Tabloidiseringen av Michel Houellebecq

Lesetid: ca. 9 minutter.­

I sin anmeldelse av Michel Houellebecqs Tilintetgjøre i Aftenposten, skriver Erlend Loe at bøkene til Houellebecq har «bibelske opplagstall» i Frankrike.^[1] I Bergens Tidende forklarer Johannes Grytnes at Houellebecq har vært på en reise som har tatt ham fra «enfant terrible» til å bli «en av verdens mest leste forfattere».^[2]I Dagbladet åpner Jon Rognlien sin anmeldelse med å beskrive Houellebecq som «Frankrikes utvilsomt ledende forfatter».^[3] Hvorfor innleder tre utvilsomt ledende norske bokanmeldere sine anmeldelser av Tilintetgjøre med å snakke om opplagstall, globale leserskarer og ledelse?

Er det fordi dette er viktige og relevante fakta om boken de skal anmelde? Det kan ikke være forklaringen, fordi alle påstandene er tvilsomme. Førsteopplaget i Frankrike var på 300 000 eksemplarer. Det høres mye ut, men det er mange franske og utenlandske forfattere som har opplagstall godt over dette, også mange som er helt ukjente i Norge. Tallet er litt over gjennomsnittet for en bok som kommer inn på de franske bestselgerlistene, men Erlend Loe har tatt altfor mye Møllers Tran når han kaller det «bibelsk». Er Houellebecq en av verdens mest leste forfattere, som Grytnes hevder i BT? Boken til Houellebecq debuterte som nummer 3 på den norske bestselgerlisten laget av bokhandlerforeningen, men etter noen få uker hadde den falt til nummer 8. På Deichman i Oslo finnes det i skrivende stund 5 ledige eksemplarer av 46 bøker totalt i systemet, noe som er beskjedent. På bestselgerlistene til Amazon er Houellebecqs mest solgte bok i engelsk oversettelse, The Map and the Territory, rangert som nummer 27 000. Og dette er den eneste boken av Houellebecq i Amazons topp 100 000-liste. Hvis man søker i arkivene til Jeune Afrique, en anerkjent franskspråklig nyhetsside rettet mot afrikanske lesere, omtales Michel Houellebecq stort sett bare i forbindelse med en rettssak drevet av en senegalesisk forfatter som hevder at Houellebecq i sin bok Underkastelse i 2015 plagierte hans konsept om muslimsk maktovertagelse i Frankrike. Man finner altså lite som støtter utsagnet om at Michel Houellebecq er en av verdens mest leste forfattere. Da er det merkelig at alle de tre anmelderne åpner sine lesninger av Tilintetgjøre med utsagn av denne typen.

Mindre klikkbar

Lederen i norsk kritikerlag, Heidi Bale Amundsen, skrev i 2021 at kritikkens uavhengighet er under press, og fremhevet viktigheten av en kritikk som kan «fungere som motvekt til kulturens egenomtale».^[4] Reproduserer selv drevne norske bokanmelderne skryt og markedsføringsfloskler som kommer fra forlagene? De gode kritikerne kjemper i dag en innbitt kamp mot «markedsstyrt stoff», ifølge Amundsen. Men ser man på måten forlaget Cappelen Damm kommuniserer rundt Houellebecq på, finner man ikke igjen noen av flosklene som blir brukt av de tre kritikerne. Forlaget introduserer Houellebecq relativt tørt og CV-aktig på nettsidene sine, som en forfatter født i 1958 og som er utdannet agronom.

Anmelderen i BT er ikke engang særlig glad i boken. Han synes den er drepende kjedelig. Hvorfor gidder han da å hype den på en måte som går lenger enn det salgs- og markedsavdelingen i forlaget selv gjør? Kanskje er det fordi alle de tre anmeldere har en Marie Kleve som de må rapportere til. Marie Kleve er den bokansvarlige i Dagbladet som i fjor vinter sendte ut en epost til alle litteraturkritikere i avisen med beskjed om at anmeldelsene i fremtiden måtte være «oppsiktsvekkende». Bøkene som blir anmeldt, skal være «enten oppsiktsvekkende gode, dårlige eller handle om noe oppsiktsvekkende».^[5]En fransk intellektuell forfatter med helt vanvittige salgstall på global basis ville vært en oppsiktsvekkende nyhet, hvis det var sant. Det tilsynelatende knefallet for markedskreftene er i virkeligheten et knefall for en ideologi i samtidens journalistikk.

