– For snevert ytringsrom i kultursektoren

­I Ytringsfrihetskommisjonens rapport ^[1]«En åpen og opplyst offentlig samtale» fra august 2022 er en sentral observasjon at det finnes ^[2]tegn til lav uenighetskultur i deler av kunstfeltet. Én av hendelsene som de legger til grunn for denne observasjonen, er boikotten av Norsk kulturforums arrangement «Kulturytring» våren 2021, knyttet spesifikt til programmeringen av scenekunstverket «Sløserikommisjonen» av regissør Morten Traavik.

Basert på mine erfaringer fra denne tiden, er jeg urolig for at strukturene for frie ytringer i sektoren ikke er gode nok. Som leder i kultursektoren vil jeg alltid hegne om alle kunstneres rett til frie kunstneriske ytringer. Som leder av arrangementet Kulturytring måtte jeg forsvare den retten.

Jeg støtter Ytringsfrihetskommisjonens bekymring: Vi må åpent og ærlig analysere egen sektor for å kunne gi et klarere bilde av det som rører seg. Jeg vil bidra med å dele noen av mine erfaringer, erfaringer som baserer seg på to ulike perioder våren 2021: som leder av Kulturytring og som påtroppende direktør for scenekunstorganisasjonen Danse- og teatersentrum.

Kulturytring, «Arendalsuka for kultur», ble etablert som Norges første kulturpolitiske møteplass av organisasjonen Norsk kulturforum våren 2021. Målet var å samle det norske kulturfeltet til samtaler og debatt om kunst- og kulturpolitikk, etter modell fra «Folk och kultur» i Sverige og «Kulturmødet i Mors» i Danmark. På Kulturytring fant viktige kulturpolitiske debatter sted, men å samle til uenighetsfellesskap skulle vise seg å bli vanskelig.

Ett av 80 planlagte programinnslag var scenekunstverket «Sløserikommisjonen». Regissør Morten Traavik hadde invitert Are Søberg, profilen bak Facebook-siden Sløseriombudsmannen, til å delta i prosjektet. Søberg er kritisk til bruk av skattepenger på flere sektorområder, også til offentlig finansiering av kultur. Siden 2019 hadde Sløseriombudsmannen hånet og latterliggjort scenekunstnere i særlig stor grad, noe som hadde skapt mye frykt i kunstfeltet. Sløseriombudsmannens innlegg ble omtalt av stortingspolitikere, og han fikk kommentarfeltene på Facebook til å koke med harselerende kommentarer om navngitte scenekunstnere.

Gjennom scenekunstverket ønsket Morten Traavik å gå i dialog med Søberg om hans syn på kunst. Vi i Kulturytring oppfattet Traaviks ståsted som et forsvar for den statsstøttede kunsten. Sløserikommisjonen var dermed på mange måter det perfekte programinnslaget på en kulturpolitisk arena: en kunstnerisk ytring som på kunstens premisser inviterer en innflytelsesrik motstemme til offentlig finansering av kunst til en dialog om kunst — gjennom kunst.

Oss eller dem

Det skulle vise seg at ikke alle var av samme oppfatning. De første tegnene kom allerede tidlig i 2020, et helt år før Kulturytring fant sted. Da inviterte vi Traavik.info (kompaniet til Morten Traavik) og to andre scenekunstkompanier til å være på programmet. Ikke alle takket uforbeholdent ja. En av de inviterte scenekunstnerne var tydelig: Det var ikke aktuelt å spille på samme arena som Morten Traavik. Dersom Kulturytring gikk videre med programmeringen av Sløserikommisjonen, kom det til å bli motstand. Vedkommende informerte om at det var flere som mente det samme, og de var klare til å boikotte Kulturytring. Beskjeden var at vi kunne velge dem og velge bort Morten Traavik.

Dette kom som en stor overraskelse på meg. Jeg hadde stor respekt for kunstneren som stilte ultimatumet. Vi ville gjerne programmere vedkommende. Men valget vi ble stilt overfor, var umulig. Vi stod i en situasjon der en kunstner aktivt motarbeidet en annen kunstners frie, lovlige ytringer. Derfor var det umulig for Kulturytring å gå med på kravet fra vedkommende kunstner om å trekke invitasjonen til Morten Traavik. Det var imidlertid forståelig at kunstneren takket nei til vår invitasjon.

