Uten en jublende befolkning vil ikke det norske monarkiet overleve

Paul Moxnes

Sosialpsykolog og gjesteprofessor ved UiO.

Våre skandinaviske kongehus er en levning fra de europeiske monarkienes storhetstid. De er ment å være et ankerfeste for stabilitet og kontinuitet, et ikon som skal tilfredsstille folks behov for å hylle en hersker og dennes nærmeste familie. Men samtidig som de kongelige må bevare sin aura av krone, scepter og kappe, må de også tilpasse seg dagens forventninger om å opptre nært og folkelig. 

Denne doble oppgaven har det norske kongehuset vært særdeles flink til å fylle – som da kong Olav, ikledd sportslue og anorakk, i 1973 kjøpte billett på Holmenkollbanen som en vanlig passasjer på vei til Frognerseteren for å gå på ski. Fortellingen om «folkekongen» var født. Også kong Harald har blitt en folkekonge. Det er derfor lite sannsynlig at et politikerflertall eller en folkeavstemning vil omskape det kongelige slott til et museum – selv om kong Harald ennå ikke er kåret til «århundrets nordmann» – slik hans far ble i en avstemming arrangert av NRK i 2005. 

Tall fra Norstat fra september 2024 tyder på at opp til 62 prosent av befolkningen vil stemme for å beholde monarkiet. Men dette tallet er ikke så høyt. Til sammenlikning viser tall fra Danmark i januar 2024 at hele 78 prosent av folket vil beholde sitt monarki, ifølge analyseinstituttet Voxmeter.

Kongehusets motto er «Alt for Norge». Av det skapes forventninger. Dersom bare ett av kongehusets medlemmer ikke lever opp til mottoet, vil monarkiets eksistensberettigelse bli et tema i avisenes debattspalter. Dersom to ikke lever opp til det, vil slottets bæresøyler begynne å slå sprekker – med særlig resonans blant anti-royalistiske journalister. 

For kongehusets motstandere var det en gavepakke da prinsesse Märtha Louise valgte seg en bifil, selvutnevnt sjaman som ektemake, sladdet sitt eget bryllup for offentlig innsyn, og serverte parets spesiallagete gin, kalt «OHD Pink Gin», til salgs på Vinmonopolet med en etikett som indikerte at den var laget spesielt for prinsessebryllupet. En gavepakke for anti-monarkistene var det også da det ble kjent at kronprinsens bonusbarn, Marius Borg Høiby, anvendte kokain, cannabis, utøvde vold, ble anklaget for voldtekt og havnet i arresten – selv om han ikke har noen formell rolle i kongehuset.

Når ett av kongefamiliens medlemmer opptrer på måter som strider mot offentlighetens forventninger, vil det selvfølgelig svekke kongehusets omdømme. Da vil kongehuset kunne bli opplevd som irrelevant for Norge. Dersom to av dets medlemmer gjør det, vil det skape en følelse av at ikke bare disse to, men hele kongefamilien, blir fremmedgjort fra befolkningen, i sosiologien kalt assosiativt stigma.

Dagens konge og dronning er ikke bare folkelige og samtidig høyborne, de har også åpnet for folkets innsikt i kongefamiliens indre liv og følelser. I tider med en ustyrlig datter og et problematisk bonus-barnebarn, har vi lært at de kongeliges interne følelser likner på våre. Medlemmer av kongefamilien gir uttrykk for at de har det vanskelig – kronisk sykdom, infeksjon, lav hjertefrekvens, rusbruk, voldsepisoder, familieproblemer. Kongefamilien strir med problemer som i andre familier. Denne åpenheten kan tolkes som at kongehuset har en forbilledlig evne til å modernisere seg. 

Jeg er ikke økonom, men kongehuset innbringer sannsynligvis mer enn de 316 millioner det vil koste norske skattebetalere i 2025. For landet er nok kongehuset en god investering, en økonomisk magnet for en billig penge. Til sammenlikning kostet vinter-OL på Lillehammer 1994 staten rundt 4,4 milliarder; det tilsvarer cirka 14 årsbudsjett for kongehuset. Kongehuset tiltrekker seg utenlandske medier, politikere, næringslivstopper, celebriteter og turisme. Dette gir kongehuset en viktig rolle i landets økonomi. Uten kongehuset, blir landet fattigere. 

Det norske monarkiets fremtid hviler på en jublende befolkning. TV-sendte slottsmiddager, storslåtte bryllup, gedigne statsbesøk, uannonserte kortesjer i åpen bil på nasjonaldagen, med kongen som vinker til en overrasket befolkning som vinker tilbake, velregisserte reiser til den minste kommune, bratteste odelsgård og våteste fiskevær – alt dette styrker følelsen av nasjonal identitet.

I mine sosialpsykologiske øyne er det liten tvil om at et folkekjært kongehus er en bærebjelke i den norske folkesjela. Uten folkekonge, neppe noe kongehus. Redaktørstyrte kongekyndige journalister og kommentatorer i NRK befester kongehusets posisjon ved enhver royal anledning. Men i dag har også sosiale medier uten redaktørstyring en betydelig innflytelse på opinionen. Sosiale medier kan lett skape et digitalt press for å avskaffe monarkiet, som et slags Crusader Kings-spill som trer inn i virkelighetens verden.

Kongehusets overlevelse beror på evnen til å balansere tradisjon med fornyelse, nærhet med fjernhet, åpenhet med taushet. Dersom kongehuset mister denne balansen, vil det også miste sin legitimitet. Da vil den nasjonale scenen fort kunne bli overtatt av andre former for nasjonale ikoner og symboler – som mediekåte politikere og kjendiser av ulike slag.

Moralen er: En vakker dag, mørk for noen, vil kongehuset kanskje bli en saga blott. Men land og folk vil leve like godt.