Striden om karakterer: «Sludderkvalitet av edleste merke»

­

Det norske skolesystemet har i mange tiår vært preget av en nervøs og hektisk reformiver. Ser man riktig stort på det, er et mer korrekt tidsspenn selvsagt flere århundrer. Men vel så viktig for skolen som den omkalfatrende sosialdemokraten Gudmund Hernes' Reform 94 og Reform 97, Kunnskapsløftet (2006) og alle læreplaner som kom og gikk, har vært det kolossale endringstrykket utenfra.

Internett og multinasjonale teknologigiganter har gjort en triumferende innmarsj i skolestuene. På et blunk henviste nettbrettene de trykte lærebøker til langsom kompostering i fuktige kjellerrom. Et vedvarende og alarmerende fall i elevenes leseferdighet var resultatet. Dette er grundig dokumentert i de såkalte PISA-undersøkelsene i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). De startet i 2000 og tar også for seg matematikk og naturfag. Det er 15-åringenes prestasjoner som måles. Nå vil tolkningen av disse tallene kunne sprike. Men det store bildet er forstemmende, nærmest skrekkinnjagende lesning.

Digitaliseringen er tidenes største skoleeksperiment, og ble igangsatt uten en skikkelig politisk debatt. Nå leter flere og flere etter nødbremsen. Men skaden som allerede har skjedd, er stor. En reversering er uhyre vanskelig å få til med skolene allerede stinne av flate dataskjermer (en bieffekt er at også håndskriften går fløyten). Penger til lærebøker finnes knapt i skolebudsjettene – for de har gått til svære, utenlandske teknologiselskap.

Jeg vet om lærere som i all hemmelighet finner nøklene til kunnskapens gravkamre, og henter opp godt brukte, trykte bøker til elevene fra skolens kjellerdyp.

Sammenhengen mellom dramatisk fallende lesning blant de unge og et skolevesen som har stemplet trykte lærebøker som historiske relikvier, er slett ikke vanskelig å få øye på. Skolens dødsdom over boken – med den påfølgende summariske avretting – er et eksempel på en kolossal forandring, med svak, om noen som helst, politisk eller faglig forankring.

Med få ord: Naiviteten i det norske skolebyråkratiet har vært monumental. Mens lærerne generelt er skeptiske til mange av forandringene, eller utvikling.

Resultatene fra PISA-undersøkelsen for 2022 kommer tirsdag 5. desember i år. Foreldre, elever, lærer og utdanningspolitikere skjelver allerede. Hvor ille står det til nå?

Den norske ABC

Et superkort historisk riss: Norsk skolehistorie begynte med katedralene og elitene, før allmuen og hele befolkningen fikk del i kunnskapens herligheter. I århundrer etter århundrer var det katekismer, salmevers, kritt, blekk og papir det handlet om. Og et pensum som bare langsomt skiftet innhold. Skolereformatoren Ole Hartvig Nissen er tidenes viktigste norske skolebyråkrat. Han fikk navigert en ny skolelov gjennom Stortinget i 1860. Rune Slagstad skriver i De nasjonale strateger (2001) at denne loven «markerte et tidsskille i skolepolitikken – overgangen fra kirkeskole til statsskole, «Hvermandsskolen», som etter hvert ble en folkedannende skole i statlig regi for landet i sin helhet».

Skolen skulle ikke lenger disiplinere allmuen. Mot slutten av 1800-tallet ble skolen mer og mer skilt fra kirken, selv om etterdønninger med for eksempel skolegudstjenester i desember har vart like frem til i dag. Skolen ble en mer rendyrket arena for læring. Som i stor grad betød lesning langt utover tekster knyttet til kristendommens trosliv.

Nordahl Rolfsen skrev i 1908 i forordet til Læsebok for folkeskolen at han forsøker «at trænge ind i barnets fantasi». Han skriver at han har bøyd seg «for barnets utviklingslinje som den høieste instans». Dette var radikale tanker.

