Myten om Apollo og Dafne: Når mennesket slår røtter

­Lesetid: ca. 17 minutter

Slik beskrives scenen i Ovids gjengivelse av myten om Apollo (Foibos) og Dafne, hvor nymfen Dafne – jaget av den elskovslystne guden Apollo, som er truffet av Amors pil – har bedt sin far, elveguden Peneios, om å forvandle henne til et laurbærtre så hun kan bevare sin kyskhet. Myten om Dafne har vært til stor inspirasjon for både akademikere og forfattere i sin ettertid. Den virker hovedsakelig å ha vært sentrum for diskusjoner angående kjønnsroller og feminisme, på grunn av hvordan den tydeliggjør ulike maktforhold mellom kjønnene. For eksempel har norske Hege Dypedokk Johnsen skrevet om voldtekts- og krenkelsessituasjonen i denne og andre klassiske myter, der hun påpeker at det er flere eksempler hvor offeret bruker forvandlingen som et forsøk på flukt.^[2]

I sin roman Kvinner uten menn (opprinnelig utgitt på persisk i 1990, oversatt til norsk i 2020) bruker den iranske forfatteren Sharnush Parsipur Dafnes forvandling som motiv, med utgangspunkt i en kjønnsdynamikk som ligner på mytens. Her er det den unge lærerinnen Mahdokht som planter seg selv i familiens hage i Karadj for å bevare sin jomfruelighet, etter gjentatte ganger å ha blitt frastøtt av mannlig oppførsel og tilnærmelser. Også i dansk litteratur har myten vært til stor inspirasjon, og i de siste årene har denne innflytelsen nådd et høydepunkt. I 2021 ble det utgitt hele tre romaner (og det er bare hva jeg har kunnet snuse meg frem til) som gjør bruk av Dafnes forvandling som motiv: menneskekroppen – ofte den kvinnelige – som forvandles til natur.

I disse nyere verkene virker det også å være andre temaer enn kjønnsroller og feminisme som er satt i spill – selv om disse fortsatt er viktige. I en samtid preget av økologiske kriser får forvandlingen fra kultur til natur plutselig en helt annen betydning. Samtidig henviser maktbalansen mellom kjønnene i høyere grad til menneskets dominans over naturen. I lys av dette blir sitatet fra myten over, hvor Dafnes forvandling til et tre ikke hindrer Apollo i å grådig berøre henne, enda mer grenseoverskridende.

Grønn utopi

I Shëkufe Tadayoni Heibergs korte roman Plantae sapien (2021) forlater den navnløse hovedpersonen sitt hjem med mann og tre barn for å ha en uke alene i et sommerhus, i håp om å skrive romanen sin ferdig. Hun innleder oppholdet med en øvelse, hvor hun graver føttene sine ned i et hull bakerst i hagen. Planen er å bli stående i dette hullet et par timer i skumringen og oppleve hvordan det er å være et tre – men hun sovner og våkner først neste morgen. Og da hun prøver å grave føttene løs, ser hun at de har dannet røtter. Hoved- personens motivasjon til øvelsen er en lengsel etter fellesskap, for hun har alltid følt at plantene og trærne hadde en spesiell forbindelse som hun ikke selv var en del av. Nå når hun har plantet seg i hagen, får hun etter hvert adgang til mycel-nettverket, det underjordiske sopplegemet som utgjør et intrikat kommunikasjonssystem mellom trærne. Hun fryder seg over endelig å være en del av denne skjulte verdenen, selv om hennes nyvunne treform gjør det vanskeligere for henne å fungere som menneskemor.

Verkets sjangersignatur er utopisk bio-fi, og utopien er en verden hvor mennesket ofrer seg for å leve i symbiose med naturen og redde miljøet. Hovedpersonen blir nemlig funnet i sommerhushagen av mannen sin, som er botaniker, og hans entusiastiske vitenskapelige undersøkelser starter en revolusjon. Plantae sapien er tydeligvis noe de fleste kan bli, hvis de bare vil det nok, og et individ fra denne nye arten er i stand til å oppta like mye CO2 som et 300 år gammelt eiketre. Viktigst av alt, kan man tenke, skaper denne utviklingen en mulighet for mennesket til å innta nye synspunkter, til å prøve å tre ut av kulturen og inn i naturen.

