Hjemmefilm, eller kinofilm? Hvordan påvirkes kinofilm av de siste årenes endringer i film- og seriekonsum? (åpen)

Kinofilmens tradisjoner, kultur og historie spenner seg godt over 100 år tilbake i tid og er, til tross for å være langt nyere enn eksempelvis teaterformen, en gammel og veletablert institusjon i vårt samfunn.

Det har igjen oppstått katastrofescenarier om at kinoen lider en sakte død. Helt siden fjernsynets ankomst, har kinoen fått høre at den kommer til å bli utkonkurrert. Også på 80- og 90-tallet, da hjemmefilmmarkedet med VHS- og senere DVD-film eksploderte, kom de samme bekymringsmeldingene. De siste årene har pandemien igjen sparket i gang frykten for at denne filmkulturelle institusjonen kan gå dukken, og med det stadig ekspanderende og eksplosivt voksende strømmemarkedet vi er midt oppe i, kan det virkelig se mørkt ut. Tenker noen.

Men av mange av de samme grunnene til at kinoen har tålt motstandsbølge etter motstandsbølge i over 100 år, vil den trolig også tåle dagens skyhøye tsunamibølge av utfordringer. Men hvorfor? La oss se på noen mulige årsaker og begrunnelser.

Kontinuitet og tilstedeværelse

Det å se noe «live», og uten avbrekk, tilbyr oss mennesker en langt mer intens, tilpasset og kalkulert kunstnerisk og underholdningsmessig opplevelse, enn om man deler det opp. Brytes kontinuiteten, brytes også konsentrasjon, tilstedeværelse og innlevelse. Opplevelsen blir rett og slett langt fattigere. Ingen kan vel se for seg å være på teater, på en konsert, eller på et engasjerende og pulsøkende idrettsarrangement, og samtidig ha ørten pauser underveis? Da hadde opplevelsen føltes som slitsom, usammenhengende, stykkevis og direkte ødeleggende for helheten og det man overværte.

Likevel er det akkurat dette som fort blir situasjonen, når man ser film hjemme. Selvsagt er det smarte folk der ute som vet å stenge seg godt inne i mancaven, eller slenge bort barna for noen timer. Likevel, utfordringene med forstyrrende elementer florerer i heimen, sett opp imot kinosalens befriende lukkede, nøytrale og mørke rom.

Denne seerposisjonen og settingen påvirker nemlig måten vi ser film på. Tenk eksempelvis på hvor mange ganger du setter filmen på pause underveis, om du ser den hjemme. Eller, enda verre: hvor mange ganger du kikker på mobilen, mens filmen ruller og går videre på tv-en. Det å avbryte eller pause en film underveis, innebærer også dessverre i mange tilfeller det å bryte av følelser, stemninger og innlevelse som filmen, regissøren, manus og hele produksjonen bevisst har jobbet med for å bygge opp i deg underveis. Om man eksempelvis setter en skrekkfilm på pause, og tar seg fem minutters avbrekk fordi det blir for skummelt, ja så daler spenningen i kroppen og hodet raskt ned, noe som jo aldri var hensikten til filmen.

Hele poenget med en spenningsfilm er nemlig mentalt og psykologisk å bygge opp energi, nerver og emosjonell intensitet i oss som seere. Hvorfor skal vi da bryte av og ødelegge dette? Som på så mange andre kultur- og kunstarenaer, og rundt mange andre dagligdagse gjøremål, bør man derfor være in the zone – altså være til stede, mentalt, for å få mest mulig ut av filmen. Denne oppbyggede atmsofæren, og stemningene, påvirkes og ødelegges oftere ved å se film hjemme.

Setting og funksjon

Man må heller kanskje ikke undervurdere setting, funksjon og selvstendige årsaker til hvorfor folk ser film. Skal man være sosial, går man gjerne på kino og ser et minste felles multiplum av en film. Skal man bruke tiden hjemme alene, derimot, er rommet for å velge en mer særegen og personlig film bedre til stede.

Undertegnede har snakket med mange som bruker et helt konkret argument for at de sjelden, eller aldri, går på kino. Det handler om hvordan rommet oppleves. For mange er tryggheten, roen og behageligheten med å se film hjemme rett og slett alt for uimotståelig. Sjansen for å oppleve bråk, støy og plagsomme folk i kinosalen, er noe som ofte derfor går igjen når folk sier de ikke går mye på kino. Den private sfæren sluker her fullstendig opp lysten til å ville sette seg i en stor sal, med x antall fremmede, som fnisete tenåringer eller en snakkesalig vennegjeng bak seg, om man vil se en ny og etterlengtet film. Da venter man heller gjerne til den blir tilgjengelig hjemmefra.