Thorbjørn Egners lesebøker kom i 16 bind fra 1950 til 1972 og var en slags fortsettelse av Rolfsens prosjekt. Lesebøkene ble for mange elever en viktig innfallsport til litteratur og lesning. Egner ga elevene en viss forståelse av hvordan verden var skrudd sammen. Lesning bidro til den store, sosialdemokratiske dannelsen. Men at den er en omskiftelig størrelse i Norge, fikk Egner bittert erfare da han i 1974 – bare to år etter at det store leseverket var fullført – ble pålagt å radikalisere språket, i takt og tone med de rådende ideologiske vinder fra den politiske venstresiden. De kom til uttrykk i Mønsterplanen for grunnskulen. Den påtvungne revideringen var smertefull for Egner, forteller Christopher Hals Gylseth i biografien Thorbjørn Egner – Tigergutt kan alt! fra 2000.

Men riktig alvorlig for lesningen ble det først da den digitale revolusjonen plutselig stormet inn gjennom skoleportene. Mobiltelefonene kom før iPad ble en liflig idé i Apple-klekkeriet i California, og de skulle bli nærmest som integrerte, nye kroppsdeler.

Og ingen ting ble som før.

Jakten på karakterer

Lenge var karakterene latinske betegnelser. Så fikk karakterene norske ord. På 1890-tallet startet en karakterstrid som endte med tallkarakterer. Selve striden kan i dag fortone seg litt komisk (for og imot desimaler, for og i mot + og ÷). Men for begge sider var det selvsagt alvor. Skolebestyrer J. Aars – som kunne både sin gresk og latin – advarte i 1903 mot «karakter-dyrkelse» i den lille boken Karakter-sagen. Han skrev at «frykten for at faa daarlige karakterer, eller følelsen af skam og uhygge ved at ha faat dem, virket trykkende paa mange brave men lidet begavede elever, og kunde let kue deres livsmod og arbeidslyst.»

Aars slutter sin pamflett i stille resignasjon. Han har liten tro på at hans lange fremstilling av striden om karakterene vil bli lest av mange. «Heller ikke at den vil faa nogen indflydelse».

Selvsagt kan det se ut som en merkverdighet at skolevesenet, igjen og igjen, får slengt uleselige og uforståelige forslag til forbedringer etter seg. Men kanskje er det ikke så underlig at skolen blir en boksering for ulike ideologiers bud på hva som skal læres, og hvordan og hvorfor. Skolen er for den enkelte, for hele samfunnet og nasjonens fremtid, av den aller største betydning.

De siste årene er karakterene – altså selve vurderingssystemet i skolen – igjen blitt plassert i sløydsalens skrustikke. Iherdige forsøk på å file ned karakterenes rolle i skolen finner støtte i stadig nye offentlige utredninger.

Er karakterene først og fremst til for eleven selv? For foreldrene? Eller for læreren og skolen? Eller for selve systemet – for å gjøre opptak til neste trinn gjennomførbart, ikke for kostbart og ikke for innfløkt? Eller er de til for nasjonale og internasjonale utdanningsbyråkrater – fanget i sin målings- og målstyringsiver? Noen endelig fasit på spørsmålene foreligger ikke.

Karakterer har den glimrende egenskapen ved seg at de representerer en objektivitet. Dermed kan enhver, for eksempel ved fremtidige søknader til høyere utdanning eller ansettelser, ha mulighet til å hevde seg i konkurranse med kandidater som er utstyrt med sølvskjeer i form av de rette familiære og sosiale forbindelsene. Karakterer er klasseløse og klasseblinde – særlig når eksamensvurderingen er anonym.