Dafnes hevn

Dafne-syndromet (2021) av Siri Ranva Hjelm Jacobsen skildrer en mindre idyllisk metamorfose. Tenåringen Miki begynner på en landbruksinternatskole, der han møter Laura, som han innleder et stormfullt forhold til. Men Laura (hvis navn faktisk er den latinske varianten av det greske Dafne) viser seg å være en slags skognymfe som kun er synlig for ham. Miki lar seg oppsluke mer og mer av forholdet, og da han ikke vil hjem til moren i juleferien, lokker Laura ham med ut i skogen, hvor hun forvandler ham til et tre. Fortellingen om Miki er bare den første av romanens tre deler, som alle beskjeftiger seg med menneskelig forvandling på forskjellig vis.

I andre del, som følger Mikis mor, Vibeke, i et halvt oversvømt og digitalt nedrustet fremtidssamfunn, finner vi ut at Miki allikevel vender hjem fra internatskolen. Men han er ikke som før, og det hintes til at han er blitt sinnssyk, noe som gir en ny mening til bokens tittel, Dafne-syndromet. I bokens tredje del, som er en slags gjenfortelling av myten om Apollo og Dafne i diktform, med Dafne som det lyriske jeg, finner vi ut at Laura og Dafne er én og samme person. Det er altså ikke så mye Miki som av egen fri vilje planter seg selv i jorden for å være nærmere naturen – snarere fremstår Lauras forvandling av Miki som en slags nemesis, utført enten som en feministisk handling, eller på vegne av naturen i et klimaperspektiv.

At det er snakk om et syndrom, kan også vise til at Miki ikke er det eneste offeret for denne hevnen over menneskeheten, som kanskje først og fremst er en hevn over mannen som symbol på patriarkalsk kultur. I romanens tredje del taler det lyriske jeget nemlig til et du som innebefatter både Apollo, menneskeheten og den patriarkalske kulturen: «det er for dig, skovene brænder / det er i dit navn, sletterne nu bærer hvede / gylden, gold høst / du som har rejst verdens sygeste byer / månetyv, mortyv / du som stjal jorden fra jorden / støvet fra månen, Hebrons oliven / river du op med rode // laurbærkransede, well / hvor er min krans? // erobrernes konge / alt for længe / har du regeret.»

Botanisk nemesis

Et lignende hevnmotiv kan tolkes utfra Charlotte Weitzes Rosarium (2021), men nemesis er her forkledd som evolusjon i fast forward-format. I all dens fabulerende originalitet, kan vi våge å kalle romanen en slags spekulativ økologisk slektsroman, hvor vi følger en slekt gjennom fire generasjoner i deres utvikling av en menneske-plante-hybrid. Her er hybriden med en sjelden rose, i stedet for et tre, og det mest fremskredne leddet i utviklingen er tenåringen Fine med grønnkorn i hud og hår. I en feberdrøm har Fine et framsyn om en verden der hun er i stand til å ernære seg utelukkende gjennom fotosyntese, og ved å spise nyper fra en invasiv rosebusk, som har bredt seg ut over hele jordkloden og gjort miljøet giftig for den foreldede menneskerasen.

På samme måte som i Plantae sapien har denne menneske-plante-hybrid et nært forhold til naturen: Fine kan nemlig stikke en finger i en potteplante og komme i kontakt med hele nettverket av vekster omkring seg. Den evolusjonære utviklingen blir en nemesis-fortelling, siden den invasive rosearten kan tolkes som naturens motsvar til menneskets overmot i dets dominans over jorden – vi har påvirket miljøet og tvunget andre arter til å tilpasse seg nye levevilkår, nå er det vår tur til å tilpasse oss rosens. Resultatet er at Fine blir den eneste overlevende – gjennom en slags survival of the fittest – men heldigvis har hun også fått en viktig botanisk egenskap som gjør henne i stand til aseksuell reproduksjon, slik at hun allikevel kan gjenbefolke kloden.

