Teater: Menns skjulte sårbarhet

Lesetid: ca. 7 minutter.

­Anders er en aggressiv type som har kommet langt i yrkeslivet. Tommy har problemer med aggressivitetskontroll, men kan også vise følelser iblant. Broren hans, Daniel, ble regnet som «dum» på skolen, men som voksen er han en høy flott kar med drag på damene. Erik er mer behersket enn de tre, trolig homofil, og «den nest snilleste av oss», som en i venneflokken sier.

LES OGSÅ: Teaterstykke om menns mentale helse klart for Manhattan

Per er den snilleste i gjengen. Det er de andre i gjengen enige om. Per er lavmælt, deltar ikke i slåsskamper, pedantisk, ekstremt lovlydig. Så han skiller seg avgjort ut. Per er også deprimert og suicidal.

Vennene vet det, og snakker om det – selv om de bagatelliserer det og sier han er litt «spesiell».

«Hverdags-aggressivitet»

De fem barndomsvennene i teaterstykket «Christen The Place», som blir fremført av gruppen «Alt eller ingenting», er unge voksne på vei ut i verden.

De er gjenkjennelige typer, godt spilt. Idet vi møter dem er de på innflyttingsfest hos Erik, som er i ferd med å skru sammen en IKEA-benk – uten særlig hell. Verten drikker rosa sprudlevin, de andre foretrekker øl.

De fem barndomsvennene i tjueårene drikker for mye. De kommer stadig med spydige bemerkninger, de knuffer hverandre og provoserer hverandre verbalt. Det ligger aggressivitet under selv i hverdagsbemerkninger. De sier ting de vet de ikke burde, og rett som det er går de fysisk løs på hverandre.

Inntil den spente stemningen gjør at Per forsvinner. Da må vennene forsøke å legge kranglene til side og gå ut for å lete etter ham.

Mannlig sårbarhet

– Stykket sier mye om mannlig sårbarhet. Det viser godt hvordan mange menn har vondt for å sette ord på følelsene sine, sier min teatergjest, psykologspesialist Lars Jørgen Berglund. Han finner mye han kjenner igjen fra eget arbeid som psykolog.

– Dette stykket vil fungere godt som et folkeopplysningsstykke, kanskje på turné på skoler og ellers steder hvor unge mennesker møtes, foreslår han.

– Det er realistisk i spillestilen, enkelt i formen, tar kun en drøy time og typene er klart tegnet?

– Ja, jeg synes det er godt bruksteater, også for et publikum som ikke går så mye på teater. Jeg ser det er produsert i samarbeid med Mental Helse.

– Er det kulturelt eller biologisk at menn ikke greier å sette ord på følelsene sine?

– I hvert fall kulturelt. Det er trolig begge deler, men miljøfaktorer utgjør nok en større innflytelse. Det er en kjensgjerning at gutter gjerne har et annet sosialt mønster enn jenter. De har andre måter å gi utrykk for følelsene sine på. Denne stadige knuffingen og slåssingen vi så på scenen er en slik en indirekte måte. Det å trene på mer åpenhet om følelser og avstigmatisering er nok veldig viktige grep i denne sammenhengen.

Gruppemønster

I mange grupper er det blitt skapt et mønster over tid, forklarer psykologen. I denne oppsetningen er det et mønster med latterliggjøring, små krenkelser hele veien. Det er lettere å slåss enn å snakke om sårhet, skam og tristhet.

– Vi publikummere sitter og kjenner det i magen. Nå smeller det, tenker vi. Så smeller det. Og etterpå gir de hverandre en klem. Og er tilsynelatende ferdig med saken. Inntil det blåser opp igjen.

– Men det er jo bedre å snakke sammen om at man er deprimert eller har problemer enn å slåss?

– Avgjort. Dette må en del menn lære. Et godt teaterstykke – eller en god film eller TV-serie – kan gi mer opplysning enn en aviskronikk, som målgruppen sikkert ikke leser uansett.

Alkohol

– Er karakteren Per – som er forsiktig, lite aggressiv, kanskje hemmet – typisk for suicidale menn?

– Noen studier har funnet sammenheng mellom innadvendthet, hemmet følelsesliv, intens følelse av håpløst og suicidalitet. I tillegg er rusmiddelmisbruk, psykiske problemer og livskriser risikofaktorer. Det siste kan for eksempel være tap av en person som står en nær. Vi vet ikke hva som ligger bak i Pers tilfelle.

– Hvor stor betydning har alkohol eller annen rus?

