Terapi i musikken

Lesetid: ca. 8 minutter.

Da Elin Sofye Rabbevåg (37) gikk på lærerhøyskolen i Bergen, oppdaget hun en brosjyre om musikkterapi. Det hadde hun aldri hørt om før, men det var som om alle brikkene falt på plass. Det var det hun var ment til å gjøre.

Hun har spilt så lenge hun kan huske, og brukt musikken til å berolige og lindre like lenge. Rabbevåg finner en ro i musikken. Særlig i en hverdag som går i 110, som hun sier, med småbarn og jobb og alltid noe som må gjøres.

– Det å bare sette seg ned ved pianoet, det er en måte for meg å fordøye ting.

Tenner en gnist

Rabbevåg forteller at helgen før dette intervjuet var det dåp for minstemann på et halvt år. Uken før dåpen, mens han lå og sov, satte Rabbevåg seg ut i morgensolen og begynte å nynne. Mens hun nynnet, dukket en tekst opp i tankene. Hun satte seg ned ved pianoet, og da begynte også en melodi å forme seg. Det ble til en dåpssang som Rabbevåg sang til sønnen sin i kirken.

– Musikken gjør at du blir helt til stede i nået. Den gir rom for at jeg kan kople ut alt annet, og så er jeg der. Og dét tror jeg trengs litt i dagens samfunn.

Rabbevåg jobber som musikkterapeut i Bergen og er prosjektleder for noe som kalles MOT82 (Musikk-Oppfølgings-Tilbud). Prosjektet er tilrettet mennesker med psykiske utfordringer. Tilbudet sprang ut av Bjørgvin DPS som et oppfølgingstilbud for pasienter over 18 år, som var ferdig med behandling. Noe av det som kanskje er viktigst for deltakerne – utover hjelpen som musikken gir – er fokuset på friskhet.

– Musikken tenner en gnist hos dem som er med – eller de får gnisten tilbake. Her legger vi til rette for at folk kan komme sammen uten at noen må tenke på prestasjoner. Ellers forbindes jo musikk mye med konkurranse eller underholdning, sier Rabbevåg.

– Absolutt alle har et forhold til musikk. Det er noe som gjør musikkterapi så unikt. Musikken hjelper deltakerne til å få det bedre med seg selv.

Stor anvendelighet

Psykolog Anna Helle-Valle forteller at det er mange ulike måter å jobbe på innen musikkterapi. En kan for eksempel både jobbe individuelt eller i gruppesammenheng.

– Når du jobber individuelt, kan du jobbe med veldig syke mennesker, med mennesker i koma, med premature og nyfødte, med personer med demens eller for eksempel med folk som er innlagt i psykiatrien, forklarer Helle-Valle.

Med individuell terapi, er det rom for en veldig tilpasset og følsom tilnærming der man blir kjent med personen – og kanskje ikke har så mye fokus på sykdom. Fokuset er på hvem personen er, hvilke ressurser de har, om de får brukt disse ressursene og blir sett på som de menneskene de er.

– Der ligger ofte mye lidelse. Det at man blir møtt med det man ikke får til og sliter med, kan være viktig, men det er enda viktigere å bli sett for hvem man fortsatt er, til tross for sykdommen.

Helle-Valle peker på at musikkterapi blant annet er tatt inn i de nasjonale faglige retningslinjene for behandling av psykoselidelser, og at musikkterapi er et viktig medisinfritt alternativ innen både psykisk helse og rusfeltet.

Bygger friskhet

Helle-Valle har jobbet mest med samfunnsmusikkterapi. Der fokuserer man ikke bare på individets mulighet til å delta i fellesskapet, men jobber også med å avdekke og styrke de strukturelle, samfunnsmessige betingelsene som fremmer deltakelse. Dette kan handle om å jobbe for kommunale demenskor, ansettelse av musikkterapeuter i spesialpedagogiske tjenester, eller å ta initiativ til tettere samarbeid mellom kulturfeltet og barnevernet.

– Med en slik tilnærming blir de ikke bare personer som skal hjelpes, men noen som har noe å fortelle til oss som samfunn. Det handler om å gi individet mulighet til å delta i samfunnet, men det handler like mye om å gi samfunnet mulighet til å ta imot og inkludere individet, sier Helle-Valle.

– Det kan en for eksempel se med barn under omsorg av barnevernet som tidligere har vært sladdet i avisene og anonymisert, og plutselig står frem på en scene med en egen musikal hvor de synger om hvordan det er å flytte fra hjem til hjem. De stiller opp med fullt navn og ansikt.

Det å få rom til å være seg selv på denne måten, gir en helt annen verdighet, styrke og troverdighet. Det gir også dem det gjelder, en ny stolthet. For Helle-Valle ligger det en mulighet der til å bygge friskhet, gjennom å støtte det gode mennesket, se og validere det.

Tilgjengelig for alle

Helle-Valle jobber i dag innen eldrefeltet, og spesielt med demens. Der har en sett at bortfall av aktiviteter og sosial kontakt under koronopandemien har ført til fall i funksjon. De eldre er blitt mer deprimerte, blitt mer syke av demensen sin og har også fått mer psykotiske symptomer.

– Mange av de eldre tålte det veldig godt. Men de syke eldre, de som virkelig var avhengige av andre for å få musikk, kulturelle opplevelser eller aktiviteter, de har lidd enormt av isolasjonen, forteller Helle-Valle.

– Når vi vet at musikkterapi i møte med personer med demens kan skape glede, vitalisere, få frem språk, styrke identitet og skape godt samvær for både pårørende og de med demens selv, viser det helt tydelig at tilgjengelighet på musikkterapi og musikalske og kulturelle aktiviteter er utrolig viktig for å reparere den skaden som har skjedd og for å forebygge videre utvikling av psykisk sykdom.

