Har vi bare funnet opp Harald Hårfagre?

­I juni ble 1150-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord i Rogaland feiret i 11 dager – i et samarbeid mellom fire kommuner, to aviser og et museum. Det hele blir sponset av reiseliv, investeringsselskaper, kraftindustri, bankvesen og oljebransjen.

Det blir opplevelsesrunder i skyttelbåter, vikingfestivaler, konserter, utstillinger, bokbad, foredrag og utdrag fra vikingoperaen «Rygekongen». Hafrsfjord har innløp ved Kvernevik og strekker og utvider seg sørøstover mellom Madla og Tananger til Sømmevågen nord for Sola, og har nasjonal betydning fordi det er her Harald Hårfagre seiret i et avgjørende slag i år 872 og slik samlet Norge under én trone, for deretter å regjere i en mannsalder som Norges første konge.

Beretningene om Harald er nedskrevet 300 år i ettertid i en sagatradisjon der historisk nøyaktighet gjerne viker for god dramaturgi og underholdningsverdi. Sagafortellerne selv har dessuten ofte en egen agenda. De blander gladelig virkelige hendelser med sagn, eventyr og rykter. Mens norske historikere, særlig under nasjonalromantikken, har forsøkt (riktig nok kritisk) å trekke historiske linjer ut av sagaenes opplysninger, har enkelte andre, som engelske Peter Sawyer og islandske Sverrir Jakobsson, mer enn antydet at Harald Hårfagre bare har eksistert som nasjonsbyggende myte. Samtidige danske og britiske kilder nevner ham ikke, og heller ikke Adam av Bremen, som skildrer Norden i et verk fra 1075.

Bare et påfunn?

Er han bare et påfunn? I den debatten har vi ingenting å tilføye. Vi vil heller se på mytene Harald Hårfagre er omspunnet med. Tatt i betraktning at dette skal ha skjedd i et krigersk macho-miljø, er det her usedvanlig mange og sentrale kvinner.

Den første plukker vi direkte fra Snorres «Halvdan Svartes saga». Halvdans kone og Haralds mor, dronning Ragnhild, drømte at hun dro en torn ut av serken, og av den vokste straks et tre så høyt at det bredte grenene sine over hele landet. Nederste del av treet var rødt, stammen ellers grønn. Drømmetyderen sa at barnet hun bar skulle bli en mektig konge som med ætten sin ville spre seg over hele Norge. Profetiske drømmer er et godt kjent tema, ikke minst fra bibelen, som kristne Snorre kjente til, for eksempel historiene om Josef i Egypt eller i Daniels bok. Bildene er fargesterke og spådommene presise, slik de gjerne blir når de diktes lenge etter at de har inntruffet.

I «Heimskringla» lar Snorre idéen til en norsk samling komme fra Gyda Eiriksdatter, datter av kong Eirik i Hordaland. Harald sendte bud etter henne, men hun ville ikke ha ham fordi han ikke var mektig nok. Han tok utfordringen og avla sitt brageløfte: ikke å klippe håret før Norge er samlet. Deretter for han gjennom Gudbrandsdalen, ga ordre om å knuse all motstand og svidde av gårder. Etter en massakre i Orkdal startet suksessen: Lokale høvdinger stupte eller ble lydige medløpere. Den storstilte og brutale nasjonale samlingen var i gang.

Samisk blod

Den tredje mytiske kvinnen i Haralds liv er samejenta Snøfrid. Kongen var i veitsle (kongebesøk der lokale bønder står for gjestebudet) i Tofte på Dovre. Det var julaften og kongen og mennene hans satt på gården og åt og drakk. Da kom samen Svåse og inviterte Harald hjem til gammen. Der ble de møtt av hans datter Snøfrid med en bolle full av mjød som hun skjenket til kongen. Kongen tok den vakre Snøfrids hånd, drakk mjøden, kjente det brenne i kroppen og ville ligge med henne straks. Svåse ga tillatelse på betingelse av at han giftet seg med henne. Det gikk kongen med på. Forelskelsen blomstret slik at mennene rundt Harald ble bekymret, de to var alltid sammen, klarte han å overholde sine kongelige plikter? Snøfrid fødte ham fire sønner, men en dag døde hun plutselig. Harald ble syk av sorg og forlangte at liket skulle legges på et leie av kostbare tepper og dun.

Så skjedde det at Snøfrid beholdt kroppsfargen tre år etter døden, mens kongen satt ved henne og håpet at hun skulle bli levende igjen. Da grep rådgiveren Torleiv Spake inn, og hvisket til kongen at for hennes æres skyld var det best å skifte tøy på liket. Straks slo en råtten stank opp, liket måtte brennes, samedronningen endte i aske. Harald ble rasende fordi han nå mente seg forhekset av Snøfrid, og jaget bort alle sønnene han hadde fått med henne. Men en av dem, Sigurd Rise, ble oldefar til Harald Hardråde, og slik kom det samisk blod inn i den norske kongeslekten. Kanskje er fortellingen skapt for å legitimere kongeriket og fastslå samenes forpliktelser overfor kongen.

En mytisk konge må også selv ha en utenomjordisk dimensjon. Den fem år gamle guttungen Harald befridde en same som faren hadde fanget og dømt til døden. Da Halvdan oppdaget det, kastet han sønnen ut i den kalde vinteren og ville ikke vite av ham. I fem døgn tumlet barnet ute i sult og tørst og kulde. Da støtte han på selveste Dovre, som bar ham omsorgsfullt til Dovrefjell. I fem år bodde Harald i fjellet, og fikk kontakt med kong Dumbs rike i Jotunheimen, fylt av gullfunklende templer, sterke menn og vakre kvinner. Her lærte Harald sed og skikk og alle slags idretter. En dag fortalte Dovre at Halvdan var død, og at han nå sto fremfor sitt livs store oppgave.

Feirer en fiksjon

At heroer blir satt ut for å klare seg selv, og så, om de overlever, får innsikt og evner til å forandre verden, er et kjent fenomen. Det er i det hele tatt ikke vanskelig å få øye på slektskapet til andre mytiske tradisjoner i fortellingene om den første kongen av Norge.

For noen reduserer det hans betydning. Men om kong Harald den første har eksistert, eller bare er et produkt av middelalderens fantasi, la det være en krangel mellom dem som bryr seg om den slags. For det er uansett kongen dikterne har skapt for oss, det er fiksjonen Harald Hårfagre det jubileres for nå i juni, en fiksjon som kan feires, besynges og videreutvikles. Det sier ikke så mye om en nasjon hvorvidt det fantes en Harald Hårfagre for 1150 år siden, det tjener oss til større ære at vi kanskje rett og slett har diktet ham opp.