Teater – «Slutspel»: Helt slutt er det ikke

­Hamm, en eldre mann, sitter urørlig midt på scenen med et laken over seg. På høye side står hans tjener Clog – litt skjev, stiv som en støtte, uttrykksløs. På venstre side ser vi to svære søppelbøtter i grått metall. Inni dem ligger Hamms eldgamle foreldre, viser det seg etter hvert. Om de er halvt levende eller helt døde, er uklart.

Hamm herser med Clog, nekter faren sin graut, leker med sin lekehund som mangler en forlabb, og etter hvert faller også hodet av.

Utenfor er verden blitt borte. Havet er blitt til bly og solen er forsvunnet. Hvis vi er ute, da. Det er mulig vi er inni hodet til Hamm.

Ute som inne er det uansett evig tåke, evig natt eller evig eksistensiell tomhet. Og utenfor veggen er «det andre helvete», blir vi fortalt.

Bare tap på tap

Ikke for det, her i rommet – eller her på scenen – er det helvete godt nok. Alt er tap og bitterhet og negativitet og svart pessimisme, her og der med små avbrudd av nattsvart humor. Alt gjentar seg, men blir litt verre hver gang.

Hamms far og mor har mistet begge beina, men husker hvordan de engang i fortiden syklet med tandemsykkel rundt Comosjøen. Der ser og hører stadig dårligere, prøver å kysse hverandre, men får det ikke til, der de sitter i hver sin søppelkasse.

Selv er Hamm blind og lam, mens Clog ikke kan sitte – bare gå sin skjeve og halte gange. Hamm har visstnok en gang hatt en sønn, mens Clog har hatt en far. Men de er tapt – på samme måte som solen, hunden og foreldrene. Clog pleier å fylle ledige stunder med å stirre i veggen. Han betrakter hvordan lyset – livet – gradvis forsvinner.

De to blir direkte oppglødd når Clog finner en levende rotte på kjøkkenet – kanskje fordi den rører på seg.

Vi er i Beckett-land.

Fri vilje

– Det som slo meg er at mennesket blir beskrevet som om det ikke finnes noe valg, som om vi bare driver gjennom livet, påpeker min teatergjest, Anne Rose Røsbakk Feragen.

– Men det sier ikke du?

– Nei, jeg mener vi har en fri vilje og en viss styring over eget liv. Vi er ikke, mener jeg, styrt av kreftene som bor i oss. Vi kan velge å ta kontroll over innfall og innskytelser. Vi lar oss ikke bare drive med.

– Du jobber i Activa Humanistisk Akademi og diskuterer med forskjellige mennesker om hvordan de ser på menneskepsyken og livet. Er mange som Beckett, evige pessimister?

– Jeg vil ikke si at det er noe mønster, men ja, det er ganske mange som ser på mennesket som et dyr blant andre dyr, prisgitt den nådeløse naturen vi er en del av, som hos Hobbes. Jeg tenker mer som Kant og de gamle grekerne, som hadde langt høyere tanker om menneskene. Kant mente at mennesket var vesentlig forskjellig fra dyrene, og filosofene Sokrates, Platon og Aristoteles som mente det var en grunnleggende kobling mellom det å ta styring i eget liv og det gode liv.

Etter katastrofene

– Dette stykket ble skrevet i 1957, ikke så lenge etter de to verdenskrigene. Det var en tid hvor mange mistet troen på det gode mennesket og samfunnet, mener mange idéhistorikere ...

– Som filosof, ikke idéhistoriker, ser jeg ikke så tidsbestemt på det. Men det er interessant at også Hobbes var preget av en stor katastrofe på sin egen tid. Etter den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet, som krevde mer enn 200.000 menneskeliv på begge sider, er det ikke så underlig å se mørkt på livet. Du kan legge til at religionen hadde mistet sin kraft da Beckett skrev «Sluttspel», slik at mennesket var blitt overlatt til seg selv. Det må jo ha vært ganske opprivende.

Farger og glede

– Livet har flere farger og mer glede enn Becketts univers. Jeg vil tro at de fleste publikummere setter Becketts svartsyn opp mot andre ting som også finnes, som varme og nærhet og vennskap, og setter desto større pris på de gode tingene i livet når de ser dette her.

– Jeg husker at jeg leste og så Becketts «Mens vi venter på Godot» da jeg var nitten og synes det var i hvert fall litt sant ...?

