Martin Svedman svarer Leif Ove Larsen om penger og litteraturkritikk

I årets første utgave av Samtiden skrev Martin Svedman i spalten Kritikk av kritikk artikkelen «Penger eller kjærlighet». Professor Leif Ove Larsen hadde kritiske kommentarer til Svedmans kritikk. Her følger Svedmans svar på kritikken:­

Leif Ove Larsen har skrevet en kommentar til min artikkel publisert i februarnummeret av Samtiden. Larsen har to kritiske kommentarer til min artikkel: Den første gjelder kildebruk, og den andre gjelder spørsmålet om Larsen har presentert empirisk forskning, eller om han bare har skissert perspektiver og tenkt høyt på et seminar på Pressens Hus.

Larsen reagerer på at jeg siterer en artikkel i fagbladet Journalisten. Jeg burde ha «sjekket kilden litt bedre», og støttet meg på «en lett revidert og noe utvidet versjon» som ligger på tenketanken KRAFT sin hjemmeside. Den reviderte og utvidete versjonen av Larsens rapport ble så langt jeg kan se publisert 19. desember, og dessverre så var artikkelen min da allerede sendt inn til redaksjonen i Samtiden. Uansett, ser jeg ikke problemet med å bruke Larsens kommentarer og hans oppsummering av innholdet i seminaret i Journalisten i min artikkel. Larsen skal ha hatt mulighet for å sjekke om han kan stå inne for sitatene og meningene som reporteren gjengir. Om han er feilsitert, bør han ta dette opp med Journalisten, ikke med Samtiden.

Larsens andre kommentar gjelder «innholdet i innlegget på Pressens Hus.» Larsen var invitert til seminaret for å presentere en tilstandsrapport om norsk kulturjournalistikk, og dette er også tittelen på den reviderte og publiserte versjonen av innlegget hans. I sitt svar til meg, skriver Larsen imidlertid at det ikke var snakk om en presentasjon av forskning eller empiri, men at han kun skisserte tre mulige perspektiver på kulturjournalistikken og gjorde et forsøk på å tenke høyt. Larsen reagerer på at jeg brukte ordet «forskning» da jeg refererte til innlegget hans i min artikkel. Jeg ser at jeg her burde ha formulert meg annerledes, og er glad for svaret som Larsen har skrevet. Jeg er også enig med Larsen i at min formulering om at «forskingen til Larsen gir Lirhus rett på omtrent alle punkter,» ikke bør tas til inntekt for at det finnes forskningsmessig belegg for eksempel Lirhus' påstand om et samrøre mellom redaksjoner og forlag. Jeg synes at det er på sin plass av Larsen å påpeke dette i sin kritikk av min artikkel.

Bakgrunnen til at jeg henviste til Larsen i min artikkel var at Larsens perspektiver på kulturjournalistikken som referert i Journalisten virket interessante, relevante og overlappende med temaene som jeg ønsket å skrive om. Et av temaene jeg skriver om er tilgangen til data og til datakilder. Larsen er blant annet opptatt av digitalisering, og her går jo utviklingen såpass raskt at data basert på typiske forskningskilder som spørreundersøkelser og lignende veldig fort mister sin relevans. Viktige beslutninger tas på bakgrunn av kommersielt innsamlede data som kritikere og skribenter ikke har tilgang til, og da havner både kritikken fra skribenter som meg og forskningen i bakgrunnen. Kildene som Larsen henviser til i sin egen rykende ferske tilstandsrapport består av en tre år gammel opptelling av artikler i Retriever, samt en spørreundersøkelse der feltarbeidet ble gjennomført av hans kollegaer ved Universitet i Bergen for ni år siden.

Da jeg skrev min artikkel, så stanget jeg jo opp mot den samme begrensingen som Larsen åpenbart også stanger mot: et nærmest totalt fravær av relevante data for å analysere og forklare endringer og beslutninger som tas angående miksen av kulturstoff i mediene. Jeg er glad for at Larsen har brukt muligheten til å presentere sine perspektiver mer utfyllende i Samtiden enn det jeg fikk plass til. Jeg er enig med Larsen i at det er svært viktig «å få fram ny kunnskap om kulturjournalistikkens utvikling og rolle i mediene og i den kulturelle offentligheten». Som Larsen sier, er dette nødvendig for en begrunnet kritikk av mediene.