Problemet med å anmelde den nye boken til Michel Houellebecq på en oppsiktsvekkende måte, er at den handler om store og eksistensielle spørsmål. Alle de tre kritikerne er enige om at romanen dypest sett handler om døden, og om forsoning. Boring! Houellebecq har skrevet om journalistisk oppsiktsvekkende temaer tidligere, blant annet sexturisme og islamistisk maktovertagelse, men i Tilintetgjøre er polemikken mindre spisset og ikke like politisk brennbar. Derfor må de kanskje lure de balanserte og reflekterte anmeldelsene sine forbi sine respektive Marie Klever med oppspinn om Houellebecqs globale dominans. I Tilintetgjøre er Houellebecq opptatt av alderdom, og hvordan eldre i Frankrike blir behandlet på sykehjem i provinsen. Belgia blir nevnt som et eksempel til etterfølgelse. Det finnes kronikkstoff her, men av det mindre klikkbare slaget.

Færre omtaler enn Jojo Moyes

En annen forklaring på at de tre anmelderne tror at Houellebecq er verdens mest leste og ledende forfatter er at de blander sammen journalistisk interesse for Michel Houellebecq i Norge og hans resepsjon på verdensbasis. Houellebecq har faktisk brutt en lydmur når det gjelder mottagelsen av hans bøker i norske avisredaksjoner, hvis man dømmer etter søkeresultater i Retriever. Alle tre antar muligens at det er et forhold mellom det imponerende antallet norske artikler som tar utgangspunkt i bøkene hans, og Houellebecqs globale påvirkningskraft. Generelt, så får utenlandske forfattere svært liten oppmerksomhet i norske aviser, hierarkiet innenfor litteraturomtaler fremstår som overraskende strengt og deterministisk. Jo Nesbø får klart mest journalistisk omtale. Så slipper en blanding av litterære- og krimforfattere som alle er menn og alle er norske til, før norske kvinnelige forfattere får en bit av den mediale oppmerksomhetskaka. Utenlandske forfattere, særlig de som ikke er fra USA eller Europa, er helt i bunnen, sammen med norske poeter. Utenlandske poeter, med mindre de vinner nobelprisen, har ingen resultater å vise til.

Jo Nesbø har 22 000 omtaler i Retriever over de siste ti årene, Henrik Ibsen har 16 000 og Karl Ove Knausgård har 12 000. Vigdis Hjorth har 8000, Sigrid Undset har 6000, og Linn Ullmann har 4000. Den bestselgende forfatteren de siste ti årene på det norske markedet, den utenlandske forfatteren av løkkeskriftromaner, Jojo Moyes, får 3000 omtaler, noe som viser at medieomtale og markedskrefter ikke alltid trekker i samme retning. Blant litterære forfattere med utenlandsk bakgrunn troner Michel Houellebecq og Margaret Atwood soleklart på toppen med over 2000 omtaler. De ligger under bestselgeren Jojo Moyes, men langt over Tanzanias nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah, som bare har fått 336 omtaler på 10 år. Houellebecq og Atwoods mest oppsiktsvekkende bragd er at de har krøpet ut av denne litterære utenlandske gettoen, og har oppnådd omtrent like mye omtale i norske aviser som flere kvinnelige norske forfattere som er kritisk anerkjente, men akkurat under superstjernesjiktet, sånn som Trude Marstein og Cecilie Enger.

Stimulerer avisredaktører

Noe som er fascinerende med Houellebecq, er hvor lite nytt og oppsiktsvekkende han egentlig har å formidle fra bok til bok. Med unntak av debuten, der hovedpersonen er mannlig og i trettiårene, er hovedpersonen i en Houellebecq-roman mannlig og i førtiårene. Før var det amerikanske forfattere som Philip Roth og John Updike som skrev kritikerroste bøker om menn i førtiårene, men Houellebecq har med iherdig innsats klart å farge denne tematikken og posisjonen i de franske trikolorfargene. Fortellerstemmen i bøkene hans er alltid klin lik, noe som gjør at Houellebecq blant annet kan veksle sømløst og ubekymret mellom jegform og tredjeperson i flere av sine romaner. Det er kult gjort, men kan også virke provoserende på stilbevisste anmeldere som vil at forfattere skal gi romanfigurene sine egne stemmer eller skildre egenartede og unike tankestrømmer for hver av sine karakterer. I Tilintetgjøre likte jeg godt scenene der hovedpersonen fordyper seg i bøkene om Sherlock Holmes og Hercule Poirot mens han vet at han kommer til å dø av kreft, samtidig som han reflekterer over hvilke typer av litteratur som bør få en plass på dødsleiet. Her kunne en fremoverlent nettjournalist laget en liste over topp ti dødsleiebøker anbefalt av Michel Houellebecq, og oppnådd et middels høyt antall klikk på saken. Det plaget meg ikke at disse scenene var samplet fra en tidligere roman, Plattform, der Houellebecq kommer med mye av den samme utlegningen om Sherlock Holmes og Agatha Christie som han gjør i Tilintetgjøre. Det er noe vakkert ved at en forfatter gir seg selv lov til å dvele ved sine besettelser, istedenfor å kjenne at han eller hun hele tiden må være oppdatert og ligge i forkant av samfunnsutviklingen eller drive med fortellerteknisk innovasjon.

