Magne Lerø: De beste lederne – ikke de beste fagfolkene

­Da Stein Ove Henrichsen i 2010 ble ansatt som direktør for Munchmuseet, ble det bråk. Han var musiker og hadde ikke spesielt god greie på kunst. Oslo kommune burde ha funnet en med tung kunsthistorisk kompetanse til å lede Munch, mente en flokk kunsthistorikere.

Det må kunne sies at det gikk utmerket med Henrichsen ved roret i 12 år. Munch står sterkere enn noensinne.

Kritikerne kunne puste lettet ut i fjor da Tone Hansen ble ansatt som ny direktør. Hun har kunstutdannelse, har vært kurator og ledet Henie Onstad Kunstsenter i ti år fram til hun tiltrådte ved Munch. Nå får hun skyllebøtter av kritikk fra kunsthistorisk hold.

Klassekampen kan fortelle at ingen av de fire direktørene hun har ansatt har kunstfaglig bakgrunn eller arbeidserfaring fra kunstfeltet. Kritikken går på at det kunstfaglige nedprioriteres til fordel for markedsføring og kommersialisering. Fagfolk er skuffet og bekymret, for ikke å si provosert.

Tone Hansen svarer at hun vet hva kunst er. Hun vet hva hun gjør og mener hun har bevist det som kunstnerisk leder i 15 år. Hun nekter å være med på at det kunstfaglige blir nedprioritert under hennes ledelse.

Et museum har en flerdelt oppgave. De skal forvalte kunsten, drive forskning og kunstfaglig formidling. Samtidig skal de sørge for at flest mulig oppsøker museet for å se kunst og de må skaffe egne inntekter. Det økte fokuset på å skaffe egne inntekter og høye besøkstall krever ansatte som har en annen kompetanse enn kunstforståelse.

Hansen har ansatt de søkerne hun mener er best for å nå ut til publikum og nå de kommersielle målene for museet. Eieren, Oslo kommune, forventer at museet fylles med aktivitet og publikum. I fjor var det 850.000 som kjøpte billett for å se Munchs kunst. Det var en meget god start.

Munch er den del av Oslo kommunes kulturforvaltning. De har ikke et eget styre. Det betyr at Tone Hansen må sette samme en ledergruppe med strategisk, markedsmessig og kunstfaglig kompetanse.

Det har Tone Hansen gjort. Det er ikke vanskelig å forstå at hun har valgt søkere som har spisskompetanse på marked, publikum og kommunikasjon. Ved Munch har de en stor gruppe ansatte med kunstfaglig bakgrunn.

Det er ingen grunn til å kritisere Hansens valg før det kan påvises at det kunstfaglige nedprioriteres.

Kritikken mot Hansen må forstås på bakgrunn av at faggrupper er opptatt av at dem som hører til faget må få bekle viktige stillinger. Får ikke fagfolk lederstillinger, frykter de at faget mister status.

Kunsthistoriker dr.philos. Knut Ljøgodt tar i Klassekampen til orde for en museumslov som sikrer at museer ansetter ledere med kunstfaglig kompetanse. De har en slik i Danmark. Det finnes også et museumsetisk regelverk forvaltet av Council of Museums der det heter at museene er forpliktet til å ansette kvalifisert personale.

Regjeringen vil vente til arbeidet med en revisjon av kulturloven er vedtatt før de vurderer innholdet i en museumslov.

Vi trenger da ingen lov som regulerer hvilke direktører Tone Hansen skal ansette. Vi har lover nok som begrenser lederes handlefrihet. Det er ingen offentlig finansierte kulturinstitusjoner som lider under en kommersialisering som undergraver faglige mål og perspektiver. Politikerne bør holde fingrene fra fatet og gi styre og ledere i kulturfeltet mer tillit framfor mer lovregulering.

Kulturen kan ikke regne med vesentlige økninger i bevilgningene framover. De må satse på publikum og egeninntjening for å opprettholde det aktivitetsnivået de ønsker. Da trenger kulturinstitusjonene som kan marked og publikum.

– Man ville neppe ansatt en person med doktorgrad i kunsthistorie som sjefkirurg ved et norsk sykehus. Men når det kommer til kunst- og museumsbransjen synes man åpenbart at det er i orden å ansette noen fra helt andre felt en lederstilling, sier Ljøgodt.

Ljøgodt befinner seg på en annen planet med sitt surr om kirurger. Han burde vite at det er både leger, økonomer, sykepleiere og samfunnsvitere som er ledere i sykehusene. I kirken er det ikke bare prester som er ledere. I Forsvaret er det ikke kun ledere med bakgrunn fra Krigsskolen.

Det er tverrfaglighet i ledelsen av større virksomheter som gjelder i dag. Det er en fordel om ledere har best mulig greie på hovedaktiviteten i en virksomhet. Men det er viktigere at markedsdirektøren har høy kompetanse på markedsføring enn kjennskap til Munch.

Vi må heller ikke komme dit at kunsthistorikere eller andre fagfolk ikke kan ha lederansvar. Man kan fungere utmerket som leder uten utdannelse i økonomi eller strategi.