Fjorårets NOU 2022:17 har tittelen Veier inn – ny modell for opptak til universiteter og høyskoler. Dette skriftet viser med all tydelighet hvor fordømt vanskelig dette er. Her foreslås det å fjerne muligheten til å forbedre karakterene etter videregående skole. Som erstatning foreslås det å innføre en felles, standardisert opptaksprøve. Tanken er at dette vil gi et enklere, mer forståelig og mer rettferdig opptak. Men stopp en hal! Den jobben er det jo nettopp karakterene er ment å gjøre. Lest utenfra skoleporten, ser det vitterlig ut som om utrederne foreslår å skape et nytt villniss av et opptakssystem, der karakterkvoten suppleres med en opptaksprøvekvote. Det er hyperinflasjon i fiffig konstruerte begreper. Men blir det enklere å forstå, slik intensjonen er?

NOU-en innledes trøsterikt med en flere sider lang ordliste. Mine favoritter blant de byråkratiske nyordene er førstegangsvitnemålskvote og kompetansebehovsutvalget.

Midt i november i år kom en ny utredning: Et nytt system for kvalitetsutvikling – for elevenes læring og trivsel (NOU 2023: 27). Her er det grunnskolen som forsøksvis legges under lupen. Utvalget skriver at «systemet for kvalitetsutvikling skal støtte kvalitetsutviklingsprosessene som skjer i skolene og hos skoleeierne». Og: «Systemet skal likestille de tre kvalitetsområdene: strukturkvalitet, prosesskvalitet og resultatkvalitet».

Les gjerne forrige setning en gang til. Og pust dypt og rolig inn.

Det er virkelig et ugjennomtrengelige buskas av ord. Én ting er helt sikkert: Denne NOU er et ugjendrivelig bevis på at enkelte offentlige utredninger leverer sludderkvalitet av edleste merke. Ti personer har arbeidet gjennom halvannet år med dette skriftstykket. Det er mulig å hente ut noen konkrete forslag fra rapporten. Dette foreslås skrotet: Kartleggingsprøver for første trinn. Nasjonale prøver, og skriftlig og muntlig eksamen i grunnskolen. Standpunktkarakterer kan ta seg av vurderingen om elvene faktisk har lært noe som helst i det skoleklokken kimer ut siste dag i tiende klasse.

Det er slett ikke så rart at eksamener er seiglivede øvelser i skolen. Det kommer mye godt med eksamener: De sørger for en enhetlig vurdering på tvers av landsdeler, skoler og skoleslag. De sørger for at elevene blir mindre avhengig av trynefaktor – eller å måtte stå på godt fot med læreren. Eksamener er lette å kontrollere, og dermed å klage på. Noe som igjen sørger for rettssikkerhet.

«Kvasi-akademisk babbel», skrev Stavanger Aftenblads kommentator (16. november 2023). Og la til et knusende bullshit. Dette kan for øvrig greit oppsummere mange (mange!) årsverk med offentlige skoleutredninger. Som koster samfunnet – oss alle – en svær sum penger.

Kampen om karakterene har altså en lang historie i Norge. I 1975 kom Arnold Hofsets bok Karakterer – trivsel eller trusel? Boken ga en svært tydelig motstemme til det såkalte Evalueringsutvalget for skoleverket, som ble oppnevnt i 1972. Utvalget mente at grunnskolen ville bli bedre uten karakterer, enn med. Hofset (som hadde vært lærer) kom med nyanserende syn. Han mente at elever selv burde få velge om de ville ha karakterer i enkelte fag – og endog velge om de ville ha vitnemål eller ei.

Den lovfestede retten til videregående opplæring er ikke kontroversiell i dag. Men den byr på et grunnleggende spørsmål: Hvordan velger man ut hvilke elever som får gå på de ulike skolene? Alternative løsninger på gåten har vært presentert. Men i praksis er det vanskelig å se for seg en skoleverden der ikke karakterer spiller en rolle – når hver enkelt skoles elevplasser (skolene har et begrenset antall!) er pokalene som elevene må konkurrere om. Til denne dag har skoleopptak aldri vært like hyggelig som et barneskirenn på idealtid, der alle fikk medaljer.