Konservatismen og mangelen på mangfold kan absolutt tolkes som en protest fra Houellebecqs side, en avvisning av nyliberalismens dogmer om vekst og omstilling. Det gikk mange år før professorer og politikere begynte å fatte interesse for bøkene hans, som lenge ble sett på som kuriositeter av norske litteraturanmeldere, et uttrykk for franske tilstander som gudskjelov ikke fantes i Norge. Til tross for at han har skrevet omtrent like bøker siden debuten, tok det lang tid før terningkastene begynte å krype mot sekseren. I Plattform fra 2001 skriver Houellebecq et sted at jobb og sex er det eneste i livet med betydning for moderne mennesker. Muligens den eneste variabelen som Houellebecq har endret på siden debuten i 1994, er jobben og den sosiale bakgrunnen til sine hovedkarakterer. I de første bøkene skrev han om grå og fargeløse mennesker nær bunnen av den sosiale rangstigen, IT-medarbeidere og revisorer. Men så begynte han å skrive om folk med kule jobber, standup komikere og samtidskunstnere. Og det var da de panegyriske hyllestene fra de norske anmelderne begynte å renne inn. Gjennom et såpass enkelt grep som å bytte jobb på hovedpersonen, klarte Houellebecq å stimulere lesebegjær hos den øvre middelklassen og folk som konsumerer og redigerer aviser.

Litteraturanmeldernes posisjoner

I den nye boken er Houellebecq fortsatt opptatt av å utforske ulike typer sosiale strukturer, denne gang med utgangspunkt i den absolutte toppen. Hovedpersonen i Tilintetgjøre er «inspecteur des finances», en mektig og gåtefull rolle som er umulig å forklare for noen som ikke selv er fransk, en slags yppersteprest eller superkonsulent innenfor den franske statsforvaltningen. Det er en jobb som hører til det gamle etablissementet. En «inspecteur des finances» i en fransk roman representerer noe lignende det en aristokrat ville gjort i en engelsk. Denne hovedpersonen allierer seg med en ingeniør som har gått på École Polytechnique. Mens en «inspecteur des finances» representerer kremen av det intellektuelle og historiske Frankrike, så representerer en Polytechnicien en annen side av det franske etablissementet, nemlig det tøffe, kompetente og businessorienterte. I tillegg til å skildre disse to typene av franske samfunnstopper introduserer Houellebecq flere karakterer som representerer et nytt og fremvoksende fransk etablissement, som ikke har gått på eliteskoler grunnlagt av Napoleon, men som er flerkulturelt, mediebevisst og «woke». Romanen handler om elitemakt på hell, og om nye eliter som skaper seg plass med spisse albuer.

Her ligger en siste forklaring på hvorfor anmelderne overdriver Houellebecqs makt og innflytelse. Litteraturanmeldelser handler også om posisjoner, og alle tre ønsker å tegne et bilde av Houellebecq som en etablissementsforfatter. Erlend Loe soler seg i glansen av de bibelske opplagstallene i Aftenposten, og forteller en anekdote om hvordan han kjenner en forfatter som kjenner Houellebecq. Grytnes i BT fremstiller seg selv som en anmelder som svømmer motstrøms, og tør å stå for meninger som bryter med det han hevder er en samlet norsk kritikermening. I følge Grytnes er det slik at norske anmeldere «nærmest på automatikk kaster femmere og seksere etter (Houellebecq)». Grytnes tar parti med de «woke» karakterene i boken, den fremvoksende eliten, og reagerer med dyp krenkelse på at en journalist blir fremstilt på en krass og satirisk måte. Grytnes overfører også i større grad enn de andre anmelderne markedskreftenes og journalistikkens brutale vekstparadigme over på litteraturen. Houellebecq har ikke maktet å omstille seg til den nye tiden, og siden forfatteren ikke klarer å være provoserende eller nyskapende lenger, så har han utspilt sin rolle. Han kan vel bare ha det så godt og kose seg på gamlehjemmet i Belgia, og skape plass slik at mer oppsiktsvekkende krefter kan få boltre seg i litteraturen. Men som han selv påpeker i slutten av anmeldelsen, der han roser Houellebecqs «sublime evne» til å skildre døden, så er ikke nødvendigvis det at en forfatter aldres ensbetydende med et fall i litterær kvalitet. Å mene at de gamle bør støtes ut, er en holdning som muligens gir mening i det moderne næringslivet, i journalistikken og i ulike typer sport, men som heldigvis ennå ikke helt lar seg overføre direkte til litteraturen.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.