Da kongen av rock gjorde comeback

Lesetid: ca. 7,5 minutter.­

Elvis er tilbake. Denne gang på kinolerretet i Baz Luhrmanns storslåtte spillefilm. Austin Butler i tittelrollen gjør en formidabel innsats, ikke minst er det imponerende at skuespilleren selv synger på alle låtene som filmen er tettpakket med. Snakk om å stikke ut nakken, med tanke på hvor mange Elvis-«spesialister» det fremdeles finnes der ute. Alle de som mener å vite nøyaktig hvordan Elvis Presley snakket, sang og beveget seg.

Det er mange som bærer på sin egen Elvis. Mannen er et begrep like mye som en sanger. 45 år etter sin død er Elvis fremdeles levende til stede som kulturell referanse, og årets film vil sannsynligvis gi fornyet oppmerksomhet rundt denne enestående artisten. Han som ble et fenomen ingen har kunnet overgå senere.

Tanketomme filmer

Men på slutten av 1960-tallet holdt det på å gå helt galt for Elvis. Karrieremessig sto han på et lavpunkt. Etter en patetisk gjesteopptreden i et TV-show med Frank Sinatra, Nancy Sinatra og Sammy Davis jr. i 1960, skulle det gå mange år før Elvis igjen var å høre fra scenen. Nå var det film som gjaldt. Den foretaksomme manageren Tom Parker hadde spikret Elvis grundig fast i langvarige filmkontrakter med Hollywood.

Filmkarrieren hadde så smått begynt før Elvis gikk i militæret i 1958, men etter hjemkomsten i 1960 startet den for alvor. Det skulle bli 28 filmer i alt, den ene mer hjernedød enn den andre. Filmtitler som «Fun In Acapulco», «Girls! Girls! Girls!», «Roustabout» og «Tickle Me» sier det meste. Selvfølgelig måtte Elvis synge et par sanger i hver film, men heller ikke låter med navn som «There’s No Room To Rumba In A Sports Car» eller «Goodbye, Mama Schrimp» borger for kvalitet eller det som i dag kalles street cred.

Den britiske musikkjournalisten Simon Goddard, som i 2018 ga ut boka «The Comeback. Elvis and the story of the 1968 comeback», skriver at Elvis nærmest gikk inn i en zombietilværelse. Han ble «The thing called Elvis». Han var en neddopet fange i underholdningsindustrien, uten mål eller mening med verken karrieren eller livet sitt.

Dophuet Elvis

At Elvis var pillemisbruker er ikke akkurat noen hemmelighet. Det var nok med på å forkorte livet hans til 42 slitsomme år. Likevel er det fremdeles mulig å la seg sjokkere over detaljene slik de fremkommer i Goddards bok. Elvis hadde i praksis fri tilgang til alt han ville ha av dop. Han kjøpte i enorme kvanta, og lagret det i safen på Graceland eller hvor han ellers måtte oppholde seg. I tillegg hadde han en egen pilleboks på nattbordet, og en «reiseveske» han alltid bar med seg. Bare de siste syv månedene han levde skal Elvis ha kjøpt over 5000 piller!

Det hører med at Elvis på ingen måte var alene om å knaske «uppers» og «downers» på denne tiden. Det er blitt sagt at på 50-tallet gikk alle amerikanske husmødre på valium. Rekvirert på helt lovlig vis, vel å merke. Det er heller ingen tilfeldighet at det var da han avtjente militærtjenesten i Vest-Tyskland Elvis’ pillemisbruk for alvor skjøt fart. «Oppfriskende medikamenter» var standard grunnutrustning blant amerikanske vernepliktige.

Den boken som Elvis leste mest i var den amerikanske utgaven av Felleskatalogen over farmasøytiske preparater. Ellers kunne han finne på å fordype seg i bøker om okkultisme, anbefalt av Elvis’ frisør og tidvis åndelige veileder, Larry Geller.

Julespesial

Hvordan skulle en mann i en slik forfatning være i stand til å gjøre gode karrierevalg? Det viste seg at skjebnen ville det beste for Elvis nå. Hans omstridte manager Tom Parker inngikk en avtale med TV-selskapet NBC om å spille inn en julespesial med Elvis, sponset av symaskinprodusenten Singer(!) Historien om hvordan det gikk for seg er grundig beskrevet i den nye Elvis-filmen, men kort fortalt grep den unge produsenten Bob Finkel nå kontrollen. Han hyret inn den like unge Steve Binder som regissør. Det var slik planene om et live, «sitt down»-show oppstod.

To av Elvis’ opprinnelige bandmedlemmer, Scotty Moore og DJ Fontana, var med på scenen, i selskap med et par andre håndplukkede musikere.

Da innspillingene fant sted i Burbank, California 27. juni 1968, var det en topptent Elvis som entret scenen – godt hjulpet av solide mengder dop. I den nå legendariske svarte skinndrakten sin svettet, snerret og sang han seg gjennom et knippe av sine mest berømte låter. Samtidig som han flørtet og snakket med publikum, dro vitser og i det hele tatt oppførte seg som om han stortrivdes med å være tilbake. Det ble gjort to separate opptak som så ble klippet sammen til det endelige showet. Elvis svettet så mye at skinndressen hans måtte vaskes mellom hvert opptak. I pausen fikk Elvis selv nye forsyninger av kjemiske stimulanser.

Men før innspillingen startet holdt det på å gå helt galt.