Å forstå sinnet rettet mot Sløseriombudsmannen, var ikke vanskelig. Are Søberg var anonym i mange år, og kommentarfeltet på Facebook-siden ble utfordrende for mange kunstnere på grunn av den omfattende latterliggjøringen av samtidskunsten, ofte rettet direkte mot navngitte kunstnere. Søberg har blitt beskyldt for å bidra til hets og trakassering, og for å handle uetisk når han hengte ut samtidskunst under anonym profil. Men Søberg har aldri blitt anmeldt.

Å programmere Sløserikommisjonen betydde selvsagt ikke at vi gikk god for Are Søbergs taktikk og meninger. Tvert imot, vårt håp var at scenekunstverket skulle bidra til nye perspektiver. Kulturytring skulle være en arena for politikkutforming, og det krever et rom hvor ulike meninger brytes mot hverandre. Det er slik politikk utvikles i et demokrati.

Kulturytring baserte sin programmering på en sterk tro på kunstens rolle, og at frie kunstneriske ytringer som nettopp kan være grensesprengende og utforske kontroversielle temaer, har en rettmessig og viktig rolle i samfunnet. Vi gikk derfor videre med Sløserikommisjonen i programmet.

Dette fikk som varslet konsekvenser for Kulturytring. Det første som skjedde, var at en gruppe kunstnere aktivt gikk inn for å få enkeltkunstnere og organisasjoner i kunstfeltet til å boikotte Kulturytring fordi forestillingen Sløserikommisjonen stod på programmet. Jeg har bevisst valgt ikke å skrive navn på enkeltkunstnere i denne artikkelen. Det er ikke mitt ønske å henge ut noen, og det er heller ikke relevant for mitt budskap. Det er også viktig å presisere at det var snakk om noen få kunstnere, ikke mange.

Aksjonen

Aksjonen foregikk bak lukkede dører, ikke i offentligheten. Argumentasjonen var at Are Søbergs deltakelse i Traaviks scenekunstverk førte til at Kulturytring som helhet ble et utrygt sted for kunstnere. Metoden kunstnerne brukte, var å kontakte våre samarbeidspartnere, herunder ulike organisasjoner og andre kunstnere som stod på programmet, for å oppfordre dem til ikke å delta. En lignende aksjon ble lansert mot selve forestillingen, hvor deltakere i Sløserikommisjonen ble kontaktet og frarådet å delta i forestillingen. En av dem som ble oppfordret til å trekke sin deltakelse, var ^[3]Rødt-politiker Mímir Kristjánsson.

Selv ble jeg klar over at det pågikk en aksjon da jeg i mars 2021 ble kontaktet av organisasjonen Safemuse. De lurte på om Sløserikommisjonen skulle vises under Kulturytring, noe jeg bekreftet. På dette tidspunktet satt jeg som leder av Norsk kulturforum i et prosjektutvalg for Fri Kunst-markeringen som Safemuse ledet, og årets markering for kunstnerisk ytringsfrihet var rett rundt hjørnet. Safemuse var paradoksalt nok bekymret for legitimiteten til Fri Kunst-prosjektet siden Norsk kulturforum samtidig programmerte Sløserikommisjonen for Kulturytring. Som en konsekvens la Safemuse ned prosjektutvalget, uten å informere oss på forhånd. Vi fikk en e-post hvor ordlyden var at «Fri Kunst» ikke kan bidra til å gi en plattform til stemmer som bruker sin makt til å begrense kunstneres frihet og som gjør det vanskeligere å være kunstner.

Å unngå å bli assosiert med Kulturytring, en arena som programmerte et kontroversielt scenekunstverk, ble altså viktigere enn selve prinsippet om kunstnerisk ytringsfrihet. Fri Kunst-prosjektet kunne ikke lenger assosieres med oss, på grunn av et kunstverk. Denne argumentasjonen var vanskelig å forstå, fra en organisasjon som arbeider for kunstnerisk ytringsfrihet.