Kvinnen som natur, naturen som kvinne

Alle de tre romanene gjør altså bruk av forvandlingsmotivet til å nytenke relasjonen mellom menneske og natur. Men nøyaktig hvordan ser denne relasjonen egentlig ut, og hvilke verdenssyn bygger den på? Et økofeministisk perspektiv kan være fruktbart for å belyse dette spørsmålet, siden denne teoretisk-filosofiske retningen nettopp beskjeftiger seg med relasjonen mellom menneske og natur/miljø. Økofeminismen hadde medvind på 90-tallet, men etter hvert ble det mer vindstille, dels på grunn av kritikk rettet mot tenkningens svakheter. Teorien rakk allikevel å produsere en del gagnlig tankestoff, som kanskje er mer relevant enn noensinne å finne frem igjen. Retningen er heller ikke helt død ennå, etter årtusenskiftet er det kommet nye reviderte versjoner på banen.

Det er mange forskjellige måter å tenke økofeminisme på, men en gjennomgående idé er holdningen om at det er en likhet mellom måten kvinner og andre undertrykte befolkningsgrupper har blitt behandlet på gjennom tiden, og den måten mennesket har behandlet naturen og det ikke-menneskelige på. Denne likheten kommer for eksempel til uttrykk gjennom språket og kulturens beskrivelse av naturen som kvinnelig (moder jord), og kvinnen som natur (hønemor, for eksempel). Sammenligningen gjøres gjennom en patriarkalsk kulturell tankegang, hvor kvinnen ses på som å være nærmere naturen, og hvor mannen sees som tettere på kulturen, noe som tildeler ham rasjonalitet og makt, og setter ham øverst i hierarkiet.

Kanadiske Catherine Roach, professor i kjønns- og kulturstudier, skriver om denne oppdelingen av kjønnene i forhold til natur og kultur i artikkelen «Loving Your Mother: On the Woman-Nature Relation» i antologien Ecological Feminist Philosophies (1996). Roach tar utgangspunkt i en miljøaktivistisk plakat med en illustrasjon av jordkloden og mottoet «Love Your Mother», som hun bruker til å diskutere sammenstillingen av kvinner og miljø i den patriarkalske kulturen – noe hun mener ender med å være skadelig for begge de undertrykte parter.

Gamle kjønnsroller forkledd i nye ord

Når vi leser samtidslitteraturens gjengivelse av Dafne-motivet, virker det som det fortsatt hersker en forestilling om kvinnen som nærmere naturen enn mannen – for hvorfor er det ellers hovedsakelig kvinner som går foran i disse forvandlingsprosessene? Det kan selvfølgelig skyldes inspirasjon fra myten om Dafne, som i sin kvinneskikkelse gjennomgår forvandlingen. Men hvis vi ser nærmere på tekstenes kjønnsroller, er det lett å se en tendens. I Plantae sapien, for eksempel, er det en kvinne som planter seg i hagen. Selve lysten hennes, som kvinne, til å gjøre dette blir stilt opp mot hennes manns rasjonelle tankegang:

«Hun tænkte på sin mand. På hvad han ville sige, hvis han så hende stå herude nu. Han var botaniker og forskede i nye plantearter. Hun kunne levende forestille sig hans reaktion, hvis hun havde fortalt ham om sin lyst til at plante sig selv. ‘Hvad med at bedrive noget ordentlig forskning i stedet’, ville han have sagt.»

