Morten Traavik: – Lav takhøyde og høy intoleranse for avvikende meninger innen kunstfeltet

«Så lenge du holder deg innenfor grensen er alt virkelig hyggelig, virkelig fint. Men straks du beveger deg én millimeter utenfor grensen blir alt virkelig, virkelig forferdelig».

Dette siste sitatet tilhører den anerkjente tyske lyd- og billedkunstneren Nik Nowak, deltager i det internasjonale kunstseminaret DMZ Academy som kompaniet mitt, Traavik.info arrangerte i Pyongyang, Nord-Korea høsten 2017 i et stadig mer hardt prøvet samarbeid med landets kulturmyndigheter. Prosjektet er også skildret i den prisbelønte norsk-tyske dokumentarfilmen «War of Art» (regi Tommy Gulliksen, 2019).

Selv om Nowaks erkjennelse her konkret sikter til en vestlig samtidskunstners første møte med et av verdens mest totalitære samfunn der kunst og kultur kun kan ha to funksjoner: dekorasjon og / eller systempropaganda, er formuleringen hans etter mine erfaringer fullt overførbar til norsk kulturliv og offentlighet.

Frem til 2020 var serien av samarbeidsprosjekter med nord-koreanske kunstnere og kulturmyndigheter blant de mest kontroversielle og omdiskuterte prosjektene jeg er kjent for som regissør, både i Norge og internasjonalt. Dette forandret seg radikalt i januar 2020, da «Sløserikommisjonen» ble lansert for offentligheten som del av Festspillene i Bergens program for det året.

«Ytringsfrihetskommisjonen ser tegn til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i enkelte kunstmiljøer», het det i Ytringsfrihetskommisjonens rapport som ble presentert under Arendalsuka i 2022.

Forskning – og ikke minst tilliten til den – bygger på å være spesifikk. Jeg vil derfor allerede her presisere at norsk kunstliv, som alle andre samfunnssektorer, består av ulike sjangere, miljøer, disipliner, kunstarter osv. Derfor vil jeg også med dette komme med påstanden at de enkelte kunstmiljøene som Ytringsfrihetskommisjonen litt forsiktig og diplomatisk beskriver i all hovedsak handler om en liten, men overlappende kjerne ytre venstre-politiske aktivister fra to kunstretninger og miljøer: 1) såkalt «fri» scenekunst (fri her i betydningen ikke-insitusjonell), og 2) visuell kunst / billedkunst. Geografisk stort sett begrenset til Oslo innenfor ring 3.

Jeg skal ikke bruke altfor mye tid og plass på å beskrive det lange og mangefasetterte forløpet som ble utløst av «Sløserikommisjonen», som blant mye annet var et samarbeidsprosjekt mellom Traavik.info, Sløseriombudsmannen / Are Søberg og et bredt utvalg norske kunstnere, teaterarbeidere, politikere, filosofer og mange andre.

Jeg regner ublygt med at de fleste av dem som tar seg bryet med å lese dette i det minste har en perifer kunnskap til prosjektet, problematikken og de mange debattene rundt det. Debatter og problematikker som fortsatt er i spill og som strekker seg inn i både Ytringsfrihetskommisjonens NOU (omtalt i tekstboks 14.4. på side 289) og dermed også i denne høringen.

En sentral begivenhet knyttet opp mot debatten rundt Sløserikommisjonen og -ombudsmannen viste seg å bli Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte for kunstnere under Kulturytring Drammen i juni 2021. 

Jeg vil på det sterkeste oppfordre dem som fortsatt tviholder på oppfatningen om at lav takhøyde og høy intoleranse for avvikende meninger ikke er et problem i kunstfeltet, til å se og lytte til hva de ulike deltagerne på innspillsmøtet har å si.

Det hører også med til saken at både Kulturytring som helhet og Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte allerede lang tid i forveien hadde invitert flere av aktivistene til å delta i møtet. De svarte ikke bare med å boikotte både Kulturytring og møtet, men satte dessuten i gang en aggressiv og koordinert svertekampanje mot både Kulturytring og YK, lansert samme morgen som innspillsmøtet fant sted.