Fanget av tidsånden

En ting var at Elvis selv var så nervøs at han lenge nektet å gå på scenen. Det løste seg med rikelige doser av oppmuntring og skryt fra produsentene. Nesten verre var det at veldig få billetter var blitt solgt da opptakene skulle starte. Tom Parker hadde ikke gjort sin del av jobben, og Binder og Finkel måtte ty til ukonvensjonelle grep i siste liten. De fikk annonsert showet på en lokal radiokanal, og ifølge Elvis-legenden oppsøkte de også en restaurant rett over gaten for studio for å invitere gjestene med på opptak. Også dette var noe helt nytt: problemer med å få fylt salen på en Elvis-konsert!

Men resultatet, nøye klippet og gjennomarbeidet, ble uansett en stor suksess da det ble sendt på TV 3. desember 1968. I tillegg til live-showet inneholdt «julespesialen» også flere andre innslag. Deriblant et opptak fra et bordellignende lokale der Elvis sang «Guitar Man». Dette innslaget ble for mye for sponsorene, og ble fjernet fra den første versjonen, men ble tatt inn igjen i senere gjenutsendelser.

Finalen på showet ble en helt annen enn det Tom Parker og Singer-fabrikken hadde sett for seg. Sommeren 1968, da opptakene ble gjort, var en av de mest politisk høyspente periodene i USAs historie fram til da. I april hadde Martin Luther King jr. blitt skutt, og bare tre dager etter at prøvene til showet startet, den 6. juni, ble også Bobby Kennedy offer for et attentat. Det var opprør og vold i gatene, vietnamdemonstrasjonene var på sitt voldsomste og til høsten ventet et presidentvalg.

Elvis Presley var så langt fra noen politiker som man kunne tenke seg. Men nå følte også han at situasjonen krevde handling. Elvis var blitt truffet av tidsånden.

Enorm fallhøyde

Svaret ble «If I Can Dream», skrevet av Walter Earl Brown. Denne patosfylte «protestsangen», med klare allusjoner til Martin Luther Kings berømte tale, erstattet «I’ll Be Home For Christmas» som showets aller siste innslag. Elvis, kledd i hvit dress, sang den med sterk innlevelse og stort alvor. Den betydde mye for ham, den viste for mange artisten fra en helt ny side og det er fortsatt en flott sang. Singelen gikk rett inn på Billboard’s Hot 100 og holdt seg der i over tre måneder. Elvis hadde fått en ny hit, han var revitalisert som artist og selvtilliten hans fikk en kraftig boost. Det var etter denne innspillingen Elvis sa at han aldri mer ville synge en sang eller lage en film han ikke trodde på.

Det skulle nok ikke gå helt slik. Men Elvis Presley hadde gjort comeback, tatt et sprang ut i det ukjente med en enorm fallhøyde og landet på beina. Shaken but not stirred.

Taking care of business

Da 1968 var overstått ventet en helt ny virkelighet. På terskelen til 70-tallet satt det nå en republikaner, Richard Nixon, i Det Hvite Hus. Vietnamkrigen fortsatte, mens hippienes tid snart var over. Elvis gjorde comeback som liveartist, men det var innenfor rammene av en langvarig kontrakt med The International Hotel i Las Vegas. I alt 636 konserter ble det, ofte to om dagen. Senere turnerte han også over store deler av USA, helt fram til han døde sommeren 1977. At Elvis på slutten var en artist i kunstnerisk og fysisk forfall er helt åpenbart. Men arbeide skulle han. Det forplikter når mottoet ditt er TCB - Taking Care Of Business. For ham var karrieren en jobb.

70-tallets Elvis Presley har aldri sluttet å fascinere meg. Ikke bare på grunn av overskridelsene, overdrivelsene og overspisingen. Ikke bare på grunn av våset og vulgariteten. Men kanskje mest fordi han i mine øyne synes å definere en hel epoke og tidsånd. På 70-tallet som på 50-tallet. Han utfordret klasse, rase, kjønn og religion. Som Kjetil Rolness skriver i sin bok om Elvis fra 1998, var han en av vår tids store eksentrikere. Og samtidig med at han visket ut de musikalske raseskillene, skapte han generasjonskløften. Den var der lenge før Beatles og Rolling Stones. Den het Elvis.

Stemmen alene

Kjetil Rolness skriver også om hvordan vi alle kan definere vår egen Elvis, så å si etter behov. Verdens kjekkeste mann, mente mange. Mer feminin enn Little Richard mente andre. Den store frigjører for noen. Den siste redneck for andre. Elvis var – og er fortsatt – et stilikon. Han visste at stilen skaper mannen, og at stilen kan sette mannen fri.

Det store mysterium for meg er likevel hvor lite anerkjennelse Elvis fikk blant rockefolket, i musikkpressen og blant musikkritikerne fra 1970-tallet og framover. At det var lett å latterliggjøre Elvis mot slutten, The Walking Cheeseburger From Memphis, er så sin sak.

Men det han aldri mistet var stemmen. Den var stemmen som gjorde ham til den store formidleren. Rock, pop, blues, hillbilly, køntri, gospel og salmer. Elvis overskred alle sjangergrenser, og gjorde alle sanger til sine egne. Han var det som med et forslitt moteord kalles eklektisk. Det visste han nok ikke selv, men alle vi andre kan høre det.

Det skal bli interessant å se om Elvis-filmen vil føre til en dypere og bredere interesse for denne unike artisten. Ikke fordi vi behøver å behandle ham med større alvor enn han fortjener. Men for å se om han, 45 år etter sin død, fortsatt forsvarer den gjeveste plassen i rockens pantheon.

Jeg tror jeg vet svaret.

Denne teksten ble først publisert i vår søsterpublikasjon, KulturPlot.