Mannen hennes er engasjert i naturen, men hans relasjon til den foregår på avstand, gjennom et vitenskapelig, avmålt blikk. Selv om forskningen hans setter i gang en miljøaktivistisk bevegelse, bidrar den også til å gjenskape et patriarkalt hierarki basert på det motsetningsparet som plasserer kvinnen tettere på naturen og mannen tettere på kulturen: Mannen er forskeren, kvinnen og naturen er forskningsobjektet, og derfor disponibel for mannens formål.

Vi ser samme hierarkiske struktur i Dafne-syndromet, der Apollo blant annet blir en slags representant for patriarkalske strukturer. I Dafne-syndromet er dikotomien dessuten tydelig ved at Miki ikke selv er i stand til å forvandle seg til et tre, men har bruk for Lauras hjelp. Rosarium er til gjengjeld den boken hvor kjønnsdikotomien virker mest sentral. For eksempel er det hovedsakelig kvinner som fører slektens plantegener videre (og en av befruktningene skjer til og med mellom to kvinner, Esther og Johanne, som er født Johannes). Det første leddet i historiens slektstre er et polsk søskenpar, bare kalt Søster og Bror, som flykter ut i urskogen Białowieża, da Russland invaderer området på slutten av 1800-tallet. De overlever på hver sin måte: Bror jager vilt og blir selv mer og mer som et dyr, mens Søster spiser bær og bark og blir mer som en plante. I deres liv utenfor kulturens normer innleder de et seksuelt forhold, og Søster blir gravid.

En dag oppdager den russiske tsaren henne (det er hans jaktskog), og han fatter interesse for hennes spesielle forbindelse til naturen. Men hans interesse er dominerende og frarøver henne handlingsrom: Han tar henne med seg og låser henne inne på et værelse i sitt jaktslott for å undersøke henne. I dette eksemplet fremstår mannen igjen som vitenskapsmann og kvinnen som forskningsobjekt, og tsaren er til og med nær ved å voldta henne. Tsaren er i besittelse av en samling sjeldne roser, og det er når Søster spiser en nype fra en av disse for å samle krefter til å flykte fra slottet at symbiosen mellom menneske og rose ser ut til å begynne.

Når hun flykter, legger hun seg i skogbunnen, og et rosekratt skyter opp fra hennes mage. Esther blir født og senere oppdaget av botanikeren Johanne. De to innleder et seksuelt forhold som muligens er uetisk, siden Esther ikke har noe språk, og i sin oppførsel er nærmere dyr enn menneske. Johanne fascineres av Esther – hun har alltid vært opptatt av planteverdenen, spesielt fordi hun har funnet et slags tilhørighetsforhold i plantenes flytende kjønn. Men Johanne har også en vitenskapelig interesse, og en lyst til å kontrollere naturen – og her er det bemerkelsesverdig at det nettopp er den kvinnen som egentlig er født i en maskulin kropp, som representerer det vitenskapelige blikket i fortellingen. Den endelige menneske-plante-hybrid, Fine, som i fremtiden skal gjenbefolke verden, er da resultatet av Johannes ivrige forskning på Esther. Samtidig er det Johannes’ manipulasjon av naturen som er med på å spre den invasive rosearten som blir menneskehetens undergang.

Love your mother

Motivkretsen i de tre romanene gjør seg altså ikke helt fri fra de tradisjonelle dikotomiene som Catherine Roach kritiserer. Hun diskuterer den problematiske sammenstillingen av kvinnen og naturen ytterligere ved å dissekere beskrivelsen av naturen som mor. Denne sammenligningen er problematisk, blant annet fordi moren ikke nødvendigvis oppfattes som et subjekt, som kan være sårbart og ha egne behov. I stedet forventer vi at hun møter alle våre behov, at hun rydder opp etter oss («makes disappear all of our waste products»), og at hun elsker oss på en måte som vi ikke kan forvente at miljøet gjør. I romanene er kvinnenes fruktbarhet også knyttet til deres nærhet til naturen, og deres evne til å forvandle seg.