Et annet element som kan være et hinder for folks bruk av kino, er noe så banalt som følelser. Langt ifra alle er nemlig villige til å vise og la følelser velte ut og frem om man sitter med fremmede i en kinosal. Da blir hjemmefilmens langt mer behagelige sfære noe som kan forsterke også filmopplevelsen, hvor man bedre får utløp for alt i fra tårer, latter, eller andre følelsesreaksjoner.

Paradoksalt nok innbyr likevel ofte kinoen til nettopp mer følelser. Atmosfæren i dette store mørke rommet kan nemlig være tettpakket med både tårer, hulkehikst, humring eller latter, alle emosjonelle reaksjoner som beviselig smitter over på oss mennesker. Mange har kanskje opplevd å bli mer revet med, om det eksempelvis sitter haugevis med andre folk som ler rundt seg. Slik vil det også være lettere å utvise nettopp følelser i en kinosal, for denne psykologiske effekten er noe mange kanskje ikke i første omgang tenker over om de er skeptiske til å gå på kino.

Undertegnede har selv hatt sine aller sterkeste filmopplevelser nettopp i en kinosal. Eksempelvis å se en skrekkfilm på kino, hvor opptil hundrevis av tenåringer hyler og skriker samtidig, er nemlig noe som kan gjøre et uslettelig inntrykk. En sliten og sen fredagskveld er det derimot kanskje mer nærliggende å tro at man vil se film hjemme, noe lettbeint underholdende, som en romantisk komedie, ren humor, eller en true crime-episode eller tre.

Kinoen er slik muligens, og stadig mer, huset for de mer store opplevelsene, filmer som enten er spesifikke i tematikk eller portretteringer, eventuelt som enorme blockbustere som virkelig tar i bruk kinoens fremste kvaliteter som bilde, lyd og en heftig helhetsopplevelse. Det er nok nemlig fremdeles hakket mer tiltak å dra seg på kino i dag, “bare” for å se en liten, søt og enkel film, noe man like enkelt kan gjøre hjemme. De færreste går ikke på kino alene, noe som i stor grad også vil være med på å redde kinoen som sosial arena, og hvor de store lokomotivfilmene fremdeles vil tilhøre kinoens hus.

På den andre siden vil kinoens fremtid muligens parallelt bevege seg i en stikk motsatt retning, mot å bli et sted hvor man importerer og distribuerer nettopp mer alternativ film, og ikke bare store kommersielle filmer. I krysningen mellom den velkjente kommersielle kinoen, og et mer filmklubb-liknende sted for spesielt filminteresserte, vil kinoen kunne ha en mulig fremtidig ekspanderende funksjon som også gir den hakket sterkere eksklusivitet, enn hva den har per i dag.

Det er for eksempel et tomrom mellom festivalfilmen og dens lange vei mot eventuell kinodistribusjon, og muligheten denne har for å bli kjøpt opp langt tidligere av en kvalitets- og breddebevisst kino, i fremtiden. Selv om inntektsgrunnlaget da muligens vil falle noe, vil de filminteresserte og cineasten ha et kulturelt samlingssted, på samme måte som teateret i alle tider har vært det for spesielt interesserte. Sistnevnte kulturinstitusjon har da også absolutt overlevd, selv med stort sett «kun» å ha fokus rettet mot spesielt interesserte, så hvorfor skal ikke også dette kunne fungere for kinoen?

Justeringer og tilpasning

Andre vesentlige faktorer som pris, tilgjengelighet og tiltaket det faktisk kan være fysisk å komme seg til kinoen, er også sider som selvsagt spiller inn på valget mellom kino eller hjemmefilm. Men som med så mange andre arenaer og tilbud i samfunnet, må man faktisk komme seg ut av huset om man også akter å leve livet. Denne jobben er det kun enkeltpersonen som selv kan gjøre noe med, og har lite med kinoen som institusjon å gjøre for øvrig.

Åpenbare kvalitetsforskjeller som tekniske sider med lyd, bilde og opplevelsen dette skaper og gir, går i de fleste tilfeller i kinoens favør, selv om det stadig blir bedre forhold her også, hjemmefra. Nå er det nok heller ikke alle som bryr seg døyten om verken stort lerret eller lydkvaliteten når de ser film. Det er fascinerende mange som ikke bryr seg om hvor viktig lyden faktisk er for å styre, påvirke og skildre handling og følelser i en film (pc-film, anyone?), så dette er også et kvalitetskriterium med kraftige modifikasjoner for enkelte folk.