Frontene etableres

Motstanden mot scenekunstverket fant etter hvert også veien til mediene. Forestillingen Sløserikommisjonen bestod av to deler som på dette tidspunktet ikke var vist, bare beskrevet i program- og søknadstekster. Like fullt ble scenekunstverket og Are Søberg heftig debattert i lang tid før premieren som skulle finne sted hos BIT teatergarasjen i mai 2021. Debattene eksploderte da Sløseriombudsmannens identitet ble avslørt, og Are Søberg sto frem. Det pågikk en polemikk om hvilken debatt som var den rette debatten. Motstanderne mente at å vise forestillingen, var å legitimere mobbing av kunstnere. De anså Søberg for å representere ytre høyre. Andre forsvarte latterliggjøring av samtidskunsten som en legitim kritikk av offentlig finansiering av kunst. Frontene ble bygget opp, og skyttergravene inntatt.

Farlig kunst?

Det var narrativet om at kunstverket var farlig som skulle vise seg å vinne fram. Da programmet til Kulturytring ble lansert, var det ingen tvil om at denne fortellingen var den rådende. Først opplevde vi at tre sentrale fagorganisasjoner i scenekunstfeltet valgte å boikotte arrangementet ved å trekke sine arrangementer fra Kulturytring: Norske Dansekunstnere, Scenekunstbruket og Danse- og teatersentrum.

Vi forsøkte å komme i dialog med de ulike organisasjonene for å forklare vårt ståsted og syn på kunstverket, men uten hell. Våre argumenter møtte døve ører, heller ikke når Kulturytring gjennom ulike modererte arrangementer eksplisitt la til rette for å kritisere og komme med motsvar til Søberg. Uansett hva vi gjorde, forble den gjengse oppfatningen at hele Kulturytring var blitt et utrygt sted på grunn av Are Søberg, og de kunne derfor ikke delta.

Boikotten av Kulturytring var imidlertid langt fra over. Det neste som skjedde, var at to scenekunstnere takket nei til invitasjonen fra Ytringsfrihetskommisjonen om å delta i en samtale om ytringsfrihet i kunstfeltet. Kommisjonen var den 23. juni invitert til Kulturytring for å holde et innspillsmøte i forbindelse med arbeidet med sin rapport. Kunstnerne takket nei fordi Are Søberg var invitert til samme møte. De samme kunstnerne varslet samtidig at de hadde støtte fra organisasjonen Norske Dansekunstnere, som ville komme med en respons til Ytringsfrihetskommisjonen på hvorfor kunstnerne ikke kunne takke ja til invitasjonen. Dette svaret kom 25. juni i form av et opprop. I oppropet anklaget 15 av de 19 kunstnerorganisasjonene i Kunstnernettverket Ytringsfrihetskommisjonen for å bidra til utrygge rom for kunstnere, fordi de inviterte Are Søberg inn til innspillsmøtet.

Denne hendelsen førte til en omfattende debatt i media om scenenekt og kanselleringskultur. Det førte også til at Norsk Oversetterforening og Den Norske Forfatterforening trakk sin oppslutning til oppropet, blant annet som følge av stort press fra egne medlemmer. Siden presiserte flere kunstnerorganisasjoner at scenenekt ikke var grunnlaget for deres støtte, men at man sluttet seg til oppropet for å vise solidaritet med kunstnere som opplevde hets og trakassering.

Det har ikke kommet tilbakemeldinger om at noen kunstnere har opplevd trusler som følge av visningen av Sløserikommisjonen i hverken Bergen eller i Drammen.

Manglende legitimitet

Parallelt med planleggingen av Kulturytring søkte jeg og fikk stillingen som direktør i Danse- og teatersentrum, én av organisasjonene som boikottet Kulturytring. Jeg fikk jobben i april 2021 med planlagt oppstart i september. I denne perioden var det sterk motstand fra deler av scenekunstfeltet mot min ansettelse. At jeg søkte og fikk stillingen, ble av noen sett på som en provokasjon fordi jeg hadde programmert Sløserikommisjonen. Motstanderne mente at programmeringen var å legitimere mobbing av kunstnere.

Styret og de ansatte i Danse- og teatersentrum opplevde også et sterk press fra miljøet. Bare noen uker før jeg tiltrådte stillingen, ble jeg gjort oppmerksom på at det pågikk en underskriftskampanje mot meg, der målet var å samle nok motstand for å presse styret i Danse- og teatersentrum til å avskjedige meg fra stillingen som direktør.