– Ja, Beckett driver en slags rendyrking av de mørkeste mulighetene i oss, håpløshet som vi kan falle i. Når man er ung og påvirkelig, kan det virke overbevisende.

Stjele et brød

– Men vanligvis har man andre erfaringer. Jeg har vanskelig for å tro at publikum flest opplever oppsetningen som en realistisk skildring av livet, og derfor som noe deprimerende. Det måtte være hvis en er deprimert og syk fra før. Jeg synes ikke det er grunn til å gi etter for den pessimismen og håpløsheten som beskrives her.

Selvsagt er jeg klar over at ikke alle har de samme forutsetningene til å velge, økonomi eller sykdom og andre faktorer spiller inn, tilføyer hun.

– Når man må stjele et brød for å overleve, tenker man kanskje ikke at «nå er jeg en dårlig person som stjeler». Det er kanskje ikke tida for å være edel og raus, det er ikke den beste situasjonen for å bygge karakter. Men det gjelder neppe oss som sitter her.

Humor

– Av og til synes jeg at Beckett driver ap med oss. Vi lo begge godt da Hamm og Clog forsøkte å be til Gud samtidig som faren til Hamm satt i søppelbøtten sin og forlangte sukkertøy?

– Jeg lo flere ganger. Og kontrasten mellom bønn og sukkertøy var kostelig! Ikke minst fordi sukkertøyet var av merket «Kongen av Danmark».

I dag virker dette lekent og fritt. Da skuespillet ble satt opp for første gang for tre generasjoner siden, kan det nok har virket provoserende og respektløst, mener Feragen.

– I 1957 var det ikke så lenge siden «Guds død», det vi si at religionen mistet sin makt over sinnene.

Personer, ikke brikker

– Hvis man leser en del tekster fra Becketts tid eller går på Nasjonalmuseet og ser en del billedkunst fra opp mot vår egen tid, ser man nok av pessimisme. Er du litt antimodernist eller gammeldags?

– Jeg synes ikke jeg er gammeldags! Jeg opplever de innsiktene jeg refererer til, som vi har fra Kant og fra antikken, som tidløse tanker som fortsatt sier noe om hva det er å være menneske.

Hvis man er truet til å gjøre noe galt, hvis man er i en situasjon hvor man har en pistol mot tinningen, og det var det mange som opplevde under annen verdenskrig, er det selvfølgelig forståelig at en kan gi etter for frykten, eksemplifiserer hun.

– Men jeg går ikke med på at det er hele historien om mennesket, at mennesket er så svakt. Mennesker har håp, mål og prosjekter. Vi kan legge tøffe opplevelser bak oss og håndtere livet, selv om det kan være ganske tøft. Jeg tror ikke at livet er noen Sisyfos-kamp hvor vi må rulle en sten oppover en bakke i all evighet. Vi er ikke viljeløse brikker som blir kastet rundt i livet, og de fleste av oss er ikke som Clog – andres slaver. Når jeg hører at noen er «radikalisert», synes jeg det er ganske pussig. Det er som personen ikke har valgt det selv. Ordet «adferd» passer i samfunnsvitenskapene, hvor man ser samfunnet ovenfra. I mitt fag er mennesket subjektet.

Være en person

– Så du er «anti-beckianer»?

– Ja, det kan nesten virke sånn! Jeg så det ikke tydelig før i kveld selv om jeg har sett en god del Beckett, sier Feragen som da hun var yngre vurderte å bli scenograf. Hun kom inn på det veldig ettertraktede scenografistudiet, men sa det fra seg fordi hun da var blitt oppslukt av filosofien og valgte filosofistudiet i stedet.

– Som filosof prøver jeg å vise folk hvordan de kan innta en personrolle i livet sitt. Å se Beckett kan få oss til å tenke på alt det Beckett utelater – og velge dét i stedet. Heidegger sier at når noe går i stykker, ser vi bedre hva det er når det virker. Og når Beckett viser oss mennesker som har havarert, blir vi kanskje mer oppmerksomme på hva det er å være et menneske. Kunstens prosjekt er ofte å rendyrke noe, å gå til kjernen. Hvis vi isolerer en idé, skreller bort lys, luft og farger, hva blir igjen da? Becketts verden er et eksempel på det, et nakent og og ærlig univers, i poesi, ikke prosa. På den måten kan kunsten vise oss noe vi ikke får øye på. Det setter jeg pris på.