Men, kinoens utfordringer og konkurranse er uansett i aller høyeste grad til stede. Det er klart at når et av verdens største selskaper i Disney nå har begynt å både trekke filmene sine fra verdens kinoer samt kortet ned vinduet for hvor lenge kinoene får vise filmene deres før de går rett på strømming, ja så hjelper ikke akkurat dette kinoene.

Disney, som heller burde takket og støttet kinoene, slik disse hjalp Disney til verdensherredømme igjennom mange årtier, er åpenbart mer interessert i å ødelegge den kommersielle kinoen slik den er, og på veien selvsagt tjene seg enda rikere og større.

Trenger dette egentlig å gjøre noe, på sikt? At færre eventuelt kommer til å gå på kino i fremtiden, trenger jo verken være kinoens død, eller gjøre kinotilbudet til noe dårligere av den grunn. Det er som nevnt nemlig flust av cinemafile der ute som gjerne skulle ha likt å sett langt bedre og annerledes type filmer bli satt opp på kino, og ikke bare 80 prosent superkommersiell amerikansk film. Fremtidens kino kan slik kanskje blir hakket mer tilpasset de virkelig filminteresserte, samtidig som man selvsagt også skal fortsette med å være forlokkende opp mot både småbarnsfamilier, ungdom og vennegjenger.

Fremtidens kino bør uansett fokusere på kvalitet, fremfor kvantitet og bare kommersielle krefter, for hvis ikke forsvinner jo store deler av det som gjør at vi mennesker elsker film. Slik teater i nyere tid har blitt flinkere til å omfavne barn og unge, blant annet med å sette opp friskere, nyere og mer moderne stykker, ja slik bør kanskje kinoen derfor gå litt motsatt vei – satse mer i bredde, dybde og alternativt?

Kinoens kvaliteter og mindre forlokkende sider, versus hjemmefilmens, vil uansett alltid være markant til stede for begge parter. Små eller større justeringer er likevel kanskje nødvendig i fremtiden, om kinoen skal opprettholdes, enten slik den er i dag, og / eller som et ledd innen fornyelse, omstrukturering, funksjon og brukervennlighet. Små, men viktige forandringer har alltid vært en naturlig del av de fleste kulturelle arenaene i et moderne samfunn, og kinoens stil, form og funksjon må også vurdere om den skal justere seg i en eller annen retning.

Hjemmefilmen vil bestå, og kinofilmen likeså

Det etter hvert enorme markedet for hjemmefilm er garantert kommet for å bli, men kontrastene mellom denne formen for filmkonsumering, og kinoens stil og form, er faktorer som alltid vil skille dem, og være der. Når et nytt fenomen, eller normal, ser ut til å bli overveldende og etablere seg, vil det alltid for en periode virke som om den eldre siden taper terreng.

Så vil ting stabilisere seg og gå mer tilbake til normalen. For der kinoen ikke forsvant med det enormt oppslukende og hverdagsinntrengende fjernsynet, og der hvor DVD-markedet eksploderte på 90-tallet, ja der vil heller ikke strømmemarkedet rokke særlig ved egenkvalitetene som kinoen den dag i dag kan tilby.

Funksjonen, hensikten, gleden og bruken av kinoen, versus det å se film hjemme, er rett og slett for forskjellig til at så vil skje. Justeringene vil, og må, likevel komme. Hvorvidt kinoen som kulturinstitusjon kommer til å gjennomgå store eller bare mindre forandringer, gjenstår dog å se.

Enn så lenge vil det alltid også være forskjell på hvem som ser film, hvordan vi ser film, og hvorfor vi ser film. Alle kriterier som er med på å bestemme også hvor vi ser film. Hjemmefilmens mange styrker er ironisk nok også med på å forstyrre kvalitetene rundt seeropplevelsen, noe som motsatt kanskje er kinoens aller største styrke. Da kommer det helt an på om man ser film for enkel underholdnings skyld, og / eller om man ønsker å bli enda mer sugd inn i filmens magiske sfære. Dette er personlige og sosiale preferanser som alltid vil være der og er helt avgjørende for hvor man velger å se film.

Denne teksten ble originalt publisert på KulturPlot, vår søsterpublikasjon.