Kampanjen resulterte i at til sammen 37 scenekunstkompanier og enkeltkunstnerne skrev under på et opprop hvor de krevde at jeg skulle bli fratatt min stilling. Oppropet ble sendt til Danse- og teatersentrum. Det ble anmodet om at oppropet skulle holdes hemmelig, men oppropet er i dag offentlig kjent. Da Danse- og teatersentrum senere inviterte de 37 kompaniene og personene til et dialogmøte, var det kun 2 som møtte opp.

Det er viktig å presisere at denne hendelsen er et tilbakelagt kapittel for meg. Det er det prinsipielle i hendelsen som er viktig å trekke frem, nemlig motstand bak lukkede dører og manglende ønske om dialog.

Tegnene på svak uenighetskultur

Jeg har tidligere skrevet det, og jeg skriver det igjen: det var ikke vanskelig å forstå sinnet mot Are Søberg. Og boikott er en viktig motytring i samfunnet. Men boikotten av Kulturytring foregikk store deler av perioden bak lukkede dører, med utydelige avsendere og motstemmer. Når en boikott ikke foregår som en del av offentligheten, når boikotten ikke formidles med et tydelig budskap, blir handlingen også utydelig som ytring. Da er det er også svært vanskelig å komme med motsvar til den, for ikke å si umulig. Konsekvensen er at en slik boikott dermed fremstår mer som et forsøk på manipulasjon enn som en reell boikott med et uttalt budskap som en del av en offentlig samtale.

Når deler av kunstmiljøet går imot sine egne kunstnerkollegaer for å boikotte et kunstverk, så kan det bety liten toleranse for kunstnerisk ytringsfrihet i eget felt.

Når de samme aktørene velger sanksjon i stedet for dialog, og velger lukkede rom i istedenfor deltakelse i den offentlige samtalen, så kan det vise lav takhøyde for uenighet. Dette er metoder som innskrenker ytringsrommet mer enn å åpne det opp.

Når kunstnerorganisasjoner yter en ensrettet motstand mot et enkeltstående kunstverk, så kan det vitne om et ytringsrom styrt av gruppetenking, hvor det er viktigere å være på det som oppfattes på moralsk rett side, enn å være på kunstens side og kjempe for frie ytringer i kunstfeltet.

Behov for undersøkelser

Når jeg ser tilbake på denne tiden, så er det to ting som står igjen hos meg. Det ene er frykten som styrte ordskiftet og handlingene. Det andre er fraværet av ønsket om dialog. Hvorvidt boikotten mot Kulturytring og motstanden rundt min ansettelse er bevis på at det er svak uenighetskultur i deler av kunstfeltet, det vet ikke jeg svaret på. Men jeg mener det er behov for å undersøke ytringsfriheten og ytringsrommet i kunstfeltet slik Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler.

Kunstsektoren er skjør. Finansieringsmulighetene er få og usikre, infrastrukturen og arbeidsgiveransvaret er svakt, og mange står alene med sine enkeltpersonforetak i sårbare roller. Det er ikke til å stikke under en stol at mange er avhengige av personlige relasjoner, av å være i de rette kretsene og kjenne de rette menneskene for å lykkes. Slike forhold skaper raskt en struktur der frie ytringer står svakt, noe som står i stor kontrast til kunstens rolle som grensesprengende, uredd og nyskapende. Om kunstnere i høy grad styres av konformitet i et ensrettet ytringsrom, vil kunstens vesentlige rolle som utfordrer i samfunnet stå i fare for å forvitre.

La oss ikke tie i hjel problemstillingene, men heller våge å løfte dem opp. La oss utfordre hverandre i en saklig debatt og sammen bygge våre demokratiske muskler.

Hege Knarvik Sande har master i Kultur- og idéhistorie / teatervitenskap fra Universitet i Oslo og bachelor i statsvitenskap fra UiO. Sande er tidligere leder av Norsk kulturforum, og er nå direktør for scenekunstorganisasjonen Danse- og teatersentrum. Hun skriver denne artikkelen i kraft av å være kulturleder, og ikke på vegne av Danse- og teatersentrum.