I Plantae sapien har hovedpersonen hele tre barn, og i et økofeministisk perspektiv virker det på en måte typisk at en kvinne, som i høy grad har bevist sin fertilitet, går ut i hagen og planter seg. Dessuten er det familielivet som gjør at hun må forlate det nyvunne fellesskapet med hagens trær og bli gravd opp med roten, så hun igjen kan bli plantet hjemme i familielivets kjente strukturer.

I både Dafne-syndromet og Rosarium fremstår det enda tydeligere at det er gjennom kvinnens fertilitet forvandlingen er i stand til å skje. Laura fôrer Miki som en fuglemor med et oppkast av jord og organisk materiale, og fra hennes magesekk (eller livmor?) vokser en spire opp igjennom halsen og ned i Mikis munn. Relasjonen til Laura virker også å være en slags erstatning for omsorgen Miki mangler i forholdet til sin mor. Men hvor Miki blir sinnssyk av metamorfosen, er det faktisk hans mor, Vibeke, som i romanens andre del later til å oppnå en sterkere forbindelse til naturen. I dette fremtidsscenarioet har hun utviklet et perlemorshvit eksoskjelett utenpå kroppen, hvis overflate sanser både lukt, smak og følelse, som blant annet har gitt henne en annen sensitivitet og lydhørhet for naturen. I Rosarium er det også fra Søsters mage eller livmor at rosekrattet spirer, og det er selvfølgelig i livmoren at selve menneske-plante-hybriden blir til. Og til slutt blir Fine også i stand til å formere seg uten maskulin hjelp når hun skal gjenbefolke planeten.

Kultur eller natur?

Det er altså i kraft av den fruktbare kvinnes relasjon til naturen at menneskene i romanene er i stand til å gjennomgå forvandlingene. Disse metamorfosene signaliserer en bevegelse vekk fra både det maskuline, som symbol for den patriarkalske kulturen, og fra kulturen i det hele tatt. For eksempel virker det som om mennesket må avskaffe seg med den kulturelt dikterte bekledningen sin for å kunne gjennomgå forvandlingen: Hovedpersonen i Plantae sapien tar av seg klærne for bedre å kunne oppta regnvann, Laura i Dafne-syndromet beordrer Miki å kle av seg før de begynner transformasjonen, og Fine ligger naken for å slikke mest mulig sollys i Rosarium.

Også Vibeke, med sitt sansende eksoskjelett, foretrekker å gå naken for ikke å dempe de sansene som forbinder henne med omgivelsene sine, og som gjør at hun for eksempel kan smake trærnes angst. I motsetning til dette forblir mennesketreet Mahdokht påkledd når hun planter seg selv i hagen i Parsipurs Kvinner uten menn. Hennes metamorfose har nemlig ikke nødvendigvis noe å gjøre med en nærere forbindelse til naturen, men er i stedet et feministisk prosjekt om å verne sin kropp for mannlig oppmerksomhet.

Avkledningen i de danske romanene symboliserer en slags omvendt bevegelse i forhold til Adam og Eva i den kristne syndefallsmyten. Kristendommens opprinnelse av menneskearten er også begynnelsen på kulturelle normer, og på mannens dominans over kvinnen: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev / når du er med barn, / med smerte skal du føde. / Du skal begjære din mann, / og han skal herske over deg» (1 Mos 3,16), sa Gud til Eva etter hun hadde spist av frukten. Som en nyskapelse oppstår menneske-plante-hybriden i Rosarium derimot utenfor kulturens regelsett, med det seksuelle forholdet mellom Søster og Bror.

Kanskje er det dette aspektet av begynnende løsrivelse fra kulturens strukturer som gjør romanenes Dafne-motiver feministiske, til tross for at tradisjonelle dikotomier mellom mann−kvinne og kultur−natur fortsatt er til stede i dem. For å vokse seg fri fra kulturen er jo nettopp også å vokse seg fri fra patriarkatet. Hovedpersonen i Plantae sapien får sin store drøm om et fellesskap med trærne oppfylt, også selv om hun samtidig velger å være mor; Laura får sin hevn i Dafne-syndromet; Fine starter samfunnet på nytt i Rosarium. Menneskenes metamorfoser blir altså en ny begynnelse, et håp om en nytenkning av strukturer, gjennom en hybrid mellom kultur og natur. Hvis vi da også kunne klare å la mannen inngå i denne hybriden, kunne det skape et jordskred i vår kulturs tankegods.

