True crime og virkelighetskrim – hvorfor blir vi så oppslukt?

Lesetid: ca. 8 minutter.

Skildringer av virkelige krimsaker har figurert i bøker, film, nyheter og tegneserier i lange tider. For å si det mildt, har det fenget oss lenge! I nyere tid er det spesielt Truman Capotes legendariske bok In Cold Blood (1965) som ansees for å være førende innenfor genren. Capote fulgte selv en drapsberørt familie i Kansas, USA, i 1959, og skrev med dette en bok som gikk tett innpå de berørte, med grundig arbeid og flere sjokkerende funn som «gevinst» for jobben han la ned.

Hopper vi enda noen tiår frem i tid, kom helt sentrale produksjoner som på mange måter startet bølgen vi nå er midt inne i. Den amerikanske podcasten Serial satte i 2014 nye rekorder ved å fokusere på uløste drapssaker, noe som førte til sensasjonell popularitet og et økende fokus på saker fra virkeligheten. Spenning, mystikk, og fascinasjon, en (pop)kulturell bevegelse åpenbarte seg.

I ettertid fikk vi flere store produksjoner fra strømmeaktører som HBO og Netflix. Førstnevntes The Jinx, og sistnevntes Making a Murderer, begge fra 2015, ble starten på en enorm produksjon som i dag teller uante mengder titler på strømme- og tv-markedet.

Noe av det nyeste på markedet er for tiden fremstillinger av virkelige saker, gjort i fiksjons-format. Det vil si at skuespillere spiller virkelige personer fra kjente saker, hvor manus og regi forener de virkelige aspektene ved historien, men tilfører klare kunstneriske elementer i stil, form og innhold.

Ja, selv kjente skuespillere og bransjefolk har begynt å skape og engasjere seg i overlappende produksjoner mellom kunstnerisk fiksjon, og dokumentariske fakta. HBOs The Staircase (2022) er et rykende ferskt eksempel. Stjernene Toni Collette og Colin Firth spiller henholdsvis Kathleen og Michael Peterson, hvis førstnevnte i 2001 ble funnet blodig og døende i bunnen av en trapp i parets hjem. Var det hennes mann, Michael som gjorde det? Som med så mange andre saker, har vi heller aldri fått den hele og fulle sannheten om hva som egentlig skjedde. Hvordan løser man så dette som tv-serieprodusent og regissør? Jo, man lager hele tre forskjellige scenarioer basert på de tre mest sannsynlige teoriene og påstandene fra de involverte.

Sånn sett klarer The Staircase på ypperlig vis å forene fiksjonsuttrykket, med det dokumentariske og faktabaserte. Samtidig unngår de å komme med en lukket teori rundt hva som faktisk skjedde med Kathleen. Slik lar man være å tråkke de pårørende. Man legger heller frem ulike teorier, slik at publikum selv blir enda mer deltakende og nysgjerrig spekulerende. Slikt er i all sannhet, om ikke annet, ypperlig tv-underholdning!

Et minefelt av utfordringer

Å formidle andre menneskers tragedier er ikke enkelt. Det skulle da bare også mangle, vil mange si. True crime, reality-produksjoner og liknende media, blir nemlig av mange assosiert med søppel-underholdning og betegnes ofte som sosialporno av verste sort. Men er det nå nødvendigvis så enkelt, og fælt?

På det personlige og private plan kan det være enkelt å forstå hvor ubehagelig og etisk vanskelig det kan være å skulle eksponere seg selv og/eller familie til hele verden igjennom en true crime-produksjon. Ingen av oss hadde likt om noe slikt hadde skjedd med oss selv, men likevel «storkoser» mange seg, ironisk nok, med andres lidelser.

Produksjonene tråkker i et minefelt av utfordringer, både rundt hva som kan sies å være moralsk innenfor, men også lovmessig tillatt. Det er riktignok forskjellige lovverk og føringer fra land til land, men stort sett er det selvsagt relevant for en seriøs produksjon å holde seg i skinnet, så en ikke gjør seg selv en bjørnetjeneste og risikerer både søksmål og det som verre er.

Rent regi- og formidlingsmessig står man også overfor mange utfordringer og produksjonsmessige valg. For, selv om true crime er dokumentarisk, er alle dokumentarer også regissert og konstruert. Produsentene står ansvarlige for hvordan man legger frem saken, fakta, og eventuelle spekulasjoner. Følgende er det alltid en viss del av «sannheten» som kan være styrt, formet og i verste fall «manipulert» av skaperne. Summen av alt dette blir så stående igjen når man skal dømme hvor god en produksjon er.

Ren sosialporno, eller lærerikt og viktig?

Også her til lands har man for lengst kastet seg på bølgen, eksempelvis igjennom Viaplays serie Norske Krimsaker. Større og egne produksjoner har vi også fått, om Baneheia, Orderud, Birgitte Tengs, Thomas Quick, med flere. Her har man blant annet innsett at det kan være interessant å avsløre hvor mye feil, galt og kritikkverdig som ble gjort under etterforskningene.

Dette var også tilfellet med Silje-saken fra Trondheim, som tilbake på 90-tallet fikk en veldig tabloid og overflatisk mangelfull fremstilling, blant annet grunnet elendig politiarbeid. I disse dager er imidlertid saken under ny etterforskning, nettopp på bakgrunn av NRK Brennpunkts produksjon om saken som kom ut i fjor høst.

