Teater: ­– Flommen skyller snart over oss, men vi fornekter det

Lesetid: ca. 5 minutter.

Scenegulvet er dekket med vann, og møbler og husgeråd flyter rundt omkring. Midt på scenen troner Olav i stressless-stolen sin. Han er en gammel grinebiter som nekter å flytte fra huset sitt, som er ubeboelig på grunn av flom.

Olav er gammel fagforeningsmann. Nå er han rasende fordi den vesle vestlandsbygda der han bor, ikke fikk offentlig støtte til flomsikring, slik at det endte med storflom og katastrofe for bygda. Dessuten er han forbitret på politikerne, og særlig på den kvinnelige statsministeren, som tydeligvis kommer fra Høyre, som snart skal komme på besøk.

Han har vært gift med Ruth i 40 år. Det er den typen ektepar som aldri snakker om noe, i hvert fall ikke om noe viktig.

De har tre sønner: En politimann som viser seg å være impotent, en jappete kar som har stor bil og som nettopp er blitt skilt fra kona og en ung gutt som etter hvert viser seg å være suicidal bak sitt keitete, muntre og fleipete ytre.

Mot slutten av stykket får vi et par episoder der realismen viker for parodi og et slags musikalnummer. En Erna-klone med mellomblå drakt og ditto paraply ytrer noen typiske politikerfraser om fellesskap og samhold – det virker som en forvrengning av Olavs minner om solidariteten fra fagbevegelsens storhetstid. Så synger en innsmigrende amerikansk fløtestemme «Into every heart some rain must fall». Og skuespillerne mimer, danser og stepper som i en Hollywood-film fra 50-tallet.

Arbeiderklassen

Vi sitter på Det Norske teatret og ser «Inn fra Regnet» av Frode Grytten, en forestilling med mange lag, synes min teatergjest Ragnhild Nilsen.

Første lag handler om hvordan den gamle arbeiderklassen blir skylt bort av et Arbeiderparti som har gått langt inn på høyresidens banehalvdel og sviktet sine gamle velgere. Olav har jobbet på fabrikk siden han gikk ut av skolen. Det neste laget er familiemedlemmene som finner mange hemmeligheter når flommen skyller frem og blottlegger alt det de helst vil glemme: gammel utroskap, søskenkrangel og ektepar i utakt.

Lag nummer tre er litt vanskeligere å oppdage. Men tidvise filmsnutter på bakteppet gir oss innblikk i Olavs tanker – og en av assosiasjonene hans er syndefloden.

Åpenhetsloven

Vår tids syndeflod er klimatrusselen, mener Nilsen. Og «synden» vår er fornektelsen. Vi vet så godt hvor det bærer hen, det er basert på mengder av forskning, men vi fornekter det.

– Vi luller oss bort?

– Ja, vi planter oss som Olav fast i stolen vår og nekter å gå ut av huset. Vi er som lammet. «Hva kan jeg som enkeltperson gjøre? Må ikke politikerne ta affære?»

– Ja, må de ikke det? Det er jo grenser for hva vi kan oppnå ved å sortere søppelet og ikke kjøpe for mye unødvendige og forurensende duppeditter?

– Ja, de folkevalgte og statsforvaltningen må gjøre mye. Heldigvis er de i ferd med å gjøre det, for eksempel med åpenhetsloven, som kom i juni i år. Den pålegger virksomheter å kjenne hele verdikjeden til produktene de lager. Slik at de ikke lenger kan skjule seg bak at de ikke vet at for eksempel underleverandører driver miljøskadelig.

Suicidale unge

Men politikerne kan ikke dra hele lasset. Hver og en av oss må innse hva som er i ferd med å skje, mener Nilsen, som har mastergrad i psykologi fra Berkeley-universitetet, og har skrevet bøker i psykologi, den siste heter «Klimapsykologi – bærekraft i vekst». I tillegg har hun tatt doktorgrad i innovasjon og entreprenørskap i Paris.

Ifølge Nilsen bruker vi fire psykologiske mekanismer for å beskytte oss mot å tenke på klimatrusselen.

Den første er: «Det er jo så langt borte». Den andre er: «Jeg vil ha alle tingene eller godene eller vanene jeg alltid har hatt». Det vil si, jeg vil ikke gi avkall på noe, fra en stor bensinslukende bil, som en av sønnene insisterer på å ha, til vår daglige hamburger, som den yngste sønnen, eller glass med rødvin, som moren Ruth slapper av med. Den tredje psykologiske forsvarsmekanismen er å prate – vi beskytter oss med endeløse diskusjoner om hva som kan eller ikke kan gjøres, men det kommer lite handling ut av det.

Den fjerde forsvarsmekanismen er klima-angst eller klimadepresjon, som fører til handlingslammelse.

Dette var hele stykket en metafor for, mener Nilen. Den yngste sønnen var det tydeligste kasuset.

– Jeg har truffet mange unge som er fortvilet på grunn av klimatrusselen. For noen dager siden snakket jeg med ungdommer i Kristiansand, og en av dem fortalte at broren hans hadde forsøkt å ta livet sitt i miljødepresjon. En annen sa at søsteren ikke holdt ut å tenke mer på klima, på grunn av covid. Pandemien har forsterket depresjonen til de unge, sier hun.

– Men mange unge prøver også å gjøre noe. Jeg blir stadig spurt om jeg kan være med på for eksempel å rydde plast på stranden.

Klimaoptimist

Nilsen selv lider slett ikke av klimadepresjon.

– Jeg er vel mer en klimarealist og liker å sette handlinger bak ord! Min bestefar var fisker og los på Flekkerøy. Han snakket stadig om hvor viktig det er at felleskapet sto sammen for å løse utfordringer. Det må vi innse i dag også, men vi må se oss som del av et større fellesskap.

Nilsen bestemte seg for å delta i et miljøfellesskap for over 20 år siden. Hun dro i 1998 til Egypt for å lage verdens første økologiske håndklær. Der sluttet hun seg til en gruppe gründere, og resultatet er nå konsernet SEKEM som har mange økologiske bein å stå på samt et økologisk gårdsbruk.

Miljøgründerne har også grunnlagt Heliopolis universitet, hvor bærekraft er en del av hvert fag, fra psykologi, til ingeniørfag til business, og hvor Nilsen sitter i styret.

Mange muligheter i oss

Hun er slått av huset på scenen som metafor. Huset, forteller Nilsen, blir i psykologien ofte brukt som bilde for individet.

– Vi har alle mange rom, mange muligheter i oss. Det finnes rom for sorg og glede, for handling og for å unnlate å handle.

– Er «husene» i Norge ganske rigide? Er det derfor du dro til – av alle steder – Egypt?

– Jeg dro til Egypt for å få utløp for min virketrang og kreative energi – og fordi jeg hørte om dette felleskapet som skapte virksomheter som tar vare på miljøet, og som delvis var finansiert av en stiftelse opprettet av familien Aboleish.

– Den gangen opplevde jeg Norge som lite miljøbevisst. Her i landet er vi vant til å tenke fast ansettelse, og at man skal ha offentlig støtte til ditt og datt, ikke innovasjon. Da jeg ville starte økologisk håndkleproduksjon, lo de av meg. Men etter hvert har Norge våknet for muligheter i det grønne skiftet.

Hun legger til at hun er blitt mer optimistisk når det gjelder norsk mentalitet og norsk næringsliv, og viser til initiativer fra blant annet Nortura og NF&TA.

Denne teksten ble først publisert i vår søsterpublikasjon KulturPlot.