– Større enn kanskje mange tror. Alkoholen kan løse opp følelser som ellers er undertrykt, samtidig som den hemmer impulsivitetskontrollen. Hvis man drikker når man er deprimert, kan man bli mer deprimert – og mer skamfull.

En undersøkelse (Myhre, Kihldal, & Walby, 2020) viste at nesten 10 prosent av alle selvmord i Norge mellom 2009 og 2016 ble utført av personer som hadde vært i behandling for rusmiddelproblemer.

Fluenes Herre

– I denne gjengen er den minst empatiske samtidig en ledertype, som i hvert fall delvis får de andre med seg i mobbingen. Er dett et vanlig mønster?

– Det er ikke nødvendigvis noe generaliserbart mønster. Årsaken til at noen blir mobbere er kompleks. Noen som velger å trakassere andre, kan ha empatiutfordringer. De kan ha med seg vonde opplevelser med dårlig behandling selv. Tøffe gruppeprosesser i guttegjenger har blitt beskrevet mange ganger, som for eksempel i «Fluenes Herrre» av William Golding. Det er en grunn til at den romanen er blitt en moderne klassiker, sier Berglund.

– Å være utsatt for latterliggjøring kan få store konsekvenser. Ikke å føle seg bra nok, å bli stående utenfor gruppen, som Per delvis gjør, kan være en av årsakene til at det ender med en følelse av at alt er svart, at det ikke er noen grunn til å leve lenger.

– I visse kulturer er det et utrykk for mannlighet å vise aggresjon. Der kan man komme langt ved å dominere og ikke ta hensyn til andres følelser. Men det er vanskelig å generalisere.

Verdifulle venner

– Her vet de andre at Per er sårbar, og det virker som han har prøvd før eller i hvert fall gitt signaler om at han tenker på å ta livet sitt. Skal venner forsøke å hjelpe i en sånn situasjon, eller er det for vanskelig for lekfolk, så det er opp til slike som deg?

– Det er aller viktigst for noen som er i faresonen, er at omgivelsene – venner, familien og andre som er nær – viser at de bryr seg, lytter og prøver å forstå.

– Men det er ikke sikkert at de lykkes i å skape det trygge rommet som skal til for at den deprimerte kan snakke fritt, oppleve støtte og forståelse. Så da trengs kanskje profesjonell hjelp. Dessverre er det ofte fremdeles slik at en del – kanskje særlig menn – synes det er vanskelig å oppsøke psykolog. Menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken og underrepresentert som pasienter.

– På slutten jobber vennene sammen om å få skrudd sammen IKEA-benken, og da ser det ut til at noe løsner?

– Å jobbe sammen mot noe, å vite at «vi er på lag, at jeg har nytte av deg du har nytte av meg», skaper samhold. På 1940-tallet ble det gjort et sosialpsykologisk eksperiment, «Robbers Cave», hvor to grupper barn ble delt inn i lag og stilt opp mot hverandre. De identifiserte seg så sterkt med samholdet i egen gruppe, og det oppstod så stor fiendtlighet mellom lagene, at forskerne måtte gripe inn da de ble bekymret for den utviklingen de observerte. Når gruppene fikk oppgaver de var avhengige av å samarbeide om for å løse, sank konfliktnivået og aggresjonen i gruppene.

Nullvisjon urealistisk

– Et kors fra Pers farfar hadde en åpenbar symbolfunksjon. Det kan betyr døden, men det har jo også en sterk kristen betydning. Skjønt jeg så ikke den siste i stykket, gjorde du?

–.Jeg tenkte at det kanskje ble formidlet at gutta både latterliggjorde og stilte spørsmålstegn ved religionens evne til å gi trygghet og håp og at Per kanskje hadde gitt opp en tro han hadde hatt tidligere, men dette er jo en veldig subjektiv tolkning.

– Kan selvmord unngås?

– Det er et interessant spørsmål. Det snakkes ofte om en nullvisjon i helsevesenet, målet er at det ikke skal forekomme. Det tror jeg er en umulighet. Livet er hardt, som de unge mennene gjentar i stykket. Livet er vanskelig for alle, og det er mange veier til selvmord.

– Hvis man forutsetter at ingen skal ta livet sitt, vil det kunne skape en forestilling om at de som jobber i helsevesenet ikke gjør jobben sin når det allikevel skjer, og det vil kunne medføre ekstra smerte og skyldfølelse for venner og pårørende.

Stykket «Christen The Place» er skrevet av Ali Keller, regissert av Bettina Fleischer og ble vist på Oslo kulturskole, Schous kulturstasjon.

Denne teksten ble først publisert i vår søsterpublikasjon, KulturPlot.