Slike serier er ikke bare fascinerende og interessant for oss seere – det er direkte i opplysningens ånd å formidle slikt til folket. Med nye true crime-produksjoner, får vi derimot skildret at den kollektive norske oppfatningen rundt saken viste seg å ikke helt være slik man trodde likevel. Dermed seirer sannheten i større grad, og vi blir opplyste fremfor at gamle holdninger, rykter og misoppfatninger, som i seg selv er veldig skadelige, får stå uberørt. Ikke minst blir dette aktuelt siden DNA-teknologi på mange måter er med på å rettferdiggjøre avgjørelsene om å ta frem cold cases i lyset igjen – det kan rett og slett ende med å få svar på mysteriet!

Dette bør videre også være i pårørendes største ønske, får man tro, og virkelighetsunderholdningen får slik en utvidet og mer rettferdiggjørende funksjon i å være opplysende, lærerik, og bedre tjene de pårørende, fornærmede og døde. Dette kan være mye av årsaken til at man ofte ser nettopp pårørende være med i slike produksjoner – de får fortelle sin historie, istedenfor medienes ofte feil fremlagte, overflatiske og påståtte «sannhet».

True crime kan også unektelig treffe mange private enkeltmennesker ved at de engasjeres, påvirkes og gis styrke til å reagere, ta grep og faktisk gjøre noe med sine egne liv. Vi vet godt at svært mange kriminelle handlinger aldri verken anmeldes eller kommer ut i offentligheten. Med et stadig større publikum, en større rekkevidde og aktualitet på flere plattformer, når man ut til mennesker som kanskje da tør å søke hjelp, blant annet fordi de skjønner at de ikke er alene om sine opplevelser.

Kanskje ser vi også en tendens til at produksjonene går stadig dypere, blir mer reflekterte og ikke minst forsøker å forstå det underliggende bak ugjerningene. Da snakker vi om direkte lærerike produksjoner, som ikke bare fokuserer på det groteske, sensasjonelle eller popkulturelle ved sakene.

På den annen side spys det ut også både direkte dårlige og mindre etiske produksjoner. Mange saker er som nevnt ikke løst, men verre er det om de ikke er ferdig etterforsket. Den velkjente Lørenskog-saken er et godt eksempel. I disse dager er en dramatisering av saken ute på Netflix, men uten at saken om den forsvunnede Anne-Elisabeth Hagen er løst. Dette kan fort bli både problematisk, spekulativt og ikke minst veldig irrelevant, idet saken eventuelt skulle få en ny overraskende vending.

Så… hvorfor fenges vi så voldsomt?

Til forskjell fra fiksjonens verden, forsvinner ikke spenningen rundt virkelighetsrelatert krim i dét man forlater sofaen. Krim fra virkeligheten minner oss om at det vi nettopp så, leste eller hørte, faktisk har skjedd i virkeligheten. Det blir en ekstra dimensjon her som gjør at slike historier ofte stikker dypere. Hvis man relaterer seg til sakene på et personlig nivå, gjør de selvsagt desto mer inntrykk. Samtidig har fiksjon og true crime også noe til felles – man forsvinner inn i en annen(s) verden, og det blir en virkelighetsflukt og eskapisme-opplevelse i seg selv. En klassisk og sterk egenverdi ved underholdning dette.

Virkelighetskrim treffer oss uansett ofte på så mange forskjellige måter. Klassiske motiver som kjærlighet, sjalusi, hevn, vinning eller psykopati, sammen med spenningen i det oppsiktsvekkende og brutale, vil alltid være en sterk faktor for hvorfor vi fenges. På samme måte som spenning i fiksjonen til alle tider har blitt slukt rått av oss, gjøres også virkelighetskrim det samme – det er en form for «uskyldig» og trygg spenning, på avstand.

I våre dager har dessuten gamle holdninger rundt eksponering av privatlivet forandret seg mye. Tidligere hadde ikke allmennheten noe å gjøre med private anliggender. Men utvikling innen media, sosiale som trykte, har tatt oss i en retning hvor hvem som helst, hvor som helst, kan dykke ned i private saker som før kun var forbeholdt de berørte selv, eventuelt en journalist eller ti. I dag kan derimot den mest intime og sårbare hendelsen smelles opp på verdensveven, og samtidig eksponere mennesker på brutale måter, men som også unektelig hjelper mange i å selv søke hjelp.

Man kan også se mer rent fysiologisk og psykologisk på fenomenet rundt true crime. Her kan det være nærliggende å tenke seg at vi blir så oppslukt av virkelighetens mange mysterier fordi hjernen vår er laget slik at den instinktivt søker etter å forstå, se sammenhenger, og gjøre forståelige koblinger mellom hvem, hva, hvor og hvorfor.

Hvor mange har vel ikke erfart å bli frustrert over at man ikke fikk vite hvem morderen er? Innen fiksjonskrim får man alltid vite dette, mens i virkeligheten langt ifra like ofte. Ønsket om å få servert et godt mysterium, er dog likevel noe som alltid vil fenge og tiltrekke oss mennesker og vår hjerne. Læren om mennesket, oss selv, er rett og slett den ultimate formen for underholdning. True crime er det motsatte av at «sannheten skal dysses ned og ties ihjel» – en holdning som nok mange har hatt, særlig tidligere, men fremdeles finnes blant dagens generasjoner. Innenfor virkelighetskrimmens mange vanskelige sider, ligger det altså mange verdier. Og selv om noen pårørende på veien blir eksponert, er dette kanskje prisen man må betale for å komme nærmere spørsmålet rundt «who dunnit».