Svenske tilstander

Jan Guillou utga i 1981 nøkkelromanen Ondskan (norsk oversettelse: Ondskapen). Den handler om virkelighetens internatskole Solbacka läroverk, der Guillou var elev. Den maurflittige forfatteren har i flere intervjuer sagt at han helst hadde sett skolen lagt i grus. Den indre justisen var tydelig tuftet på engelske forbilder, men ble her gitt enda en smertefull omdreining: Eldre elever tuktet yngre elever. Avstraffelsene var nådeløse, harde og lignet tortur. Skoleledelsen vendte blikket bort, og bifalt stilltiende uhyrlighetene.

I 2011 ble minst like skakende forhold avdekket ved internatskolen Lundsbergs skola (der ble elever straffet med glovarme strykejern som ga alvorlige brannskader). Voldskulturen var sammenfiltret i et rigorøst, hierarkisk system der de eldste elvene dømte og avstraffet de yngre – ofte på bestialsk vis. Lundsbergs har alltid vært en av overklassens foretrukne internatskoler. Jan Guillou argumenterte – høylytt – for at dersom den svenske overklassen ville ha egne skoler, burde de i det minste finansiere dem selv.

Den svenske og danske skolen og er selvsagt annerledes enn den norske. Sverige og Danmark har hatt adel, som fremdeles eksisterer om enn den er vingeklippet. Norge avskaffet sin adel i 1821.

I oppgjøret med sin gamle læreanstalt plasserte Guillou seg bokrygg mot bokrygg med Alexander Kiellands Gift (1883) og Jens Bjørneboes Jonas (1955). Kiellands bok var et oppgjør med puggeskolen og undertrykkende strukturer i embetsmannsstaten og Kirken. Bjørneboe gikk til angrep på den sosialdemokratiske enhetsskolen. Danske Peter Høeg utga De måske egnede (norsk oversettelse: De få utvalgte) i 1993. Romanen handler om den private Biehls Privatskole (i virkeligheten Bordings Friskole) i København. Her utspilles et ekstremt kontrollerende og autoritært sosialt eksperiment.

Med like besk og brennende argumentasjon som romanforfatterene, gjøv Messiah Hallberg i SVTs Svenska Nyheter løs på de svenske privatskolenes praksis med å belønne middelmådige elever med toppkarakterer. I episoden Glädjebetyg forstör (3. november, 2023) stiller Hallberg det presise spørsmålet: «I hvilke skoler får man toppkarakterer selv om man er temmelig dum?» Tv-serien til Messiah (ja, han heter så) er knivskarp samtidssatire. Det nøyaktig tilslipte manuskriptet er nådeløst og hylende festlig. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge.

Svenskene har skjønt at gledeskarakterene – til glede for de elevene som får dem forært – faktisk er et problem. Undersøkelser viser at private skoler som konkurrerer om elvene gir mange av elevene langt høyere karakterer enn det de nasjonale prøvene viser. Incitamentet, mekanismen, er latterlig enkel å få øye på: Betaler du dyrt for at poden skal gå på privat prestisjeskole, vil du nok foretrekke en skole som gir høye karakterer – selv om det er høyst ufortjent.

Dette er selvsagt svindel. Og det får ugreie følger. Der det er hard konkurranse om attraktive studieplasser, er det slett ikke sikkert at de mest kunnskapsrike – eller hardt arbeidende – elevene som får dem. I noen tilfeller gikk rektor inn (eller skolens bibliotekar!) og sørget for dramatisk høyere karakterer – skolelederen endret rett og slett karakterer fra stryk til ståkarakterer. Det pyntet på skolenes renommé.

I sommer vedtok den svenske regjeringen en utredning «for å stoppe karakterinflasjonen». Skoleminister Lotta Edholm (Liberalerna) – som har vært intenst kritisk til digitaliseringen av skolen – uttalte «at man må kunne stole på karakterene». Hun understreket at de måtte speile elevenes kunnskapsnivå, uavhengig av hvilken skole de har gått på. «Feilaktig karaktersetting rammer både eleven og samfunnet, det er svært alvorlig», sa hun.