Kvinnesyn, avstand og symbiose

Men hvis vi faktisk klarer å utvikle og endre vårt syn på kvinnen, moren og naturen, kan det være at sammenstillingen mellom kvinne og natur en dag kan gagne kvinnenes kamp for å bryte med typiske kjønnsroller. I Parsipurs Kvinner uten menn sammenligner Mahdokht seg med et tre etter at hennes mannlige kollega Ehteshami har lagt an på henne, men før hun planter seg i hagen: «Plutselig tenkte hun: ‘Min jomfrudom er som et tre.’ [...] Ehteshami hadde sagt: – Du er så kald. Akkurat som is. Hun tenkte: ‘Ikke som is. Jeg er et tre.’.» Her gir Mahdokhts sammenligning henne styrke og agens. Som tre har hun rett til ikke å være den myke og imøtekommende kvinnefiguren, som tar imot mannens oppmerksomhet og lystrer fordi hun er avhengig av ham. Et tre behøver ikke være hyggelig og mottakelig. Og, som Roach argumenterte for i forbindelse med Jorden: Vi kan ikke forvente at et tre skal elske oss. Men det krever altså nettopp at nye tanker er i spill. Ellers blir sammenstillingen skadelig.

For som vi så i sitatet fra myten i begynnelsen av denne artikkelen, hjalp det ikke mye for Dafne å forvandle seg til et tre, det stoppet ikke Apollo fra å forgripe seg på henne eller eie henne. «Siden du ikke kan være min brud, så vær i det minste / Alltid mitt utvalgte tre!» sier han, og skjærer sin laurbærkrans av hennes krone, som til evig tid skulle bli et kulturelt symbol på mannlig seier og dominans over kvinnen og naturen. Dafne er da også nesten naturen selv i kvinneskikkelse: Hun er nymfe, en naturånd, og i visse versjoner av myten er selveste Gaia, Jorden, hennes mor. På den måten blir myten om Dafne faktisk et perfekt eksempel på økofeminismens påpekning av den simultane utnyttelse av og undertrykkelse av kvinnen og naturen.

Men i lys av de danske bøkenes nyere bruk av forvandlingen som symbol, kan man faktisk også se Dafnes skjebne i et mer positivt og mindre handlingsfrarøvende perspektiv. Når Dafne forvandler seg til et tre, unnslipper hun jo på sitt vis den patriarkalske kulturen og trer inn i et nytt fellesskap. På samme måte som de forvandlede kvinnene i Plantae sapien, Dafne-syndromet og Rosarium, får hun muligheten til å oppleve en ny tilhørighet med naturen, selv om denne forbindelsen ennå ikke er helt løsrevet fra patriarkatets lenker.

De danske bøkene viser til en evolusjon som er styrt etter et behov for å være mer mottakelig overfor våre omgivelser, ved å inngå i symbiose med dem. Og det er kanskje denne forbindelsen som kan skape muligheter for agens i en samtid preget av økologiske kriser. Roach påpeker at spørsmålet om hvilket av kjønnene som er nærmest naturen, er misledende, fordi det i det hele tatt baserer seg på en idé om avstand. Det er feilaktig av oss å tro at vi kan ha en målbar avstand til miljøet og naturen, fordi vi er en del av det. Det er en dualisme mellom natur og kultur som får oss til å tenke at vi kan gjøre skade på naturen, uten at det går ut over oss selv, påpeker Roach. Og det vel nettopp den feilen som er i ferd med å åpenbare seg for oss nå.

Teksten er oversatt fra dansk av Simen Strand-Pedersen.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.