede på 70-tallet prøvde menn å tilpasse seg feminismens krav gjennom å bli «myke menn». Dette var et mislykket forsøk på å tilpasse seg feministenes kritikk av maskulin identitet og maksmisbruk, å komme kvinnene i møte og bli godtatt. Radikalfeministenes aggressive kritikk trigget mange menn til å ta på seg skyld og å bli selvutslettende. Dette førte til mange triste, kastrerte, ydmykede menn som fikk lite igjen for sine botsøvelser.

Etter 50 års ensidig feministisk påvirkning kan det se ut som skepsisen mot feminismen blant unge menn er vanligere nå enn før, og at feminismens sønner slår kontra. Er likestillingsbløffen kanskje i ferd med å bli avslørt? Eller som George Orwell kunne sagt det: «Begge kjønn er like, men det ene er likere enn det andre.»

Gutta ser kanskje hvilken vei utviklingen går: Som utenriksminister og presidentkandidat Hillary Clinton proklamerte i sin valgkamp: «The Future is Female»; Matriarkatet er fremtiden. Ønsker vi det? Kanskje det er naturlig at unge menn reagerer, og i sin frustrasjon og avmakt har en viss tilfredsstillelse og kanskje glede av å skremme både jenter, skolepsykologer og gammelfeminister med macho-spøkelset Big Bad Andrew Tate. Kanskje er han bare et symbol på unge menns opprørstrang? Kanskje er han også et symptom på feminismens fallitt som likestillingsideologi for menn? Kanskje er det først nå kjønnskampen begynner?