I Sverige er det ikke eksamen i skolen. Standpunktkarakterer – satt av læreren – bestemmer alt. Derfor får glädjebetyg så stor betydning. I Svenska Nyheter er det kort utdrag av et intervju med rektor Lars Göran Strannegård ved Handelshögskolan i Stockholm. Han mener at i siste instans er dette et demokratispørsmål for Sverige. «Det er jo ekstremt skadelig for samfunnet som helhet», sa Strannegård.

Det svenske begrepet jämlikhet er alvorlig undergravd med den særsvenske karaktergaloppen.

Evig strid

I en besynderlig og ideologisk fundert budsjettfinte, forsøkte Støre-regjeringen i høst å svekke friskolene så hardt at vi snakker om forsøk på avlivning. Det ville blant annet rammet Steinerskolen. Men det varte ikke lenge før angrepet ble oppgitt. Å kjempe seg tilbake til den rene ideen om enhetsskolen – altså en monokultur uten unntak – vil selv sindige Arbeiderparti-velgere oppfatte som noe rendyrket reaksjonært.

Det skrives og utredes uopphørlig om skoleverket. Utdanningsdirektoratet annonserte tidligere i år at nå skal en helt ny form for eksamen prøves ut i enkelte videregående skoler. Og at dette kanskje senere også skal skje i grunnskolen. Ideen har fått navnet langtidsoppgave. Skriftlige besvarelser skal modne i elevene, som skal arbeide med oppgavene over lang tid.

Ideen hadde sikkert vært god i 1950. Eller 1970, 1980 eller 1990. Men det blir spennende å se hvor lang tid det tar for de sikkert velmenende utdanningsbyråkratene å oppdage at kunstig intelligens (KI) allerede nå er de unges nye skriveverktøy.

Studenter forteller at KI er et svært utbredt hjelpemiddel når en bachelor- eller masteroppgave skal skrives. Skoleelever kan allerede i dag bruke KI, og slippe å tenke på slike slitsomme greier som formuleringer, faktainnhenting, argumentasjon og setningsbygging. Stakkars lærere som skal rette denne maskingenererte tekstmassen – og sette karakterer.

Dette blir kan hende et av de sterkeste argumentene mot langtidsoppgavene – og for å beholde en slags form for tradisjonell eksamen.

Karakterene har vært en hodepine nesten like lenge som vi har hatt skoler. I 1938 skrev Bernhof Ribsskog i boken Karakterer og karaktergiving i folkeskolen at «de fleste er vel klar over at det ingen utsikt er til å få avskaffet karakterene så lenge en ikke kan sette noe bedre i stedet». I en fotnote henvises det til A. Duryee Crooks bok om karakterer fra 1933-34, som gjorde det klart at karakterer har en rekke diskutable sider: De hindrer den utvungne omgangen mellom lærer og elev. Karakterer tilslører hovedoppgaven, som er oppdragelsen. Bruk av karakterer «skaper en atmosfære av pokerspill». Og selvsagt også det åpenbare i at «karakterene er til nytte».

Skolen som idé, og den enkelte læreren, står i konstant fare for å valses ned under trykket fra de endeløse reformene – både de som er vedtatt et eller annet sted innaskjærs og de som bare ankommer, dukker opp ubedt, ikke planlagt, som balstyrige virus fra oversjøiske destinasjoner. Én ting er helt sikkert: Spetakkelet om skolen – og karakterene – fortsetter ad infinitum et ad absurdum.

Hvordan ville lektor Elias Rukla i Dag Solstads Genanse og verdighet (1994) taklet den vidunderlige, nye skolehverdagen? Med all sin kunstige intelligens og digitale trolldomskrefter? Han ville trolig ikke nøyd seg med gjøre kål på paraplyen i skolegården til Fagerborg videregående i bitter frustrasjon over tingenes tilstand. Han ville oppsøkt en paraplyfabrikant. Og funnet frem fyrstikkene.