Helle-Valle trekker frem at det er et paradoks med musikken at den er så tilgjengelig, der vi for eksempel synger før vi snakker og bruker sangstemmen i mange sammenhenger. Alle kan høre på musikk hjemme. Men for å bruke det terapeutisk og målrettet overfor psykiske helseproblemer, kreves det kompetanse. Musikk kan nemlig også skade, understreker Helle-Valle og peker på at musikk også kan forsterke psykisk uhelse, utløse traumeopplevelser, vedlikeholde rusproblemer eller være en form for tvang eller overgrep.

Helle-Valle var inntil nylig ansatt som psykolog i etaten for sykehjem i Bergen kommune, og skal nå arbeide med en ny nasjonal satsning på aldring for Nasjonalt senter for aldring og helse. Hun har tidligere skrevet en doktoravhandling om barn og uro i en samfunnsmusikkterapeutisk kontekst.

Musikk gjør glad

Elin Sofye Rabbevåg bruker ikke bare musikk som terapi for å hjelpe andre, men har alltid, allerede fra barndommen, benyttet den som egenterapi.

Hun har alltid fundert over de store spørsmålene i livet. Helt fra hun var liten har hun vært undrende. I fire-fem års alderen husker hun at faren fortalte henne om døden etter at oldefaren hennes hadde gått bort. Det gikk sterkt inn på barnet. Rabbevåg forteller at hun gråt og gråt da det gikk opp for henne at livet kom til en avslutning for alle.

– Jeg husker det veldig godt. Skal vi dø? Skal vi ikke være her til evig tid på jorden? Jeg fikk nærmest et sjokk, syntes det var forferdelig.

Hun tror at det at hun alltid har vært opptatt av livets store spørsmål, ga en spesiell inngang til musikken. Musikken har vært en måte for henne å forsone seg med alt det en ikke får svar på. Allerede som barn brukte hun den til å takle de vanskelige tankene. Hun kunne sette seg ned ved pianoet og spille melodier som hun syntes var fine og som på en eller annen måte berørte henne.

– Jeg merket at musikken gjorde meg glad. Også det å oppdage dansen, som jeg gjorde da jeg var 12, ble litt på samme måten, forteller Rabbevåg.

– Jeg ble også med i et kor. Når vi sang i kirken, var jeg veldig opptatt av publikum, om de ble berørt av teksten og tonene. Hvis jeg så at de ble berørt, kunne jeg begynne å grine.

Musikk som terapi

Den terapeutiske siden av musikken gikk tidlig opp for Rabbevåg. På barneskolen var det en jente som ble utsatt for en traumatisk hendelse. Når Rabbevåg da spilte piano, så hun for seg at denne jenten satt bak henne. Da spilte hun for jenten for at hun skulle bli bedre. Rabbevåg var kanskje elleve år på den tiden.

Senere, på videregående skole, var det et nært familiemedlem som tok livet av seg selv. Det gikk veldig inn på og ble en traumatisk opplevelse for Rabbevåg. Da brukte hun musikken terapeutisk, begynte å lage låter, kanskje som en måte å avlede tankene på alt det triste hun hadde i seg.

– Det var for å holde hodet over vannet. Man kan jo ikke bare legge seg ned – og ligge der. Kanskje en stund, men på et tidspunkt må du komme videre og leve igjen, sier Rabbevåg.

– Gjennom sangene fikk jeg en stor følelse på livet. Det er her og nå det er. Men jeg tenkte ikke så veldig terapeutisk på det da. Det er mer i ettertid jeg har sett det. Men jeg er glad at jeg ikke hadde mobilen den gang. Da hadde jeg kanskje rømt inn i den.

Det var faren som fikk henne til å begynne å spille piano. Han hadde aldri lært seg det selv, for da han var guttunge, hadde de ikke råd til det. Faren ønsker at datteren i hvert fall skulle få prøve seg. Selv var Rabbevåg ikke særlig giret på tanken.

– Jeg hadde ikke særlig lyst til å begynne å spille piano, men han pushet litt på. Og det viste seg å være rett av ham, for jeg likte det veldig godt, og jeg kom inn i en veldig kjekk musikkskole med flinke lærere.

Egne sanger

Rabbevåg lager og fremfører egne låter. Sin første sang skrev hun etter en sommerflørt i Italia. Det var med en fyr hun hadde blitt kjent som brevvenn, og som hun bare så vidt møtte på reisen til Italia. De hadde funnet tonen i brevene, men det ble ikke til noe da de traff hverandre. Unge Rabbevåg, som kanskje var 13–14 da, var hjerteknust.

– I låten jeg skrev, sang jeg ut min kjærlighet, eller hva vi nå skal kalle det, young love eller noe slikt. Jeg tok den opp på kassett og sendte den til ham.

I ettertid ser hun at det gode som kom ut av opplevelsen, var at hun begynte å skrive sanger. Drømmen om å bli musiker kom litt senere, mot slutten av videregående skole, etter selvmordet i familien. Hun bestemte seg for å gi ut en plate, en EP, og gjorde alt selv. Brukte venner og alle ressurser rundt seg. Tok opp låtene, mikset dem, gikk til trykkeriet og fikk laget 500 plater.

Rabbevåg vokste opp i Ålesund, ga ut denne første platen der, men hun flyttet til Bergen i 2006. Da hun ga ut en ny EP. Og senere har det blitt to album og en haug med singler, som alle er tilgjengelig på Spotify. Nå for tiden jobber hun med nye sanger, på norsk. Med unntak av en låt hun ga ut i fjor, skrev hun tidligere på engelsk.

– Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke tidligere gikk over til å skrive på norsk, det er mye kjekkere. Men nå har jeg heldigvis oppdaget det – og synes det er mye gøyere og lettere.