Magne Lerø: Morgenbladets synsete kritikk er løsrevet fra fakta

­Som ung sommervikar i Dagen, dukket jeg opp på et valgkampmøte på Askøy der Kåre Willoch talte. Han var ikke klar over at en journalist var til stede og protesterte heftig i et innlegg mot mitt referat. Det kunne oppfattes noe tendensiøst. Det skal sies.

Dagens legendariske redaktør, Arthur Berg, opptrådte gjerne som en bjørn om noen med makt forsøkte å overkjøre en av hans journalister. Willoch fikk beskjed om at det jeg hadde referert både var holdbart og relevant og et godt uttrykk for det Willoch faktisk mente.

Holdbarhet og relevans er sentrale begreper innen logikken, ikke nødvendigvis i journalistikken, og i alle fall ikke innen kritikken.

Holdbarhet handler om noe er sant, om fakta og etterprøvbarhet på et objektivt grunnlag. I en tid hvor fake news flyter rundt i de sosiale mediene, må de redigerte mediene skjerpe kravet til en faktabasert journalistikk. Der det er delte meninger om hva som er sant, skal leserne gjøres oppmerksom på det.

Vi har fått faktisk.no som faktasjekker det offentlige ordskiftet ved å avdekke falske påstander og historier som sprer seg i medielandskapet.

Den som har makt skal i alle fall ikke slippe unna med halvkvedede viser, tvilsomme påstander, for ikke å si direkte løgner. I sommer har Bjørnar Moxnes fått erfare hva det betyr.

Relevans handler om det som bringes til torgs faktisk har betydning for de emnene som behandles eller problemene som belyses. I saker som får en viss oppmerksomhet, som er kontroversielle, berører ulike maktkamper i samfunnet eller er en del av det politiske spillet, publiseres det artikler som knapt har noen relevans.

Journalister bringer videre det som blir sagt, selv om det ikke henger på greip. De kan forsvare seg med at det var det som faktisk ble sagt. Det er holdbart, men ikke nødvendigvis relevant. Det kan imidlertid gi store mengder «klikk» – og da så.

I mediene finner vi også kritikk og anmeldelser. Mens journalistikken baserer seg på fakta, tillates kritikeren å dyrke subjektive meninger. Det stilles vanligvis krav om kompetanse til dem som skal anmelde bøker, filmer, musikk, teater og kunst, men vi ser til stadighet at kritikere gir seg subjektiviteten i vold under et skinn av å bedrive saklig kvalitetsvurdering.

Da jeg var forlagssjef i Genesis, ga jeg i 2002 ut boken Refusert av Tor Halstvedt. Han har gitt ut 20 bøker, de fleste skjønnlitterære. Bøkene hans har fått gode anmeldelser, men han fikk aldri en posisjon i det litterære establishmentet. Bøkene hans er utgitt på ni ulike forlag.

I Refusert forteller han om 250 refusjoner han mottok før han fikk gitt ut sin 11. bok. Det som skjedde gang på gang, var at samme manus fikk diametralt motsatte råd fra konsulenter og forlag. Arme forfatter. Hvem skal man høre på?

Vi må leve med at kritikk og konsulentuttalelser baserer seg på subjektive skjønnsvurderinger Det betyr at mye kritikk med fordel kan tas med ei klype salt.

Fordi kritikken har et så sterkt subjektivt element og ofte er lite etterprøvbar, kan kritikeren falle for fristelsen til å slurve med fakta, ri egne kjepphester eller la seg styre av en agenda som leserne ikke oppfatter.

Kritikk har sin berettigelse når den begrunnes skikkelig, er saklig, reflektert og der det subjektive elementet er tydelig for leserne.

Fordi kritikken også skal «selge» for tiden, skjer det en utvikling som er betenkelig. I Dagbladet vil de helst ha «enten slakt eller skryt» for å si det litt unyansert. Mediene søker egne vinkler på mest mulig av det de presenterer. Også anmeldere bør skille seg ut, om mulig. Det er en invitasjon til å legge større vekt på det subjektive – og mindre relevante – og i noen tilfeller ofres også holdbarheten på oppmerksomhetens alter.

Dette er noe av bakgrunnen for spalten «Kritikk av kritikk» som ble innført i Samtiden da mitt selskap overtok som utgiver. Forfatteren Martin Svedman har påtatt seg oppgaven å gå kritikerne etter i sømmene. Også andre vil bidra med «kritikk av kritikken» framover.

Ettersom Bernhard Ellefsen er bokansvarlig i Morgenbladet og ble «Årets litteraturkritiker» i 2014, hører han hjemme på litteraturkritikkens øverste hylle. Da han fikk Olav Hestenes pris, het det i begrunnelsen at han kunne være «sabla irriterende».

Han kvitterte med å si at han ikke ville være en bølle, men skarp og uredd, ikke en sløv og blid smørbukk. Han framholdt at kritikken skal være en motvekt til det han kalte mikrofonstativ-journalistikken.

Bernhard Ellefsen har slaktet Samtiden i Morgenbladet. Mye av det han bærer til torgs er ikke relevant. Det får så være. Som kritiker har han lov til å være subjektiv og røre rundt i den gryta av misforståelser og feilslutninger han serverer. Verre er det at han ikke bryr seg med fakta og mener han kan tillate seg det.

Ellefsen skriver i Morgenbladet Nr. 20: «Den som besøker Samtiden i dag, møter stort sett lanseringsintervjuer med forfattere (i en KulturPlot-serie kalt «Derfor bok») og kommentarer Lerø selv har skrevet, som også er publisert på nettsiden Dagens Perspektiv.»

I mitt svar i Nr. 21 kaller jeg dette «sprøyt» og skriver: «Forfattere står i kø for å bidra i serien «Derfor bok», som utgjør under 10 prosent av artiklene vi publiserer på nett. «Derfor bok» finnes ikke i papirutgaven. Jeg skriver som regel en daglig kommentar til Dagens Perspektiv. Det skjer kanskje en gang per måned at samme, eller deler av samme kommentar, også publiseres på samtiden.no».

Framfor å innrømme at han tar fullstendig feil om innholdet på samtiden.no, svarer Ellefsen i Nr. 22 at han ikke er uredelig, men at karakteristikken han har gitt av samtiden.no «kanskje er infam».

Ellefsen er fri til å være så infam han bare vil. Problemet er at han forsøker å være infam på grunnlag av noe som ikke er holdbart. Han forsøker å komme unna med det som aldri kan godtas i journalistikken, å servere en påstand som ikke er sann. Kritikere kan tydeligvis tillate seg å opptre så suverent at de ikke trenger ta bryet med å rydde opp i eget slurv.

I en avis som Morgenbladet der journalistikken står sterkt, bør en kunne forvente at også kritikken underlegges et krav om å forholde seg til fakta.