Å tildele seg selv en offerrolle har i vår tid dessverre blitt et effektivt maktmiddel for å sverte og uskadeliggjøre reelle eller opplevde meningsmostandere

Jeg understreker for ordens skyld at ingenting av det ovenstående er mine subjektive påstander eller «my truth». Alt jeg skriver er enkelt dokumenterbare, faktiske forhold.

Et grunnpremiss for hele kampanjen var det evig udokumenterte narrativet om at både Kulturytring, YK og ikke minst Sløserikommisjonen skapte et utrygt arbeidsmiljø for norske scenekunstnere og andre kulturarbeidere. Dette narrativet ble underbygget med sterke påstander fremført i velvillige riksmedia (deriblant NRK TV) om grove og straffbare trusler mot norske scenekunstnere med direkte utspring i ikke nærmere beskrevne «miljøer» fra Sløseriombudsmannens Facebook-kommentarfelt.

Til tross for (hyppig) gjentatte oppfordringer om konkret dokumentasjon på disse truslene har slike aldri – ikke én eneste gang til dags dato – blitt lagt frem. Det eneste som så langt er bevist i saken er at scenekunstner Tormod Carlsen, en av de høyeste stemmene i koret mot den påståtte hetsen og truslene, løy for både eget fagmiljø, media og Konfliktrådet da han fant opp en trusselsak som aldri hadde funnet sted. 

Til tross for (eller kanskje på grunn av) dette, er det fortsatt en hel del toneangivende personer i kunst- og scenekunstmiljøet – helt opp til de øverste nivåene av Norsk Kulturråd – som nekter å gi slipp på dette gjennomkonstruerte narrativet. 

Blant mye annet har dette nok sammenheng med at å tildele seg selv en offerrolle i vår tid dessverre har blitt et effektivt maktmiddel for å sverte og uskadeliggjøre reelle eller opplevde meningsmostandere, i stedet for å stille opp i saklige og modererte debatter i åpne fora. Boikott og beskyldninger om trusler / rasisme / transfobi etc, ofte fremført fra stor avstand og tastaturets trygge «safe space», får erstatte mellommenneskelig kommunikasjon i sanntid, i samme rom og i øyehøyde. Slik undermineres og eroderes den gjensidige tilliten og samfunnskontrakten som ethvert levedyktig demokrati bygger på.

En annen problematikk her er naturligvis også aktivisme kamuflert som forskning. Det aktuelle eksempelet her er TSL Analytics' / Tore Slaattaas rapport «Kunstnere vurderer ytringsfrihet» (Fritt Ord, 2020). For det første har Slaattaa i årevis markert seg som støttespiller for det samme aktivistmiljøet som står bak mye av kampanjen mot Ytringsfrihetskommisjonen, Kulturytring Drammen og så videre.

For det andre er det avdekket store metodiske svakheter i den delen av rapporten som omhandler scenekunstfeltet, spesielt 1) at underlaget er så svakt (en veldig liten del av kunstfeltet svarte på undersøkelsen) og 2) et overveldende flertall av respondentene kommer fra dansefeltet, som anført av fagorganisasjonen Norske Dansekunstnere var selve drivkraften i kampanjen mot Ytringsfrihetskommisjonen. Noen av disse metodesvakhetene gjennomgås her. 

Avslutningsvis vil jeg si at jeg deler Ytringsfrihetskommisjonens generelle oppfatning om at Norge, tross alle feil og mangler, trolig er ett av verdens beste land for ytringsfrihet. Men det betyr samtidig at vi aldri kan tillate oss å hvile på våre laurbær. Målet på ytringsfriheten er som kjent nettopp i hvor stor grad og med hvor store ofre vi er villige til å forsvare retten til å fremføre meninger vi selv er dypt uenige i.

Så derfor er og blir den evige utfordringen, også til oss kulturarbeidere: hvem vil vi til syvende og sist være? Voltaire eller Robespierre?